SAMIR AMIN OG «DEN REELT EKSISTERENDE KAPITALISMEN»
Av Tore Linné Eriksen
«Å bare forfølge den enerådende tanken om kontinuerlig kapitalakkumulering – en prosess som konvensjonelle øko- nomer kaller «markedets ekspansjon», og til og med «vekst og utvikling» – er ikke lenger akseptabelt. Den «kreative ødeleggelsen» som Joseph Schumpe- ter omtalte for et århundre siden, har i dag blitt til rein ødeleggelse av hele samfunn i den sørlige delen av plane- ten, med mennesker som er redusert til en status som fremmedgjorte selgere av arbeidskraften sin. Det politiske, sosi- ale og kulturelle kapitalistiske systemet har mistet sin historiske legitimitet. Det er sannere enn noen gang at valget står mellom «sosialisme eller barbari».
Tore Linné Eriksen er professor em. ved OsloMet – Storbyuniversitet, faglitterær forfatter, bokredaktør i Gnist, anmelder i Klassekampen og medlem av Rødt.
Foto: Die Linke
Dette sitatet, som er hentet fra forordet til Kapitalismen i vår tid (2015)1, oppsummerer i en sammentrengt form det budskapet Samir Amin ønsket å formidle til norske lesere. 12. august i år døde han av en ondsinnet hjernekreft, 87 år gammel. Slik sluttet livsløpet til en av vår tids viktigste – og uten tvil mest allsidige – tenkere innenfor den marxistiske tradisjonen. Selv om han bar flere professortitler ,var aldri universitetenes elfenbeinstårn hans foretrukne arena; han var en revolusjonær aktivist helt til det siste. Dessuten var han en usedvanlig produktiv forfatter, med nærmere 50 bøker og hundrevis av artikler bak seg. Rødt!/Gnist var hans kanal inn i norsk debatt, og både publiserte og nyskrevne artikler blei samla i Kapitalismen i vår tid (2015).2 Selv om denne utgivelsen bare formidler et lite utsnitt av hans enorme bredde, kaster den lys over sen- trale temaer som imperialisme, fascisme, Kina og – ikke minst – om behovet for folkelige bevegelser med sosialisme som mål. Men det er ikke bare Samir Amins skrifter som fortje- ner å løftes fram ved hans død; like viktig var hans utrettelige innsats på møter, konferanser og demonstrasjoner verden over, inkludert på Globaliseringskonferansen i Oslo i 2012. Vi er mange, også her til lands, som opplevde han som en skarp agitator, men også som en vennlig, pedagogisk og lyttende samtalepartner.
Samir Amins betydning lå ikke minst i at han var mange ting i ett: en økonom som sikkert ville ha fått en nobelpris om han ikke var marxist, en utviklingsforsker som brukte begreper som imperialisme og forklarte sam- menhengen mellom rikdom og fattigdom, en globalhistoriker som avslørte eurosentrisk slagg i samfunnsvitenskapene og analyserte kapitalismen i dens ulike faser, en nådeløs kritiker av «politisk islam» og andre former for religiøs fundamentalisme og en internasjonalist som hørte hjemme både i det globale i Sør og i vår egen verdensdel. I tillegg til være en aktiv deltaker og inspirasjonskilde for anti-imperialistiske bevegelser, var han også en viktig bidragsyter i debatten om så vel meningsfulle reformer som nødvendigheten av revolusjonære endringer, og han gikk dristig ut i kampen for å utvikle en marxisme som tok høyde for den globale utviklinga i de 130 åra som har gått siden den gamle mesterens død. Det innebar også teoretiske kontroverser, som han så ut til å trives godt med.
HVOR KOMMER DE GODE IDEENE FRA?
