Sikkerhetspolitiske veivalg?
Av Birger Thurn-Paulsen
Sikkerhetspolitiske veivalg. Skjebnefellesskap med USA og NATO?
Oslo: Progressivt Forlag, 2016.
Dette er en samling artikler som ble utgitt på Progressivt Forlag (tidl. Marxist Forlag) for kort tid siden. Den treffer midt i en av de heteste og viktigste debattene for tida – forsvarspolitikken. Det er ti artikler skrevet av et knippe folk med forskjellig bakgrunn, flere med lange akademiske merittlister, men også folk som Jacob Børresen (pensjonert militær), Mette Kongshem (tidl. ambassadør), Roy Pedersen (leder av LO Oslo) og SV-veteran Stein Ørnhøi.
Man kan innvende at artiklene til en viss grad overlapper hverandre. Samtlige tar de i mer eller mindre tydelig grad opp forholdet mellom tilpasningen til NATO og viktigheten av et nasjonalt forsvar. Samtidig tas Norges medlemsskap i NATO i all hovedsak som gitt. Betraktningene om den internasjonale situasjonen og de sikkerhetspolitiske konsekvensene peker i stor grad på de samme elementene. Sentralt står vurderingene av forholdet mellom Russland og NATO/USA.
På den andre siden har de forskjellige forfatterne sin innfallsvinkel og bringer inn ulike perspektiver.
Den kanskje viktigste artikkelen er signert Ola Tellesbø. Han er advokat med fordypning i folkerett, krigsrett, menneskerettigheter og internasjonal strafferett. Han tar opp et særs viktig spørsmål: Hva betyr humanitær intervensjon? Han mener at det har vært framgang når det gjelder internasjonale konvensjoner og strafferett, og at vi beveger oss mot en rettstilstand som gjør aggresjonsforbrytelser og krigsforbrytelser mindre sannsynlig. Aggresjonsforbrytelse kan i framtida pådømmes ved den Internasjonale Straffedomstolen. Men mange land, herunder Norge vegrer seg mot å ratifisere en klausul som betyr at humanitær intervensjon også kan bli betraktet som aggresjonsforbrytelse. Hva skjuler seg bak begrepet humanitær intervensjon? Jo, de fleste av nyere tids krigstokter og invasjoner signert USA/NATO. Vi kan si at begrepet nærmest ble oppfunnet i forbindelse med Serbia/Kosovo-konflikten. Siden har så og si alle angrep blitt pakket inn i all verdens gode hensikter på vegne av sivilbefolkningen – det er humanitær intervensjon. Norske politikere passer seg for å kalle det krig, det heter at vi har et oppdrag i de gode hensikters navn.
Som sagt så er hovedtemaet i artiklene forholdet mellom et nasjonalt forsvar og bindingen til NATO. Det blir noen gjentakelser, men også forskjellige innfallsvinkler. Ørnhøi drøfter det litt vanskelige begrepet folkesuverenitet, og tidligere ambassadør Kongshem tar for seg demoniseringen av Russland/Putin og retter søkelys mot NATOs aktiviteter. Børresen har naturlig nok et tydelig militært perspektiv. Han mener Norge er helt avhengig av NATO og hjelp utenfra, men skisserer et forslag til et nasjonalt forsvar innenfor den rammen. Roy Pedersen oppfordrer fagbevegelsen til å engasjere seg langt sterkere i internasjonale og sikkerhetspolitiske forhold, i tråd med fagbevegelsens gode tradisjon.
Alt i alt, mye interessant og mye nyttig informasjon. Norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk er et høyaktuelt tema – det vil bli gjort valg med store konsekvenser.