Rødts skattepolitikk

Av Roar Eilersten

Nr 2 2012

Noen ganger får jeg et inntrykk av at Rødts skattepolitikk bygger på et uuttalt premiss om at «den borgerlige staten tar pengene fra folk». Den eneste forskjellen fra Høyre/Frp-retorikken er ordet «borgerlig», og at vi understreker at vanlige folk flås, mens de rike slipper unna.
Etter mitt syn er dette håpløs populisme, som underslår at vår samfunnsmodell forutsetter et mye høyere skattenivå – for alle.
Skatt er prisen vi må betale for å ta mange flere områder ut av markedet.

Roar Eilersten er daglig leder av De Facto.

Skattlegg de rike!

Rødt hadde landsmøte i mai. Dette er utkastet til arbeidsprogrammet om skatt slik det forelå før påske. Det er ikke innstillingen til landsmøtet eller slik kapitelet ble til slutt.

Rødt vil ikke øke skattenivået for skatter og avgifter som betales av vanlige arbeidsfolk. Men vi vil skjerpe beskatninga vesentlig av høye inntekter og formuer, og fjerne beskatninga av lave inntekter. Vi vil fjerne smutthull og ordninger som gjør at de rikeste i Norge i praksis betaler det de har lyst til i skatt.

Rødt er imot lokal beskatningsrett. Lokal beskatningsrett vil bare gjøre det enda lettere for statsråder og stortingsfolk, som sitter på en av verdens største pengesekker, å lene seg tilbake og la kommunestyrene tyne innbyggerne mer. Det er kommunene som har rett til å utskrive eiendomsskatt, og den kan konstrueres slik at den får en sosial profil, bl.a. ved hjelp av store bunnfradrag. I så fall mener Rødt at den kan være en egnet kilde til styrket kommuneøkonomi.

Gjennom mange år har det skjedd en omlegging fra skatt på inntekt og formue til en skatt på forbruk. Skatt på forbruk rammer spesielt hardt dem som har dårlig råd, fordi de må forbruke hele inntekten – og mer til. Selv med stort personlig forbruk vil de fleste rike bare forbruke en liten del av inntekten sin, og derfor er det gunstig for dem å beskatte forbruk i stedet for inntekt. Rødt vil avskaffe merverdiavgiften på tjenester og vanlige husholdningsvarer. Rødt er for avgifter på reklame. Avgifter kan også vurderes brukt for å fremme miljø- og helse-politikk.

Rødt ser på egenandelene på hjemmetjenester, legehjelp m.m. som særskatt på sykdom, alderdom og funksjonshemming. Rødt vil derfor fjerne alle slike særskatter. De etatene som krever inn skatt må styrkes, og innsatsen deres må rettes mot de rikes skattesnyteri.

Rødt arbeider for:

  • at folk som tjener under 3G (ca 240 000 kroner i 2011), ikke skal betale skatt. Da økes også frikortgrensen til 240 000 kroner.
  • at også kapitalinntekt skal beskattes med toppskatt og trygdeavgift.
  • at alle former for «skjermingsfradrag» fjernes på aksjeutbytte og annen kapitalinntekt.
  • å fjerne «fritaksmetoden», dvs. at aksjeselskapers aksjeinntekt er fritatt for skatt.
  • skjerpet beskatning av oljeselskaper. Ordningen med milliarder i «skattegaver» for å stimulere til leting må avvikles straks.
  • at høyeste trinn på toppskatten skal ramme inntekt over 600 000 kroner, og at satsen økes fra 12 prosent til 25 prosent
  • at fagforeningskontingent skal være fradragsberettiget fullt ut, uten beløpsbegrensning.
  • å fjerne bestemmelser og praksis som gir rikfolk mulighet til å sno seg unna formueskatt.
  • å beskatte aksje-, finans- og valutatransaksjoner med en såkalt Robin Hood-skatt, dvs. en liten avgift på alle slike transaksjoner. Det gir svære inntekter, og svekker samtidig grunnlaget for spekulasjon.
  • å fjerne merverdiavgiften på tjenester og vanlige husholdningsvarer.
  • å fjerne all særskatt på funksjonshemming, uførhet og sykdom (såkalte «egenandeler»).
  • å innføre en liten skatt på all handel på Oslo børs. En slik dokumentavgift er enkel og billig å administrere i forhold til inntjening. Børsen i London har lenge hatt en tilsvarende avgift på 0,5%.

