Historieforfalskning? (debatt)

Av Rolf Rynning Hansen

Nr 3 2005

I Vardøger 29-04 har Kjell Bygstad, en av aktørene i solidaritetsarbeidet, fått ansvar for å skrive om norsk Midtøsten-politikk og solidaritetsarbeidet for palestinerne. Hans beretning nærmer seg historieforfalskning når det gjelder å beskrive den andre sida i arbeidet.

 

Bygstad mener de største årsakene til endringene i norsk opinion er Israels egne handlinger, PLOs opptreden og kompromissvilje, samt norsk tilstedeværelse i området. Disse områdene beskrives nøye, samtidig som han nevner solidaritetsarbeidets betydning som viktig, men i liten grad utdyper det.

Jeg var og er også en av aktørene i solidaritetsarbeidet, og mener solidaritetsarbeidet er helt avgjørende, og har virket sammen med faktorene Bygdstad nevner. Palestinakomiteens medlemstall har i stor grad svingt med hendelser i Midtøsten og avspeiler dette. Men uten at hundrevis av øyenvitner, utsendt av særlig Palestinakomiteen, hadde kommet hjem og kunne fortelle om erfaringene, uten at noen systematisk har påvirket vanlig folk gjennom kontakt person til person, ville ikke endringene i Midtøsten hatt så mye å si.

Palestinakomiteens tankegang har siden starten vært å påvirke "mannen i gata" for å endre opinionen, vi har i mye mindre grad vært opptatt av diplomati med "viktige" personer og organisasjoner.

Etter min mening har dette vært et av skillene mellom de ulike fløyene innen solidaritetsarbeidet.

Historien om solidaritetsarbeidet

Artikkelen hadde vært grei dersom det handlet om Bygstad sitt syn på arbeidet og hva han har deltatt i. Men med tittelen "solidaritetsarbeidet for palestinerne" bør man nok ta mål av seg til å fortelle om solidaritetsarbeidet, og ikke sin egen dagbok.

At kreftene som tok initiativ til Palestinakomiteen i 1970 kom fra SUF (m-l), og at AKP(m-l) prioriterte arbeidet fra partiet ble danna i 1973, er ingen hemmelighet og skremmer vel knapt noen nå. Men Bygstad, som selv var med i AKP(m-l) den gang, bruker nå dette for å rettferdiggjøre utelatelsen av Palestinakomiteens arbeid fra 1975 og utover. Uenighetene gikk på hvordan man vurderte Sovjets økende innflytelse i Midtøsten, hvor Palestinakomiteen hadde en analyse som sidestilte USA og Sovjet som makter med imperialistiske hensikter i Midtøsten.

PLO spilte på motsetningene mellom USA og Sovjet og hadde ikke denne analysen. I Norge hadde ikke solidaritetsbevegelsen et slikt diplomatisk behov og kunne faktisk si fra om at Sovjet på mange måter hadde samme siktemål som USA. Dette ble ganske klart for de fleste, om ikke før så etter at Sovjet invaderte Afghanistan. Skillet gikk på mange måter mellom dem som i realiteten forsvarte Sovjets politikk og dem som så den som stormaktspolitikk, men forsto at PLO måtte drive en taktisk politikk overfor stormaktene.

Splittelse i Palestinakomiteen

Denne motsetningen ble sterkere i Palestinakomiteen, og foran landsmøtet tidlig i 1976 var frontene klare. Det endte med at fire personer, deriblant Bygstad, toget ut fra landsmøtet i Trondheim for å danne utbryterorganisasjonen Palestinafronten.

Bygstad legger i artikkelen veldig vekt på at Palestinakomiteen var splittet og at AKP(m-l) drev fraksjonsarbeid. Av personlige erfaringer vet jeg at det ikke bare var fra det holdet fraksjonsmakeriet kom. Jeg var selv møteleder på landsmøtet i 1976 og fikk mange tilbud fra Bygstad sin fraksjon om å komme med der, uten at han lyktes i det. Landsmøtet og Palestinakomiteen var preget av politisk linjekamp og vi var glade for at vi tross alt var så enige. Men dessverre betydde det at fire personer splitta ut at solidaritetsarbeidet forble splittet.

