Martinique

Av Rosa Luxemburg

Nr 1 2005

"Og nå har de alle sammen vendt seg mot Martinique, alle med ett hjerte og ett sinn igjen. De hjelper, redder, tørker tårer og forbanner den ødeleggende vulkanen. Pelé, kjempen med det store hjertet, du kan le; du kan se ned i avsky på disse velvillige morderne, på disse gråtende åtselspiserne, på disse udyrene i samaritanerklær," skrev Rosa Luxemburg etter vulkanutbruddet i havnebyen St Pierre i mai 1902.

Rosa Luxemburg (1871-1919) var fra Polen og en av lederne for venstrefløyen i Den andre internasjonale rett før og etter første verdenskrig.

Denne artikkelen ble først publisert i Leipziger Volkszeitung 15. mai 1902


Fjell av rykende ruiner, hauger av lemlestede kropper, en dampende, rykende sjø av ild overalt hvor du vender deg, mudder og aske – dette er alt som er igjen av den blomstrende lille byen som balanserte på vulkanens skråning som en vimsete svale.

I noen tid hadde en hørt den sinte kjempen brumme og rase mot denne menneskelige frekkheten, de tobente dvergenes blinde selvopptatthet. Raus, også i sin vrede, en sann kjempe, advarte han de skjødesløse skapningene som kravlet rundt føttene hans. Han blåste røyk, spyttet ut ildskyer, magen hans sydet og boblet og eksploderte som rifleskudd og kanontorden. Men jordens herrer, de som ordinerer menneskenes skjebner, forble urokkelige i troen – på sin egen visdom.

Den 7. mai kunngjorde den regjeringsoppnevnte kommisjonen for den engstelige befolkningen i St Pierre at alt var vel i himmelen og på jorden. Alt er i orden, ingen grunn til panikk, slik de sa den kvelden Eden ble avlagt på tennisbanen i de danseberusede salene til Ludvig XVI, mens glødende lava samlet seg til et fryktelig utbrudd i revolusjonens vulkan. Alt er i orden, fred og stillhet over alt! Som de sa i Wien og Berlin kvelden før mars-utbruddet for 50 år siden. Den gamle titanen på Martinique hadde lidd lenge og brydde seg ikke om den ærede kommisjonen: Etter at folket var blitt forsikret av guvernøren den 7. mai, eksploderte han i morgentimene den 8., og på få minutter begravde han guvernøren, kommisjonen, folket, husene, gater og skip under glødende ånde fra sitt sinte hjerte.

Jobben ble gjort med radikal nøyaktighet. Førti tusen menneskeliv meiet ned, en handfull skrekkslagne flyktninger reddet – og så kan den gamle kjempen brumme og boble i fred, han har vist sin makt, han har tatt en fryktelig hevn over ringeakten for sin overmakt.

Og nå, i ruinene av den tilintetgjorte byen på Martinique, ankommer en ny gjest, ukjent, aldri før sett – det menneskelige vesen. Ikke lorder og livegne, ikke svarte og hvite, ikke rike og fattige, ikke plantasjeeiere og dagarbeidere. Menneskelige vesen er ankommet på den lille, knuste øya, menneskelige vesen som bare føler smerten, som bare ser katastrofen, som bare vil hjelpe og lindre. Den gamle kjempen Pelé har gjort et mirakel. Glemt er Fashoda-dagene, glemt er Cuba-konflikten, glemt «la revanche». Franskmennene og engelskmennene, tsaren og senatet i Washington, Tyskland og Holland donerer penger, sender telegrammer, rekker ut en hjelpende hand. Et brorskap mot naturens brennende hat, en oppstandelse av humanismen på ruinene av den menneskelige kulturen. Prisen for å gjenskape medmenneskeligheten var høy, men den tordnende Pelé hadde en stemme som hørtes.

