Hegemoni og radikal kulturpolitikk

Av Ronny Kjelsberg

2008-04

En FrP-velger kan ha huset fullt av Vømmøl Spellemannslag, men har hun tenkt over det politiske innholdet i musikken?
Hvordan kan man nå ut til denne delen av proletariatet?

Ronny Kjelsberg er leder av Rødt Sør-Trøndelag.


 

Helt siden den italienske politiske filosofen Antonio Gramsci satte kulturen i sentrum for den politiske debatten, har kulturpolitikken vært et viktig stridstema på venstresida.

Et av Gramscis viktigste bidrag til den politiske analysen er hans videreutvikling av hegemonibegrepet. For Gramsci på 1920- og 30-tallet var maktpåliggende å forsøke å svare på hvorfor de sosialistiske revolusjonene, som mer ortodokse og dogmatiske tolkninger av marxismen på den tiden så på som «uunngåelige», ennå ikke hadde veltet over Europa. Kapitalismen – på Gramscis tid – så tvert imot ut til å stå sterkere enn noensinne.

Løsningen på dette dilemmaet fant Gramsci gjennom den innsikten at borgerskapet ikke holdt makten bare gjennom direkte undertrykking med økonomiske, politiske og militære maktmidler, men også gjennom å ha et ideologisk hegemoni (1). Disse tankene ser vi allerede hos Marx, i kjente sitater som «de herskende tanker er den herskende klasses tanker», og for eksempel i sammenligninger mellom religion og narkotiske stoffer. Gramsci drar tanken imidlertid litt lenger, og bruker utviklingen av en konsensuskultur til å forklare hvordan kapitalismen fortsetter å trives, selv om de materielle forutsetningene (basisen) for et sosialistisk samfunn allerede eksisterer. De forskjellige bestanddelene i kulturen virker sammen slik at de innpoder alle med noen grunnleggende felles verdier og holdninger. Disse konsensusholdningene, og denne «sunne fornuften» virker på en slik måte at også det store flertallet av befolkningen, de som tilhører arbeiderklassen, setter likhetstegn mellom sitt beste og borgerskapets beste. Kulturen er slik med på å opprettholde det bestående samfunnet, heller enn å virke som en frigjørende kraft.

Kulturen og revolusjonen

Hvor finner vi så en kultur som bryter med den konservative konsensusen? Hvor finner vi en kultur som både når ut til folk flest, og som bidrar til endring?

Grovt sett kan man si at det historisk har vært to hovedretninger i dette kulturspørsmålet. Den ene har vært å etablere et eget kulturelt «mothegemoni» – en arbeiderkultur på utsiden av den etablerte kulturen. Den andre har vært å ta tak i de positive trekkene som finnes i populærkulturen. Dette kan for eksempel illustreres med skillet mellom Dag Solstad på den ene siden som brukte store deler av 70-tallet til å produsere arbeiderlitteratur(2), og med Kjartan Fløgstad på den andre siden, som med essayet Loven vest for Pecos(3) argumenterte for den radikale politiske kraften i spenningsromanen og andre produkter fra underholdningsindustrien.

Den reaksjonære roman

Fløgstad trekker i Loven … stadig fram produkter fra kulturindustrien som formidler en sunn skepsis – en kritikk mot det bestående samfunnet. En slik kynisk/skeptisk grunnholdning, begrenser seg likevel ikke bare til kapitalismen. Det som kjennetegner de mer kritiske delene av folk flest i dag, er jo ikke bare en skepsis mot samfunnet vi lever i, men en generell skepsis – også mot alle alternativer til dagens samfunn.

Denne skepsisen og kynismen som kanskje er, om ikke skapt, så i hvert fall båret fram av deler av kulturindustrien. At man også finner den igjen i samfunnet forøvrig, og negative kampanjer fra politiske motstandere, er selvsagt med på å skape det vi kaller «politikerforakt». Hvorvidt det er en irrasjonell forakt, eller en helt korrekt følelse av at det demokratiske systemet ikke fungerer, er en annen sak. Som revolusjonær sosialist, vil man vel fort sette fingeren på det siste alternativet, men vi har likevel sett at den som tjener mest på slike strømninger er Fremskrittspartiet.

Vømmøl og FrP

Om artikkelforfatteren tillates å trekke veksler på en oppvekst i rurale strøk med godt innslag av både Vømmøl og FrP-sympatisører, kan man gjøre noen interessante observasjoner. En ting er at FrP-velgere kan ha huset fullt av Vømmøl Spellemannslag uten at de synes å ha tenkt over at det er et politisk innhold i musikken, og om de har det, relaterer de ikke innholdet til en politisk virkelighet. Hvordan kan man nå ut til denne delen av proletariatet?

Fløgstad hevder i forteksten til Loven… at «Kulturindustrien forvirrar og avskrekkar dei mellomlagsintellektuelle, fordi dei ikkje er innvigde i koden og løyndommane i denne kulturen.» Selv har jeg har vokst opp nettopp med denne kulturindustrien og sett mer enn min andel av amerikanske b-actionfilmer, men jeg vet ikke om jeg vil gi noe mer enn en svært liten, og etterhvert kanskje stadig mindre del av underholdningsindustriens produkter merkelappen «progressiv», selv om det er like klart at en del av dem hører til der.