Det er som kjent nødvendig å stille spørsmålet: Hvor kommer de gode ideene fra? Samir Amin forsøkte selv å besvare spørsmålet gjen- nom en personlig refleksjon over intellektuelle strømninger i sin samtid, Re-reading the post-war world (1994), og A life looking forward. Memoir of an independent Marxist (2006). Begge bøkene tar naturlig utgangspunkt i hans bakgrunn fra Egypt, som i 1931 lå under bri- tisk herredømme, og hvor han vokste opp med egyptisk far og fransk mor. Det var en familie med antikolonialistiske, nasjonale, sekulære og demokratiske holdninger, som var omgitt av et samfunn med skrikende forskjeller mellom ufattelig rikdom og ekstrem fattigdom, sterkt preget av utenlandske kapitalmakt og koloniherrenes rasistiske arroganse. Oppveksten under den andre verdenskrigen, som også raste i hjembyen Port Said, forklarer interessen for å forstå fascistiske utviklingstrekk. Det gjaldt ikke bare i fortid, men også som et fenomen som i dag kan knyttes til krisa i dagens kapitalisme. Ikke uten grunn minnet han om at fascisme er ett av flere mulige svar på de utfordringene som forvaltninga av det kapitalistiske samfunnet kan stå overfor i spesielle situasjoner.3
Samir Amin fikk sin høyere utdanning fra Frankrike i perioden 1947–1957, der han høstet lærdommer både fra europeisk arbeiderbevegelse og fra den tidas marxistiske idédebatt.
Fra Frankrike hentet han også inspirasjon fra Opplysningstidas ideer om folkesuverenitet og sekularisme, og avviste derfor alle former for religiøs obskurantisme. Hans slekt på morssida sprang da også ut fra en jakobinsk tradisjon, og i likhet med Karl Marx forsto han den historiske betydninga av borgerlig revolusjon og kapitalismens framvekst i Storbritannia. I motsetning til mange andre intellektuelle fra Sør, vendte Amin derfor ikke ryggen til alt som har med Europa å gjøre, slik som er så populært innenfor enkelte postmodernistiske og postkolonialistiske moteretninger. Men for å forstå det spesifikke, dvs. ikke naturbestemte, ved europeisk historie, minnet Amin om at den industrielle revolusjonen og Opplysningstida var uløselig bundet til slaveri, råvareplyndring og kolonialisme. Det var som kjent dette som Marx kalte for «den opprinnelige kapitalakku- mulasjonen», men historien sluttet ikke her. For Amin var det isteden et sentralt poeng at denne formen for akkumulasjon også kjen- netegner dagens kapitalistiske verdenssystem, dvs. at den ikke bare forklarer kapitalismens framvekst, men også hvorfor den er videreført som «apartheid på et globalt nivå». Det hand- ler dessuten ikke bare om akkumulasjonstvang som en slags økonomisk lov, men om et system opprettholdt gjennom militærmakt, ideologi og geopolitikk.
Under det lange oppholdet i Paris var Samir Amin et lojalt medlem av det franske kommunistpartiet, men la aldri skjul på sin skuffelse over den lunkne holdninga til kampen mot kolonistyret han møtte i deler av den franske arbeiderklassen. Dette sto i kontrast til den sosialistiske internasjonalismen han opplevde som aktivist i bevegelser som organiserte studenter fra Afrika og Asia, der anti-imperialisme var en fellesnevner. En egyptisk horisont blei dermed utvidet til å omfatte alle deler av det som blei kalt for den tredje verden. Ikke minst hentet han inspirasjon fra den kinesiske revolusjonen og den vietnamesiske frigjøringa fra fransk koloniherredømme i 1954. Det førte til at Samir Amin brøyt med sin ungdoms begeistring for det sovjetisk-stalinistiske systemet, og kom til å dele mye av den kinesiske – eller maoistiske – kritikken.4 Ikke minst oppfattet han den kinesiske revolusjonens tyngdepunkt på landsbygda som mer relevant for Afrika, Asia og Latin-Amerika, på samme måte som vietnamesiske bønders seier over Frankrike viste at revolusjonær bevissthet ikke var forbeholdt europeisk arbeiderklasse, slik noen fortsatt later til å tro.