Frankrike gråter over den lille øyas 40.000 lik, og hele verden iler til for å tørke tårene til Moder Republikken. Men hvordan var det da, for århundrer siden, da Frankrike spilte strømmer av blod på de små og store Antillene? I sjøen utenfor østkysten av Afrika ligger en vulkanøy, Madagaskar: For femti år siden så vi den samme utrøstelige republikken som gråt for sine savnede barn i dag, hvordan hun bøyde disse oppsetsige innfødte under sitt åk med lenker og sverd. Ingen vulkan åpnet sitt krater der: Franske kanonmunninger spydde ut død og undergang; fransk artilleriild feide tusener av blomstrende menneskelig fra jordas overflate inntil et fritt folk lå bundet på jorden, inntil «de villes» brune dronning ble halt av sted som et trofé til «lysets by».

På Asias kyst, vasket av havets bølger, ligger de smilende Filippinene. For seks år siden så vi de menneskekjære yankeene, vi så Washingtons senat i arbeid der. Ingen ildsprutende fjell der, men amerikanske rifler meide ned menneskeliv i hopetall. Sukkerkartellet som i dag sender gylne dollar til Martinique, tusener på tusener, for å hjelpe liv tilbake i ruinene, sendte kanon etter kanon, krigsskip etter krigsskip, gylne dollar, millioner på millioner til Cuba for å så død og ødeleggelse.

Også i går – langt borte i det sørlige Afrika, hvor for bare få år siden et fredelig lite folk levde i fred og arbeid, ser vi hvordan engelskmennene forårsaker ødeleggelse. De samme engelskmenn som på Martinique redder mødres barn og barns foreldre, så vi der trampe på menneskekropper, på barnekropper med brutale soldatstøvler, vassende i dammer av blod, med død og elendighet forut og etter seg.

Akk, og russerne, den reddende, hjelpende, gråtende Tsaren av Russland – et gammelt bekjentskap! Vi har sett deg i Praga (en forstad til Warszawa, red.) hvor varmt polsk blod fløt i strømmer og farget himmelen rød av damp. Men dette var i gamle dager. Nei! Nå, for bare noen uker siden har vi sett dere velvillige russere langs deres støvete landeveier, i ødelagte russiske landsbyer, ansikt til ansikt med en fillete, vilt opprørt, brummende horde. Geværskudd lød, gispende «muzhiks» falt til jorden, rødt landarbeiderblod blandet seg med landeveisstøv. De må dø, de må falle fordi kroppene deres bøyde seg dobbelt i sult, fordi de skrek etter brød, etter brød!

Og vi har sett deg, Moder Republikk, du tåreperse. Det var den 23. mai 1871. Strålende vårsol skinte ned på Paris, tusener av mennesker i arbeidsklær sto tett sammen i gatene, i fengselsgårdene, kropp mot kropp og hode mot hode. Ut gjennom skyteskår i veggene stakk mitraljøsene sine blodige løp. Ingen vulkan eksploderte. Ingen lavastrøm rant ut. Dine kanoner, Moder Republikk, ble vendt mot den tettpakkede folkemengden, smerteskrik flerret luften. Mer enn 20.000 lik dekket gatene i Paris.

Og alle dere – franskmenn og engelskmenn, russere og tyskere, italienere og amerikanere – vi har sett dere sammen en gang før i broderlig enighet, forent i en stor liga av nasjoner som hjalp og veiledet hverandre. Det var i Kina. Også der glemte dere kranglene med hverandre, også der skapte dere en fred mellom folkene – for felles mord og brann. Oi, som musehalene falt i rekker for kulene deres, som en moden kornåker slått ned av hagl! Oi, som skrikende mødre sank i vannet med sine døde i de kalde armene sine, i flukt fra deres hete favntak!

Og nå har de alle sammen vendt seg mot Martinique, alle med ett hjerte og ett sinn igjen. De hjelper, redder, tørker tårer og forbanner den ødeleggende vulkanen. Pelé, kjempen med det store hjertet, du kan le; du kan se ned i avsky på disse velvillige morderne, på disse gråtende åtselspiserne, på disse udyrene i samaritanerklær. Men det vil komme en dag da en annen vulkan vil løfte sin tordenrøst, en vulkan som syder og koker, enten dere trenger det eller ikke. Og den vil sope hele den skinnhellige, blodstenkte kulturen vekk fra jordas overflate. Og bare på dens ruiner vil nasjonene komme sammen i sann menneskelighet som bare kjenner en dødelig fiende – blind, død natur.