Romfolk – etnisk diskriminering og klasseundertrykking

Av Anne Minken

2014-01 Bokomtaler

János Ladányi og Iván Szelény:
Patterns of exclusion: Constructing gypsy ethnicity and the making of an underclass in transitional societies of Europe
New York: Columbia University Press, 2006

Siden EU-utvidelsen i 2007 har det hvert år kommet grupper av fattigfolk fra Bulgaria og Romania til Vest-Europa. De fleste av dem tilhører minoritetsgruppa rom. I norsk presse kalles de ofte romfolk. I Europa for øvrig brukes som regel betegnelsen roma. Rom er Europas største minoritet. Det eksisterer en mengde stereotype oppfatninger om gruppa, og disse stereotypiene har dype historiske røtter.

Én vanlig fordom er at gruppa har et nomadisk levesett og at nomadismen sammen med tigging, småkriminalitet, patriarkalske holdninger og selvvalgt isolasjon er elementer i en nærmest uforanderlig sigøynerkultur. Men den bunnløse fattigdommen som vi møter blant romfolk fra Øst-Europa er verken uforanderlig eller kulturelt gitt. Dette spørsmålet er grundig analysert i boka Patterns of exclusion: Constructing gypsy ethnicity and the making of an underclass in transitional societies of Europe. Forfatterne er Iván Szelény, en amerikansk sosiolog med ungarsk bakgrunn, og János Ladányi, sosiologiprofessor ved Corvinus universitet i Budapest. Boka er interessant og viktig, ikke minst fordi den kombinerer klasse-analyse med et historisk perspektiv. Det teoretiske grunnlaget for klasseanalysen blir presentert i et innledende kapittel. Første del av boka er en historisk undersøkelse fra en ungarsk landsby. Del to er en sammenlignende analyse av fattigdom blant rom i Ungarn, Romania og Bulgaria.

Klasseanalysen

Ladányi og Szelény tar utgangspunkt i begrepet underklasse slik det ble definert av den svenske økonomen Gunnar Myrdal i 1963. Myrdal beskrev mennesker som var fanget på bunnen av det sosiale hierarkiet, som levde stadig mer atskilt fra resten av samfunnet, og som var utestengt av nesten ugjennomtrengelige sosiale grenser. Slike mennesker ble ofte beskrevet av omverdenen som unyttige snyltere. Et annet kjennetegn som stadig ble trukket fram, var at fattigdommen var nedarvet gjennom flere generasjoner.

Myrdals begrep underklasse ble videreført og utfylt av sosialantropologen Oscar Lewis som skrev om fattigdomskultur. Han beskrev fattigdomskulturen som en forsvarsmekanisme som gjorde de aller fattigste i stand til å overleve. Han viste at en særegen fattigdomskultur ofte utviklet seg i situasjoner hvor det sosiale og økonomiske systemet var i ferd med å bryte sammen eller bli erstattet av et annet.

Begrepene underklasse og fattigdomskultur ble etterhvert brukt på måter som lå langt fra intensjonene til Myrdal og Lewis. Årsakssammenhengen ble snudd på hodet. Myrdal og Lewis hadde forklart underklassen og fattigdomskulturen som et resultat av problemer i økonomien og samfunnssystemet. I en del nyere tolkninger var det fattigdomskulturen som fikk skylda for fattigdommen

