Kringsatt av fiender – fortellingen om Israel som offer

Av Silje Ryvold

2009-02

Israelske politikere sanker stemmer ved å drepe barn i Gaza, og deres argumenter er som klippet ut av den uskyldiggjørende rammefortellingen og gjentas til det kjedsommelige. Hvor er den israelske venstresiden? Fredsbevegelsen?
Jeg møtte en ung fyr med gevær.
Silje Ryvold er aktivist i Palestinakomiteen i Tromsø og skriver masteroppgave om israelsk selvforståelse.

 

Slik så det ut: Sola hang som en lanterne over horisonten. Middelhavet rullet kontinuerlig inn over stranda, udramatisk og uendelig, verdens stille puls. Barn lo. Noen badet. Folk gikk forbi, og bak oss gjorde Tel Avivs natteliv seg klar til action. Jeg satt på et håndkle. Jeg hørte ikke til. Jeg så på horisonten, og tenkte på avstander. Slik tenkte jeg: Bare litt lenger sør, forbi de knausene der borte, fortsett et godt stykke, hold deg til havet, passér Ashkelon, og der, rett bortenfor: en krig. Et bilde av en 12-årig jente som skriker, en fars døde kropp, avrevne lemmer i sanda. Bildet er overalt og det er ingen som ser. Hvordan går det an? Sola går ned over Tel Aviv og noen vil danse. Hvor lenge kan man fortsette slik, eyes wide shut, jeg vil ikke vite.

 

Så var det noen som sa «hello!»

 

Jeg så opp, og der sto en høy, slank fyr bare ikledd shorts og et gevær. Han smilte stort og satte seg ned. «How are you?» sa han. «Fine thanks,» sa jeg. «Why do you have a gun?»

 

«All the muslims in the world want to throw us into the sea! We have to protect ourselves! We have too many terrorists in this country, don’t you know?»

 

Jeg ristet på hodet. Mitt nye bekjentskap så vantro på meg. Jeg så spørrende på ham.

 

«The Arabs! All the Arabs are here to kill us! They hate us! Don’t tell me you don’t know what happened to us in the Holocaust?»

 

«I know that.»

 

«It will happen again! If we let these terrorists come here they will drown us all and take our land! Do you want to be thrown into the sea?»

 

«No. But I don’t think that’s what they want.»

 

Jeg så på ham. Han så en annen vei.

 

Stillhet.

 

«Skal jeg si deg hva jeg tror de vil?»

 

«Og hvordan kan du vite hva de vil?»

 

«Jeg har mange arabiske venner, og de forteller meg ustanselig hva de vil.»

 

Stillhet. Hevede øyenbryn.

 

«Vil du høre?»

 

Han trakk på skuldrene. «Ok, fortell.»

 

«De vil igrunnen akkurat det samme som deg.» Jeg var rolig. Jeg snakket med vennlig stemme. «De vil leve i fred. De vil kunne kjøpe brød uten å frykte for sitt liv, de vil kunne sende sine barn ut for å leke uten å være redd for om de kommer hjem igjen. De vil besøke sine slektninger og bevege seg fritt uten å bli stoppet av soldater. De …»

 

«Det er ikke sant! Du forstår ingenting. Det du sier er helt galt.»

 

«Jeg tror ikke det.»

 

«Du er ikke herfra, så du forstår ikke dette. Du har misforstått alt!»

 

«Og hvordan vet du hva de vil, har du noen gang snakket med en araber?»

 

«Jeg snakker ikke med terrorister! De er her kun for å sprenge seg selv i lufta! Skjønner du ingenting? Vi må beskytte oss selv, ellers ender vi opp i havet.»