Historien etter 1976

Det er særlig Bygstads beskrivelse av solidaritetsbevegelsen etter splittelsen jeg reagerer på. Her er Palestinakomiteen omtrent ikke nevnt. Jeg kan forstå at han er bitter etter å ha tapt kampen på landsmøtet i 1976, men å framstille en bevegelses historie uten å nevne den største delen av bevegelsen er ikke redelig.

Palestinakomiteen startet sine helseteam til Libanon i 1976. Disse pågikk helt til 1996 (i samarbeid med organisasjonen Norwac fra 1982). Disse er ikke nevnt i Bygstads historie, der er bare Palestinafrontens prosjekt nevnt. Heller ikke nevnes Palestinakomiteens kriseteam som først gikk til det beleirede Beirut i 1982. Komiteens arbeid etter 1996 med solidaritetsarbeidere til leirene i Libanon og helsearbeidere i Palestina under den første intifadaen og det langvarige kriseteamarbeidet under den andre intifadaen, er borte.

Denne måten å skrive historie på minner sterkt om tradisjonen med å radere ut personer fra bilder etter at de har falt i unåde. Redelig er det i alle fall ikke å kalle det bevegelsens historie.

Faglig engasjement

Den første delegasjonen med LO-medlemmer til okkuperte områder, bl.a. med nåværende LO-sekretær Ellen Stensrud, er f.eks. ikke nevnt. Igjen ser vi det er et meget selektivt utvalg av historien Bygstad presenterer. Jeg mener at arbeidet Bygstad har gjort med fagbevegelsen er svært viktig og har hatt stor betydning, men enda mindre forståelig blir det at han velger å utradere Palestinakomiteen. Dette er et område der han står på egne bein uten å måtte ty til slike utelatelser.

Fellesutvalget

Fellesutvalget for Palestina (FUP) ble startet i 1980, men døde i realiteten en stille død og gikk fullstendig i passivitet. Tidlig på 1990-tallet tok daværende leder i Palestinakomiteen, Helga Hvidsten, kontakt med Bygstad for å aktivisere FUP som paraplyorganisasjon for solidaritetsarbeidet. I Bygstad sin terminologi ble FUP reaktivisert, men ingen blir nevnt. Tvert om heter det at etter reorganiseringen kom nye medlemmer til, blant annet Palestinakomiteen.

Tanken om et felles blad

Tanken om et felles blad startet antakelig i Palestinakomiteen og det ble til etter et samarbeid mellom komiteen og Palestinagruppene (tidligere Palestinafronten). Det er de to organisasjonene og FUP som driver bladet.

Men heller ikke her passer det å nevne at Palestinakomiteen har hatt og har en aktiv rolle.

Skriv Palestinakomiteens historie

Jeg ønsker virkelig at noen skriver Palestinakomiteens historie. Vi har skrevet helseteamenes historie, men organisasjonen som fyller 35 år i år, har ingen skrevet historie. Materiell er i ferd med å gå tapt, ja kanskje er det forsvunnet. Alt frivillig arbeid har ført til at ingen har noe fullstendig arkiv. Historien om den lengstlevende antiimperialistiske bevegelsen i Norge fortjener en historie. Vi trenger den også politisk.

Jeg var for eksempel med på å mobilisere til demonstrasjonen i forbindelse med at Menachem Begin fikk fredsprisen og husker at dette var et fellesarrangement hvor Palestinakomiteen var meget aktivt med, også som arrangør. Men Bygstad skriver at dette var Palestinafrontens arrangement. Uten noe arkiv, uten noen historie, kan jeg ikke si at det er løgn. Men jeg skulle gjerne visst.

Nå er ikke slike historiedebatter viktige for det som skjer i dag, men vi Palestinakomiteen trenger virkelig historieboka. Vi trenger å vise den til nye medlemmer for å lære av historia. Vi trenger den til å vise virkningen av solidaritetsarbeid.

Oppfordring

Les hele nummeret av Vardøger. Det handler om Midtøsten-konflikten og har masse fakta. Les også Bygstads avslutningsartikkel. Til redaksjonen i Vardøger synes jeg det er rart man har sluppet igjennom en artikkel om Bygstads historie forkledd som bevegelsens historie, kanskje burde man se på om man kunne ha et supplement?

Og til landsstyret i Palestinakomiteen, vi er inne i en periode med sterk medlemsvekst og relativ rommelig økonomi. Hva med å sette noe av til et historiefond og begynne å tenke på å engasjere noen til å skrive vår historie før den går tapt? Tar dere den?

Rolf Rynning Hansen