Hvorfor kapitalismen dreper (miljø)

Av Ronny Kjelsberg

2008-01

Det foreligger en fundamental motsetning mellom måten en kapitalistisk økonomi fungerer på, og det å bevare miljøet. En kapitalisme uten vekst, er en kapitalisme i økonomisk krise med dyrtid som går hardt ut over vanlige innbyggere.

En kapitalisme i fortsatt vekst betyr en stadig økende forbruks- og produksjonskarusell som vil eskalere raseringen av miljøet, noe som i neste omgang også vil gå utover vanlige innbyggere på denne planeten.

Under kapitalismen må vi altså velge mellom økt fattigdom og miljøødeleggelser.

Ronny Kjelsberg er fylkestingsrepresentant for Rødt i Sør-Trøndelag

 


 

En del mennesker vil protestere på at miljøvern er en sak som berører høyre-venstreaksen i politikken. Alle har jo interesser av å bevare miljøet. Litt av formålet med denne artikkelen er derfor å påpeke de tette kontaktpunktene som finnes mellom økonomien og miljøutfordringene våre. Utfordringen med partiet Venstre, er for eksempel at de vinner velgere og makt ved å snakke varmt om miljø og solidaritet, og deretter bruker denne makta til å føre en økonomisk politikk som fører til økte ulikheter og økte miljøproblemer, uansett hvor gode intensjoner venstrevelgere (og medlemmer) måtte ha.

Kapitalismen

Vi lever innenfor et økonomisk system, kapitalisme, som er basert på og krever vekst. En kapitalist investerer sine midler i et selskap for å få ut en profitt. Denne bør selvsagt også være større enn han kan få via andre investeringsmetoder (for eksempel å sette pengene i banken), så vi snakker her fort om en profitt på 10–20 %.

Når kapitalisten så har fått sin profitt ut, må denne reinvesteres i enten samme eller et annet selskap. Nå er det altså mer som er investert enn det var i året før, og dette vil fortsette å øke år for år (så lenge vi ikke får krakk og økonomiske kriser, men det er jo ikke noe vi egentlig ønsker). Disse selskapene produserer mange av de varene og tjenestene vi bruker i samfunnet vårt. Når vi stadig får investert mer og mer kapital i denne produksjonen, som deretter skal komme ut med stadig ny profitt, er det åpenbart at den totale produksjonen av varer og tjenester må øke. Denne tendensen blir for øvrig ytterligere forsterket av at den teknologiske utviklingen gjør at man kan produsere stadig mer med stadig mindre arbeidskraft. Det er dette som har skapt det "forbrukersamfunnet" vi nå lever i.

De største miljøproblemene vi nå står overfor, består av et overforbruk av ikke-fornybare ressurser kombinert med utslipp av skadelige stoffer som fører til en generell overbelastning av naturen. Årsaken til disse problemene er nettopp en produksjon som ikke er bærekraftig, og når denne produksjonen øker, øker også problemene.

Det foreligger altså en grunnleggende motsetning mellom prinsippene i den kapitalistiske økonomien, og det å bevare miljøet. Dersom kapitalismen ikke har vekst, får vi økonomisk krise med alle de konsekvensene det får for vanlige folk. Dersom kapitalismens vekstkarusell fortsetter med stadig akselererende forbruk og produksjon, vil også miljøet raseres i et stadig økende tempo, noe som selvsagt også vil gå kraftig ut over vanlige mennesker på denne planeten, og (som vanlig) verst utover de fattigste, og dette bringer oss fram til det som egentlig er denne artikkelens hovedbudskap: Under kapitalismen må vi velge mellom økt fattigdom og miljøødeleggelser.

Motargumenter

Tilhengere av dagens økonomiske system aksepterer selvsagt ikke denne motsetningen. For å unngå å snakke om disse åpenbare problemene retter de fokus mot andre ting. Dette innebærer blant annet en pulverisering av ansvaret. Den enkelte forbruker må selv ta ansvar for å tilpasse forbruket sitt til en bærekraftig utvikling (gjennom å handle miljøvennlige produkter og ikke drive med unødvendig overforbruk). Man tar da ikke innover seg de samfunnsøkonomiske konsekvensene, dersom alle faktisk skulle finne på å følge rådet med å begrense forbruket – det hadde blitt overproduksjonskrise og krakk. Man tar heller ikke innover seg det umulige i å inneha perfekt (eller tilstrekkelig) kunnskap om det miljømessige ved produksjonen av forskjellige produkter fra gruve til bilkarosseri til å virkeliggjøre et "miljøforbruk".