 

Havet rullet. Havet blandet seg ikke inn. Jeg trakk på skuldrene. Jeg innså at her var det ikke stort mer å si. Min venn med gevær ville snakke om noe annet. Det ville ikke jeg. Jeg måtte dessverre gå. Jeg gikk, og havet slo, og sola gikk ned, og jeg tenkte at denne fyren burde verden ta på alvor. Det vil si, jeg tenkte at dette har jeg hørt før, og at om man bare avfeier hans holdninger som uttrykk for en våpengal og paranoid manns forskrudde verdensbilde, så gjør man seg selv en bjørnetjeneste. Det er mer alvorlig enn som så. Det vi tror, er utgangspunkt for det vi gjør. Våre oppfatninger styrer hva vi ser, hva vi tror er sant og hvordan vi forholder oss til verden. Og viktigst av alt: den unge fyren med gevær på stranda i Tel Aviv er ikke alene om å mene det han gjør; det er et ekko av en større fortelling. Den er det viktig å kjenne til, både for å kunne forstå hvorfor Israel handler som de gjør og, ikke minst, hvorfor de får lov å handle som de gjør.

 

Den kollektive fortellingen – Israel som offer

 

Den historien et folk forteller om sin fortid og seg selv, utgjør sammen med de oppfatninger, holdninger, mål og identitetsmarkører de har felles, et folks eller en gruppes kollektive narrativ, en kollektiv fortelling som virker samlende og identitetsskapende. Israels kollektive fortelling er også sionismens store fortelling, og den inneholder en rekke velkjente elementer som fortelles om og om igjen:

Jødene ble jaget ut av Palestina i år 70 f.v.t., livet i diasporaen har vært utilfredsstillende, og jødene i eksil har alltid lengtet etter å vende tilbake; opprettelsen av sionismen var en uunngåelig konsekvens av europeisk jødehat og årelange forfølgelser; Palestina var et folketomt land og de fleste arabiske innbyggerne kom dit nylig bare for å benytte seg av de mulighetene for arbeid som den nye israelske staten ga dem; sionistene ville aldri Palestinas arabere noe vondt, tvert om; likevel ble Israel født inn i et ugjestmildt og fiendtlig miljø som ikke ville ha noe med jødene å gjøre; sionistenes mange forsøk på kompromiss og fredelige løsninger ble avslått av araberne, som til tross for sin tallmessige og militære overlegenhet likevel tapte krigen i 1947–1949; de arabiske statenes angrep på den nyfødte staten var et uttrykk for nedarvet jødehat; det palestinske flyktningeproblemet er utelukkende et resultat av at palestinske og arabiske ledere i løpet av krigen 1947–1949 oppfordret sitt eget folk til å dra fra sine hjem og landsbyer, og de har derfor ingen rett til å vende tilbake; jødene i den nye israelske staten fikk etter to tusen års arabisk vanskjøtsel endelig «ørkenen til å blomstre» og innførte regionens eneste demokrati; alle kriger Israel har ført siden, inkludert Seksdagerskrigen i 1967 og den påfølgende okkupasjonen, har kun vært utført i nødvendig selvforsvar; og alle de mange generøse fredsinitiativ Israel har kommet med har blitt avvist av palestinerne, noe som beviser at Israel er alene i et fiendtlig område av verden og ikke har noen «partner for fred».(1)

 

Dette er det fargede glasset israelere flest tolker dagens situasjon innenfor, dette er rammefortellingen som for israelerne selv gir mening både til den politikk deres folkevalgte fører og til de «uprovoserte» terrorist attacks de blir utsatt for (og det forklarer hvorfor all israelsk politikk dreier som om «security»). På denne måten blir konflikten lettere å leve med; fortellingen er en effektiv og overbevisende forklaringsmodell som gir mening og logikk til hendelser det ellers er vanskelig å ta inn over seg. Sentralt i denne historien står oppfatningen av Israel som et uskyldig offer omgitt av fiender. Denne holdningen har av israelske sosiologer og psykologer fått navnet siege mentality, i.e. en «beleirings-mentalitet»: the whole world is against us(2). Ideen om at «alle er mot oss» er en av de mest sentrale kollektive overbevisninger i Israel, i den grad at at denne holdningen av israelere selv sees på som noe som definerer deres felles identitet.(3) Sionismen er i seg selv grunnlagt på denne tanken. Den britiske jøden Susan Nathan skriver i sin meget lesverdige bok The Other Side of Israel følgende:

