Privatisering av vannet

Av Rolv Rynning Hanssen

Nr 3 2006

31. oktober 2004 var en merkedag i kampen mot privatisering. Da gikk folket i Uruguay til valgurnene, og et av spørsmålene de skulle ta stilling til, var en grunnlovsendring som definerte vann som en fundamental menneskerettighet som kun skulle ivaretas av det offentlige. Med 62,75 % av stemmene gjorde uruguayanerne vannprivatisering ulovlig.

Rolv Rynning Hanssen er utstasjonert ved Internasjonalen for stats- og kommuneansatte, www.world-psi.org rolv.hanssen krøll world-psi.org


CNDA (Comisión Nacional en Defensa del Agua y de la Vida) var en organisasjon som ble dannet i 2002 etter svært dårlige erfaringer med privatisering av drikkevann. To år seinere hadde denne alliansen av fagforbund, miljøorganisasjoner, brukerorganisasjoner og lokale interesseorganisasjoner vunnet en stor seier. Nå ble spørsmålet hvordan Uruguay skulle bli kvitt de private multinasjonale selskapene som hadde fått hånd om en stor del av vannforsyningen i landet.

Dette ble etter hvert gjort ved å kjøpe ut de to største private selskapene. 8. oktober 2005 ble vannselskapets bygninger prydet med nasjonalflagget, samtidig som alt som minnet om de private selskapene, ble fjernet. I Uruguay hadde den folkelig alliansen vunnet kampen om vannet. De private var ute.

Hovedfienden i denne kampen hadde vært det franskbaserte selskapet Suez. Selskapet, som fram til for få år siden var mest kjent for at de bygde og drev Suez-kanalen fram til Egypt nasjonaliserte den i 1956, har blitt selve symbolet på den kyniske kapitalen som står bak de multinasjonale vannselskapene.

I denne artikkelen vil jeg stort sett følge Suez, ikke fordi det er det eneste store, private selskapet som står bak privatisering av vann verden rundt, men fordi det er et godt eksempel på hva som foregår og selskapet er selve symbolet på privatisering og er toneangivende.

Suez har tre bein å stå på, vannforsyning/kloakk, energi (eier og driver blant annet to atomkraftverk) og avfallshåndtering. Sporene etter Suez er tydelige, og sporene varsler om en intensifiert kamp mot privatisering av vann.

Årsakene til den folkelige motstanden mot privat vannforsyning er mange.

Korrupsjon

I mars 2000 vedtok Grenoble i Frankrike å ta vannforsyningen tilbake i kommunalt eie og drift. Grunnen til dette var en korrupsjonsskandale hvor byens borgermester, tidligere Suez-direktør Alain Carignon, hadde mottatt valgstøtte fra et av Suez' datterselskap mot å privatisere vannet. Både ordfører og direktør for Suez' datterselskap SITA måtte i fengsel for korrupsjon.

Korrupsjon er et stort problem i forbindelse med vannforsyning og rapportene om misbruk er mange. En markant økning i korrupsjon utgjør en del av basisen for privatiseringsmotstanden.

Leverer ikke det som loves

Verden er mer og mer oppmerksom på hvor viktig vann er. En bedring av vannforsyningen inngår i de såkalte tusenårsmålene som ble vedtatt i FN i 2000. Det er målsettinger som staker opp hva som må til for å redusere fattigdommen til det halve innen 2015. Selv om de åtte målsettingene er ført i pennen av en velkjent CIA-konsulent, Ted Gordon, og dermed ikke særlig revolusjonære, er de allikevel så ambisiøse at de aldri vil bli nådd.

Et av målene er å halvere antall mennesker uten tilgang til rent vann og trygg kloakk. For å nå målene må 1,6 milliarder mennesker tilknyttes rent vann, og 2,1 milliarder mennesker tilknyttes trygge kloakksystem. Det betyr at fra målene ble vedtatt og fram til 2015 må mer enn 310.000 mennesker tilknyttes rent vann hver eneste dag. Dette er en enorm oppgave, og verdens finansieringsinstitusjoner iler til og forteller, som de har gjort i et par tiår, at de private må med for å få til de enorme investeringene som trengs.

Men hva er så resultatet av vannprivatiseringens første virkelige tiår? Fra 1997 til 2006 sto private firma for tilkobling av 600.000 nye husholdninger til vannledningene, noe som betyr at ca 3 millioner mennesker har fått tilgang til nytt vann. I sin glansperiode har de private firmaene maktet å tilby i snitt ca 900 mennesker tilgang til vann per dag. For å nå målene må 310.000 tilknyttes daglig. De private har virkelig spilt fallitt, og det synes svært godt på meningsmålingene.

På 1980-tallet hadde FN sitt "vanntiår". Dette ble da sett på som mislykket, noe som mange i ettertid mente skyldtes dårlige offentlig lederskap i utbygginga. Men i dette tiåret, greide man ved hjelp av offentlig satsing å redusere antall mennesker uten vann fra 56 % i 1980 til 31 % i 1990. Så det som ble kalt mislykket når det var i offentlig regi, var uendelig mye bedre enn det som har vært prist opp i skyene når private skal investere og bygge ut.

En rapport fra Verdensbanken viser at den folkelige støtta for privatisering har falt kraftig, særlig blant de som er berørt av privatisering. Rapporten sier at i 1995 var det 75 % støtte i befolkningen i Latin-Amerika for privatisering av vann og energi. Når folk ble spurt høsten 2005 om det samme, var resultatet motsatt. Over 70 % ønsket at staten skulle ha dette ansvaret. Dette er et markert skifte i opinionen, og falske forhåpninger om at private skulle gi billigere og bedre vann til flere, har vist seg ikke å stemme i det hele tatt.

Mer effektivitet

De private selskapene har heller ikke greid å vise til en større effektivitet enn hva offentlig sektor gjør innen vannforsyning. Empiriske fakta viser – i alle verdensdeler – at eierskap ikke synes å ha noen signifikant virkning på effektivitet. Det er ikke lenger mulig å anta, slik som var et hovedargument tidligere, at privat sektor var mer effektiv enn offentlig.

Dette bygger på en rapport fra Verdensbanken: Infrastructure performance and reform in developing and transition economies: evidence form a survey of productivity measures, WB Research Working Paper 3514 fra 2005.

Samme rapport sier også at "det kan ikke bli tatt for gitt at PPP (Private-Public Partnership) er mer effektive enn offentlige investeringer og offentlig levering av tjenestene". PPP tilsvarer omtrent det norske Offentlig Privat Samarbeid (OPS) som brukes mye når det gjelder å få opp privat andel av investeringene.

En annen rapport viser at selv om det i byer med privat deltakelse i vannsektoren hadde økt etter privatiseringen, så hadde det ikke økt så mye som i sammenlignbare byer med kommunal/offentlig drift. De private regionale operatørene har lavere produktivitet enn de kommunale.

Det samme finner Asian Development Bank i en undersøkelse i 18 store asiatiske byer, hvor de to byene som hadde privatisert vannet (Manila og Jakarta) hadde en vesentlig dårligere produksjon på de fire viktigste indikatorene for kvalitet.

Dyrere vann

Det var bare på innkreving av avgifter og på bemanning per tilknytning de private selskapene kunne konkurrere.

Og nettopp dyrere vann har utløst svært mange protester og vært grunnen til selskapets fall i Sør-Amerika. I desember 2005 inngikk Aguas Cordobesas, hovedeier er Suez, en ny 20-årig kontrakt om å levere drikkevann til Cordoba i Argentina. I kontrakten hadde Aguas Cordobesas rett til å heve prisene hver sjette måned.

Men i mars 2006 kom beskjeden om at Suez trakk seg ut fra Cordoba. Dette skjedde etter en stor folkelig mobilisering gjennom nabolagkomiteer, og samordningsaksjonen People's Commission for the Recovery of Water in Cordoba hadde krevd at Suez sin kontrakt skulle avsluttes og at vannforsyningen skulle drives av staten – ikke noe multinasjonalt selskap.

Før dette hadde folkelige protester ført til at Suez trakk seg ut av Santa Fe-provinsen i Argentina. Myndighetene turte ikke gi Suez muligheten til å øke avgiftene så mye som de ønsket av frykt for opprør.

Det samme var tilfelle da privatiseringens flaggskip, Suez sin vannforsyningskontrakt for 10 millioner mennesker i Buenos Aires, kollapset i september 2005. Argentinas devaluering av valutaen førte også til mindre fortjeneste (i euro) for Suez og etter harde forhandlinger om prisøkninger, kastet Suez kortene. Den største vannprivatiseringen i verden hadde spilt fallitt.

Kort tid etter ble Suez kastet ut av Bolivia. Både i Argentina og Bolivia hadde Suez krevd opp til 400 % i prisøkninger. På World Water Forum i mars 2006 sa en av Suez direktører, Jacques Labre det slik: "i Argentina var det et stort makroøkonomisk sjokk og devaluering av pesoen som skapte vanskeligheter med en del kontraktklausuler, og i Bolivia var det politiske grunner som gjorde det vanskelig å øke prisene".

Også i Manila på Filippinene var prisen det store diskusjonstemaet. Her var prisene så lave at datterselskapet til Suez med bakgrunn i formuleringer i kontrakten krevde kompensasjon for 21 milliarder pesos (2,5 milliarder kroner) i tapt profitt på deres investeringer. Samtidig hadde Suez' datterselskap Benpres som del i kontrakten, lovet å senke andelen vann som forsvant pga lekkasjer eller tyveri fra 58 % til 30 %. I stedet økte andelen til 70 %.

Kvalitet

Derfor var mangel på kvalitet på tjenestene en viktig årsak til at de private selskapene får problemer. Kvalitet er vanskelig å oppnå sammen med profitt. Også i Bolivia og Argentina var det ikke bare prisen, men også kvaliteten på det Suez leverte, som utløste opprøret. Argentinske myndigheter beskrev tjenestene som forferdelige og rapporterte at 300.000 mennesker løp en stor risiko for å bli forgiftet av nitrater.

Etter det første tiåret med privatisering i Storbritannia, kunne man fastslå at vann- og avløpselskapene var ansvarlig for en av fem forurensningssaker. Vivendi, Suez og Enron ble rangert som de tre verste forurenserne i Storbritannia på slutten av 1990-tallet, og problemene fortsetter.

Usosial politikk

Prisøkningene i seg selv er usosiale. I Argentina lever for eksempel mer enn 11 millioner mennesker på mindre enn 2 dollar per dag. En vesentlig økning i vannavgiftene vil ha en uforholdsmessig stor, negativ virkning på de fattigste. Både myndigheter og leverandører frykter sosial oppstand dersom prisene økes mye, og det er nettopp det som er tilfellet: prisene må økes mye for å sikre profitt.

I Storbritannia økte prisene med 46 % de første ni årene med privatisering. Denne prisøkningen førte til at lavinntektshusholdninger ble frakoblet vannet da de ikke betalte regningene. Frakoblingene gir helsemessige og hygieniske konsekvenser, samtidig som familiene må velge mellom å betale vannregningen eller for eksempel kjøpe tilstrekkelig med mat.

Selskapene installerte da vannmålere for forhåndsbetaling av vann for dem det gjaldt. Omtrent som et kontantkort for mobilen, lad opp med penger, og når det ikke er penger igjen, kan du ikke ringe opp mer, eller i dette tilfellet: du får ikke mer vann. Nettopp av helseårsaker er denne praksisen blitt forbudt i Storbritannia, men finnes andre steder. I USA brukes de i områder uten tilgang til innlagt vann. Brukerne er fattige, ofte immigrantarbeidere, som må dra langt for å hente vann. I Sør-Afrika har de etter privatiseringen bytta ut kommunale vannposter med vannposter hvor du betaler for vannet du henter med plastkort. Ellers brukes systemet i Brasil, Filippinene, Namibia, Swaziland, Tanzania, Nigeria og Curacao.

Verdensbanken hevder at vannmålere med forhåndsbetaling kan "lette kostnadsdekning og akselerere privat sektors deltakelse i vannforsyningstjenester."

Vann – en vare eller rettighet

De folkelige reaksjonene på privatisering kommer fordi rent vann av mange blir sett på som en rettighet. Ikke en vare man kjøper seg tilgang til. Endringen i verdens vannforsyning som har skjedd de siste 15 årene i retning av at vann skal bli en vare, har skapt mye motstand.

Innen OECD er det to land hvor vannforsyningen er privatisert, så å si fullt ut. Det er Frankrike og Storbritannia. Dette er også land hvor så godt som 100 % av innbyggere er knyttet til vannforsyningen. Dette brukes av og til som et eksempel på hvor bra privatisering er, men da glemmer man at dette ble oppnådd før privatiseringen. I 1989 når Storbritannia privatiserte vannet, var så å si alle tilknyttet. I Frankrike var vannforsyning privat inntil 1900. Da var 2 % av befolkningen tilknyttet. Fram til 1970 ble så vannforsyningen drevet i offentlig regi. Det var i denne perioden mer enn 90 % av befolkningen fikk sin tilknytning.

Ifølge Verdens helseorganisasjon er helsefarlig vann og dårlige sanitærforhold årsak til cirka 80 prosent av alle sykdomstilfeller i verden. Mer enn 5 millioner dødsfall årlig regnes forsiktig estimert å ha sin årsak i forurenset drikkevann.

Spørsmålet er om utviklingen skal fortsette i retning av å gjøre vann til en vare. I Nelspruit i Sør-Afrika vant britiske Biwater en kontrakt som skulle gi 18 % årlig avkastning i 30 år. Men fordi folk er fattige, greide de ikke å betale de økte prisene. Etter ei tid var det bare 27 % av de tilknyttede som betalte avgiften. Det endte med at 6.000 nylig installerte tilknytninger ble koblet fra igjen, etter at det var sendt ut advarsler. Frakoblingen for ikke-betalende fortsatte også under kolera-epedemien i området i 2000.

Kan kampen vinnes?

Til tross for all oppmerksomhet som viktige aktører som Verdensbanken har gitt vannprivatisering de siste 15 år, er verdens vannforsyning i det alt vesentlig offentlig. I store byer med mer enn 1 million innbyggere er over 90 % offentlig, alt i alt er nesten 95 % i offentlig regi.

En av årsakene er åpenbar. Vann er en helt grunnleggende ressurs for bærekraftig utviking. Vannrelaterte sjukdommer forårsaker sju prosent av alle verdens dødsfall. Menneskets – og spesielt barns – helse avhenger av sikkert drikkevann. Tilgang på vann, samt utdanning og opplysning om hygiene, er avgjørende for å få bukt med dødbringende sykdommer som rammer barn og kvinner i utviklingsland.

Vann er vanskelig som vare. Vann produseres lokalt og forbrukes lokalt. I Norge har vi maktet å bygge ut store samkjøringsnett, men det er nærmest unikt når det gjelder å sikre vannforsyning. Vann kan derfor i utgangspunktet bare selges til innbyggerne i området hvor vannet produseres. I mange områder av verden er de som behøver vann fattige, svært fattige. Det sier seg selv at dersom du tjener 1 dollar per dag, kan du ikke bruke alt til vann. Og om du så gjorde, ville du antakelig ikke bruke nok til at de store vannselskapene kunne tjene nok til at de vil drive med tilstrekkelig fortjeneste.

Den ultimate privatiseringen driver flaskevannselskapene med. Det er en ny og meget ressurskrevende måte å tjene penger på vann. Når innbyggerne i Mehdiganj i Uttar Pradesh i India startet en sultestreik for å beholde vannet sitt, som Coca-Cola Company pumper opp, renser og selger med god fortjeneste, sier det noe om den desperate situasjonen de er i. Grunnvannet forsvinner, slammet fra vannrensinga har forurenset jordbruksområder rundt sjøen som er i ferd med å forsvinne. Coca Cola tjener gode penger på å selge renset vann over hele India, mens myndighetene vil sende tankbiler med vann til innbyggerne i Mehdiganj.

Det er slik vi møter vannprivatisering i Norge. Til tross for at det i Norge er helt trygt å drikke vann fra springen, selges flaskevann til ågerpriser i Norge. I Norge heter Coca Colas produkt BonAqua. Vannet er mer enn 1.000 ganger så dyrt som springvann. Skulle transporten vært priset i forhold til miljøbelastninger, skulle det vært enda dyrere. Og som kronen på verket: vannet selges på engangsflasker som innebærer økte miljøproblem.

Nordmenn klager på bensinprisen. Men for privatisert vann er de villig til å betale den dobbelte literprisen av hva de gjør for bensin.

Skal alle få tilgang til vann, må det skje på andre måter. Da er det infrastrukturen som må bygges ut, det må prisutjamning til og viktige samfunnsgoder som vann må betales i hovedsak over skatteseddelen under utbyggingsperiodene. Som en protest/alternativ til kommersielle firma, er det flere steder i verden kooperativer som står for vannforsyning. Ikke-kommersielle alternativer vil sjelden ha kapital til å forestå de enorme investeringene som kreves, men er ofte en start og et initiativ til å gi folk tilgang til vann.

Men dette at vann er en vare som produseres og forbrukes (relativt) lokalt, at det bokstavelig er et spørsmål om liv eller død, at forbrukerne har svært lav kjøpekraft og er villige til å slåss for å beholde vann som en rettighet, gjør det svært vanskelig for de multinasjonale selskapene å tjene penger.

Ny strategi fra de multinasjonale

I 2003 skjedde det et skifte. De multinasjonale dempet eller snudde ekspansjonstaktikken. Suez, det selskapet som hadde vokst mest, gjorde i januar 2003 kjent en plan hvor de skulle redusere tilstedeværelsen i utviklingsland med en tredjedel og kun foreta framtidige investeringer som kunne finansieres av selve produksjonen, investeringer skulle ikke ha noen valutarisiko og det skulle oppnå den fastsatte avkastningen. De multinasjonale har forsøkt å selge sine engasjement innen vann siden 2002, men ingen vil kjøpe dem. Bechtels vanndivisjon var til salgs i over et år før den ble kjøpt av en offentlig eid bank. Bouygues vannselskap, SAUR, verdens fjerde største, var til salgs i to år. Den eneste kjøperen var en finansiell investor som bare ville kjøpe den europeiske delen. Thames water, det tredje største flernasjonale vannselskapet, ble lagt ut for salg i november 2005. Foreløpig har ingen vist interesse.

Suez sin nye politikk er bare et speilbilde av realiteten. Suez og andre selskap har blitt kastet ut verden rundt. Utviklingen i Bolivia har ført an, først i Cochabamba og så i El Alto, nærmest en fattig bydel utenfor La Paz. Kampen mot Suez utviklet seg til å bli en kamp om makten i landet. Evo Morales ble den første innfødte presidenten i Bolivia i de mer enn 450 årene siden den spanske erobringen. Han og hans MAS-parti (Movimiento al Socialismo) vant makten og overrasket alle de tradisjonelle partiene. Morales var en av lederne i kampen om vannet som førte til at Suez måtte trekke seg ut. På sin første dag som president opprettet han et nytt departement for vann, og utnevnte Abel Mamani Marca, en militant vannaktivist fra El Alto som minister. Hele regjeringen fikk for øvrig et preg av å bestå av aktivister, ikke byråkrater. Men det var uten tvil den folkelig motstanden mot privatisering av vann og kampen om naturgassen i landet som førte til at en venstreradikaler som Morales kunne vinne valget.

FN fremmer alternativ til privatisering

Verdens fagbevegelse har vært helt samstemt i kampen mot privatisering av vann. Flere forslag har blitt reist om å forby privatisering av vann. FN-organene har utgjort en viktig arena for fagbevegelsen ettersom motparten har vært Verdensbanken og Aquafed, organisasjonen for private vannselskaper. Under World Water Forum vant fagbevegelsen sammen med mange bruker- og miljøorganisasjoner fram, i alle fall i stor grad.

På spørsmålet om hvordan utviklingslandene skal hjelpes til å sikre vannforsyning for alle, var svaret et klart nei til privat involvering. Det man kom fram til var at hjelp måtte komme fra andre offentlige vannprodusenter. Tanken er en overføring av teknologi, erfaring og kunnskap mellom offentlige selskap. Det er mange eksempler på at dette virker, og at det motvirker privatisering, men utvikler offentlige selskap i den tredje verden. Imidlertid åpner man også for andre ikke-kommersielle organisasjoner, dvs. organisasjoner som ikke tar ut profitt, i et slikt samarbeid. Herunder tenker man også kooperativer, NGO (Non Governmental Organisations) og nødhjelp.

Fagbevegelsen, særlig den offentlige delen av fagbevegelsen, vil nå forsøke å få i stand flere samarbeidsprosjekter hvor offentlige hjelper offentlige for å motvirke Verdensbankens forsøk på såkalt offentlig-privat samarbeid.

Vil man lykkes?

Man slåss mot sterke krefter, men samtidig gjør verdens fattigdom at privatisering ikke er så interessant Profitten blir usikker og betalingsevnen blant folk for liten. Det kan bety at fokus for de som ønsker å tjene penger på vann, blir vendt fra tredje verden over på den betalingsdyktige delen av verden, for eksempel Norge og over til produksjon av flaskevann.

Alliansen er brei. Arbeiderbevegelse. Miljøbevegelse. NGOer. Mange regjeringer. Aktivister. Lokale aksjoner.

Det er framgang. Foreløpig har bare Uruguay og Nederland forbudt privat vannforsyning. Men det er ikke bare i Buenos Aires, Cordoba, El Alto, Cochabamba eller Santa Fe privatiseringen reverseres. I millionbyer som Manila og Djakarta er halvparten av vannforsyningen renasjonalisert. Shanghai, Shenyang og Xian i Kina har avsluttet sine private vannkontrakter, likeså i Bangalore i India, Ho Chi Mihn-byen i Vietnam, Ptahum Thani i Thailand og flere andre. Til og med i USA foregår det en intensiv kamp for å bli kvitt de private vannleverandørene. Mange multinasjonale selskaper sprøyter inn penger i store kampanjer for å unngå folkeavstemming om vannforsyning. 85 % av vannleveransene i USA er offentlige. Det er særlig tyske RWE gjennom datterselskapet American Water som er mål for kampanjene for rekommunalisering av vann. Dårlig kvalitet, dårlig leveringsevne og høy pris har skapt en bred allianse mot privat vann. I spiss har noen lokale brannvesen gått, da de faktisk ikke har fått vann til brannslukking pga manglende vedlikehold av rør og hydranter. Det har gått så langt at i delstaten Illinois har den lovgivende forsamlinga vedtatt en lov som skal gjøre det enklere for kommunene å kjøpe tilbake vannverkene og sørge for at de drives lokalt. Loven venter på guvernørens signatur, men dette er ganske oppsiktsvekkende. I California er det store folkelige protester mot privat vann. Også i USA er Suez i vinden. Den 20 år lange kontrakten for å drive vannforsyningen i Atlanta ble avsluttet etter bare fire år med uendelig mange klager på tjenestene.

Allierte

Norge med sin rød-grønne regjering og Soria-Moria erklæringa som går verden rundt, burde borge for at Norge ble en alliert i kampen mot privatisering.

I Soria-Moria erklæringa heter det:

"at den multilaterale bistanden i økende grad skal forskyves fra Verdensbanken til utviklingsprogrammer og nødhjelpstiltak i regi av FN-organer. Norsk bistand skal ikke gå til programmer som stiller krav om liberalisering og privatisering."

Dette er en formulering som mange venter at det skal skje noe med. I min jobb har jeg fått melding om at norske byråkrater som bl.a. jobber innen vann- og energisektoren forteller om erklæringen og at det nå kun kreves et politisk vedtak for å endre mye av Bondevikregjeringens utenrikspolitikk. Mange fagforbund og NGOer venter på at noe skal skje.

Det man særlig fokuserer på er det som kalles Norwegian Trust Fund for Private Sector and Infrastructure (NTF-PSI). Dette fondet ble etablert i august 2002 gjennom en avtale mellom Utenriksdepartementet og World Bank Group for å være en slags paraply over alle norske program for å støtte privat sektor. Særlig arbeider fondet innen energi, vann, byutvikling, transport og utvikling av privat sektor. Fondet administreres av IFC og Verdensbanken.

Fondets målsetting er å redusere fattigdommen ved å utvikle privat sektor. Det heter løst oversatt fra fondets internettside: "ved å være et supplement til myndighetenes rolle når det gjelder regulering, finansiering og levering, kan private initiativ hjelpe til med å gjøre det mulig for de fattige til å forbedre sine livsvilkår ved å tilby grunnleggende tjenester og forbedre infrastrukturen innen helse og utdanning. Reformprosessen inkluderer deregulering eller privatisering … Direkte offentlig støtte til private entreprenører for å komme inn på markedet eller åpne nye er ønskelig." (Link til originalen på engelsk.)

Store oppgaver – mulig å vinne

Det som er sikkert er at aktivister i Norge har en jobb å gjøre de også, selv om de ikke er i El Alto. For det første vil det kjøpekraftige Norge ganske sikkert bli mål for multinasjonale, profitthungrige selskap. Viktig er det også å utvikle den offentlige vannforsyningen og forbedre kvaliteten der og oppmuntre til samarbeid med andre offentlige vannselskap. Norge har mye tilføre. Et annet utviklingstrekk er privatisering gjennom større og større utbredelse og markedsføring av flaskevann, særlig med mor og sønn Brundtland engasjert i kultmerke nummer en. Til slutt vil jeg minne om at det er viktig og mulig å påvirke den norske regjering til å oppfylle lovnadene fra Soria-Moria erklæringa og trekke seg ut av Verdensbankens nett av for-privatiserings-tiltak. Det offentlige Norge bør også slutte å investere i de største multinasjonale selskapene som Suez og Veolia/Vivendi.


Adam Smith International

Adam Smith International presenterer seg som det ledende konsulentfirmaet på internasjonal utvikling. De spiller en viktig rolle i reform av governments (offentlig sektor, sentralt og lokalt) og selskaper i utviklingslandene. De beskriver seg selv som spesialister på privatisering og involvering av private bedrifter i offentlig sektor (som i norsk OPS).

Sjekk videoen deres: http://www.adamsmithinternational.com/tnzvideo.html med denne grusomme sangen:

Ubinafsishaji

Unge planter trenger regn, businesses trenger investeringer
Våre gamle næringsliv er som tørre avlinger og privatisering bringer regn
Når avlingene kommer, vil det være nok for alle
Investorene er på laget vårt, risikerer alt de eier
Og de satser på at vi vil lykkes

Sangen er skrevet og framført av en av Tanzanias mest kjente sangere, Captain John Komba.

Ubinafsishaji betyr privatisering på Kiswahili