Skatte- og avgiftssystemet kan tillegges mange viktige og gode formål i et moderne samfunn. Fra sentrum til venstre hører vi ofte at det skal sikre staten inntekter til å finansiere fellesoppgavene i samfunnet, at det skal bidra til en mer rettferdig fordeling, og at det skal påvirke aktivitet og forbruk i ønsket retning. Velferdsstaten skal sikre inntekt, utdanning, helse og omsorg til alle, rike skal bidra mer enn fattige, og helse- og miljøødeleggende adferd og forbruk skal «straffes» via avgifter. På dette allmenne planet er det forholdsvis stor enighet i det norske samfunnet. Uenighetene kommer som regel når vi spør hvor stor andel av samfunnets inntekter som skal tas inn gjennom skatter og avgifter, og hvem som skal betale hva? I programmene til RV og Rødt har det opp gjennom årene stort sett blitt konkludert med at det samlede skatte- og avgiftsnivået er høyt nok, at progresjonen i skattesystemet bør skjerpes (mindre skatt for de med lavest inntekt og mer skatt for de rike), og at miljøavgifter kan være bra. Dette gjentas også i forslaget til nytt program som skal til behandling på det kommende landsmøtet.

Standpunktet om at skatte- og avgiftsnivået er «høyt nok», er både ulogisk og ahistorisk. Det svarer ikke på hva «høyt nok» ses i forhold til, og det underslår at det både i land og mellom land har vært og er store variasjoner. Det vanligste er å se på hvor stor andel av totaløkonomien (BNP) som trekkes inn gjennom skatter og avgifter. I Norge er denne andelen om lag 43–44 prosent i 2012, mens det var så høyt som 52–53 prosent på 1990-tallet. Mellom land er variasjonene enda større. I USA og Japan er andelen under 30 prosent, mens gjennomsnittet i EU er mellom 47–48 prosent. Det eneste som er felles, er de siste par–tre tiårenes nyliberale offensiv for å drive andelen nedover i alle land. I Sverige var andelen 64 prosent da den var på sitt høyeste midt på 1980-tallet. Nå er den ned i ca 50 prosent, mens Danmark har redusert skattenes andel av BNP fra ca 60 til ca 55 prosent i løpet av de siste to–tre tiårene. Mener Rødt at skattenivået i Sverige og Danmark er for høyt?

Det er heller ikke så enkelt at vi kan ha lavere skattenivå i Norge fordi vi har så store oljeinntekter. I debatten om mer eller mindre bruk av oljepenger fokuseres det ofte på problemer med for stor oljeavhengighet, forholdet mellom dagens og kommende generasjoner, sparing til fremtidige pensjoner, osv. Vi kunne føyd til: det norske borgerskapets imperialistiske ambisjoner versus investeringer i infrastruktur og bygging av landet. Vi bør ha (og har vel?..) meninger og politikk om alt dette. Men nettopp Rødt bør påpeke at den kanskje viktigste avveiingen går mellom hva som skal drives (og finansieres) over offentlige budsjetter, og hva som skal overlates til det private markedet. I et strategisk perspektiv handler både bruk av oljepenger og skattepolitikk om den offentlige sektorens plass i samfunnsøkonomien.

