Seks timers normal arbeidsdag (kapittel 3)

Av

Nr 3a 2005

Opp mot kravet om seks timers normalarbeidsdag står ikke mindre enn borgerskapets strategi for utvikling av kapitalismen.

Økt fleksibilitet er et nøkkelord i denne utviklinga, dvs. arbeidsgivernes rett til å utnytte arbeidskrafta når og hvor lenge de vil ut fra produksjonens behov, helst uten å betale ekstra tillegg i lønna. Et mål er at lønn og arbeidstid skal avtales på den enkelte arbeidsplass med den enkelte arbeidstaker. Arbeidsmiljølov og tariffavtaler står i veien for dette, særlig de kollektive bestemmelsene om arbeidstid som regulerer normalarbeidsdagen. Derfor kommer det støtt endringsforslag, som den nylig vedtatte arbeidsmiljøloven, som det fortsatt står kamp om.

Normalarbeidsdagen

Når vi snakker om "normalarbeidsdagen", så inkluderer dette to forhold, arbeidstidas lengde og dens plassering i døgn og uke. I dag har vi en normalarbeidsdag på 7½ til 8 timer per dag og fem dagers uke. Det er lovfesta 40 timers uke med ei maksimal ramme på 9 timer per døgn. I tariffavtalene er det 37½ times uke, for de fleste med 7½ time per dag. Men det finnes mange muligheter for å avtale annen arbeidstid, ved at en gjennomsnittsberegner over lengre perioder. Angrepa på normalarbeidsdagen har blant annet bestått i stadig nye muligheter for fagforeninger til å forhandle fram alternative ordninger.

I den nye arbeidsmiljøloven (vedtatt våren 2005, men ennå ikke trått i kraft) åpnes det også for at arbeidsgiver skal kunne avtale både gjennomsnittsberegning og økt overtid med den enkelte arbeidstaker uten at fagforeninga er med.

Arbeidsmiljølov og tariffavtaler gir også rammene for når på døgnet det er normalt å arbeide – stort sett mellom klokka 7 og 17. Arbeidstid utover dette utløser kompensasjon i form av tillegg eller kortere arbeidstid, og er til dels også begrensa ved lov, som nattarbeid og helgearbeid. Gjennomsnittsberegning av arbeidstida brukes til å unngå slik kompensasjon. Bestemmelser om normalarbeidsdagens lengde og plassering har altså stor betydning for alle dem som ikke har ordinær arbeidstid på dagtid.

Arbeidsgiverne og normalarbeidsdagen

Normalarbeidsdagen har begrensa arbeidsgivernes frihet til å tøye arbeidstidas lengde i konkurransen om størst mulig profitt. Også for kapitalistene som klasse har det hatt betydning at arbeidstidsbetingelsene har vært noenlunde like innafor de enkelte produksjonsgreinene, slik at ikke konkurransevilkåra forrykkes. Samtidig prøver den enkelte kapitalisten alltid å undergrave avtalene for å vinne fram i konkurransen.

Normalarbeidsdagen er viktig for lønna. Den er grunnlaget for kravet om ei lønn å leve av – uten å måtte forlenge arbeidsdagen eller ta to jobber. Oppløses normalarbeidsdagen, er det ikke lenger en norm for et fast timetall som skal gi deg det du trenger for å leve. Lønna presses nedover. I bransjer med mye deltid er det gjerne slik at timelønna for deltidsansatte er lavere enn for heltidsansatte.

Normalarbeidsdagen og det unormale

Normalarbeidsdagen legger grunnlaget for avtaler om tillegg for ubekvem arbeidstid. Om vi ikke har bestemmelser om hva som er normalt, er det straks mye vanskeligere å fastslå hva som er unormalt – og altså ubekvemt. Dette illustreres av at i bransjer der flertallet jobber utenfor normalarbeidsdagen, som i hotell og restaurant, er ubekvemstillegga veldig små. I 2002 streika nettopp hotell- og restaurantarbeiderne for høyere kvelds- og natt-tillegg.

Arbeidsgiverne har i mange år argumentert med at belastninga ved ubekvem arbeidstid ikke lenger er så stor, fordi flere jobber utenom normalarbeidsdagen. De er blant annet ute etter å fjerne tillegga for de store gruppene av turnusarbeidere i offentlig sektor. Et stort flertall av dem er kvinner.