Man pulveriserer også ansvaret gjennom å bryte alt ned til små enkeltproblemer som man ikke trenger å se i sammenheng. Når man ikke ser globale problemer i en helhetlig sammenheng, går det selvsagt galt. Et miljøtiltak Venstre har gått inn for, er satsing på biodrivstoff. [1] Verdens matvareprogram advarer allerede mot hvordan dette er i ferd med å skape sultkatastrofe ved at eierne av matjord i fattige land tjener mer på å dyrke og selge biodrivstoff til rike miljøbevisste i Vesten, enn på å produsere mat til egen befolkning. [2] Hadde man hatt en kontrollert og regulert økonomi, kunne man hatt produksjon av biodrivstoff bare der hvor man ikke kunne dyrket mat. I en liberalistisk kapitalistisk økonomi er det umulig. Kombinasjonen biodrivstoff og frihandel er livsfarlig, og har allerede begynt å drepe.

Et annet moment som lider under mangelen på å se miljø og økonomi i sammenheng, er arbeidet med internasjonale reguleringer. Man jobber for å få gjennomført Kyoto-avtalen innenfor et system som skaper kapitalkonsentrasjon og enorm makt nettopp hos mennesker som har alt å tjene på å jobbe mot slike reguleringer. Dette er den klassiske fella høyresida går i, når de setter opp vanntette skott mellom "økonomi" på den ene sida og "politikk" på den andre. Man nekter å innse at økonomisk makt gir politisk makt. Med et slikt utgangspunkt blir det selvsagt vanskelig å forstå at USA ikke har underskrevet et moderat (og utilstrekkelig) dokument som Kyoto-avtalen, og forklaringene blir fort reduserte til "Bush er dum" eller lignende.

Et siste triks for å løse høyresidas logiske miljøfloke er teknologioptimismen. I Jens Stoltenbergs omdiskuterte artikkel i første nummer av "nye" Samtiden, skriver han blant annet:

"Da jeg var statssekretær i Miljøverndepartementet tidlig på 1990-tallet var ødeleggelsen av ozonlaget et av de mest alvorlige miljøproblemene. Vi fryktet gassen fra spraybokser og kjøleskap som brøt ned det beskyttende laget i atmosfæren. Vi fikk en utbredt kriseforståelse i de industrialiserte land. Samtidig fant industrien erstatningsstoffer for de mest ozonnedbrytende stoffer. Industrien forsto at den ville bli regulert om den ikke selv påtok seg rollen som pådriver i teknologiutviklingen." [3]

Dette eksempelet bruker Stoltenberg til å begrunne sin framtidsoptimisme, og det brukes også aktivt for å skissere en løsning på miljøproblemene uten å måtte ta den tunge debatten om det økonomiske systemet verden lever under.

Nå kan man selvsagt diskutere hvorvidt problemet rundt ozonlaget faktisk er løst, men det skal jeg la ligge. Poenget her er hvorvidt man egentlig kan sammenligne problemer som skyldes noen bestemte gasser i bruk innenfor et begrenset område med problemer som rokker ved selve fundamentet til den globale økonomien. Det kan man selvsagt ikke, og det er her Stoltenbergs optimisme faller til jorden for min del.

Forbruk og miljø

Den største enkeltutfordringen i den myriaden av miljøproblemer som kommer fra den vanvittige produksjons- og forbrukskarusellen vi lever under, er energiproblematikken. Fossilt brennstoff er grunnlaget for hele vår økonomi, og også for drivhuseffekten. Energiproblematikken er et svært tydelig symptom på et større problem, og dersom man ikke plutselig skulle få til kald fusjon, lar den seg ikke lett løse i overskuelig framtid. Denne problematikken må likevel ikke bli så dominerende at den overskygger det faktum at vi i dag produserer og forbruker i et tempo som tærer på mange ikke-fornybare ressurser, og som med fortsatt vekst vil kreve stadig flere jordkloder for å flytte u-landene opp på vårt velferdsnivå. Det triste faktum er at det i dag nesten ikke finnes produksjon som er bærekraftig, og at jo mer vekst vi har jo mindre bærekraftig blir økonomien.

Min påstand blir derfor stående: Innenfor et kapitalistisk økonomisk system, er vi tvunget til å velge mellom å redde miljøet og å løse fattigdomsproblematikken. Kapitalismens "trickle-down"-løsninger (Når det regner på presten osv …) på fattigdomsproblemene (Med Erna Solberg-stemme: "Det har ikke noe å si om forskjellene øker, så lenge de fattigste også blir rikere") krever en vekst som vil rasere miljøet på kloden. Motsatt: En kapitalistisk økonomi som begrenser ressursutnyttingen vil være en økonomi i krise, vanlige folk og særlig de svakeste i verdenssamfunnet vil som alltid rammes hardest. Å sitte passiv og vente på en genial teknisk nyvinning som skal sprette ut av det private næringslivet som troll i eske og løse alle problemer, fremstår som vanvittig naivt.