The sense among Jews in Israel and the Diaspora that they are uniquely victims, both as individuals and as an ethnic group, cannot be overstated. Victimhood has become something akin to a cult among Jews, even among the most successful in Europe and America. It is developed as part of the Jewish nationalist ideology of Zionism, creating an «Alice Through the Looking Glass» world for most Jews: they sincerely and incontrovertibly believe that Israel, a nation with one of the strongest armies in the world, backed by the only nuclear arsenal in the Middle East, is in imminent danger of annihilation either from its Arab neighbours or from remnants of the Palestinian people living in the occupied territories.( 4)

 

Jeg streker under dette: sincerely and incontrovertibly believe. Dette er ramme alvor. Dette, imminent danger of annihilation, er motoren i den tilsynelatende uløselige konfliktens store hjul, dette er voldsspiralens hovedturbin, dette er den nødvendige erkjennelsens låste dør. Dette er også bensinen på bålet som Israels ledere vet å benytte seg vel av, og det er motorveien forbi moral og internasjonal lov som fritar dem for alt ansvar.

 

Den dårlige nyheten, som slett ikke er noen nyhet, er at fortellingen er så overbevisende og så lett å forstå. Alle de kompliserte og nyanserte motargumentene preller av. Ikke en gang enkle og innlysende fakta har noe å si. Dødsratene teller ikke. Den store fortellingen har overtaket.

 

Den gode nyheten er at det tross alt fins en annen historie – og det fins flere og flere som forteller den.

 

Post-sionisme – den kollektive fortellingen slår sprekker?

 

På slutten av 1980-tallet ble Israels arkiver fra 1948 åpnet for innsyn, noe som resulterte i at en rekke israelske historikere kraftig reviderte Israels versjon av hva som skjedde, og motbeviste flere kritiske elementer i den store fortellingen, først og fremst beviste de at de palestinske flyktningene faktisk ble drevet på flukt som følge av utbredte massakre av hele palestinske landsbyer, og at den nye israelske staten aldri sto i fare for å bli utslettet. I tillegg skrev de kritisk om sionismens tilblivelse og staten Israels fremferd både overfor palestinerne og arabiske jøder. Disse historikerne, med den kontroversielle Benny Morris i spissen, ble av Morris selv døpt «de nye historikerne». De har også fått merkelappen «post-sionistiske». Til denne gruppa hører blant andre Simcha Flapan, Tom Segev, Avi Schlaim og Ilan Pappé, og deres arbeider har utvilsomt betydd enormt mye for vår forståelse av Israel og Israel/ Palestinas grelle historie.

 

Men har det forandret noe i Israel selv? I artikkelserien «Post-Zionist Critique on Israel and the Palestinians» skriver Ilan Pappé:

Still, every attempt to discuss the essence of Zionism – either by revisiting the early years of the movement or critically analyzing the society today – has been denounced as a typical intellectual exercice on the part of self-hating Jews in the service of the enemy. This position has been expressed with particular vehemence in the public debate in Israel on post-Zionism in recent years.(5)

 

De nye historikerne og deres synspunkter og konklusjoner er velkjent i Israel, og det post-sionistiske perspektivet har også til en viss grad kommet til uttrykk gjennom filmer, bøker og teater. Likevel trenger vi ikke gå lenger enn til nyhetene her hjemme for å skjønne at dette ikke akkurat har resultert i noen revolusjon. Israelske politikere sanker stemmer ved å drepe barn i Gaza, og deres argumenter er som klippet ut av den uskyldiggjørende rammefortellingen og gjentas til det kjedsommelige. Hvor er den israelske venstresiden? Fredsbevegelsen? Hvem skal løfte sine stemmer og overbevise mitt bekjentskap på stranda i Tel Aviv om at det finnes en annen historie, en fortelling med den konklusjon at han ikke behøver sitt gevær?

 

Venstresidens fortelling – Israel OG Palestina som offer

 

Den israelske venstresiden er i Israel kort og godt et synonym til «de som er for fred.» Standpunktet til folk på venstresiden har med andre ord generelt sett fint lite å gjøre med sosialisme. Det holder lenge at du er for en «fredelig løsning» med palestinerne( 6). Men hvilken fred?