KAPITALISME I ULIKE UTGAVER
I arbeidet med doktoravhandlinga, som blei fullført i Paris i 1957 etter studier i statsvitenskap, statistikk og økonomi, tok Samir Amin sikte på noe så ubeskjedent som å for- klare hvorfor kapitalistisk akkumulasjon bare kan forstås i et globalt perspektiv. I omarbeidet utgave kom avhandlinga ut på fransk i 1970, og på engelsk i 1974: Accumulation on a world scale. Dette må sies å være et hovedverk med klassikerstatus både innenfor marxistisk økonomi og internasjonale utviklingsstudier. Gjennomgangstemaet er her de grunnleggende ulikhetene som finnes mellom kapitalismen i sentrum og kapitalismen i periferien, som utgjør forskjellige – men sammenhengende – deler av det samme systemet. I en slik forstand er «underutvikling» i Sør ikke noen urtilstand, men et historisk resultat av imperi- alistisk dominans forvridning og blokkering av utviklingsmuligheter.
Avhandlinga fra 1957 utfordret ikke bare borgerlig vitenskap og den kalde krigens moderniseringsideologier, men stilte seg kri- tisk til mange trekk ved tradisjonell marxisme. Der Det kommunistiske manifestet tegnet et bilde av en dynamisk kapitalisme som ubønn- hørlig sprer seg og gjør verden mer homogen, dokumenterte Amin på sin at det isteden er polarisering som er hovedtendensen, og at uenigheten med Karl Marx skyldtes at denne utformet sine teorier på et tidspunkt hvor innsikten i ikke-europeiske samfunnsformasjoner og imperialismens konkrete virkninger var høyst beskjeden. Istedenfor at det vokste fram et nasjonalt og produktivt borgerskap i andre deler av verden, oppsto isteden et avhengig småborgerskap av kompradorer. Der Lenin og Kautsky beskriver imperialisme som et eget eget stadium (det høyeste eller det siste) i kapitalismen som følge av monopolisering, framholder Amin at også før-monopolistiske og merkantilistiske stadier bidro til imperialisme og polarisering.
Istedenfor en kapitalisme med sammenheng mellom produksjon av maskiner mens produksjon av forbruksvarer, er periferikapi- talismen i Amins perspektiv kjennetegnet av ensidig eksport av råvarer og import av forbruksvarer til et lite mindretall. På samme måte viste han til hvordan ufullstendig proletarisering og enorme arbeidskraftreserver, bl.a. gjennom utarming av landsbygda, er med på å forklare det ekstremt lave lønnsnivået i periferien. Det har vært innvendt at det mest skyldes ulik produktivitet, men i plantasje- og gruveø- konomier viser Amin at migrantarbeidere blir betalt lavere enn «eksistensminimum», dvs. det som skal til å reprodusere arbeidskrafta, fordi familien med tvangsmidler er fordrevet til reservater der kvinner og barn utfører ubetalt arbeid i den sosiale reproduksjonens tjeneste. Nærmere vår tid har Amin også vist hvordan bønder i eksportproduksjonen er tvunget inn i et avhengighetsforhold som underleverandører til internasjonale kjeder, slik at også produktivitetsgevinstene blir sugd oppover i systemet. Innenfor et slikt system bygger handel med andre ord på et ulikt bytteforhold, der hovedtyngden av profitten blir «sentralisert», dvs. konfiskert av kapitalistklassen i sentrumslanda, og hvor billige råvarer og nye eksportmarkeder også kommer store deler av befolkninga til gode.
