Gnist

En reise til Nepal, 2009

Av Mari Røsjø, Eldbjørg Hosar, Gaute Simensen, Eirik Ovrum

2009-04

Om forfatterne Mari Røsjø (RU, internasjonalt ansvarlig), Eldbjørg Hosar (HtN, leder), Gaute Simensen (RU, landsstyre) og Eirik Ovrum (Rødt).

Sommeren 2009 var en spennende periode for Nepal, landets innbyggere og kampen mot det føydale samfunnet. Den maoist-ledede regjeringa med statsminister Prachanda hadde akkurat trukket seg på grunn av en konflikt med ledelsen i hæren og landets president. Landet hadde fremdeles kun en midlertidig grunnlov, og hvis maoistene ikke lyktes med å få igjennom sitt grunnlovsforslag ville det være gode muligheter for et nytt folkeopprør.

I denne spennende perioden reiste en gruppe med 15 revolusjonære ungdommer fra Norge og Sverige til Nepal. Fra Norge var vi fire stykker fra partiet Rødt og Rød Ungdom, en Helselagsaktivist og en sjukepleierstudent. Fra Sverige var det ni stykker fra Revolutionär Kommunistisk Ungdom og Kommunistiska Partiet i Sverige.

Vår reise til Nepal hadde flere mål, vi skulle besøke Gorneti modellsjukehus i den maoistdominerte fjellregionen Rolpa. På sykehuset skulle Helselaget oppsummere de tidligere prosjektene vi hadde tatt del i, og sammen med lokalbefolkningen og lokale maoister undersøke hva slags nytt prosjekt som ville gagne befolkningen rundt sjukehuset på best mulig måte. I Katmandu skulle vi delta på mange politiske møter med maoistene, med fagforeninger og andre organisasjoner for å lære om situasjonen i Nepal og om hvordan vi best kan bidra i denne kampen. Vi skulle ha møter med Mangal Bishwokarma, lederen av Nepali Progressive Health Workers Association, for å finne veien videre for Helselagets engasjement i Nepal. Turens formål kan med andre ord oppsummeres som en reise for å støtte det nepalske folk, og deres kamp for frihet.

Litt historie

På nåværende tidspunkt er det ingen krig, men langt fra fredfylt, i Nepal. Det er et parlamentarisk demokrati for tredje gang i historia til Nepal, hvor maoistene, som er det klart største partiet, nå er i opposisjon igjen. Maoistene fikk prøve seg i regjering i ni måneder før de gikk av etter å ha hatt store problemer med å få gjennomført politikken sin, og da hærsjefen nekta å følge den lovlig valgte regjeringa sine ordre, trakk de seg. Folkekrigen, som maoistene kaller den, varte fra 1996 til 2006 da det blei inngått fredsavtale mellom maoistene og kongen. Fredsavtalen blei etterfulgt av store folkelige protester i byene av en allianse mellom maoistene og de parlamentariske partiene, som hadde vært mot maoistene under krigen. Bakgrunnen for denne alliansen var at kongen hadde oppløst parlamentet i 2005, og tatt all makt i sine hender, og maoistene og de parlamentariske partiene inngikk en midlertidig allianse mot sin felles fiende, kongen. Kong Gyanendra er nå avsatt, og Nepal er en republikk. Det er et av de mest synlige resultatene av den ti år lange borgerkrigen med over 13 000 døde.

Gyanendra var konge i tre måneder som en tre år gammel gutt, etter den første demokratibevegelsen i Nepal. Broren hans, Birendra, blei i stedet konge da det igjen blei innsatt en konge i 1951. Gyanendra fikk igjen sjansen til å bli konge, da Kong Birendra og hele hans nærmeste familie blei drept i palassmassakren i 2001. Gyanendra og hans sønn var ikke der, og blei i stedet konge og kronprins. Den offisielle forklaringa er at den daværende kronprinsen var gal av kjærlighetssorg og drepte hele familien sin og så seg sjøl. Nepalere vi prata med tror derimot at Gyanendra fikk han drept, kanskje med støtte fra USA og India, for å ta opp kampen mot maoistene. Birendra brukte det væpna politiet og nekta å sette inn hæren mot maoistene, som da hadde ført en folkekrig i fem år.

