Tredje venstre – uten kvinner?

Av Sigrid Angen

Nr 1 2005

Jeg tar kvinnebrillene på når jeg skal kommentere Tredje venstre – for en radikal individualisme. Hvor mange kvinner brukes for eksempel som kilde? Svaret er 8, hvis man ser på litteraturlistas totalt 154 referanser. Det lover ikke godt for videre lesing.

Sigrid Angen er leder av Kvinnefronten

Magnus Marsdal og Bendik Wold: Tredje venstre – for en radikal individualisme, Forlaget Oktober 2004


Neste steg er det kvalitative – hva skriver Marsdal og Wold så om? Analysen handler om å lage et grunnlag for en «ny giv» på venstresida. Utgangspunktet for håpet og troen på en ny venstreside – et tredje venstre – er utviklingen av den globaliseringskritiske bevegelsen de senere årene. Dette utgangspunktet gjør meg en smule skeptisk – siden den globaliseringskritiske bevegelsen heller ikke er kjent for å sette kvinneperspektivet høyt på dagsordenen. Kvinnebevegelsen arbeider for å prege for eksempel den norske Globaliseringskonferansen med et feministisk blikk – det skjer ikke av seg selv.

Hvis kvinneperspektivet glemmes – hva kan så forklaringen være på det? Er det – hvis målet er en radikal individualisme – noe med at kjønnsperspektivet bringer oss over i det strukturelle igjen? Ser ikke Marsdal og Wold klasse heller som en struktur som preger samfunnet i dag? Er klassen/gruppen/kjønnet et materielt fenomen, eller bare en konstruksjon (side 10)? Er arbeiderklassen bare noe å tro på fordi arbeidersangene, fanene etc. har gjort konstruksjonen tydelig? En del av kritikken mot postmodernismen i boka går nettopp på at den i sin mest ekstreme konsekvens ikke ser det som mulig å si noe om samfunnet rundt seg (alt blir små historier), og at den løper hånd i hånd med den økonomiske liberalismen. Det handler derfor ikke om at ikke strukturene er viktige. Så hvorfor er kjønnsmaktsdimensjonen så fraværende i boka? Det må ut fra ovenstående være fordi den ikke anses viktig nok, og slik sett ikke er berettiget til å få en tydelig plass – verken teoretisk eller i analysen av samfunnet, eller når det gjelder hva som kjennetegner samfunnsutviklingen.

Noen eksempler på steder i boka hvor kjønnsdimensjonen og kvinneperspektivet hadde fortjent en fremtredende plass, er beskrivelsen av nyliberalismen og dens konsekvenser (side 17). Utviklingen innen trygdepolitikken og kommunesektoren beskrives. Det kan være grunn til å se på hvem som utgjør flertallet av dem Marsdal og Wold beskriver som «trygdeproletariatet» – det er kvinnene. Hvem jobber i kommunal sektor, i yrker som utsettes for brutalisering under den nyliberale offensiven? Mange kvinner. Senere i boka (side 31-32) beskrives også kritikken av «turboøkonomien» på 1990-2000-tallet. Denne økonomien har blitt kritisert blant annet på grunn av sine konsekvenser, i form av brutalisering av arbeidslivet, og at arbeidsplasser ryker i offentlig sektor. Dette rammer mange kvinner i offentlig virksomhet, blant annet fordi kvinner i disse yrkene ofte har en løsere tilknytning til yrkeslivet (jobber deltid), og fordi de ikke jobber innenfor kjerneoppgavene (og dermed lettere kan outsources/konkurranseutsettes). På side 34 omtales den globale fattigdommen. Feminiseringen av fattigdommen kunne vært verdt å nevne.

Marsdal og Wold vier mye plass til å beskrive utviklingen av den postmoderne teorien, som arvtaker/kritikk av modernismen. «Postmodernistene»/den nye eliten beskrives som ikke villige til å ta standpunkt, som motstandere av de store fortellingene/teoriene etc. For eksempel fagbevegelsen er gammeldags, og følgelig noe å ta avstand fra. I den forbindelse kunne de med fordel ha nevnt utviklingen av forholdet mellom kvinnebevegelsen og kvinneforskningen, som tidligere har vært koblet tett sammen, men som gradvis på 1990-tallet er blitt fjernere fra hverandre. Kvinneforskningen ble til kvinne- og kjønnsforskning, og postmodernistiske teoretikere fikk større plass også der.

Samtidig er det nyanser som forfatterne ikke får fram. I sin iver etter å tegne tydelige bilder av utviklingen, lager de en beskrivelse som gjør at det inntrykket jeg sitter igjen med, er at «alle» blir postmodernister. Jeg savner også en nærmere beskrivelse av teoriutvikling som har skjedd på 1980-tallet av mer radikale teoretikere – for eksempel Kjersti Ericssons Den flerstemmige revolusjonen (Forlaget Oktober 1991), som er et forsøk på å beskrive at «en annen verden er mulig» på en mer nyansert måte – blant annet med et feministisk perspektiv.

Forfatterne har ansatser til interessante analyser i et feministisk perspektiv. For eksempel beskrivelsen av at postmodernismen og nyliberalismen møtes i en likeartet populisme og antielitisme (side 72) som ser på folks nytelse, begjær, preferanser og ønsker som selvlegitimerende (Don Slater). Marsdal og Wold føyer til at «I våre dager sitter det alltid en Ketil Rolness klar til å opplyse om at pornomodellene faktisk selger seg frivillig.» Dette er en treffende beskrivelse av en situasjon hvor «alt er lov», alle tar sine «frie valg», og følgelig blir all kritikk umulig, og resultatet er en total nihilisme. Denne analysen er interessant – og kunne med fordel vært utdypet. Det samme gjelder analysen av underholdningsindustrien. Forfatterne beskriver relativt inngående det negative ved utbredelsen av reklame i media – men sier lite om stereotype kjønnsroller og det samfunnskonserverende ved reklamen. Det nevnes riktignok (side 137), men kunne med fordel vært utdypet. Det samme gjelder perspektiver om kvinner som konsumenter, som blikkfang for at aksjonærer og annonsører skal tjene mer. Marsdal og Wold viser til Bourdieus analyser av symbolsk vold, når kvinner får en underordnet posisjon (for eksempel ved missekonkurranser). Dette er positive ansatser, men det er et dårlig tegn at man må lete med lys og lykte for å finne fram til beskrivelser av så vidt framtredende fenomener i underholdningsindustrien.

Når det gjelder utviklingen av «den tredje vei» – det tredje venstre – mangler også kjønnsperspektivet. Jeg ser ikke at det er mulig å utvikle en levedyktig analyse av et nytt alternativ for venstresida uten å ha det feministiske perspektivet langt framme. For meg er det et gedigent paradoks at en av de største hindringene for at vi alle skal kunne være individualister (i betydningen bli sett som mennesker, ikke som for eksempel kjønn) – kjønnsundertrykkingen – ikke har større plass verken i analysen av samfunnet, eller i analysen av hva som må til for å få til en annen verden.