SENTRALISERT PROFITT, IMPERIALIST- RENTE OG GENERALISERTE MONOPOLER
Mot Amins analyser av den globale kapitalismen har det vært innvendt at det i de siste tiåra har vist seg mulig for enkelte land i Sør å industrialisere, særlig i Asia. Men etter Amins oppfatning har dette verken opphevd polariseringa eller gjort det mulig å «ta igjen» konkurrentene i kapitalismens sentrum. Det gjelder til og med dagens Kina, som ligger nærmest gjennom nasjonal suverenitet, motstand mot «frie» kapitalbevegelser og sosial framgang med røtter i revolusjonen.5 Den viktigste grunnen til dette er at USA, EU og Japan – kjent som triaden eller kollektiv imperialisme – fortsatt drar fordel av en slags monopolrente (eller imperialistrente) gjennom sitt overtak når det gjelder militærmakt og produksjon av masse- ødeleggelsesvåpen, kontroll over det globale finanssystemet ved hjelp av Verdensbanken/ IMF, forsprang innenfor høyteknologiske nyvinninger kombinert med patentvern, kommunikasjons-, informasjons- og mediemessig hegemoni og adgang til naturressurser over alt i verden. Med et nøkkelbegrep omtales dette som «generaliserte monopolers tidsalder». Men Amin har likevel lite til overs for lettvinte forestillinger om en frittsvevende kapitalisme og en transnasjonal kapitalistklasse, som i blant dukker opp på venstresida, og fastholder at nasjonalstatenes tid ikke er over. Det viser seg bl.a. i den nære tilknytninga mellom rustnings- industrien, USAs politiske makthavere ledelse og angrepskriger rundt om i verden, som oftest ved hjelp av Nato.
En slik «ekstraprofitt» følger av at lønnsutviklinga i periferien ikke har fulgt produktivitetsveksten, mens arbeiderklassen i sentrumska- pitalismen – i alle fall inntil de siste tiåra – har vært i stand til å tilkjempe seg en del av produktivitetsøkninga. I noen av sine nyeste arbei- der har Amin ført dette videre i en advarsel mot rasisme og fristelsen til å gjøre innvandrere og «de andre», dvs. folk fra Sør, til fienden iste- denfor å bekjempe egne utbyttere. (Innenfor den franske studentbevegelsen var han tidlig på 1950-tallet i kamp med Jean-Marie le Pen!). Manglende innsikt i at denne formen for kapitalakkumulasjon, polarisering og tilknytning til «det nasjonale» er ifølge Amin også en av grunnene til at Den andre internasjonalen og «europeisk marxisme» overvurderte utsiktene til en proletarisk revolusjon i Vest-Europa, og at Lenin heldigvis innså at revolusjon var mulig i periferien.
Det bør ikke overraske at det er kontro- versielt når Amin åpner for at en slik sentrali- sering av profitten i globale utbyttingsforhold innebærer en risiko for at arbeiderbevegelsen knyttes sammen med «nasjonale» interesser i kapitalismens sentrum, dvs. en form for sosialkolonialisme, som han har kalt det. Forholdet mellom nasjon og klasse er jo et trøblete tema, ikke minst etter det tyske sosialdemokratiets knefall i 1914, og også her leverte Amin tidlig et viktig bidrag: Class and nation. Historically and in the current crisis (1981).
KRIG MOT MENNESKER OG LIVSMILJØ
Som professor ved et afrikansk forsknings- og planleggingsinstitutt, med base i Dakar i Sen- egal, leverte Samir Amin på 1970-tallet en rekke skarpe analyser av utviklingstrekk både i Sør og i det sentrumskapitalistiske systemet. Det handlet ikke bare om oljepriser og kon- junktursvingninger, men om ei dyptgripende og strukturell krise. Der noen ikke ser annet enn markeder og nyliberalistisk ideologi, var Amin i stand til analysere ei systemkrise som bunnet i ei grunnleggende motsetning mellom arbeid og kapital Tidligere enn mange andre så han at dette var slutten på det som er kalt «de tretti gylne åra» (les trentes glorieuses). Mens åra etter 1945 hadde innslag av et historisk kompromiss hvor arbeiderbevegelsen i europeiske industriland oppnådde velferdsgoder og borgerskapet en stabilitet og produktivitetsvekst, også stimulert av konkurransen fra sovjetsystemet, så de herskende klasser nå behovet for å finne et nytt akkumulasjonsgrunnlag og innlede en ny offensiv mot arbeiderklassen for å drive tilbake mye av det som var oppnådd. Amin var raskt ute med å identifisere flere av de trekkene som manifesterte seg for alvor fra slutten av 1970-tallet, slik som «globalisering» (dvs. geografisk ekspansjon og flytting av deler av industriproduksjonen til periferien), større spillerom for finanskapitalens spekulasjoner, privatisering og innlemming av tidligere felles- goder under «markedsfetisjismen», dvs. at alt blir varer. Ifølge Samir Amin var de tre tiåra etter 1945 den eneste i industrikapitalismens historie etter 1870 som ikke var kjennetegnet av krise, dvs. at det som mange så på som forbigående unntak, snarere var regelen. De som hevder at «økonomer» ikke forsto krisa i 2007, har ikke lest hans Amins analyser og advarsler.