I 2001 var de hardeste kampene i krigen med tusenvis av drepte. Kongen og parlamentet satte inn hæren, og skulle knuse maoistene. Det gikk ikke som de ville, og maoistene vant de store slaga selv om de led store tap. Sakte, men sikkert endte de opp i situasjonen som den var i 2006, hvor maoistene kontrollerte 80 % av landsbygda, men hadde ingen makt i byene. Det kunne se ut som en låst situasjon om ikke kong Gyanendra hadde oppløst parlamentet i 2005 for å ta all makt sjøl. Nå hadde de parlamentariske partiene ingen makt, og de kom snart i dialog med maoistene. De danna sjupartialliansen som sammen med maoistene styrta kongen i 19 dagers-opprøret i april 2006.

Etter mye dragkamp mellom maoistene og de forskjellige partiene blei det endelig valg til grunnlovgivende forsamling den 10. april 2008. Et valg som alle observatører var enige i at gikk relativt bra for seg, og hvor maoistene endte opp med 38 % av stemmene. Helselag til Nepal og Rødt sendte to valgobservatører.

Nepal er et veldig fattig land, men har store muligheter for utbygging av vannkraft der det ligger ved foten av Himalaya. Landet er halvføydalt, det vil si at landherrer eier store gods og mange bønder er nærmest leilendinger. Landet har også i praksis vært underlagt sin store nabo i sør, India. Nepal har hatt liten utvikling, de har dårlig infrastruktur og lite eller ingen velferd. Det viktigste kravet og ønsket til maoistene er derfor å få Nepal til å bli et moderne samfunn så det blir bedre for folka som lever der.

Helselag til Nepal

Helselag til Nepal er primært en helseorganisasjon som jobber på landsbygda i Nepal. Organisasjonen samarbeider med den medisinske avdelinga til Folkets frigjøringshær. Den ble starta i 2006 da sjukepleier Merete Taksdal og kirurg Hans Husum reiste til Gorneti modellsjukehus og startet en tre-trinns medic-opplæring. Kursene innebærer at folk skal læres opp i enkel førstehjelp og deretter lære opp hverandre, altså er det hjelp til selvhjelp. Så langt har de gjennomført to kurs. Hans Husum er hovedforfatter av boka Save lives, save limbs, som kursene bygger på. Boka inneholder alt fra enkel til mer avansert krigskirurgi, og beskriver hvordan dette kan utføres uten de ressursene og det utstyret man egentlig trenger. Denne boka har i år blitt oversatt til nepalsk.

Gorneti modellsjukehus er et sjukehus om ligger i Rolpa-distriktet nord-vest i landet. Sjukehuset blei bygd på dugnad av maoistene under folkekrigen. For å komme til sjukehuset må man gå en lang dagsmarsj fra nærmeste «bilvei». Helselaget har i år bidratt til at sjukehuset har fått strøm ved å samle inn penger som norske fagforeninger har gitt i stort monn. Folka fra landsbyene rundt sjukehuset har på dugnad bygget et mikrokraftverk ved hjelp av pengene. Da vi var der i sommer, hadde sjukehuset alt fått strøm, mens det stod igjen litt før strømmen var på plass på resten av landsbygda. For sjukehuset sin del har dette stor betydning. Bare det å ha tilgang til lys er et enormt framsteg.

I 2007 hadde Helselaget sin første solidaritetstur til Nepal, og i etterkant av turen skreiv deltakerne boka På vei mot et nytt Nepal. I tillegg laget to av deltakerne en dokumentar om situasjonen i Nepal. Bakgrunnen for å skrive ei bok og å lage en dokumentar er vårt ønske om å støtte kampen for demokrati og nasjonal sjølråderett, mens vi på samme tid sprer informasjon om utviklinga og Helselagets arbeid.