Jeg frykter at det gjelder i stadig større grad at massemedia er blitt opium for folket, at skillet mellom reklame og kulturprodukt blir stadig mindre, og at Raymond Chandler (som Fløgstad stadig henviser til) i stadig mindre grad kan brukes som bilde på denne industrien. Underholdningsindustrien har gått bort fra bare å selge sine egne produkter, de vil også selge andre produkter samtidig (selv om det gjør deres produkter kvalitativt dårligere med for eksempel pinlige produktplasseringer), og som Marsdal og Wold påpeker i Tredje venstre, all denne markedsføringen blir i sum ikke bare reklame for bestemte produkter, men ender opp med å bli reklame for kapitalismen som helhet, som system (4). I et slikt perspektiv blir det vanskelig å se på underholdningsindustrien som særlig progressiv, selv om den helt klart også frambringer enkeltprodukter som er det.

Utopien i populærkulturen

Er alt håp så forbi? Bærer kulturindustrien bare med seg et stadig større trykk med kapitalismepropaganda? Jeg tror ikke det.

I de senere årene, antakelig inspirert av de uendelige mulighetene moderne digital animasjon gir, har de store episke fantasiene kommet på rekke og rad. Ringenes Herre og Star Wars har konkurrert i denne genren, og Harry Potter hører også delvis hjemme her.

Det er lett å avfeie denne hollywoodske masseproduksjonen av dataanimerte store slag om tro, håp og kjærlighet som opium for massene. Vi bør kanskje heller ta innover oss at den kan være et signal om at store masser av mennesker er på desperat leting etter noe å tro på, håpe på, og kjempe for – følelser de her får en viss utløsning for. Mange mennesker går og drømmer om en annen verden. Kan det da gå an å få dem til å ta det neste skrittet – til å tro at en annen verden er mulig?

Dette må være oppgaven til den systemkritiske venstresiden. Vi lever i et samfunn som veldig mange har mye å utsette på. Få mener at dagens verden er tilstrekkelig rettferdig, og har et klart bilde av at de fattige blir fattigere, og de rike rikere. Dette gir muligheter. Husk hva Bobby Seale sa: «Seize the Time!»(5).

Hvorfor leser bedriftsledere bare krim?

Dagens Næringsliv har i mange år hatt en tradisjon med å ringe opp næringslivsledere og spørre hva de har på nattbordet. For den som har fulgt med sporadisk i spalten, legger en fort merke til at det stort sett går i kriminalbøker. Henning Mankell, Unni Lindell etc. er navn som stadig går igjen. I tillegg kan man også se at en voksende andel kvinnelige ledere fører til at en viss andel bokklubbøker etter hvert sniker seg inn i spalten. Har den økonomiske overklassen senket seg ned til proletariatets kultur? Kun delvis. Svært få næringslivsledere ser Big Brother og andre programmer som holder deler av proletariatet klistret til skjermen. Det har likevel skjedd en kulturell endring blant overklassen i de senere tiårene. Klasseklatringen har blitt enklere, ikke bare for venstreintellektuelle men også for for eksempel bondesønner fra Vestlandet som har sett Per Kristian Foss på TV, og som nå vil begynne på BI. Resultatet av dette er at næringslivslederne for en stor del ikke kommer fra gamle høykulturelle familier (såkalt «old money»), men har funnet seg en kulturell plassering litt mellom der de kom fra, og der hvor de gamle erverdige Astrupene sitter og leser Hamsun.

De venstreintellektuelle har derimot tatt utdanning på et sted hvor de får den «tyngre» kulturen inn enten med pensum eller fra osmose i sitt nyfunne miljø. Vi har altså i de senere tiårene fått et økende skille mellom den kulturelle og den økonomiske eliten. (Det står få klare til å fylle Wenche Foss sin plass for å si det sånn.) Dette gjør at vi kommer i den paradoksale situasjonen at næringslivstoppen står arbeideren kulturelt nærmere enn den venstreintellektuelle, som har som sitt prosjekt en «vekkelse» av nettopp de arbeidende klasser. Dette er knapt nok noe godt utgangspunkt, verken for «arbeiderlitteratur» (om det fremdeles finnes større mengder arbeidere som leser litteratur) eller for andre forsøk på å spre sosialisme ovenfra og nedover. I tillegg er dette selvsagt helt i tråd med Bourdieus teser om at den kuturelle og økonomiske overklassen har skilt lag (6), en analyse mange sikkert vil kjenne igjen fra Magnus Marsdals Frp-koden (7).

Fra klassekamp til kulturkamp

I begynnelsen av forrige århundre følte mange arbeidere et «klassehat» mot borgerskapet. Dette var i og for seg ganske rasjonelt. Arbeiderklassens hat rettet seg mot en klasse som hadde objektive interesseforskjeller med den i henhold til fordelig av makt og goder i samfunnet. I dag har derimot dette hatet for mange blitt erstattet med et hat mot de som har en annen kulturell identitet. Dette finner man igjen både i fremmedfrykt overfor innvandrere, og i hatet mot den kulturelle eliten, som man i de senere tiårene i økende grad altså faktisk har funnet igjen på venstresida.