 

For å svare på det må man først dele det ullne sekkebegrepet «the Left» i to, der synet på sionismen er den avgjørende skillelinja: enten er du for en fred basert på sionistiske prinsipper (sionistisk venstreside), eller så mener du at sionismen i seg selv er et hinder for fred (anti- eller ikke-sionistisk venstreside). Det går altså utmerket godt an å være for fred og sionisme på én gang, og det er da også denne siden det store flertall av israelske «venstrevridde» tilhører.

 

I mangel på evne eller vilje til å gi opp selve rammefortellingen om Israel som et offer beleiret av fiender, bringer representanter for det sionistiske venstre istedet inn et nytt element: lidelsene til den andre siden. De begår dermed det Walid Khalidi kaller «the sin of moral equivalence»: konflikten omtales som en tragisk strid mellom to likeverdige parter, der begge har like mye rett og der begge lider. En brutal og folkerettsstridig okkupasjon reduseres dermed til en konflikt mellom to like uskyldige parter som bare ikke klarer å «snakke sammen»:

«In this new narrative Israel is not guilty, because no one is guilty, and Israel is not the oppressor, because there is no oppressor. Everyone is an innocent victim.»(7) Shoot and cry.

 

Om Israels store fortelling har endret seg de siste tjue årene, så er det kanskje i denne retningen: der det før kun var Israel som var offer, anerkjennes det nå at det også er lidelser på den andre siden. (Hører vi ikke ekkoet?: Begge sider må besinne seg! Det er to parter i enhver konflikt!) Lenger enn dette er det imidlertid få som går, og går man dit så er man enten antisemitt eller en «selvhatende jøde».

 

Kritikk mot okkupasjonen kommer høylytt fra hele den israelske venstresida, også den sionistiske. Logikken er enkel: Ved å gi opp okkupasjonen og gi palestinerne en egen stat, kan man bevare Israel som en ren jødisk stat. Men kritikken fra det sionistiske venstre stopper følgelig her: alt Israel har gjort før 1967 er implisitt legitimt og holdes utenfor diskusjonen. Noe annet ville måtte bety å gå på akkord med sionismen per se.

Den sionistiske venstresiden

Den ikke-sioniostiske venstresiden

Peace Now

«Til venstre for Peace Now»

Meretz

Hadash

Kritikk er begrenset til perioden etter 1967; og alt Israel har gjort før dette er dermed implisitt betraktet som legitimit

Sionistisk ideologi og atferd er kritisert helt tilbake til 1880-årene. Erkjennelse av sionismen som et kolonialistisk prosjekt

 Fred = atskillelse fra palestinerne (apartheid) Ignorerer Israels 20 % palestinske befolkning og deres rettigheter

Fred = like rettigheter for begge folk

Kjemper for en to-statsløsning

Erkjenner, på bakgrunn av dagens facts on the ground, at en palestinsk stat på Vestbredden og Gaza ikke vil være levedyktig og selvstendig

Ingen vilje til å diskutere alterativer til Israel som jødisk stat – Israel bør være en ekslusivt jødisk nasjonalstat

Israel bør være en sekulær stat som ivaretar rettighetene til alle sine innbyggere

Forskjeller mellom «det sionistiske venstre» og «det ikke-sionistiske venstre»(8)
 

Den manglende fortellingen – Menneskerettigheter og rettferdig fred

 

De som er villig til å se kritisk på historien også før 1967 og helt tilbake til sionismens fremvekst i 1880-årene hører til det ytterste venstre i Israel og er dessverre i et svært lite mindretall. Den israelske fredsorganisasjonen Israeli Committee Against House Demolitions (ICAHD hører for eksempel til her. Selv omtaler de seg som «the critical peace camp» og plasserer seg i  det politiske landskapet «to the left of Peace Now.» ICAHD jobber ved siden av sitt engasjement mot okkupasjonen og Israels husrivingspolicy hardt for å nå ut i israelsk opinion med den andre historien, en annen rammefortelling, der menneskerettigheter og rettferdig fred står i fokus. Som ICAHDs leder Jeff Halper sier: framing is as important as the facts. Det nytter ikke bare å komme med løsrevne motargumenter mot en historie som er så overbevisende at hele verden sluker den rått, og som er så til de grader viktig for den israelske identiteten.