I litt over ett år har Hamid, Helselagets mann, vært på Gorneti modellsjukehus. Hamid er opprinnelig fra Iran, men har vært bosatt i Sverige og Norge siden 1982. På Gorneti har Hamid bidratt som helsepersonell. Han er utdannet allmennlege fra Iran, og er offentlig godkjent sjukepleier fra Sverige. I tillegg til dette er han akupunktør. Vårt inntrykk er at hans kunnskap kommer godt med på Gorneti. Han har blant annet reist rundt til landsbyene rundt sjukehuset og undervist om fordelene ved god hygiene og toaletter, i tillegg til å drive behandling som akupunktør på sjukehuset. For Helselaget er han et viktig mellomledd i forhold til å få informasjon om hva som skjer både på sjukehuset, men også utviklinga i landet for øvrig.

Maoistene

Mens vi var i Nepal hadde maoistene sentralkomitémøte. Det var harde kamper på møtet, og det varte i mange uker, med noen dagers pause da Prachanda ble sjuk.

Vi hadde møter med forskjellige organisasjoner knytta til maoistene under oppholdet. Den første dagen fikk vi en rask oppsummering av situasjonen med Mangal Bishwokarma, leder for NPHWA (Nepali Progressive Health Workers Association). Han fokuserte på at valgseieren var historisk, og at maoistene nå har 238 av 601 plasser i parlamentet. Maoistene leda regjeringa i ni måneder, før de trakk seg, og da vi møtte dem hadde de vært ute i to måneder.

«De andre partiene har ennå ikke klart å stable på beina en ny regjering, og utvider stadig med flere partier. Hovedmotsetninga går mellom maoistene som vil framover, og de andre partiene som vil beholde status quo,» forklarer Mangal. På spørsmål om hvorfor maoistene trakk seg fra regjeringa, sier Mangal at det var fordi de ville styre hæren. «Prachanda, som da var statsminister, prøvde å gi ordre til hærsjefen som han nekta å følge, og presidenten, som er fra Congress-partiet, støtta hærsjefen,» sier han oppgitt. Maoistene kaller det et «soft coup», altså et «mykt kupp».

Mangal mener at hæren er den samme, og at byråkratiet og partiene er de samme. «Den gamle staten består. Vi hadde regjeringsmakt, men vi hadde ikke statsmakt,» fortsetter han. Maoistene måtte dele makta over staten med det gamle styret. De andre statsmaktene lystra ikke den maoistleda regjeringa. Da vi møtte han, trodde Mangal at maoistene ville være tilbake i regjering i løpet av et par uker, men det har ennå ikke skjedd. Maoistene kan blokkere alle forslag i parlamentet, og sier at de vil gjøre opprør hvis de ikke får vedtatt en ny grunnlov.

Da vi var i Gorahi, besøkte vi People’s Liberation Army (PLA ) sin leir i Tahaban der vi snakket med en visekommandant. Han ville fortsatt følge tolvpunktsavtalen og jobbe for å slå sammen PLA og Nepal Army (NA), tidligere Royal Nepal Army. Han fokuserte på at hærene først må akseptere hverandres eksistens, og at man i første fase må slå sammen seksjoner, ikke én og én. Han kunne også fortelle at FN har akseptert tallene på PLA som er 19 600. Han vil at NA og PLA skal ha en felles toppledelse, men ellers være separert. De fleste soldatene i NA er vanlige folk som PLA tror de kan få på sin side når de integreres. PLA vil jobbe for én hær som er bygd på maoistiske, ikke amerikanske premisser. NA lager problemer fordi de vil unngå sammenslåing, de veit at fordi NA-soldatene ikke har den sterke politiske målsetninga som PLA -soldatene har, vil de bli bekjempa i den ideologiske kampen. NA har også fått kritikk fra FN for å prøve å rekruttere soldater under fredsprosessen.