Skatte- og avgiftslettelser vil øke folks kjøpekraft og resultere i økt privat etterspørsel etter varer og tjenester. Når arbeidskraft og produksjonsutstyr rettes inn mot å møte denne økte etterspørselen, vil det legge beslag på (real)ressurser som i neste omgang ikke er tilgjengelige til å løse andre oppgaver – for eksempel i den offentlige sektoren. Dersom utgangspunktet er knapphet på arbeidskraft, vil skatte- og avgiftslettelser skape nye behov som skjerper kampen om arbeidskraften. Dersom staten deltar i kampen om realressursene med å bruke stadig mer oljepenger eller låne mer, vil det på et eller annet tidspunkt føre til overoppheting av økonomien. Vi får ikke mer gjort, men priser og lønninger stiger (inflasjon).

Tradisjonelt har skattelettepartiene derfor balansert sine forslag med tilsvarende kutt i de offentlige utgiftene. Privatiseringsmålsettingene har vært tydelige og klare. Motsetningene går derfor mellom de som vil ha en sterk offentlig sektor som leverer rettighetsbaserte ytelser og tjenester til befolkningen, og de som vil at den enkelte selv skal ha ansvar for å skaffe seg inntekter og tjenester i markedene. Tilhengerne av gode fellesskapsløsninger er villige til å godta forholdsvis høye skatter og avgifter, mens markedstilhengerne prioriterer skattelettelser og privat ansvar. Denne motsetningen kan ikke Rødt oppheve med å kreve at «de rike må betale».

Den internasjonale kampanjen for å redusere de offentlige utgiftene i industrilandene er i sin kjerne en kamp om fordelingen av ressurser og verdiskaping i samfunnet. Privatisering handler ganske lite om effektivitet, men mye om etableringen av nye og utvidete områder, investeringer og profitt. Den offentlige sektoren har lenge sørget for at ca 20 prosent av BNP og 25–30 av arbeidsstyrken i industrilandene har blitt holdt utenfor den private markedsøkonomiens sfære. Det har innskrenket arenaen for private investeringer og profittmaksimering. Etter hvert som mengden kapital har økt mer enn tilgangen på lønnsomme (nok) investeringsområder i verdensøkonomien, har presset for privatisering økt i styrke i industrilandene. Globaliseringen og truslene om kapitalflukt har gjort det vanskeligere å velge nasjonale strategier som avviker fra det som er normalen i andre land. Derfor er koplingen mellom skattelette og privatisering den alvorligste trusselen mot velferdsstatssystemene i industrilandene. Det er vanlige folk som betaler kostnadene med å rive ned fellesskapsinstitusjonene, og den politiske motstanden er kraftig i nesten alle land. Høyrepartiene må derfor begrunne rasering av velferdsgoder og skattelettepolitikken med at det skal trygge velferdsstaten. Påstanden er da at reduserte skatter kan opprettholde de samlete skatteinntektene (såkalt dynamisk skattepolitikk).

Dynamisk skattepolitikk

De nyliberale økonomene og skatteteoretikerne har lagt ned mye arbeid i å ’bevise’ at skatteinnkreving påfører samfunnsøkonomien (store) effektivitetstap. Et av beregningsresultatene som går igjen i litteraturen, er at det angivelig koster samfunnet 50 øre i tapte inntekter for hver krone som kreves inn i skatt. Bakgrunnen hevdes å være todelt: For det første vil skatt på arbeid redusere folks ønske om å jobbe (arbeidstilbudet går ned). Mindre menneskelig arbeid betyr mindre verdiskaping. For det andre vil bedrifter og selskaper la være å investere i prosjekter som er samfunnsøkonomisk lønnsomme, men som etter skatt har blitt bedriftsøkonomisk ulønnsomme. Disse sammenhengene skal i teorien føre til at lavere skattesatser vil øke arbeidstilbud og investeringer så mye at også det samlete skatteprovenyet (inntektene til staten) øker. (10 prosent av 100 er mer enn 15 prosent av 60).