I sin historiske diagnose så Samir Amin inngangen til 1970-tallet som slutten på det «folkelig-nasjonale» tredjeverden-prosjektet og den sovjetiske modellen, dvs. de to andre bærebjelkene i etterkrigstidas verdensordning. Det han kalte for Bandung-prosjektet, etter starten på den alliansefrie bevegelsen og gjennombruddet for kolonifrigjøringa på en konferanse i Bandung i 1955, innebar at skillelinjene i verdenssystemet ikke bare gikk mellom den kalde krigens to hovedblokker. Med frammarsjen til asiatiske og afrikanske stater (samt Cuba etter hvert), blei også den påtvungne isolasjonen av Kina og Sovjetunionen utfordret for alvor. Men i motsetning til i Kina, blei den nasjo- nale frigjøringa ikke ført videre til et brudd med det nedarvete kolonimønsterets kapitalisme, og uten et slikt brudd – som ville kreve ei sosialistisk omdanning – var den tredje verden dømt til innkapsling i et verdenssystem bygd opp for å tjene kapitalinteressene. Den siste krampetrekninga for dette prosjektet var det som blei kalt for «en ny økonomisk verdensordning» på 1970-tallet, som bl.a. blei hyllet her til lands fordi ideene aldri gikk lenger enn til et globalt sosialdemokrati.
Det er mot en slik bakgrunn – dvs. det tredobbelte sammenbruddet – at Samir Amin så det som sin hovedoppgave å forstå hva de nye fasene, både i sentrum, i periferien og i den globale kapitalismen som helhet, består i. Dette gjorde han samtidig som han fra 1980 var en frittstående akademiker og heltidsaktivist. Hvis jeg skal nøye meg med å anbefale et par eksempler på en ikke altfor kronglete sammen- fatning, vil jeg særlig trekke fram Ending the crisis of capitalism or ending capitalism? (2010) og The implosion of capitalism (2013). Et viktig trekk i analysen av dagens kapitalisme, er her påvisninga av en stadig sterkere militarisering, ikke minst gjennom USAs og Natos globale strategier. Sammen med en stadig tydeligere kollisjonskurs mellom akkumulasjonstvang og økologiske lover, der Amin trekker veksler på en økososialistisk nylesning av Marx, blir det vist at forestillinga om en fredelig og bærekraftig verden innenfor rammen av global kapitalisme er en farlig illusjon.6 Dette er da også en av de viktigste grunner til hans understrekning av at sosialistiske alternativer og utviklingsstrategier må se helt annerledes ut enn tilfellet var i det forrige århundret. I et av sine aller siste arbeider, peker Amin da også på at veien i store deler av den kapitalistiske periferien må gå gjennom radikale jordreformer, småbønder og matsuverenitet.7 Med et høyintensivt, kjemisk og energisløsende jordbruk er det kanskje mulig å økte matproduksjonen på kort sikt ved å drive millioner på millioner vekk fra jorda, der alternativet ikke er annet enn en umenneskelig tilværelse i slumbyer og økologisk sammenbrudd. Kapitalismen er derfor – med Amins egne ord i Obsolescent capitalism – både foreldet, forvitret og senil – og viser seg ute av stand til å gi milliarder av mennesker deres nødvendige livsgrunnlag.
