To spisser

Av Siri Jensen

2009-03

12. november 1986 skrev Siri Jensen kronikken To spisser i Klassekampen. Dagen etter kom en ny kronikk, Kvinnene som kraft.
Tospiss-teorien har ligget til grunn for store deler av AKP/RV/Rødt sitt kvinnefaglige arbeid.
Rødt! trykker her de to kronikkene på nytt. Les de først, og Siri Jensens vurdering idag, 23 år etter.

Siri Jensen er medlem i Rødts faglige utvalg, har vært faglig leder i Rødt, kvinnepolitisk leder i AKP og leder av AKP (1988–1992).

 

Spiller kjerneproletariatet fortsatt den ledende rollen i arbeiderklassens kamp eller har kvinnene overtatt? Mitt syn er at det ikke går an å sette disse gruppene opp mot hverandre.

 

Det tradisjonelle kjerneproletariatet spiller fortsatt en ledende rolle, på samme grunnlag som vi har streket opp tidligere. Stikkord: Den strategiske plasseringen i produksjonen av verdier, konsentrasjon og sterk organisering.

 

Samtidig har den kvinnelige delen av arbeiderklassen vokst fram til å bli en annen ledende kraft, på et annet grunnlag enn det tradisjonelle kjerneproletariatet. En situasjon der arbeiderklassen har to ulike ledende krefter, to spisser, slår ulikt på ulike områder av klassekampen. Det gir oss en helt ny situasjon. Det tradisjonelle kjerneproletariatet går tilbake i antall og andel, men det er ikke avgjørende. Det står midt oppi og foran svære kamper, jfr. Belgia, England, Syd-Varanger.(1)

 

Mange kamper vil tapes, men det har stor betydning for hele arbeiderklassen at kampene reises, alternativet er demoralisering.

 

Tellef Hansen, faglig leder i AKP, sa i innledninga si på sommerleiren at hovedproblemet de nærmeste 10–20 åra ikke er at kjerneproletariatet blir mindre, men at det splittes opp.

 

Både gjennom utvikling av skillet mellom stamarbeidere med fast ansettelse og fulle fagforeningsrettigheter og randarbeidere på dårligere vilkår, oppsplitting av konserner i mindre enheter, angrepene på normalarbeidsdagen og utvikling av nye ledelsesmetoder i bedriftene som undergraver fagbevegelsen.

 

Et annet problem er at kjerneproletariatet fratas deler av makta si over produksjonen ved at andre grupper overtar nøkkelstillinger.

 

Mot oppsplitting og utvida klassesamarbeid står det tradisjonelle kjerneproletariatets faglige tradisjoner, først og fremst styrke lokalt, sjølstendighet og samarbeid innafor den enkelte bransje, til en viss grad også på tvers av bransjer.

 

Med kommunister i ledelsen har det ført til aksjoner som Ja til arbeid(2), kampen for Syd-Varanger, FUF(3) og nå kampen om oppsigelsesvernet for tillitsvalgte.

 

Men vekta på de lokale forholda kan også bli snever og lede til identifisering med «vår bedrift» framfor arbeiderklassen som helhet, ensidig vekt på lokale lønnstillegg og arbeidstidsordninger i forhold til arbeiderklassens felles kamp for generelle lønnstillegg og normalarbeidsdag.

 

På litt lengre sikt vil trolig det tradisjonelle kjerneproletariatet bli kraftig svekket, pga. massearbeidsløshet.

 

Allianser, både med kvinnene og med nye produksjonsarbeidere vil stå sentralt.

 

Kvinnene utgjør i dag halvparten av den yrkesaktive arbeiderklassen.

 

Fra 1960–85 har antallet yrkesaktive kvinner økt med bortimot ½ million. Den store forandringen, også fra tidligere tider med stor yrkesaktivitet, er at gifte kvinner er i jobb. Fra 1900–1960 var 5–10 prosent i lønna arbeid, i dag er tallet nærmere 70 prosent.

 

Svær økning i antall, konsentrasjon i få yrker og bransjer, økt adgang til kritisk kunnskap om kvinnenes stilling gjennom kvinnebevegelsen og kvinneforskninga, økning i andel kvinner fra arbeiderklassen: alt dette har lagt grunnlag for en virkelig bevegelse blant kvinnene. Kvinnene i arbeidslivet har gjort de samme erfaringene. Tosidige erfaringer. På den ene sida at kvinner kan alt, er like dyktige som menn, er familieforsørgere, klubbledere, osv. På den andre sida at kvinner står i en kvalitativt annen situasjon enn menn.

 

Kvinner og menn i arbeiderklassen står i ulik situasjon fordi kvinnene forener yrkesarbeid med hovedansvaret for hus og familie, et ansvar samfunnet pålegger kvinnene. Kvinner kan ta seg jobb når pliktene i forhold til familien er ivaretatt, for menn kommer jobben først. Det karakteristiske for kvinners situasjon i dag er ikke at de først og fremst er husmødre, men at de er skvisa mellom jobb og familie, med sterk tilknytning begge steder.

 

Denne skvisen blir en kraft for forandring og legger grunnlaget for at kvinner er drivkraft i kampen for 6-timersdagen. Kvinner får et grunnleggende annet forhold til tid.

 

Familiesystemet gjør at kvinners arbeidskraft lønnes som tilleggsarbeidskraft, med tilleggslønn. Denne lave lønna kommer i stadig skarpere motsetning til kvinners virkelige situasjon; stadig flere kvinner lever alene eller som enestående mødre og kvinners lønn blir stadig mer nødvendig for å forsørge en familie. Denne motsetningen tvinger fram kravet om ei kvinnelønn til å leve av og forsørge unger.

 

Kvinner er avhengig av utviklinga i offentlig sektor, både som arbeidsplasser og som nødvendige betingelser for å kunne jobbe. Dette tvinger kvinner til å stille krav om barnehager, om eldreomsorg, ikke bare som sosiale krav fagbevegelsen også må bry seg om, men som en del av den faglige kampen. Slik bidrar kvinnene til å sprenge tradisjonelt snevre grenser for hva som er faglig kamp.

 

Arbeidsforholda for kvinnene blir knytta nært sammen med leveforholda for barn, gamle og syke, en viktig styrke for kampen om helsevesenet. Kvinners situasjon som arbeidere legger i dag grunnlaget for offensive krav retta mot systemet.

 

(Klassekampen 12. november 1986)

 

Noter:

 

1. Her vises til den store kampen mot gruvenedleggelser i England og kamp mot tilsvarende nedleggelser i Belgia og Syd-Varanger.

 

2. Ja til arbeid var en aksjon på tvers i fagbevegelsen mot arbeidsløshet, med blant annet en stor samling i Oslo sentrum.

 

3. FUF står for Fri og uavhengig fagbevegelse og var en aksjon på tvers i fagbevegelsen for uavhengighet fra politiske partier.