Dette er et resultat som selvfølgelig passer godt for alle som synes de betaler for mye skatt. Teorien om den dynamiske skattepolitikken oppstod i USA på slutten av 1970-tallet, og ble raskt et kjernepunkt i Reagan-administrasjonens nyliberale revolusjon. I England ble ideene grepet begjærlig av Thatcher-regjeringen, og snart kom de til å sette sitt preg på utviklingen i de fleste industriland, inklusive Norge. På første halvdel av 1980-tallet var Willoch-regjeringen viktige forkjempere for det nyliberale skattebudskapet, og fortsatt gjentas besvergelsene fra høyrepartiene.

Etter hvert er det gjennomført en rekke empiriske studier, både i utlandet og i Norge, for å sjekke om de enkle teoriene stemmer med virkeligheten. Resultatene har gjennomgående vært nedslående for tilhengerne av den dynamiske skattepolitikken. I Norge ble marginalskatten redusert fra 58 til 49,5 prosent fra 1991 til 1992. Utviklingen hadde startet noen år før, da marginalskatten på sitt høyeste var oppe i 67 prosent. I teorien skulle lavere overtidsskatt ført til at folk arbeidet mer. Undersøkelser fra Statistisk sentralbyrå viste derimot at arbeidstilbudet ikke økte etter at marginalskatten ble lavere. Men selv om det er vanskelig med empiri, finner man i teorien stadig vekk dynamiske sammenhenger. Så sent som i 2012 refererte Statistisk sentralbyrå til en studie som konkluderte med at dynamiske effekter (økt arbeidstilbud) ville føre til at staten får igjen inntil 35 prosent av tapte inntekter dersom innslagspunktet for toppskatten økes fra 440 000 kroner til 525 000 kroner. I Klassekampen 2. mars kommenterte Hallvard Bakke dette slik:

Analysen forutsetter at alle kan jobbe så mye de vil, og ser bort fra at det finnes arbeidsledighet og ufrivillig deltid. Det har derfor ikke så mye med virkelighetens verden å gjøre.

Men ikke en gang i velvillig teori klarer man å konkludere med at skattelettelser er selvfinansierende. Skattelette betyr derfor mer privat kjøpekraft og grunnlag for mer markedsbasert etterspørsel.

Rødt ønsker en omfattende og raus velferdsstat, uten konkurranseutsetting og privatisering. I tillegg ønsker vi å trekke flere, viktige samfunnsområder ut av markedsøkonomien: blant annet store deler av boligsektoren og mye infrastruktur (som energiforsyning, ulike kommunikasjoner, bank- og finans), og sikkert mye mer. Da må vi være ærlige og si at det bare er et høyt skattenivå som kan fristille nok realressurser (arbeidskraft og produksjonskapasitet) til å kunne gjennomføre dette.

Rødt bør derfor både være for et høyere skatte- og avgiftsnivå, og samtidig utvikle forslag til en rettferdig og effektiv utforming av systemet. Det finnes et utall måter å kreve inn skatter og avgifter på, og de som velges, må utformes på en måte som tar hensyn til miljø, fordeling og prioritering av ressurser. Det er rett å kreve at de rike skal betale mer, og at de med aller lavest inntekt kan skjermes. Det er heller ikke nødvendig å redusere det store flertallets kjøpekraft, selv om skattenivået blir høyere. Dersom samfunnets inntekter og lønningene øker med to–tre prosent per år, kan økt privat kjøpekraft kombineres med et gradvis høyere skattenivå.

For noen år siden gjennomførte vi beregninger i De Facto som viste at den pågående privatiseringen av pensjonssystemet kunne vært unngått dersom skattenivået ble hevet med ca 3 prosent. Dersom omleggingen gjennomføres med en tidels prosent høyere skattesats per år, vil privat kjøpekraft være 80 prosent høyere om 30 år i stedet for 100 prosent høyere. Det handler altså om samfunnsmodell og ikke om å rane folks penger. Men slike omlegginger er mulig bare dersom det store flertallet bidrar. For Rødt burde det være selvsagt at vi løser viktige samfunnsoppgaver i fellesskap i stedet for i markedet. Sånn sett er skatt sivilisasjon.