«… When decent people are faced with the realities if the Israeli Occupation,» skriver Ilan Pappé, «the deceptiveness of the Zionist meta-narrative and Israeli propaganda is revealed and its power to influence dissolves. … But, of course, it is never that simple. Quite a few foreign visitors and many more Israeli Jews remain indifferent and unmoved, even when they are directly confronted with the horror of the occupation.»(9)

 

Hvorfor er det slik? Foran Qalandias fryktinngytende grå overvåkningstårn, hvordan er det mulig å ikke se den urett som blir begått? Fra bakketoppene nord for Gaza, hvordan er det mulig å gledesfyllt nyte utsikten over bombenes dødelige drønn mens man drikker sin medbragte kaffe på termos? Hvordan er det mulig å ikke ta inn over seg den urett som blir begått i ens navn?

 

Svaret er antakelig at det ikke er mulig å ta det inn. Det er altfor skremmende.

 

Verden vil rakne. Det er mye lettere å fortsette å tro at den urett som blir begått er den eneste riktige vei å gå. Vi kjenner det fra Ibsen: «tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar du lykken fra ham med det samme.» Hvem vil kaste sin mest hellige overbevisning over bord om det nettopp er den overbevisningen som holder en flytende? Hvis du prøver å overleve et forlis i full storm er du neppe villig til å gi fra deg den eneste livbåten du ser.(10)

 

«So we have to give people an alternative,» sier Jeff Halper, selv jøde og israeler. Du kan ikke ta fra noen hele deres verdensbilde uten å gi dem noe annet å holde fast i. Det må fortelles en annen historie, og den må fortelles om igjen og om igjen: Israel har urettmessig okkupert og undertrykt et annet folk i over 60 år, palestinsk aggressjon er et uttrykk for fortvilelse og undertrykkelse snarere enn nedarvet hat, det finnes en politisk løsning, Israel må holdes ansvarlig for sine handlinger, og de menneskerettigheter og internasjonal lov som skal beskytte også Israels innbyggere må gjelde for alle, uavhengig av religion, nasjonalitet og etnisitet. Bare da kan vi komme dit hen at ingen føler de trenger et gevær på en strand.

 

Det er ennå et stykke igjen.

 

 

Inntil da, la oss henge sitatet fra den israelske sosialisten Oded Pilavsky på veggen og håpe det leses av flest mulig.

 

 

When the gang of your tribe thrusts its bloody dagger in the heart of the neighbouring tribe, you should eagerly support your tribe.

If you don’t, you’re a traitor.

That’s the way it is.

Being born to a family that is part of a tribe or a people is like signing a pact of loyalty, that progressive lawmakers command.

It doesn’t matter what you feel, think or believe.

The national-biological bonds are supposed to determine your conduct and attitude.

Blessed be anti-tribal rebellion.

Blessed be the traitors of their gangs.

Oded Pilavsky

 

Noter:

