Rojava

Av Seher Aydar

Nr 2a 2015

Rojava er en «øy» i Syria som slåss mot stormaktene, mot IS og mot Assad. De slåss for demokrati, kvinnefrigjøring og forener på tvers av religion og folkegrupper.

Seher Aydar er leder av Agenda X på Antirasistisk senter, leder av Solidaritet med Kurdistan og var leder av Rød Ungdom fra 2012 til 2014.

Kurderne har blitt møtt med undertrykkelse, massakre og folkemord. Kurdernes stemmer har ikke blitt hørt, og befolkningen fornektet av stormaktene. Kurderne har derfor blitt nødt til forsvare seg. Kurdernes kamp for frigjøring har gjort fornektelse umulig, og i dag spiller de en avgjørende rolle for framtiden for regionen. 

Kurderne i Syria har blitt undertrykt siden opprettelsen av republikken Syria. Mange har vært statsløse og levd uten grunnleggende menneskelige og demokratiske rettigheter. I tillegg til assimileringspolitikken begynte de å bosette arabere i de kurdiske områdene og lagde noe som blir kalt det «arabisk beltet». Dette skulle splitte kurderne. Derfor består Rojava av tre separate kantoner som ikke har geografisk tilknytning til hverandre.

Demonstrasjonene i Syria under den «arabiske våren» var et vendepunkt. Det var nemlig ikke bare kurdere som ville ha demokrati der, også arabere, men stormaktene brukte folkets rop om demokrati for å tjene sine egne interesser. Kurdere så dette. Det var et vakuum i Syria. FSA ville ikke akseptere den kurdiske befolkningen. Kurdere så at de verken kunne stå sammen med Assad eller Free Syrian Army (FSA). Uansett hvem de støttet, ville de senere bli undertrykt.

Fra begynnelsen av krigen i Syria har folk som bor i Rojava, ikke bare det kurdiske flertallet, men også arabere, kristne og mange andre etniske og religiøse samfunn, kjempet mot angrepene fra både Assad-styrker, men hovedsakelig fra Daesh og andre jihadister. Samtidig har de prøvd å bygge en demokratisk administrasjon og institusjonalisert og radikalt forandret samfunnet.

Folkets revolusjon i Rojava resulterte i byggingen av en autonom region delt inn i tre selvstyrte kantoner, enklaver, hver med demokratisk autonom selvadministrering. Cizre kantonen erklærte selvstendighet den 21. januar, etterfulgt av Kobanê 27. januar og Efrin 29. januar i 2014. De tre kantonene er fanget mellom Tyrkia, jihadistene av Daesh og andre ekstremistiske islamske organisasjoner og styrkene til Assads regime. Kantonen Cizre grenser mot Irak i øst. 

Modellen

Rojava-modellen har vist seg å være svært effektiv for å styrke demokratiet i regionen. Den bygger på direkte demokrati der innbyggerne deltar aktivt i beslutningsprosesser og styringa av nabolaget, kommunen og regjeringen.

Forvaltningen er organisert nedenfra: sted, by, fylke, distrikt og offentlige råd. I tillegg til politiske partier i bystyret, etniske og trosgrupper, kvinner og ungdomsråd og organisasjoner, er frivillige organisasjoner involvert i forvaltningen. Bystyret er satt sammen av representanter fra generalforsamlingen i den autonome regionen. Det er aktiv samfunnsdeltagelse på alle ledd og ikke en sentralisert makt, men heller folkestyre der alle er i mye større grad direkte med på å bestemme hvordan samfunnet skal være. 

Prinsippene i Rojava er basert på en «samfunnskontrakt», tilsvarende en grunnlov, som styrer driften og organiseringen av det politiske systemet. Det fundamentale grunnlaget for denne «sosiale kontrakten» er likestilling og rettigheter for alle, direkte demokrati og avvisningen av begrepet nasjonalstaten. Folket i Rojava prøver ut «demokratisk konføderalisme».

Den kurdiske frigjøringsbevegelsen ønsker ikke en nasjonalstat. De bygger et demokratisk samfunn der alle sosiale, kulturelle og etniske grupper kan uttrykke seg gjennom demokratiske institusjoner. Systemet i Rojava er et demokratisk selvstyre innenfor grensene til dagens Syria. 

Egen stat?

Mange vil kanskje tenke at det naturlige ville være å kreve en egen stat. Spesielt på et tidspunkt som nå der det faktisk kunne vært mulig, men ideen om nasjonalstat er undertrykkende i seg selv. Derfor fokuserer den kurdiske frigjøringsbevegelsen på alternativer til kapitalisme. Den har kvinnefrigjøring som grunnpilar og arbeider for frigjøring fra alle undertrykkende strukturer.