Ladányi og Szelényi peker på at underklassebegrepet er omstridt og kan misbrukes. Det har blant annet blitt hevdet at det gjenspeiler Gunnar Myrdals egen overklassebakgrunn. Forfatterne understreker at gruppa rom i seg selv ikke utgjør noen underklasse. Men begrepet kan beskrive situasjonen for grupper av rom under spesielle historiske forhold. På en klar og instruktiv måte drøfter de også andre begreper som for eksempel sosial og økonomisk eksklusjon, kaste/underkaste og filleproletariat. De konkluderer med at verken kastebegrepet eller tradisjonelle varianter av klasse­begrepet kan gi en dekkende beskrivelse av situasjonen for romgrupper i Øst-Europa. Kastebegrepet fanger ikke opp gruppenes bunnløse fattigdom. Klassebegrepet får ikke med seg den fullstendige sosiale utstengingen. I Vest-Europa livnærer mange østeuropeiske romfolk seg ved tigging (og i noen tilfeller småkriminalitet). Men heller ikke termen filleproletariat er dekkende. Filleproletariat brukes i marxistisk forstand om grupper som er økonomisk og sosialt marginalisert fordi de livnærer seg på siden av loven, men de er ikke nødvendigvis svært fattige.

Den historiske undersøkelsen

I den historiske undersøkelsen ser Ladányi og Szelényi nærmere på forholda for romfolk i den lille ungarske landsbyen Csenyéte fra midten av 1800-tallet og fram til i dag. Undersøkelsen viser at situasjonen for rombefolkningen har variert mye over tid, fra en relativt høy grad av integrasjon rundt midten av 1800-tallet til økende segregering i første halvdel av 1900-tallet, deretter en periode med assimilering under den «sosialistiske» epoken, for så å ende opp med den aller mest omfattende segregeringen etter gjeninnføringa av kapitalismen. Landsbyen må i dag karakteriseres som en ghettoliknende slumbebyggelse.

Alle romfolk som bodde i landsbyen Csenyéte rundt midten av 1800-tallet var fattige, men det var en skjebne de delte med mange andre i landsbyen, blant annet jøder og jordløse ungarske familier. Rom-bosetningen var på denne tida ikke atskilt fra landsbyen for øvrig. De fleste arbeidet som daglønnere, men vi finner dem også i mer sentrale posisjoner i landsbyen, for eksempel som smeder, landsbygjetere og kveg­røktere.

Fra slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet inntraff det en markert endring. Da bodde ikke rombefolkningen lenger blandet med øvrige landsbybeboere, men i en ny, slumpreget bebyggelse utenfor selve landsbyen. Gruppa ble også økonomisk marginalisert i høyere grad. De livnærte seg hovedsakelig som daglønnere, blant annet med produksjon av teglstein og sanking av sopp, urter og bær for salg. En del drev med småhåndverk som kurvfletting og binding av sopelimer. I denne perioden beskriver Ladányi og Szelényi rombefolkningen i Csenyète som en underkaste. Det avgjørende her er ghettodannelsen. Alle medlemmer av gruppa, uavhengig av økonomisk status. ble sosialt ekskludert som en kaste. Den sosiale utestengingen rammet så vel musikerfamilier som kunne klare seg svært godt økonomisk, som de aller fattigste familiene.

Det «sosialistiske» regimet i perioden 1945 til 1989 medførte store og til dels positive endringer for rombefolkningen. Viktigst var kanskje at gruppa fikk tilgang på skolegang og fast lønnsarbeid. Ungarn hadde innført obligatorisk skolegang i 1867, men det var først nå at skoleplikten ble iverksatt for alle. Undersøkelsen viser at så å si alle rombarn i Csenyéte gjennomførte åtte års skolegang. Men det var knapt noen som fikk skolegang utover det. Dermed var det bare ufaglærte jobber som var tilgjengelige for dem. Det var imidlertid stor etterspørsel etter arbeidskraft og mange ledige jobber for ufaglærte. I denne perioden finner vi rom i lavstatusposisjoner på arbeidsplassene, men ofte i sentrale bransjer som bygg, bergverk og jern og metall. Det ble også mindre boligmessig segregering.

I følge Ladányi og Szelényi tilhørte rombefolkningen i Csenyéte den fattigste delen av arbeiderklassen i den «sosialistiske» perioden. Etter 1989 forandret imidlertid situasjonen seg klart til det verre. Noe av den negative utviklingen begynte allerede i de siste åra av det «sosialistiske» regimet. Satsingen på større regionale kollektivbruk førte til en flukt fra landsbygda. Den ungarske økonomien ble rammet av en alvorlig krise på 1980-tallet. Nedleggelser av gruver og stålindustri og kollaps i byggevirksomheten førte til at mange ble arbeidsløse. Likevel hadde de fleste rom fortsatt jobb i 1980-åra.