 
  1. Michael Prior, «Zionism and the Challenge of Historical Truth and Morality,» in Speaking the Truth – Zionsim, Israel and Occupation, ed. Michael Prior (Northampton: Olive Branch Press, 2005), 15-16 Historikeren Yael Zerubavel skriver i denne sammenheng følgende: «Nationalist movements typically attempt to create a master commemorative narrative that highlights their members’ common past and legitimizes their aspiration for a shared destiny. Indeed, the establishment of such a narrative constitutes one of the most important mechanisms by which a nation constructs a collective identity for what Benedict Anderson calls an ’imagined community’. […T]his process of reconstructing the past entails a highly selective attitude toward the available historical knowledge.» Yael Zerubavel, Recovered Roots – Collective Memory and the Making of Israeli National Tradition (Chicago: University of Chicago Press, 1995), 214
  2. Daniel Bar-Tal and Dikla Antebi, «Siege Mentality in Israel,» International Journal of Intercultural Relations 16 (1992): 251-75 Fenomenet er også kalt Masada syndrome, etter myten om det romerske angrepet på Masada ca i år 70, der jøder forskanset seg i tre år før de til slutt begikk kollektivt selvmord for å slippe å overgi seg til fienden. Historien har i dag en sentral plass i den israelske selvbevisstheten, og samtlige soldater avlegger følgende ed på Masada etter endt førstegangstjeneste: Never again shall Masada fall!
  3. Den israelske pedagogen Daniel Bar-Tal har skrevet mye om dette, spesielt om det han kaller societal beliefs: «society members’ shared cognitions on topics and issues that are of special concern for society and contribute to their sense of uniqueness» Daniel Bar-Tal, Shared Beliefs in a Socitey: Social Psychological Analysis (Thousand Oaks, CA: Sage, 2000), 353 Group beliefs definerer han som «convictions that group members a) are aware that they share and b) consider as defining their ‘groupness’ « Daniel Bar-Tal, «Societal Beliefs in Times of Intractable Conflict: The Israeli Case,» International Journal of Conflict Management 9 (1990), 36
  4. Susan Nathan, The Other Side of Israel – My Journey Across the Jewish-Arab Divide (London: Harper Perennial, 2005), 55
  5. Ilan Pappe, «Post-Zionist Critique on Israel and the Palestinians: Part 1 – the Academic Debate,» Journal of Palestine Studies 26, no. 2 (1997), 38-39
  6. Ilan Pappé definerer «the Left» i Israel slik: «a willingness in principle to give up territory for peace and to recognize the Palestinian right to self determination» Ilan Pappe, «Post-Zionist Critique on Israel and the Palestinians: Part 2 – the Media,» Journal of Palestine Studies 26, no. 3 (1997), 37
  7. Paul Eisen, «Speaking the Truth to Jews,» in Speaking the Truth. Zionism, Israel, and Occupation, ed. Michael Prior (Northampton: Olive Branch Press, 2005), 194
  8. Ilan Pappe, «Post-Zionist Critique on Israel and the Palestinians: Part 2 – the Media,» 38
  9. Ilan Pappe, «Passage to the ’Other Side’ of Israel – a Review of Susan Nathan’s the Other Side of Israel: My Journey Across the Jewish/Arab Divide,» News from Within 4 (2006)
  10. I tillegg kommer det sosiale presset. Susan Nathan skriver: «Psychologically speaking, if you see the reality and acknowledge the narrative of the other side as your victim, you have a problem. If you take responsibility for what your side did, you endanger your relations with your family, friends, colleagues, the whole society – with everything you have, in fact. You find yourself in a tiny, marginalised minority facing a majority that sees you as a traitor. If you are strong enough you can face it and fight against it, but most people are not strong enough. Most are not able to do it, and so they either get depressed, emigrate, or suppress what they know. […] Against the background of Jewish history, and each individual’s fear of opening his mind and accepting responsibility, Jews in Israel are in addition educated to believe that if they give something to the Palestinians, the Palestinians will want more and the Jews will lose everything. The fear is that if you are not strong in the way the Zionists tell you to be, you will weaken the collectivity, and then you may find yourself with nothing.» Susan Nathan, The Other Side of Israel – My Journey Across the Jewish-Arab Divide, 257

 

 

Take Care, Soldier

Soldier, don’t die, wear a helmet, a flak vest, surround the village with a ditch of crocodiles, starve it if necessary, eat Mom’s goodies, don’t die, shoot sharp, take care of the armored

Jeep, the bulldozer, the land, one day it will be yours, little David, sweetie, don’t die, please.

Watch out for Goliath the peasant, he’s trying to sell his pumpkin at the nearby market, to buy a gift for his grandson is what he’s plotting, erase the bleeding of Eva Braun when you checked if she was faking labor pains, silence her screams, that’s how every delivery room sounds, it’s not easy with your humane values, be strong, take care, forget your deeds, forget the forgetting.

That thy days may be long, that the days of your children may be long, that one day they shall hear of thy deeds and they shall stick their fingers in their ears and they shall scream with fear and thy son’s/daugther’s scream shall never fade. Be strong, sweet David, live long, and see thy children’s eyes, their backs shall hasten to flee from thee, stay in touch with thy comrades at arms, after thy sons deny thee, a covenant of the shunned. Take care, soldier boy.

Yitshak Laor