Hvordan kravet skal utformes? Seks timers dag og/eller tretti timers uke? (kapittel 11)
Av
I Europa har kampen for arbeidstidsforkortelse stått sterkest i Tyskland og Frankrike. Begge land har etter lang kamp innført 35-timersuke, om enn på hvert sitt vis og ikke for alle. Disse arbeidstidsforkortingene har mange svakheter.
I Frankrike er den ikke gjennomført fullt ut, og den er kritisert for å åpne for ei undergraving av normalarbeidsdagen. I Tyskland har 35-timersuka blitt gjennomført i vest. Den er ikke blitt gjennomført i øst, arbeiderne der tapte en stor streik om dette i 2003. Noe av problemene skyldes den manglende framgangen for kravet ellers i Europa: Italia, Spania, Norden. I dag er situasjonen at EU-kommisjonen går inn for lengre arbeidstid for å konkurrere med USA, arbeidsgiverne i de største konsernene truer med utflagging, blant annet til Øst-Europa, om ikke arbeiderne går med på å forlenge arbeidsdagen.
Det er kravet om redusert ukentlig arbeidstid som har dominert i Europa, og utgangspunktet for kravet har vært den store arbeidsløsheten. Kvinneperspektivet er særegent for Norge og Norden, og med det vekt på den daglige arbeidstida og slagord som "Vi vil leve hver dag". Men også i Norge står diskusjon om tretti timers uke kontra seks timers dag.
Skråstreken
Etter hvert som sekstimersdagskampen kom mer på defensiven i forhold til kravet om økt fleksibilitet, ble kravet flere steder erstatta med seks timers dag/tretti timers uke, gjerne kalt "skråstreken". En ting er at skråstreken kan bety at kravet er seks timers dag i fem dager per uke. En annen ting er å likestille sekstimersdagen med tretti timers uke. Ofte har det vært uttrykk for at det var det siste det var mulig å få enhet om.
Dette kan være en vanskelig diskusjon. Det er viktig å forene dem som er for arbeidstidsforkortelse, og en forkortelse av arbeidsuka er sjølsagt bra. Folk av begge kjønn tenker at hele fridager er bra, framfor fem kortere, men like fullt stressende dager. Lang reisevei for mange spiller også inn.
På den andre sida er det lettere å bruke kortere arbeidsuke til å gjennomføre økt fleksibilitet (f.eks. arbeidsdager på 3×10 timer) på en måte som i stedet gjør det vanskeligere for dem som har omsorgsansvar hver dag. Barn kan ikke stues unna og tas igjen i helgene. Slik fleksibilitet er mulig for dem som har bakkemannskap hjemme, og som trur at deres veldig gode helse vil vare evig.
Kortere uke opprettholder kjønnsskillene
Kravet om sekstimersdagen har tvert imot vært formulert som et krav om å leve hver dag. Kortere uke vil trolig også virke til å opprettholde skillet mellom manns- og kvinnearbeid og mellom manns- og kvinnearbeidsplasser, som vil ta ut forkortelsen på systematisk ulikt vis. Dette vil fortsatt begrense mulighetene for dem som har omsorg for barn, og virke til å videreføre den kjønnsbestemte arbeidsdelinga mellom kvinner og menn. Trettitimersuka vil derfor ikke ha samme virkninger som sekstimersdagen.
Kampen for sekstimersdagen er også en forsvarskamp for normalarbeidsdagen. Da må hovedkravet være redusert daglig arbeidstid. Med gjennomsnittsberegning av ukentlig arbeidstid i tråd med dagens signaler, kan det fort bli lite igjen av en kollektiv forkortelse, dersom kravet bare stilles på redusert uke.
Mer skift? Toskiftssamfunn?
Et annet forslag som er kommet opp, er at tilhengerne av sekstimersdagen skal gå aktivt inn for å utvide rammene for normalarbeidsdagen med to timer, 6-18 eller 7-19, i bytte mot to skift á seks timer. Begrunnelsen er blant annet at dette vil gjøre sekstimersdagen lønnsom i mange bransjer og dermed mer realistisk å få gjennomført. Dette er et forslag som må diskuteres. På 1980-tallet ble muligheten for at sekstimersdagen kunne føre til mer skift, brukt som et argument mot kravet.