LANGE LINJER OG KONKRETE STUDIER
I tillegg til de temaer som skissemessig er presentert ovenfor, bør det minnes om at Samir Amin også har bidratt til en ny forståelse av førkoloniale samfunnsformasjoner utenfor Europa, slik som i Global history. A view from the South (2010), der hans kunnskaper – bokstavelig talt – ikke kjenner noen grenser. Det som trer tydeligst fram, er at det som med et slapt og ahistorisk samlebegrep kalles «førkapitalistiske samfunn», selvsagt var en verden preget av mangfold, endringer og dynamiske motsetninger. (Hvis hele historien er historien om klassekamp, bør det vel gjelde også utenfor Vest-Europa?). Verken Kina eller India var stillestående samfunn som ventet på britiske kanoner eller jernbaner for å skape endring, og mye av det som vulgærmarxistisk framstilles som fasttrømrete utviklingsfaser med universell gyldighet, har vist seg å være spesifikke trekk i en spesifikk historisk kontekst. På samme måte burde den reviderte utgaven av Eurocentrism (2007) ha vært obligatorisk pensum for reaksjonære akademikere som her hjemme for tida kjemper innbitt mot mangfold innenfor universitetsmurene, og som nærmest avviser at ikke-europeere er i stand til å tenke.8 (Men de vil vel neppe lese en forfatter som er i stand til å overskride antikkens Roma eller Hellas.)
Lange historiske linjer og studier av konkrete samfunnsformasjoner i den arabiske verden kjennetegner også The people´s spring. The future of the Arab revolution (2012) og The reawakening of the Arab world: Challenge and change in the aftermath of the Arab spring (2016), der Amin analyserte både folkelige protester og folkevårens begrensninger.9 I ettertid har han også fått rett i sine advarsler mot religiøs fundamentalisme, etno-sjåvinistisk ideologi og drømmen om en teokratisk stat, som etter hans oppfatning tilslører både klassemotsetninger og motsetningsforholdet til imperialismen.
La det også være nevnt at Samir Amin i sine siste leveår brukte mye tid på å reflektere over den russiske revolusjonen, sovjetisk historie og dagens Russland. Dette resulterte både i en rekke artikler og to bøker: October revolution 1917 (2017) og Russia: Transition from capitalism to socialism (2017).10 I den første av dem forsvarer Amin betydningen av den russiske revolusjonen, men viser også problemene ved å ha overvurdert mulighetene en proletarisk oppfølger i industrikapitalismens sentrumsland, som f.eks. Tyskland. Et annet sentralt poeng er at revolusjonen hentet styrke fra alliansen mellom småbønder og arbeidere, men i motsetning til i Kina blei denne smadret under tvangskollektiviseringa, noe som kom til å få katastrofale følger for den videre utviklinga i Sovjetunionen i retning i det han har kalt en særegen «sovjetisk produksjonsmåte». Det vil si at det verken var tale om periferikapitalisme, sosialisme eller en degenerert-byråkratisk arbeiderstat, men et regime hvor parti-eliten antok karakter av et borgerskap uten borgerlig revolusjon, og hvor de samme sto klare som oligarker ved sjokkte- rapiens billigsalg av statseiendommer. Med sin interesse også for geopolitikk, var Amin opp- tatt i den andre av disse to bøkene av å advare mot den anti-russiske holdninga som gamle og nye kalde krigere pisker opp i disse dager. Sammen med president Donald Trumps han- delskrig mot Kina, passer dette inn i en av de virkelig lange linjene i USA historie: Alle som utfordrer landets økonomiske, militære eller ideologiske hegemoni, må straffes og stanses.