Før jobba PLA mye ute blant folk i landsbyene. På grunn av fredsavtalen må de holde seg i leirene, og dette har svekka bånda til folk.

Tilbake i Katmandu møter vi en som jobber for The Red Star, avisa til maoistene. Han mener at det er stor debatt innad i partiet om linja. Noen vil ut i gatene og kjempe, andre vil i regjering og få vedtatt en ny grunnlov. Men han mener også at de takler striden bra, og vitenskapelig. Det er alltid motsetninger i et parti. Det er hard diskusjon på sentralkomitémøtet, og kadrene venter spent på ledelsens valg. Han kritiserer ledelsen i partiet for dårlig styring av både partiet og avisa The Red Star. India anklager maoistene for å være udemokratiske, og han mener at det er derfor maoistene har tatt noen valg som ikke gagner vanlige folk.

Som mange andre vi har snakka med, fokuserer han på at det er et gap mellom lokale aktivister og den sentrale ledelsen i partiet. Han mener at den største svakheten i fredsavtalen er gapet som skapes mellom maoistene og folket. «Ledelsen har ikke laga noen lokal plan for landsbyene og de lokale maoistene,» forklarer han. De er blitt mer pessimistiske. Han er redd for at kadre og lokale aktivister vil forlate partiet og bli med i andre partier, hvis ikke ledelsen tar riktige avgjørelse på sentralkomitémøtet. En del maoister har allerede gått ut av partiet, og gått lenger til «venstre», til for eksempel CPN (Maoist). Samtidig har det også kommet mange nye medlemmer til maoistene, blant annet fra UML.

«Maoistene har ikke folkedomstolene lenger, strukturen er ikke den samme som under krigen. Det er anarki på landsbygda. Kadrene har alltid kritisert sine ledere, og fått dem til å dra ut på landsbygda for å se virkeligheten med egne øyne. Nå er de bare i den grunnlovsgivende forsamlinga,» sukker han. Hans analyse er at alt har gått feil for maoistene i regjering. Han mener at de burde ha beholdt folkedomstolene. De ga fra seg for mye for tidlig, og paralyserte seg selv på den måten.

Vi møtte også Chandra Prakash Gajurel, tidligere internasjonal sekretær for maoistene, nå medlem av politbyrået (toppledelsen). Han åpna møtet vårt med å si: «Det går mange rykter om maoistene i Vesten, men folkekrigen er ikke over. Vi kjempa fra 1996 til 2006, så begynte vi å forhandle. Da var hovedfienden kongen, så vi samarbeida med de andre politiske partiene. Før samarbeida disse partiene med kongen, mot oss. Men på grunn av at systemet var i krise, og maoistene kontrollerte 80 % av landsbygda, forandra de allianse.

USA utnytter den kaotiske situasjonen som nå er i landet, i følge Gajurel. De er langt unna geografisk, så de gjør det gjennom India. Før var det motsetninger mellom USA og India, men de er redusert, og styremaktene i India er USA-vennlige.

Gajurel forteller oss optimistisk at – når revolusjonen i Nepal lykkes, vil det finnes en arbeiderstat i verden som gir svaret, og som sier at marxismen og kommunismen ikke er død. Bevegelser vil bli inspirert, og det vil bli et stort tilbakeslag for imperialistene.

«Det viktigste er at dette er ikke bare er Nepals revolusjon, men en del av verdensrevolusjonen, » sier Gajurel. Vi har revolusjoner nasjonalt, men vi sloss sammen for kommunisme i verden. Gajurel mener at maoistene gjør noe helt nytt, ikke noe annet revolusjonært parti har leda en regjering slik de har gjort. Lenin sitt parti satt bare i parlamentet før revolusjonen i 1917. Bolsjevikene var ikke det største partiet, men det er maoistene. Ser man på Chile og Indonesia ble kommunister i regjering massakrert. Maoistene risikerer mye.

