Hvorfor sekstimersdag? (kapittel 1)

Av

Nr 3a 2005

Seks timers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon vil

 

  • bety en lettere hverdag for det store flertallet, med mindre stress og mindre helseskader;
  • gi kvinner større muligheter til å jobbe full tid, med full lønn og full pensjonsopptjening – noe som vil styrke kvinners øonomiske sjølstendighet;
  • kunne gi menn og kvinner likere arbeidstid, noe som vil styrke kampen for å heve kvinnelønna og legge grunnlag for likere arbeidsfordeling i familien;
  • gi arbeidsfolk av begge kjønn mer tid og overskudd til å delta i faglig, politisk og kulturell virksomhet – og i kampen om hvordan samfunnet skal se ut i framtida;
  • gi økt fritid og hindre at jobben spiser opp folks liv;
  • gi økt lønn for dem som jobber deltid, fordi stillingsbrøken øker;
  • gjøre det lettere å kombinere alle typer jobber med omsorg for barn, og dermed gi større reell valgmulighet når det gjelder yrke, arbeidsplass og faglig utvikling, – særlig for kvinner, men også for menn som har/tar omsorgsansvar;
  • gi menn større mulighet for samvær med barn;
  • kunne gi arbeid til flere;
  • gi arbeidsfolk større andel av den enorme produktivitetsutviklinga.

Høsten 2003 ble tidsklemma heftig debattert i norske medier: folks vansker med å få tida til å strekke til med jobb, hjem, trening og sosialt liv. Det var kvinner som dominerte debatten, men også menn sto fram og ønska mer tid til å være hjemme med barna sine.

Noen avviste problemene som syting, andre forklarte tidsklemma med perfeksjonisme og for høye krav. Noen mente at menn også burde begynne å jobbe deltid, slik at de kunne få tid sammen med ungene sine. Kravet om seks timers arbeidsdag ble spilt inn. Noen ville ha kortere arbeidstid for småbarnsforeldre. Andre tok opp kravet på generelt grunnlag.

Arbeidslivet har endra seg

Grunnlaget for tidsklemma finner vi i organiseringa av samfunn og arbeidsliv. Kvinners stilling i samfunnet har endra seg mye de siste tretti åra – likevel er det mye som er grunnleggende uendra. I arbeidslivet har en ikke tatt konsekvensene av kvinners økte yrkesdeltakelse. Arbeidstidsordningene er tilpassa en situasjon der mannen for det meste er hovedforsørger, mens kvinnene jobber i den grad det best passer med familiens behov. Mangelen på barnehager og skolefritidsordninger er et annet tegn på samme mistilpassing.

Det er dette som kommer til uttrykk i tidsklemma – og som gjør at den først og fremst presser seg fram som et samfunnsproblem.

Arbeidets betydning

Lønnsarbeid er en nødvendighet for de aller fleste av oss. I arbeidstida har arbeidsgiverne styringsretten. Arbeidets organisering og innhold har svært stor betydning for oss, og det virker også sterkt inn på resten av våre liv, blant annet på hvor lenge vi lever.

Menns liv er i hovedsak avhengig av og knytta til deres eget lønnsarbeid, sjøl om også konas jobb kan ha noe betydning. For gifte og samboende kvinner har derimot mannens lønnsarbeid ofte store konsekvenser, også for dem som sjøl er i jobb.

Organiseringa av lønnsarbeidet har altså avgjørende betydning for arbeidsdelinga mellom kvinner og menn, noe vi ser blant annet i inndelinga i kvinne- og mannsdominerte yrker.

Arbeidsorganiseringa, og da særlig arbeidstida, virker også inn på hvilke muligheter folk har til å delta i organisert aktivitet for å påvirke utviklinga i samfunnet.

Når vi her tar til orde for en kortere normalarbeidsdag, er det derfor fordi arbeidsdagens lengde er helt avgjørende for hva slags liv vi skal leve og hva slags samfunn vi skal ha.

Kampen om arbeidstida skjerpes

Sommeren 2004 gikk Jens Ulltveit-Moe (tidligere president i NHO, Næringslivets hovedorganisasjon) ut i mediene og sa at arbeidstida i eksportindustrien burde økes til 40 timer per uke. Bakgrunnen for dette var den vellykka kampen som eierne av Siemens i Tyskland hadde ført. De fikk sine arbeidere med på å øke arbeidstida fra 35 til 40 timer i uka, uten kompensasjon. Trusselen var utflagging til land lenger øst med dårligere lønns- og arbeidsvilkår. Også EU-kommisjonen går inn for lengre arbeidstid – i ei tid med massiv, kronisk arbeidsløshet.

Her hjemme har Stortinget nettopp vedtatt en ny arbeidsmiljølov. Den gir økt adgang til overtid og til nattarbeid, og den åpner for gjennomsnittsberegning av arbeidstida med inntil 13 timers arbeidsdag i perioder. Dessuten skal arbeidstida i større grad kunne avtales individuelt med den enkelte arbeidstakeren – uten innblanding fra fagforeningene.

Dette er eksempler på at kampen om arbeidstida skjerpes. Historisk er da også denne kampen av de aller viktigste for arbeiderbevegelsen.

På høy tid med sekstimersdagen

Vi mener at kravet om sekstimersdagen er overmodent, og at vi, særlig i de høyt industrialiserte landa, har hatt råd til den i mange tiår. Produktiviteten har økt enormt sia innføringa av åttetimersdagen. Skal ikke arbeidstakerne snart kunne ta ut noe av dette?

Noen synes nok at kampen for sekstimersdagen er urealistisk. Vår oppfatning er at det er omvendt. Nettopp i dagens situasjon, med økende fleksibilisering og brutalisering, er det nødvendig å samle arbeidsfolk i kampen for en normalarbeidsdag som det er mulig å leve med.

Kampen for sekstimersdagen er både en kamp for reform og en forsvarskamp mot ytterligere undergraving av normalarbeidsdagen. Det som vil avgjøre om kampen vinner fram, er arbeiderklassens styrke og enhet og dens evne til allianser med andre bevegelser som har kravet på dagsordenen, for eksempel kvinnebevegelsen.

Samtidig er det også slik at kampen i seg sjøl kan bidra til å bygge opp styrke og enhet. Men dette forutsetter at den makter å forene kvinner og menn, offentlig og privat sektor, fagbevegelse og kvinnebevegelse. Slik enhet kan bare oppnås på grunnlag av forståelse og respekt for at kvinner og menn i dag står i ulik posisjon i samfunnet, og at kravet er en sekstimers arbeidsdag som gjør det mulig for både kvinner og menn i større grad å jobbe full tid med full lønn.

Kampen for sekstimersdagen kan spille den samme samlende rollen i dag som kampen for åttetimersdagen gjorde for hundre år sia, og den kan bidra til å bygge opp arbeiderklassens, fagbevegelsens og kvinnebevegelsens styrke til å slåss om samfunnsutviklinga i vår tid.

Oppgaven nå må være å reise kravet og debatten fra grunnplanet i flest mulig organisasjoner. Dette heftet er ment som en hjelp for dette arbeidet.