Normalarbeidsdagen begrenser arbeidsløsheten. Den reduserer arbeidsgivernes mulighet til å forlenge arbeidstida når det er mye å gjøre og til å ansette folk på deltid bare de timene behovet er ekstra stort. En jobb skal bety en normal arbeidsdag. Økt fleksibilitet, som for eksempel midlertidige ansettelser, betyr derfor ikke flere jobber, slik arbeidsgiverne argumenterer, men færre. Når arbeidsgiverne går mot å lovfeste rett til heltidsjobb, handler det nettopp om at det reduserer deres fleksibilitet.

Normalarbeidsdagen sikrer arbeidernes rett til fritid, dvs. lovbeskyttelse mot utnytting utover arbeidsdagens lengde. Og det sikrer er viss grad av kollektiv fritid, at folk i stor grad har fri på samme tidspunkt og kan drive med organisasjonsvirksomhet av ulike typer. De nye utvidelsene av mulighetene for overtid undergraver denne beskyttelsen.

Normalarbeidsdagen har vært så sjølsagt at vi ikke er vant til å tenke på at den er en del av den grunnleggende organiseringa av samfunnet, en vanlig arbeidsdag med full lønn, felles rettigheter og ansettelsesforhold. Alternativet er individuelle ansettelsesforhold, arbeidstid og lønn og oppløsning av kollektive rettigheter. Dette ser vi i dag særlig i bransjer der fagbevegelsen står svakt. Det er blant annet dette kampen mot sosial dumping og for norske lønns- og arbeidsforhold for alt arbeid i Norge handler om.

En normalarbeidsdag på 7½ – 8 timer har vist seg å være for lang til å kunne være normalarbeidsdag for alle. Den tar utgangspunkt i en mannlig arbeidstaker som tradisjonelt har vært regna som arbeidskraft uten omsorgsansvar. Mange kvinner har sett det som nødvendig å søke deltidsarbeid. Dette har blitt utnytta av arbeidsgiverne i mange bransjer til å tilby dårlige lønns- og arbeidsvilkår. Oppløsning av normalarbeidsdagen går hardest utover kvinnene, nettopp fordi mange er avhengig av en jobb som kan kombineres med omsorgsansvaret.

Dersom det skal være mulig å stå sammen og føre en effektiv kamp for å forsvare normalarbeidsdagen, må det være en normalarbeidsdag som passer for både kvinner og menn og som gjør det mulig å forene lønnsarbeid med omsorg for unger. Kampen for sekstimersdagen – seks timers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon – er derfor også en forsvarskamp mot råkjøret for økt fleksibilisering. Det er ikke tilfeldig at det nettopp var kampen for sekstimersdagen i 1980-åra som først satte forsvaret av normalarbeidsdagen på dagsordenen i fagbevegelsen og kvinnebevegelsen. Dette har bidratt til at arbeidsgiverne på ingen måte er kommet så langt i fleksibiliseringa som de har ønska.

Ordninga med at kvinner i tredelt turnus jobber 1,9 timer mer i uka enn menn i helkontinuerlig skiftarbeid, ble allerede i 1996 erklært i strid med likestillingsloven. Ansatte i tredelt turnus arbeider nå over to uker mer i løpet av ett år enn dem som jobber helkontinuerlig skift. Dette til tross for at arbeidsbelastningene er dokumentert som like store. Skift/turnus-saken har ved en rekke anledninger vært oppe til behandling i Stortinget. Til tross for støtte i forskning, ulike utredninger, høringer og politiske løfter har saken stått på stedet hvil.

I forbindelse med behandlinga av arbeidsmiljøloven juni 2005 la Arbeiderpartiet fram et kompromissforslag som ble vedtatt i Stortinget. Det går ut på at regjeringa skal ta initiativ til et møte med partene for å se på hvordan ei slik ordning kan være. På tross av at saken har ligget hos partene i årevis. I vedtaket står det også at dersom ikke partene kommer fram til ei løsning vil man igjen vurdere behovet for å endre definisjonen av sammenliknbart arbeid i loven. Bare SV og SP stod på sitt forslag om å rette dette opp i loven nå.

Samme kamp

Rett til heltid er et viktig krav. Samtidig er heltid slik den er i dag, vanskelig å ha for mange kvinner. Derfor hører kampen for heltid og kampen for sekstimersdagen sammen.

 

 

Seks timers dag med full lønnskompensasjon

Vårt krav om sekstimersdagen er et krav om seks timers arbeidsdag med full lønnskompensasjon. Det er ikke et krav om kortere arbeidstid med lavere lønn. Det ville i praksis være en form for tvungen deltid.