Vi beveger oss over til å snakke om diskusjonene som har vært oppe på sentralkomitémøtet. Gajurel påstår at grunnen til passivitet og misforståelser hos lokale kader først og fremst skyldes fjerninga av den lokale statsmakta, som for eksempel folkedomstolene. «Vi hadde ikke erfaring med administrering og ledelse. Vi prøvde, men feila. Nå er vår analyse at vi ikke kan bruke det samme byråkratiet og statsmakta. Det er en viktig lærdom,» sier Gajurel alvorlig.

En av de siste dagene i Katmandu fikk vi endelig møte en kvinne fra partiet. Jayapuri Gharti er president i (All Nepalese Womens Association Revolutionary (ANWAR), medlem i sentralkomitéen i partiet og talsperson for parlamentsgruppa. ANWAR ble etablert for å kjempe for kvinnefrigjøring med et klasseperspektiv. Jayapuri Gharti sier at de mener at klassekampen og kvinnekampen må gå hånd i hånd for å lykkes. I Nepal er det 14 millioner damer, det vil si at de er mer enn halvparten av befolkninga. Kvinner har blitt undertrykt av det føydale systemet, og blir det fortsatt. For 100 år siden fikk ikke kvinner en gang lov til å gå ut av sitt eget hus, forteller Jayapuri Gharti. Videre forklarer hun at de samler kvinner for å gjøre dem politisk bevisste. «Vi var med på ti år med folkekrig, over 100 000 kvinner sloss, ble voldtatt og brent av Royal Nepalese Army. Flere og flere kvinner ble medlem i ANWAR. Maoistene tok opp diskrimineringa i samfunnet, da ble mange kvinner med. 75 % av Nepals kvinner støtta maoistene under folkekrigen,» påstår Jayapuri Gharti. Mange kvinner ble bevisste også i andre organisasjoner. Maoistene inkluderte kvinnene i partiet, parlamentet og hæren. Det har inspirert andre kvinner. Jayapuri Gharti er tydelig på at kampen fortsatt ikke over, det er mye igjen å kjempe for.

Jayapuri Gharti mener den viktigste kampen nå er arveretten. Før måtte hun gå med sari, og hun måtte holde det hemmelig for familien da hun blei politisk aktiv. De er den første generasjonen politisk aktive kvinner i Nepal, men nå blir de sakte men sikkert akseptert. Maoistene var de første som kjempa for at kvinner kunne stille til grunnlovsgivende forsamling, og de vant. Av 601 plasser er 197 kvinner. 87 av dem er maoister.

Under møtet med Jayapuri Gharti legger vi ikke skjul på at det virker som om det er en del igjen før det er likestilling også i maoistpartiet. Hun bekrefter dette, og sier at det er en føydal og patriarkalsk tankegang innad i partiet, men at de nå kjemper for å gi kvinner makt i partiet. Det er en intern kamp for likestilling i ledelsen i partiet og i søsterorganisasjonene til maoistene.

Tilbake i Norge kan vi lese at Prachanda sier at det fra utsiden sikkert blei oppfatta som en negativ ting at han trakk seg som statsminister i våres, men at det i forhold til samholdet og uroen som har vært innad i partiet har gitt en positiv effekt. Kamerater som frykta at ledelsen hadde blitt korrupte, føler seg letta. Kredibiliteten blant folk har også økt.

Prachanda har også uttalt at de planlegger en «Jan Andolan 3» (den tredje folkebevegelsen). Han sier også at de ikke har noen planer om voldelige opptøyer, men at de vil støtte folket sin rett til å forsvare seg hvis staten blir voldelig.

Maoistpartiets nestleder Baburam Bhattarai sier at «presidentens feil må korrigeres» før landet kan oppnå politisk og sosial stabilitet. «Partiet vårt er ikke redd for utfordringer og vi løper ikke fra vårt ansvar. Vi er rede til å bringe forslaget om riksrett mot presidenten til bords dersom det er nødvendig,» uttalte Bhattarai på en pressekonferanse i oktober. I et intervju med nettstedet Telegraphnepal. com understreker Bhattarai at maoistene ikke vil vike en tomme i sine krav. «Først når den nepalske hæren kommer under direkte kontroll av folkets valgte regjering, vil befolkningen være sikret varig fred, sier Bhattarai. Han mener at det bare er rykter at partiene har nådd en konsensus, og at maoistene ikke vil kompromisse med mindre presidentens grunnlovstridige vedtak blir retta opp.