Sekstimersdagen vil føre til mer skiftarbeid. Mange arbeidsgivere som i dag bare har dagtid, vil presse fram to skift for å øke driftstida, men dette vil variere med situasjonen innafor ulike bransjer. Kampen vil stå om rammene for den daglige arbeidstida. Skal den utvides til 6-18, eventuelt 7-19, med plass til to skift uten at det gis tillegg, eller skal en fortsatt ha ei normal ramme som i dag?
Forsvar rammene
Vårt utgangspunkt er at fagbevegelsen må slåss for at rammene for normalarbeidsdagen ikke økes. Arbeidslivet skal i størst mulig grad legge til rette for at vanlig arbeid skal kunne forenes med eneomsorg for barn hver dag og for kollektiv fri tid. Tillegg for ubekvem arbeidstid bidrar til å begrense innføring av skift, og utvida normalarbeidsdag vil også kunne brukes til andre former for fleksibilitet og kutt i kompensasjon.
Samtidig vil presset for utvidelse av driftstida fortsette i mange bransjer, uavhengig av sekstimersdagen. To skift på seks timer innafor et tidsrom fra klokka 6 (eller 7) til klokka 18 (eller 19) vil uansett være mindre belastende enn toskiftsordninger med dagens arbeidstid, for mange også i forhold til 7½ time på dagtid. Fordeling av arbeidstida over et lengre tidsrom vil også kunne forkorte reisetida for mange.
Ei slik ordning vil også forutsette at barnehagene utvider sine åpningstider i tråd med det som blir vanlige arbeidstider, med de problemer så tidlig start vil medføre for barn og foreldre.
Et taktisk spørsmål
Diskusjonen er vanskelig, fordi den må ta hensyn til at vi slåss for sekstimersdagen, mens arbeidsgiverne er på offensiven for økt fleksibilitet. Vi må holde fast i at vi slåss for en sekstimersdag som skal gjøre det mulig for både kvinner og menn å kombinere arbeid med eneomsorg for unger, en sekstimersdag som skal styrke kvinners stilling og gi arbeidsfolk større mulighet til å delta i styring av samfunnet.
Uansett er det arbeiderklassens styrke og styrken i bevegelsen for sekstimersdagen som vil bli avgjørende for hvordan den vil se ut. Derfor spiller det også en viktig rolle om ei slik løsning kan virke splittende eller samlende.
Lov eller avtale
Kampen for åttetimersdagen ble ført både som en kamp for lovfesting og en kamp innafor den enkelte tariffavtale og på den enkelte arbeidsplass. Målet for kampen for sekstimersdagen må være ei lovfesting av seks timers normalarbeidsdag for alle. Samtidig må en diskutere hvordan tariffoppgjørene kan brukes, både til å fremme et slikt lovkrav og til avtalefesting som et skritt på veien. Her hører også diskusjonen om det er mulig å innføre sekstimersdagen skrittvis – for eksempel med en halv times forkortelse av gangen.
På 1980-tallet var det mange i offentlig sektor som var opptatt av at sekstimersdagen må innføres i ett jafs, blant annet fordi de var redd for at mindre forkortelser ikke ville bli kompensert med flere stillinger. Sekstimersdagen krever også ei større omlegging av skiftordninger osv der en jobber skift/turnus, noe som vil være vanskelig å få til med trinnvise forkortelser. Andre mente at sjutimersdag ville være et skritt på veien og et nødvendig krav for å komme videre. Denne diskusjonen kunne virke noe lammende. Det er interessant å se fra historia om åttetimersdagen at ulike krav ut fra ulik situasjon kan virke som en del av en felles kamp.
Prøveordninger nå!
Med LO-kongressens krav om forsøksvirksomhet med sekstimersdagen, er det mulig for mange å diskutere forsøk på sin egen arbeidsplass og hvordan et slikt forsøk skal se ut. Slike diskusjoner gjør sekstimersdagen levende og konkret og gir ideer om hvordan hverdagen kan endres. Det bidrar til mobilisering bak kravet også om en ikke får til forsøk i første omgang. Gode forsøk vil ha stor betydning, og det viktigste nå må være å utnytte LOs vedtak mest mulig. Noen steder kan det også være mulig å få til varige ordninger, slik som hos Nardo. Det behøver ikke på død og liv være forsøk.