Samir Amin har fortalt at han hvert tjuende år hadde for vane å lese de sentrale Marx-verkene på nytt, noe som så blei brukt til å både fastholde og fornye de klassiske ana- lysene. Det resulterte i to bøker der han også med et kritisk blikk – vendte tilbake til viktige temaer i sitt eget teoretiske forfatterskap. En rød tråd i de nye arbeidene er at begreper som arbeid, lønn, pris, verdi og profitt bare gir mening dersom de «globaliseres», det vil si at de må forstås ut fra polariserende grunntrekk i det kapitalistiske verdenssystemet. I sin retur til Kapitalen fikk Amin selvsagt bekreftet at dette verket er en uovertruffen og vitenskapelig analyse av den britiske kapitalismen midtveis på 1800-tallet. Men han var like klar over nødvendigheten av å overskride en ganske skjematisk – for ikke å si essensialistisk og abstrahert idealmodell, som Marx selv ikke fikk utfylle som han ønsket i flere bind. Amin så det som sin oppgave å videreføre ved å gi fortrinn for den historisk-materialistiske metoden, dvs. å forstå kapitalismen i et globalt perspektiv og for å gripe endringer i klasseforhold, klassekamp, ideer, kulturelle forestillinger og geopolitikk i forskjellige deler av verden fram til i dag. Med andre ord: en samfunnsformasjon er noe annet enn en produksjonsmåte.
Igjen førte hans nytenkning til teoretisk debatt, og igjen benyttet han anledningen til å klargjøre sitt syn og å gå i dialog – noen ganger også i konfrontasjon – med sine kritikere. Til det siste så han sine arbeider som «work in progress». Modern imperialism, monopoly finance capital, and Marx’ s law of value (2018) inneholder hovedtyngden av hans bøker om samme tema fra noen år tidligere, samtidig som han rakk å gjøre ferdig utfyllende svar og kommentarer til kritikere. Tydeligere kunne han ikke vise at teoretiske tankebygninger aldri er ferdig snekret eller murt.
OG SÅ?
Et velkjent slagord fra World Social Forum og Attac er at «en annen verden er mulig». Ettersom Samir Amin fastholdt at en «snill» eller «bærekraftig» kapitalisme ikke er mulig, er spørsmålet hvordan ei sosialistisk omdanning kan skje? Dette er et tema for seg, som mest inngående blei diskutert i The world we wish to see (2008), og som mest handler om å finne de første skrittene på en lang og kronglete vei. Med hans egne ord er det ikke spørsmål om en for «24-timers-revolusjon», og med alle sterke motkreftene som Samir Amin brukte sitt liv på å beskrive (og bekjempe), kan det vanskelig sies at etterlater seg noen lettvint optimisme. Det skyldes også at han ofte har anklagd mange sosiale bevegelser, partier på venstresida og makteliten i progressive stater for ikke å ha et klart nok bilde av hva kampen vil kreve. En mulig motvekt mot den kollektive imperialismen kan ligge i solidaritet mellom bevegelser og stater i det globale Sør, og Amin lukket aldri for en slik mulighet. Men han la aldri skjul på hvordan dette ble vanskeliggjort gjennom nyliberalisme, manglende demokrati/folke- makt, korrupt samarbeid med utenlandske kapitalinteresser og innkapsling i USA militære strategier. Men det betyr ikke at bildet er statisk, og Amin hadde alltid et våkent øye for nye tendenser. Blant eksemplene er f.eks. økende motstand mot USAs militære hegemoni og «forkjøpskriger» med eller uten Nato, tilløp til en mer sjølstendig kurs i deler av Latin-Amerika, motstand mot liberaliseringskjøret i Verdens handelsorganisasjon (WTO) og diskusjon om nasjonal matsuverenitet og småbønders eksistensgrunnlag. Forestillinga om EU som en selvstendig stemme levnes imidlertid liten ære, i alle fall så lenge det europeiske prosjektet er forankret i antidemokratisk nyliberalisme. Amin undervurderte aldri den kampen
Med sin interesse også for geopolitikk, var Amin opptatt i den andre av disse to bøkene av å advare mot den anti-russiske holdninga som gamle og nye kalde krigere pisker opp i disse dager. som deler av arbeiderbevegelsen fører i vår del av verden, og fant historiske og kulturelle forskjeller, sammen med ulikt styrkeforhold mellom klassene, som forklaring på hvorfor også sentrumskapitalistiske land kommer i ulike utgaver. I flere av hans nyere bøker er det ikke vanskelig å spore en dyp fortvilelse over at mange innenfor arbeiderklassen åpenbart søker seg mot fremmedfiendtlige, reaksjonære og – til og med – rasistiske partier. Samtidig unnslapp det ikke hans oppmerksomhet at sosialdemokratiske partier i vår del av verden fjernet seg fra et systemkritisk potensial til å havne i ei sosialliberal – for ikke å si nyliberal – grøft. En kursendring krever ifølge Samir Amin noe langt dristigere enn nostalgiske forsøk på å skru klokka tilbake til 1945, som om den kalde krigen, Nato-medlemskap, EU-iver, omkamp om «det historiske kompromisset» var skrevet ut av historien.11 For egen regning vil jeg framover heller spørre om hva Samir Amin ville ha gjort – enn hva Gerhardsen ville ha gjort. Eller som han avsluttet sitt forord i Kapitalismen i vår med å si: «EN vei fram mot sosialisme, forstått som et høyere stadium av menneskelig sivilisasjon, er nødvendig og mulig. Men det alternativet kan ikke utvikles uten at det radikale venstre strekker seg langt utenfor de offensiver strategiene».