De siste månedene har maoistene utnyttet sin posisjon som det nepalske parlamentets største parti til å blokkere all saksbehandling. Nylig lempa de på den parlamentariske sabotasjeaksjonen, etter at landets nye statsminister Madhav Kumar Nepal lovet omkamp om hærsjefen og presidentens rolle. 12. oktober uttalte Baburam Bhattarai at det vil bli en maoistleda regjering etter Tihar (nepalsk høytid som varer i fem dager).

Situasjonen på landsbygda

80 % av Nepals befolkning bor på landsbygda, men all makt er sentralisert til Katmandu. Menneskene på landsbygda lever stort sett fra hånd til munn, og 18-timers arbeidsdager er ikke uvanlig. De jobber ekstremt hardt på de små gårdene sine. Flere av bøndene forteller oss at produktiviteten er lav, både av det de kan dyrke og det de får fra dyra. Det er mye innavl blant dyra, noe som fører til svakere og mindre dyr. De fleste bøndene har bruk for alt de produserer selv for å brødfø familien.

 

På gårdene jobber alle i familiene, barna må også ta sin del av oppgavene. Naboene seg i mellom har en kollektiv tankegang, og de deler ofte arbeidet mellom seg slik at alle hjelper til der det trengs mest.

De bøndene vi intervjua, forteller at de har hatt stor nytte av sjukehuset, fordi de før måtte gå utrolig langt for å få noen helsetjenester i det hele tatt. Pengene til drifta av sjukehuset kommer primært fra folk i området, noen har mer enn andre og kan bidra med donasjoner. De pasientene som har råd til å betale for helsetjenester, betaler for det. De som ikke har råd, får hjelp gratis.

Det neste prosjektet for Helselag til Nepal

 

Kvinner utgjør over halvparten av pasientene på sjukehuset. De vanligste problemene de kommer med, er ofte relaterte til graviditet og fødsel. Gynekologiske problemer er det vanligste, spesielt livmorproblemer. Dette har de som jobber på Gorneti, og maoistene lyst til å gjøre noe med, og derfor har de i samarbeid med Helselaget planlagt et nytt prosjekt som heter «mor–barnprosjektet». I dette prosjektet ønsker vi å bedre fødselssituasjonen, og hjelpe kvinnene med plagene de har etter fødsel. Et utbredt problem i Rolpa er prolaps i underlivet. Vi ønsker å fokusere på hvordan dette kan forebygges, og hva man eventuelt kan gjøre dersom problemet allerede har oppstått. I tillegg ønsker vi at de lokale jordmødrene skal få bedre opplæring og mer ressurser å hjelpe seg med.

Solidaritetsturen til Nepal 2009 gjorde sterkt inntrykk på alle som var med. Det er vanskelig å få oversikt i en så kaotisk situasjon, men dette er inntrykkene og tankene vi sitter igjen med etter tre uker i Nepal, og noen måneder med bearbeiding. Det skjer noe nytt i Nepal for hver dag som går, og det er spennende å følge utviklinga til et land som så sårt trenger at forandring faktisk skjer.

Vi håper du som leser dette, vil bidra ved å engasjere deg i Norge. I Helselaget trenger vi aktivister som kan utvikle nye prosjekter, spre informasjon om Nepal, samle inn penger, reise og holde seg oppdatert. Vi er ikke så mange, men tror vi har bidratt positivt til revolusjonen i Nepal og vil gjerne at flere er med. Nepal trenger det, og det er også mye vi kan lære. Maoistene har oppnådd mye, og har satt seg skyhøye mål. At de lykkes vil ikke bare være et framskritt for Nepal, men for hele verden.