Det er for eksempel ikke bare kurdisk som er offentlig språk der, men i Cizre kantonen som er den største, er det kurdisk, arabisk og assyrisk. Slik er det også i de andre områdene. Det er ikke majoriteten som utgjør offentligheten, men mangfoldet. Frihet er grunnpilaren og alle skal ha rett til å utøve sin religion, kultur og identitet. I tillegg har den et tydelig fokus på økologisk samfunn og bygger sin samfunnsmodell på kvinnefrigjøring.

Demokratiske prinsipper basert på likeverd mellom menn og kvinner, kommer til uttrykk som co-lederskap og kvotering. Det er co-lederskap på alle nivåer. Det er altså én kvinne og én mann. Dette handler om likestilling og kvinnekamp. Det er kvinneautonomi, og kvinner har sin egen struktur på alle nivåer. De har egne felleskap og kollektiv. Andre grupper og ungdom har også særegen organisering. Grunnlaget for hele kommunestyret og utøvende organer er folkestyre. Den godtar ikke at én gruppe eller person dominerer. 

I Rojava har de gjort mange tiltak i arbeidet for kvinnefrigjøring. Ett eksempel er at alle embetsmenn, byråkrater, politi og militære tjenestemenn i Rojava må delta på et tre ukers kurs om kjønnsproblematikk, likestilling og kvinners historie. Likestilling har også blitt vedtatt ved lov. Frigjøringen skjer både gjennom endringer i loven, men det er også et arbeid med å forandre maktstrukturene som har satt seg fast i folk hverdag og mentalitet. I Rojava jobber de med å forandre dette. 

Mange har sett bilder av kvinnene som kjemper mot IS, men i stedet for å romantisere kvinnelige gerilja i Rojava, burde vi se hva slags samfunn de kjemper for. Kvinnene kjemper både mot undertrykkende strukturer i sin egen kultur, mot staten og IS, samtidig som de prøver å skape et nytt samfunn. 

Flere ganger i historien har vi sett at ofre kan bli til undertrykkere. Det handler om makt og system. Det handler ikke om at noen folk er undertrykkere og at det er andres skjebne å bli undertrykt. Derfor er en ideologisk bevissthet om hva slags system man skal ha, avgjørende.

Kampen i Rojava står ikke bare om kurdisk identitet. Det er en ideologisk kamp. De fleste kamper som mislykkes i verden, mangler en analytisk bakgrunn med en forståelse av dynamikken i samfunnet som er nødvendig for å målrette den sanne opprinnelse av krisen menneskeheten falt inn. Dette er hva Abdullah Öcalan har klart å presentere. En dyptgående analyse, utviklet alternativer til dagens dilemma og satt i gang en bevegelse som er villig til å kjempe for denne veien. Se årsakene, ikke bare symptomene på problemet. Etableringen av autonomi i Rojava som en konføderasjon av demokratisk samfunn kan i dag ses på som den største suksessen på mer enn førti år med nådeløs revolusjonær kamp.

Rojava-revolusjonen lover frigjøring av samfunnet, økologisk utvikling og friheten til kvinner som sine grunnleggende mekanisme. Det er avgjørende for dens suksess at alle tre poengene blir helhjertet satt ut i praksis. Men for å få dette til trenger Rojava å kunne fokusere på andre ting enn militær selvforsvar og humanitære kriser. Krigen tvinger all energien og ressursene til fronten. For å oppnå målene for et demokratisk samfunn som trolig vil ta mye tid og krefter, trenger de i det minste fred. Alle valgene som blir tatt der, er kritiske. Det krever mye å bygge opp og lite å ødelegge et folkestyre. 

Kampen mot IS har rettet verdens oppmerksomhet mot kurdere. Spesielt i Kobanê ble den heltemodige kampen og seieren mot IS et vendepunkt. Symbolet på kampen mot fascisme kan nå være et eksemplet på en annen verden uten undertrykkelse. Arbeidet med å bygge opp Kobanê er i gang. Det er en dugnad alle som støtter fredelig og demokratisk samfunn, er invitert til å delta i.  

Rojava-modellen høres kanskje ut som en drøm, men den drømmen har kostet mange mennesker livet og koster fortsatt mange mennesker livet. Det gjenstår fort-satt mange utfordringer og mange kamper å ta, men det er håp. Ikke bare i Rojava. Det er håp i Syria og det håpet vokser i Rojava.