Etter 1989 ble imidlertid situasjonen vesentlig forverret som en følge av privatisering og avindustrialisering. I mange landsbyer var arbeidsledigheten nær 100 prosent. De som kunne, flyttet ut, og Csenyéte utviklet seg til en ren rom-ghetto med høyt konfliktnivå og former for kriminalitet som tidligere var ukjent i landsbyen. Det er først i denne perioden forfatterne mener at termen underklasse er meningsbærende.

Fattigdomskultur

Ifølge Ladányi og Szelényi er kulturen i Csenyéte preget av egalitære holdninger, skepsis til autoriteter og kortsiktige tidsperspektiv. Alle disse trekkene ved kulturen kan forstås som fornuftige og rasjonelle tilpasninger til et liv i bunnløs fattigdom. Det dreier seg om en fattigdomskultur, ikke en spesiell rom-kultur. Røttene til denne kulturen finnes verken i etnisitet eller i tradisjon, men i livserfaringene til svært fattige mennesker.

Egalitære holdninger fører til sterke sosiale bånd og en intern solidaritet som er nødvendig for å overleve under ekstrem fattigdom. Men slike holdninger kan også innebære en form for sosial kontroll som kan bremse eller sabotere velmente forsøk på å igangsette økonomisk virksomhet. Sviktende tillit og skepsis til autoriteter kan forsterke dette. Og på samme måte kan det kortsiktige tidsperspektivet virke begrensende på økonomiske utviklingstiltak. Svært fattige mennesker er ofte nødt til å handle ut fra et kort tidsperspektiv. Mat for dagen og tak over hodet for natta blir det sentrale. Mer langsiktige strategier er det ikke plass for.

Forholda for rom i Romania og Bulgaria

Del to av Ladányi og Szelényis bok er en sammenliknende analyse av forholda for rom i Ungarn, Romania og Bulgaria. Forfatterne regner med at mellom seks og tolv prosent av befolkninga i alle tre land tilhører folkegruppa rom. Fattigdommen blant romfolk har økt kraftig i alle tre land etter innføringen av markedsliberalismen i 1989. Men det er også noen viktige forskjeller, både historisk og i dagens situasjon. Ladányi og Szelényi karakteriserer situasjonen som klart verst i Bulgaria. Ungarn er det landet hvor forholda tross alt er best, og Romania havner i en mellomposisjon.

I Ungarn er rombefolkningen skarpt klassedelt. Rom som klarer seg godt økonomisk har flyttet til byene, de er nærmest assimilert og blir ikke lenger regnet som rom av majoritetsbefolkningen. I Bulgaria og Romania bor også velstående rom i de ghettoliknende romlandsbyene, og diskrimineringen rammer både fattig og rik. Når det gjelder situasjonen i Romania, er forholda noe bedre enn i Bulgaria, men nærmere 80 prosent av rombefolkningen regnes som fattige eller meget fattige. Den skarpe segregeringen i egne landsbyer er av forholdsvis ny dato. Før 1989 arbeidet mange rom i jordbrukskollektivene. Da jorda ble privatisert i 1991, ble romgruppa satt utenfor. Det omfattende salget av statlige og kommunale boliger førte til at mange familier mistet både jobb og bolig.

I hele området pågår det som Ladányi og Szelényi kaller rasialisering av fattigdom, det vil si at fattigdom og etnisitet knyttes sammen i folks bevissthet. Hvis en person er ekstremt fattig, blir han oppfattet som «tzigan» («sigøyner») og alle mennesker i underklassen blir behandlet som «sigøynere».

Anne Minken

Les også: