Jeg – en ekte 68-er eller en Brand?

Av Rolf Aakervik

2008-03

Egil Fossums artikkel i Klassekampen om «68 – de ulydiges år» 23. mai i år inspirerte meg til å reflektere – og skrive om min opplevelse av å være en aktiv del av 68-generasjonen
Debatten omkring Solstads essay om Ibsens Brand som fundamentalist ga meg et ekstra puff.

Av Rolf Aakervik


På 60- og 70-tallet var jeg aktiv i en motkulturell og alternativ bevegelse. Jeg var artist i et progressivt rockeband og skrev politiske tekster, deltok i kulturdiskusjonene og var aktiv som tillitsvalgt i industrien. Opp gjennom 80-tallet og fram til i dag har antirasismen vært mitt hovedperspektiv, særlig etter et par år i Afrika og etter å ha jobbet 12 år på en arbeidsplass med mange innvandrere.

Nå sitter jeg og beundrer et av barnebarna godt plassert i en «besteborgerlig tilværelse» , omtrent tre år fra pensjonsalder og hvor diskusjonen om pensjonspoengene blir viktigere enn de mer fundamentale (fundamentalistiske?) spørsmålene. Det er 40 år siden 68-opprøret og i tillegg kommer de årene før 68 som jeg regnet meg som en radikal samfunnsstormer. Som mange andre ungdommer på 60-tallet var jeg presset mellom mitt individuelle opprør mot foreldre og autoriteter, ønsker om personlig karriere og en økende bevissthet om verdens urettferdighet. Min identitet ble til i krysningen mellom opprøret, framtidsdrømmer, rettferdighetsfølelse og personlige moral.

Jeg vokste opp i det sosialdemokratiske Norge og ble foret med sosialistiske idealer og drømmer om et rettferdig samfunn med vekst og velstand og internasjonal solidaritet. Arbeidersangene og slagordene om fred og forsoning ble fra barnsben et produkt av klasseforliket. Jeg vokste opp i tre rom og kjøkken oppunder Ola Narr i blokker som ble bygd etter krigen på østkanten av Oslo, og gikk på skole med barn fra arbeiderklassen og det nye framvoksende ledersjiktet i arbeiderbevegelsen. Dette ga både en klasseidentitet i skillet mellom øst- og vestkant og troen på at klasseskillene ville viske seg ut. Klassekameratene mine fra folkeskolen kom fra Tøyen, Kampen og Grønland og de fleste tok fagutdanning og noen begynte på realskole og gymnas. Etter hvert flyttet flere til de nye drabantbyene utenfor sentrum. På gymnaset følte vi oss likeverdige med de som gikk på de «fine» vestkantskolene. Og slik var det også for de av oss som rykket videre inn på universiteter og høyskoler. Vi var opprørske rockn’n rollere, digga blues og jazz, vanket på de nye hippe stedene og sugde til oss av den radikale internasjonale kulturen. Det ble Stones mot såpepop, Tamla Motown og soul mot den etablerte finkulturen, og vi møttes også i klasseforliket med de som «snobbet ned» fra vestkanten.

Jeg ble med i et AUF-lag (Sosgym) som ble ekskludert i kjølevannet av radikaliseringen. Herfra oppsto også splittelsen i AP og SUF. Sammen med en ny og nærmest klasseløs kulturbevegelse som sprang ut på Club 7, i kunstnermiljøer på universitetet, på Kunstnernes Hus og i hippiemiljøer i Slottsparken, deltok jeg aktivt i en motkulturell bevegelse. Dette var både en reaksjon på kravene til en politisk uniformering i det norske klasseforliket, men mest et opprør mot USAs brutalitet i verden og den kulturelle kommersielle ensrettingen. Flower power-idealisme, make love not war og troen på at alternativene, kollektivene og de nye ideene fra den opprørske musikken, dro mange mot troen på alternative løsninger. Jeg søkte mot idealistiske kollektiver, og fikk en periode i kollektiv på landet med frisk luft og biologisk mat. Jeg deltok i trafikkaksjoner, var med i opprørske tidsskrifter og haiket rundt i Europa og oppholdet meg i motkulturelle miljøer i Stockholm, København, Amsterdam, Wien osv. Noen hadde også penger og dro til San Francisco og fikk med seg impulser derfra. Spesielt ble jeg inspirert av en motkulturell musikkbevegelse i Sverige.

Jeg deltok i en bevegelse av ungdom som var som svamper overfor alt nytt og motkulturelt. Vi ble med i kampen mot atomvåpen, mot Vietnamkrigen, for
palestinernes kamp, støttet opprør mot Sovjet blant intellektuelle i Øst-Europa og ble fascinert av kulturrevolusjonen i Kina. Frigjøringskampene i Afrika, Asia og Latin-Amerika og kinesernes eksperiment med å lage et rettferdig og likeverdig samfunn ga håp mot rivalisering mellom supermaktene og trusselen om atomkrig. Sult, kriger og nød i den fattige delen av verden opprørte flere enn meg. TV og andre media brakte bilder av en verden i krig som ga moralsk mot til å bli med og kaste steiner på den amerikanske ambassaden. Vi var pinlig klar over at «vi» var en global overklasse som deltok og støttet imperialismen. Norge støttet USAs kriger og supermaktens urettferdighet. Vi som ikke gjorde opprør, var skyldige. Det var riktig å gjøre opprør, om enn bare av solidaritet. Når den store demonstrasjonsbølgen kom, var vi med, og vi støttet også opprøret mot Sovjet i Praha og jublet sammen med solidaritetsbevegelsen i Polen.

Dette er mitt og mange andres bakteppe når noen velger å kalle oss 68-ere. Når noen ble ml-ere på 70-tallet, var det en naturlig konsekvens av ønsket å organisere den bevisstheten vi hadde tilegnet oss opp gjennom 60-tallet. Mange med meg var motkulturelle, mot Vietnamkrigen, mot EEC, for palestinerne, for Allende i Chile, mot fascistene i Spania og for progressive og kollektive løsninger. Datidens miljøvernere kjempet for et økologisk landbruk, mot privatbilisme og for kollektive transportløsninger. For mange startet 70-tallet i en forent front i kampen mot EEC og for internasjonal solidaritet. 70-tallet ble en tid for politisk oppvåkning. For de store kullene fra arbeiderklassen som rykket inn i høyere utdanning, ble disse kampsakene
viktige, også fordi klasseperspektivet ble trukket inn. Etter hvert ble det organisert FNL-bevegelser, Palestinakomiteer og Nei til EEC (AKMED) – på så godt som alle videregående og høyere utdanningssteder. Vi ble utålmodige og ønsket å endre verden uten å ha presist utformede svar. Flere med meg hadde ingen helhetlig analyse eller gode svar på hva vi skulle gjøre med den bevisstheten vi hadde fått. Tilbudet fra ml-bevegelsen var diskusjoner om alle disse spørsmålene. Det teoretiske materialet fra Marx, Lenin og Mao ga oss diskusjonsgrunnlag. Vi leste Franz Fannon, Ho Chi Minh, Malcom X, artikler og bøker fra norske og svenske radikalere og studerte marxistiske klassikere. Noen fikk oss også til å lese Stalin og Hoxa, men det gjorde ingen sterke inntrykk. Behovet for å finne løsninger ble derimot bedre dekket av å lese Obrestad, Solstad, Hoem, Michelet og andre norske forfattere, ikke minst Øgrim
som ga oss mye å diskutere. Om flere slukte rått påleggene og linjene fra ledende ml-ere, var jeg, og flere med meg, kritiske og selektive når vi tok stilling. Linjer ble diskutert i ulike sammenhenger, noen ganger ble vi enige, mens andre ganger utviklet det seg dype uenigheter. Jeg kunne leve med uenighetene og samtidig oppleve at jeg var en del av en radikal og revolusjonær bevegelse som kjempet for et samfunn uten krig, nød, elendighet og undertrykkelse.

Oppgjøret som etter hvert er kommet med ml-erne, blir fra mitt ståsted satt i et merkelig lys. Alternativene til den opprørske ungdommen ble på den tiden for mange enten å bli ml-er eller å delta i de partiene som hadde plass på Stortinget. Andre løsninger ble personlige bevissthetstripper ved å bli med i anarkistiske aksjoner, hengi seg til yoga og meditasjon, flytte på landet i jordbrukskollektiver eller hengi seg til restene fra hippietiden med hasjrøykning og tripper. Ideologiske interne uenigheter førte også til kaotiske oppsplittingen i små trotskistiske eller anarkistiske grupper. Men ml-erne fikk til resultater i frontarbeidene i fagbevegelsen, kvinnebevegelsen, internasjonale solidaritetsbevegelser og i kampen mot EU. Ml-erne organiserte store demonstrasjoner, opprettet forlag og tidsskrifter for progressive forfattere, plateselskap for progressive musikere og organiserte diskusjonsgrupper og kamporganisasjoner for kunstnere og artister. Ikke minst organiserte de en avis som ble til dagsavis, og de hadde flere tidsskrifter. Mange progressive
ungdommer gikk ut i industrien, deriblant jeg. Jeg ble tillitsvalgt og var med på å organiserte streiker og aksjoner. På min arbeidsplass hvor jeg var i tolv år, kunne jeg faktisk se fruktene av det jeg gjorde, og jeg ble stadig mint på at jeg var en opprører. Jeg ble overvåket og har faktisk en mappe, og ble utsatt for maktas og medias harme og hån for det opprøret jeg sto for. Men jeg fikk gjennom fruktene av mitt engasjement, bedre lønns- og arbeidsforhold på arbeidsplassen, økt bevissthet om solidaritet med arbeiderklassen i hele verden, bedre demokrati på arbeidsplassen og erfaringer av at kamp nytter. Det var den anerkjennelse jeg higet etter. Jeg har tatt feil i mange diskusjoner, måttet ta selvkritikk og lære meg til at jeg ikke kan trumfe igjennom alle mine
innfall. Men jeg lærte meg også å stå modig fram med synspunkter som ikke alltid var like populære eller godtatt av de som satt med makta.

Til tross for at jeg er blitt utskjelt som politisk progressiv artist og låtskriver, er platene mine blitt utgitt, og jeg har fått anledning til å spille for progressiv ungdom over hele Skandinavia. Riktignok er jeg ikke blitt en berømt popartist, men tekstene mine er blitt framført for et stort publikum, og de fleste av sangene kan jeg fortsatt stå inne for. Flere av artiklene mine er blitt utgitt og diskutert, og jeg har opplevde at jeg deltok og kunne bidra med mitt til å skape visjoner om en bedre og klasseløs verden. I dag kan jeg se tilbake på en produksjon på flere publiserte plater, bøker, og hefter. Jeg har all grunn til å være
stolt av mine bidrag. De er et resultat av en radikal generasjons kamp mot imperialisme og undertrykking. Jeg har ingen grunn til å skamme meg over mine sanger for ungdommers behov for ungdomsklubber (Drabantbyrock), mot politisk overvåkning (Du og jeg og SIPO), støtten til nei til EU (Varig front mot EEC), mot Vietnamkrigen (Vietnam), mot apartheid (Amandla) osv.

Det har vært mange tilbakeslag de seineste årene med markedsliberalisme, FrP på hogget, kriger i Irak og Afghanistan, de ekstreme forurensningsproblemene og global oppvarming og den økende avstanden mellom rik og fattig. Men jeg ser faktiske gjennomslag for noen saker fra 60-tallet. Utfordringene ligger fortsatt i mange saker som vi kjempet for den gangen og som fortsatt er like aktuelle. Kampen for et økologisk landbruk og sunnere og bedre mat og en økt satsning på kollektivtransport som kan gjøre privatbilismen unødig er fortsatt viktig. Jeg sto både den gang og nå for gratis barnehagetilbud og flere andre løsninger for barn og ungdom som kan gi oss gleden ved å få barn. Flere og bedre kollektive boformer er nødvendige for å gi unge mennesker muligheter til å få et sted å bo. Men mest av alt, gapet mellom fattig og rik i verden er ikke blitt mindre. Gamle konflikter er ennå ikke løst og nye konfliktområder har oppstått.

Den største gevinsten ser jeg som en økende global bevissthet om miljøvern, rasisme og de ulikeverdige forholdene i verden. Her er mange unge i bevegelse, og vi gamle 68-erne må prøve å henge med. Det virker langt fram til det klasseløse samfunnet, men jeg tror at bevisstheten om store endringer har sunket dypere ned i folks bevissthet enn på 60- og 70-tallet. Etter min oppfatning står vi foran en større politisk endring globalt enn ved sammenbruddet av Sovjetunionen. Sovjets sammenbrudd kom uventet på de fleste, og jeg tror kanskje at den vestlige kapitalismen bryter sammen raskere enn vi kan klare å fatte. Vi kan gjette på hvorfor og hvordan dette vil skje, men hva som blir alternativene er uvisst. Kanskje blir det Kina som utkonkurrerer den vestlige kapitalismen. Det kan oppstå en ny bevegelse i Russland og sammen med Kina og store bevegelser i India, Afrika og Latin-Amerika, kan det gi oss en nytt perspektiv. Det er viktig at de unge henger med på slike endringer, og at vi gamlingene fra 60- og 70-tallsopprøret ikke blir en reaksjonær kraft.