Et hat mot en klasse som man har reelle interesseforskjeller med, blir slik erstattet av et irrasjonelt hat mot grupper som man har felles interesser med, og mot grupper som selv forsøker å solidarisere seg med arbeiderklassen. Det er dette FrP, og lignende partier rundt i verden bygger opp under, driver fram og vokser seg store på. Å erstatte klasse med kultur, er FrP-koden, der tror jeg både Magnus Marsdal, og andre som har kommet med lignende analyser har helt rett (8).

Fire punkter for å gjenopprette klassehatet

Så hvordan nå ut til folk? Hvordan gjøre kulturen til et våpen for oss, og ikke mot oss? Jeg har laget noen punkter som jeg mener er sentrale dersom den radikale venstresida skal bevege seg videre fra en relativt sekterisk studiesirkelsosialisme, og til å bli en bevegelse som vanlige folk kan identifisere seg med, og føle tilhørighet til.

1. Dropp den kulturelle perfeksjonismen
Det er lov å drikke Coca Cola på McDonalds! Vi lever i en kapitalistisk verden, og skal man unngå produkter som utnytter andre mennesker, får man begynne med sjølbergingsjordbruk! Venstresida må i stedet omfavne brede kulturelle uttrykk, og må slutte å skape en avgrunn mellom seg og andre innbyggere ved å moralisere over forbruksmønster, valg av musikk, litteratur etc., rett og slett fordi det virker mot sin hensikt. Likevel må man ikke bygge opp under et hat til «høykultur» som det også har vært tendenser til i deler av norsk venstreside. Det må være lov å like både Sandemo og Sandemose.

2. Ikke identifiser deg med den kulturelle eliten
Dersom du sjøl identifiserer deg med den kulturelle eliten, er sjansene store for at andre også vil gjøre det, eller enda verre: du framstår som posør. Unngå tungt, internt språk og interne intellektuelle posørbegrep (for eksempel «kulturell perfeksjonisme»). Utfordringen er å være folkelig og forståelig, uten å være nedlatende og forenklende. Verken snobbe oppover eller nedover.

3. Vri kritikken
Vri kritikken av den «kulturelle eliten» over på en mer konstruktiv kritikk av maktarroganse og broilerkultur. Stå sammen med Siv Jensen når hun er berettiget i å kritisere Appampevelde og SV-åndssnobberi. Dette er en sunn kritikk som FrP ikke må bli alene om å komme med.

4. Vis likheten med næringslivet
Vis likheten mellom broilerkulturen i partier og statsapparat og den lignende kulturen i næringslivet. Det er ikke vanskelig å få arbeidere til å mislike sin egen ledelse, men mange ser ikke sammenhengen når det plutselig gjelder andres arbeidsplass. Da er de blitt forbrukere, ikke ansatte, og blir sure når det er streik. Ved å knytte elitehatet over til næringslivet på nytt, har man fått en konstruktiv skepsis til de som har makt i samfunnet, og som jevnlig bruker denne makta på tvers av folks interesser.

Noter:

1) Se for eksempel Antonio Gramsci, The Intellectuals, i Selections from the Prison Notebooks, Lawrence and Wishart, London 197 1

2) Se særlig Dag Solstad, 25. septemberplassen, Oktober, Oslo 1974 , og krigstrilogien Svik. Førkrigsår (1977 ) Krig. 194 0 (197 8) og Brød og våpen (1980)

3) Kjartan Fløgstad, Loven vest for Pecos, Gyldendal, Oslo 1981

4 ) Magnus Marsdal og Bendik Wold, Tredje Venstre, Oktober, 2004, side 113

5 ) Bobby Seale, Seize the Time, Random house, 197 0. Seale var en av grunnleggerne av Black Panther Party i USA, og Seize the Time er tittelen på hans bok om bevegelsen. Den ligger i sin helhet på nett på http://lemming.mahost.org/library/seize/ index.htm

6 ) Pierre Bourdieu, Distinksjonen, Pax, Oslo 1995 , omhandler blant annet hvordan overklassen kontinuerlig forsøker å distansere seg kulturelt fra en underklasse som hele tiden ligger hakk i hel. Bourdieu påpeker også med fokus på Frankrike skillet mellom den økonomiske og den kulturelle overklassen.

7 ) Magnus Marsdal, Frp-koden, Manifest forlag, Oslo 2007. En del andre gode innblikk i kulturelle forskjeller mellom samfunnsklasser kan man også få gjennom deler av den såkalte «klassereiselitteraturen», se for eksempel Ronny Ambjörnsson, Mitt förnamn är Ronny, Månpocket 1997 og Karin Sveen, Klassereise, Oktober, 2001

8) En US-amerikansk analyse av samme type kan man finne i Thomas Frank, What’s the Matter with Kansas, Henry Holt, New York 2004