Boktitler som er nevnt i artikkelen
Accumulation on a world scale (1974). New York: Monthly Review Press.
Class and nation. Historically and in the current crisis (1981.) New York: Monthly Review.
Re-reading the postwar world. An intellectual itenerary (1994). New York: Monthly Review Press.
Obsolescent capitalism (2003). New York: Monthly Review Press.
A life looking forward. Memoir of an independent Marxist (2006). London: Zed Books.
The world we wish to see: Revolutionary objectives in the twentyfirst century (2008). New York: Monthly Review Press.
Ending the crisis of capitalism or ending capitalism? (2010). Oxford: Pambazuka Press
Eurocentrism. Modernity, religion and democracy. A critique of eurocentrism and culturalism (2010, opprinnelige utg. 1989). New York: Monthly Review Press/Oxford: Pambazuka Press.
Global history. A view from the South (2010). Oxford: Pambazuka Press
The people 's spring. The future of the Arab revolution (2012). Oxford: Pambazuka Press.
The implosion of capitalism (2013). London: Pluto Press.
The reawakening of the Arab world. Challenge and change in the aftermath of the Arab spring (2017). New York: Monthly Review Press.
Russia and the long transition from capitalism to socia- lism (2017). New York: Monthly Review Press.
October 1917 revolution. A century later (2017.) Montréal: Daraja Press, 2017. New York: Monthly Review Press.
Modern imperialism, monopoly finance capital, and Marx’s law of value (2018). New York: Monthly Review Press.
Sluttnoter
1. For fullstendige bibliografisk referanser, se litteraturlisten.
2. Deler av denne artikkelen bygge på min introduksjon til denne boka (s. 11-38). Den er tilgjengelig på nettstedet marxisme.no
3. Det avspeiles ikke minst i kap. 6 – «Fascismens tilbakekomst i dagens kapitalisme» – Kapitalismen i vår tid.
4. For ei drøfting av maoismens betydning og begrensninger, se kap. 2 – «Maoismens bidrag» i Kapitalismen i vår tid.
5. Se kap. 5 – «Kina: Det oppstigande landet» – i Kapitalismen i vår tid.
6. Amin viser her til inspirasjon fra miljøet rundt Monthly Review. De to nyeste bidra- gene herfra er John Bellemy Foster og Paul Burkett: Marx and the earth. An anti-critique (Chicago: Haymarket, 2017) og Kohei Saito: Karl Marx’s ecosocialism. Capital, nature, and the unfinished critique of political economy (New York: Monthly Review, 2017.).
7. Om «agrarspørsmålet», se kap. 7: «The agrarian question, a century after October 1917» i October 1917 revolution (2017).
8. Spørsmålet er stilt i Hamid Dabhasi: Can non-Europeans think? London: Zed Books, 2015.
9. For en kritisk omtale av den siste av de to bøkene, ser Bjørn Olav Utvik: «Skuffende om den arabiske våren», Gnist nr 4/2016. Den siste av de to er meldt av Stian Bragtvedt, Gnist nr 3/2017
11. Se kap. 3 – «Dristighet, mer dristighet!» i Kapitalismen i vår tid.