Kanskje det er i Kina, India, Russland eller Latin-Amerika at de nye alternative bevegelsen klarer å føre 68-er opprøret inn i nye og mer spennende dimensjoner. Den vestlige kapitalismen og opprøret mot store privatkapitalistiske giganter kan dermed bli en anakronisme. I Kina kan det komme et opprør mot maktglade og korrupte ledere som ignorerer miljøspørsmål og som lar bønder og arbeidere leve langt under anstendige forhold. Kampen mot undertrykkingen av kulturelle og politiske ytringer i Kina kan kanskje få langt større gjennomslag enn bevegelsene på 60- og 70-tallet i vesten. Skarer av dataeksperter fra India globaliserer kommunikasjonen. Helsestellet blir overtatt av asiatiske leger og pleiere. Arbeidskraftsbehovene i Vesten blir overtatt
av befolkningsoverskudd i Afrika og Asia. Plutselig har Vesten mistet det teknologiske forspranget. Den vestlige moralens ensidig satsning på individuell
karriere, alle kjemper mot alle, kan bli trampet ned av folk fra fattige land som krever fellesskapsløsninger. I Vesten har vi fått nye underklasser som tenker og handler mer globalt. De utgjør en arbeiderklasse som intuitivt kan gripe drømmen om rettferdighet og handler deretter. Dette opprøret må komme. Selvgode fagarbeidere som klamrer seg til opparbeidede privilegier, høyskoleutdannede broilere i maktposisjoner, markedsspesialister i private og offentlige bedrifter og arrogante politikere vil få problemer med å holde på makta når velutdannede og dyktige folk rykker inn fra sør og øst. Godt skolerte innvandrere og deres etterkommere opplever utbyttingen på kroppen. De vil trolig solidariserer seg med opprørere i den fattige delen av verden, og det blir vi som må henge med på deres kamp.

Jeg som 68-er har fått vite at jeg har dummet meg ut og burde skamme meg over det jeg gjorde som ung. Om jeg sammenligner meg med Solstads diskusjon om Ibsens Brand, kunne jeg bli betraktet som en fundamentalist da jeg var mot Vietnamkrigen og EEC og trodde på et klasseløst kommunistisk samfunn. Jeg var jo ikke religiøs, og prøvde å resonere meg fram til hva jeg trodde var det beste å kjempe for. Jeg reagerte følelsemessig på napalm og massakre, den store nøden og fattigdommen og kapitalismen grådighet. Men det var ikke bare følelser og empati med de svake, men en bevissthet om at denne uretten ikke kunne vare evig. Jeg betraktet den gangen sovjetkommunismen som fascisme og imperialisme, og jeg gjettet meg til enten Sovjets sammenbrudd eller at vi ville ende opp i en krig mellom supermaktene. I stedet burde jeg ha forstått at det var galt å støtte at Røde Khmer som kastet ut amerikanerne før vietnameserne. Vietnam sto i også i ledtog med Sovjet og var mot Kina. Derfor trodde jeg først at dødsmarkene var propaganda fra både USA og Sovjet. Jeg gjettet ikke den gangen hvor galt det ville gå med Kampuchea, og jeg støttet så klart ikke folkemord. Jeg fryktet faktisk mer at det skulle komme til masseslakt av hvite i Sør Afrika, noe jeg anså som forståelig etter alle årene med apartheid. Her gjorde blant annet Nelson Mandela en bragd. Den fattigdommen jeg har sett i Cape Town, er en tikkende bombe.

Det er klart mye jeg ikke kunne ha forutsett. I dag ser jeg at mange av de opprørene jeg støttet den gang ikke var like smarte. Men jeg tror også at mye gikk galt fordi USA og Sovjet (og kanskje også Kina) drev sine renkespill. Har jeg dermed grunn til å skamme meg over at jeg noen ganger gjettet feil eller ble feilinformert? Det er mye å kritisere Kina for i dag, men jeg vet ikke om den kritikken har grunn til å være sterkere enn mot den vestlige kapitalismen. Jeg mener at jeg kan kritisere brudd på menneskerettighetene i USA like mye som i Kina. Og jeg tror til og med at bruddene på menneskeretter i USA er verre fordi USA har en lengre demokratisk tradisjon og bedre økonomiske forutsetninger. Er en TV-styrt pengemaskin av en valgkamp i USA med to partier i lomma på storkapitalen mer demokratisk enn folkekongressen i Kina og partidemokratiet i det kinesiske kommunistpartiet? Jeg ønsker meg selvfølgelig
ingen av delene, og tror vårt nordiske sosialdemokrati og velferdsstat er bedre. Men globalt ser jeg store demokratiske problemer med nasjoner som blir styrt av tilfeldige popularitetsvalg hvert fjerde år, med flertallsstyrer som undertrykker svakere minoriteter og som lar seg villede av politiske demagoger. Verden trenger fortsatt globale løsninger.