Mot dette står tre typer argumenter:

  • Sekstimersdagen er så viktig for kvinnene at vi må godta noe lønnsnedgang for å få det til.
  • Sekstimersdagen kan være et middel til å dele på arbeidet og da kan en ikke kreve lønnskompensasjon.
  • Sekstimersdagen kan være en måte å kombinere en bedre hverdag med nødvendig reduksjon i forbruket av miljømessige grunner.

Full lønnskompensasjon et kvinnekrav

Vårt svar er at sekstimersdagen uten lønnskompensasjon rammer arbeidsfolk og undergraver de kvinnepolitiske målene. Lønnsreduksjon vil undergrave målet om økonomisk sjølstendighet for kvinner. I dag er det vanskelig å forsørge unger på ei vanlig lønn om en er eneforsørger, sjøl om en ikke hører til de aller mest lavtlønte. Det store flertallet av kvinner trenger både høyere lønn og sekstimersdag. En må heller ikke se bort fra at mange kvinner er avhengige av mannens inntekt, fordi de av ulike grunner ikke har lønna arbeid. Lavere familieinntekt vil også føre til økt press i retning av mer overtid, svart arbeid eller to jobber. Det vil føre til at menns arbeidsdag i praksis fortsatt vil være åtte timer for å opprettholde lønna, mens kvinnene blir sittende med seks timer eller kortere, pluss husarbeidet.

Noen argumenterer med at de høytlønte må gå ned i lønn og de lavtlønte opp. Andre har foreslått at det skal sikres gjennom skatteendringer at lavtlønte ikke taper. Disse forslaga er helt urealistiske, og ville også være helt umulig å kontrollere. Dersom reformen ikke sikrer alle full lønnskompensasjon, vil det i praksis være de med høyest lønn som står sterkest til å sikre seg gjennom egne avtaler. Full lønnskompensasjon til alle er nødvendig nettopp for at det store flertallet med lave og vanlige inntekter ikke skal gå ned i lønn.

Gjennomføring av sekstimersdagen avhenger av styrken i arbeiderklassen og breiest mulig allianser. Det er vanskelig å tenke seg at det er mulig å oppnå en slagkraftig kamp for en reform som innebærer lønnsnedslag for mange. Full lønnskompensasjon kan se urealistisk ut, men et krav om seks timers dag med lønnsnedslag vil virkelig gjøre kampen umulig å vinne.

Slik det er i barnehager i Sverige, vil vi ikke ha det!
Fra kommunal barnehage i Karlstad kommune: Her må barna leveres tidligst en halv time før tidspunktet du begynner på jobb og hentes seinest en halv time etter at arbeidsdagen er slutt. Er du uten arbeid eller i svangerskapspermisjon, har barn med plass i barnehage bare rett til 15 timer i uka.
Barnehagen har ei bemanning på to fulle stillinger og ei 60%-stilling på ei småbarnsavdeling (barn under tre år). Med 15 barn og ei åpningstid fra 06 til 17 kan det virke helt nødvendig med slike restriksjoner i oppholdstida.

Grønne argumenter for deling av arbeid uten lønnskompensasjon

I 1994 tok Framtiden i våre hender (FIVH) et initiativ til en kampanje for kortere arbeidstid. Deres politikk var at man kunne ha kortere arbeidstid uten full lønnskompensasjon, og at man skulle åpne for mer fleksibilitet. De framheva samtidig søppelkjørerne i Århus, som – for å avhjelpe arbeidsløsheten – hadde kjempa fram et system der fire søppeltømmere gjorde jobben til tre. De delte på å gå på ledighetstrygd ei uke i måneden. Hovedideen var å dele på arbeidet for å få ned arbeidsløsheten.

Men man senker ikke arbeidsløsheten ved å spre den på flere hender. I stedet for å ha en helt arbeidsløs søppelkjører, hadde en nå fire undersysselsatte søppelkjørere. Dette var likevel et positivt tiltak som styrka solidariteten på arbeidsplassen. Nettopp det faktum at søppelkjørernes løsning styrka arbeiderklassen, er grunnen til at staten og arbeidskjøperne kjemper hardt mot at slike ordninger innføres i Norge. De hindrer den frie flyten av arbeidskraft og styrker fellesskapsfølelsen. I Norge har myndighetene hindra slike løsninger ved å legge inn vilkår for når arbeidsløshetstrygd kan utbetales.

Men ei slik løsning er ingen arbeidstidsforkortelse. En nedgang i arbeidstid uten lønnskompensasjon, samtidig med en svekkelse av normalarbeidsdagsbestemmelsene, vil først og fremst være en gavepakke til kapitalen.