Dette siste argumentet virker også særlig hult når den teknologien som faktisk muliggjør en mer miljøvennlig distribusjon av varer, blir aktivt motarbeidet av næringslivet. Fri fildeling av musikk, film, programvare og etter hvert all informasjon, er en distribusjon som er ikke-fysisk, og dermed ikke tærer på naturressursene slik som produksjon og distribusjon av cd-plater, aviser, bøker osv. gjør. (Her skal det tidligere utskjelte Venstre få et bittelite pluss i margen, siden de i motsetning til andre høyrepartier faktisk støtter fri fildeling.) [4]

"Trickle down"-argumentet

Det eneste moralske argumentet bak kapitalismen er at den skaper en vekst som er så stor at alle på sikt får det bedre (gjennom "trickle down"-argumentet nevnt over). Hva skal man så si om veksten dersom det viser seg at den ikke øker livskvaliteten til folk?

Forskning på livskvalitet har vist at det er en klar korrelasjon mellom de materielle forholdene folk lever under (hvor god råd de har), og livskvaliteten de selv oppgir å oppleve. Denne sammenhengen opphører derimot når velstanden når et visst nivå, og en økning i den absolutte velstanden bidrar deretter ikke til økt livskvalitet. I Norge har vi nådd dette nivået for lenge siden, og vi er nå kommet inn i en tid hvor vi opplever det såkalte "Velstandsparadokset" – jo mer materiell velstand vi har, jo mindre fornøyd er vi med vår materielle situasjon. (Se figur.)

Velstandsparadokset

Velstandsparadokset: Den ene grafen viser prosentandelen av befolkningen som er tilfreds med sin materielle situasjon. Den andre viser andelen som eier minst 5 av 6 forbruksprodukter. Vi ser at folk blir mindre fornøyde samtidig som den absolutte velstanden øker. Faksimile fra Høgskoleavisa 18/2005 [5]

Samtidig som økt absolutt velstand over et nivå ikke gir bedre liv for innbyggerne i et samfunn, er det tydelige tegn på at den relative velstanden og fordelingen i et samfunn er svært viktig. Det er etter hvert flere større forskningsprosjekter som har vist at de sosiale ulikhetene i et land gir en svært god indikasjon på helse og velvære hos befolkningen. [6]

Når økt velstand over et nivå ikke gir bedre liv for innbyggerne i et samfunn, mens økonomiske forskjeller i seg sjøl skaper et dårligere liv, settes flere ting i et nytt lys. "Trickle down"-økonomien har ikke lenger noen fordeler i et slikt bilde selv om man godtar høyresidas premiss om at den totale veksten blir større.

Samtidig minker dette det som ser ut som en motsetning mellom å redde miljøet på den ene siden, og å skape bedre livskvalitet for mennesker på den andre.

Løsningen

Det er mulig å skape et godt liv for mennesker nå, samtidig som vi bremser forbruket. Forutsetningene er en bedre fordeling globalt – ressursene må settes inn der hvor økt absolutt velstand gir økt livskvalitet, og en bedre fordeling lokalt, siden samfunn med skjev fordeling får svekket livskvaliteten. Dette er mulig – men neppe innenfor kapitalismen. Historia, blant anna fra de tidligere østblokklandene, har på den andre sida vist at en regulert økonomi selvsagt ikke gir noen garanti for at miljøet blir prioritert. En regulert økonomi er i så måte nødvendig – men ikke tilstrekkelig.

Den eneste måten å løse både miljø- og fattigdomsproblematikken på samtidig, er å erstatte dagens forbrukskarusell med et økonomisk system som:

  • 1) har som første prioritet at alle får dekt sine basalbehov
  • 2) fjerner klasseskiller som skaper både overforbruk og samfunn med dårlig livskvalitet
  • 3) setter en langsiktig bevaring av grunnlaget for vår menneskelige eksistens foran kortsiktig økonomisk vekst
  • 4) tar i bruk og sier velkommen til ny teknologi som muliggjør en mer miljøvennlig produksjon og distribusjon.

Denne økonomimodellen kaller jeg sosialisme. Og på bakgrunn av det jeg har skrevet i denne artikkelen, mener jeg at det på sikt bare er en eller annen form for sosialisme som kan redde denne planeten. Det er et stort problem dersom partier på høyresida, som støtter opp om et system som går imot alle disse punktene, skal kunne gå ut og profilere seg sjøl som "miljøpartier". Et ekstra stort problem blir det dersom disse partiene som en konsekvens av dette oppnår økt makt, får gjennomført en enda mer ekstrem versjon av den økonomiske politikken sin, og dermed får satt en effektiv stopper for alle forsøk på å gjøre noen med både fattigdommen og miljøproblematikken.

Noter