Rødts erfaringer med samarbeid i Bodø

Av Andreas Tymi

Nr 2A 2019

Valgkampen i 2015 ble en suksess for Rødt Bodø, og kulminerte i rekordresultat på 10,4 prosent, fire representanter og tredje største parti i bystyret.

Vi gikk inn i forhandlingene med en god følelse og en kravliste på 17 punkter. Vi gikk ut av forhandlingene med helt eller delvis gjennomslag på alle punktene, noen ekstra saker, maksimal uttelling på posisjoner, og ingen punkter vi var direkte uenige i. På pressekonferansen der de fem partiene presenterte samarbeidsavtalen i Rådhusparken, i nydelig sol og med smil fra øre til øre på samtlige deltakere, utropte påtroppende ordfører Ida Pinnerød fra Arbeiderpartiet vår egen Synne Høyforsslett Bjørbæk som landets kuleste varaordfører. Vi kunne ikke gått inn i samarbeidet med mer positiv energi enn vi gjorde. Snart fire år senere er situasjonen snudd på hodet.

Andreas Tymi er lærer og bystyrerepresentant
Foto: Røed/Wikimedia Commons

Tilbud til nye abonnenter: ETT ÅRS ABONNEMENT TIL 100 KR! Send kodeord gnist + e-postadresse til 2090. Obs! Huske e-postadresse!

Rødt ble kastet ut av samarbeidet våren 2018, med en tynn begrunnelse i mine offentlige uttalelser om en tildeling av 700 000 kr til et kunstprosjekt i forbindelse med søknaden om å bli Europeisk kulturhovedstad (for dem som ikke er kjent med saken kan man søke på “nakne nordlendinger” og mitt navn). Like etter ble MDG dyttet ut av samarbeidet fordi de sto fast på samarbeidsavtalens viktigste punkt da Ap og SP (med SV på slep) ville bygge ned 213 dekar mer matjord enn samarbeidsavtalen tillot på Rønvikjordene.

Etter bruddet har de resterende partiene, som har under 40 prosent av bystyrerepresentantene, fortsatt å opptre som en slags flertallsposisjon, og verken snakket med Rødt, MDG, eller andre partier om sine forslag og sjeldent vært villige til å forhandle om endringer på dem. Dette kulminerte i at de borgerlige partiene og MDG ble enige om et budsjett som Bodø nå styres etter.

Bakgrunn

Før vi går videre til hvordan dette skjedde, må vi ta litt mer av forhistorien lokalt. Bodø er et av stedene i Norge der Rødt og forløperen RV har lengst kommunestyreerfaring. Bodø RV kom med Brigt Kristensen inn i bystyret i 1987, og fikk fire representanter inn i bystyret første gang i 1991. De neste tre periodene gikk det litt nedover igjen, men i 2007 gjorde Rødt Bodø en liten forbedring fra forrige valg, og i 2011 fikk vi inn tre representanter etter en veldig god valgkamp. På valgdagen i 2015 var det samlet over 80 års folkevalgterfaring i lokallaget, pluss mange som har møtt og bidratt i flere perioder som vararepresentanter.

Allerede i 2007 sa Rødt seg villige til å forhandle om et samarbeid med det som til da hadde vært en flertallskonstellasjon av Ap, SV og Sp. De valgte da å heller ta med KrF i samarbeidet – etter påtrykk fra spesielt SV om å holde oss ute. Styrkeforholdet var veldig annerledes, men erfaring og innstilling gjorde at vi mente vi kunne bevare uavhengigheten vår i et slikt samarbeid, og derfor var vi villige til å prøve.

Da vi gjorde det gode valget i 2011 gikk vi inn med samme innstilling. Det var lenge forhandlinger om en slik mulighet, men valgresultatet var slik at man trengte å samle minst fem partier, derav såvel Rødt, KrF og Sp. Sentrumspartiene hadde bestemt seg på forhånd for å prøve å gå samme vei og Sp var da svært skeptiske til samarbeid med Rødt, mens både KrF og Venstre var ideologisk gått langt til høyre. Derfor inngikk de heller i et Frp-dominert borgerlig styre som utviklet seg veldig kraftig og ideologisk mot høyre gjennom hele perioden.

Valget 2015

Dette gjorde at inngangen til valgkampen i 2015 var bedre for venstresida enn vi noen gang tidligere hadde kunnet håpe på. Høyresida lokalt og nasjonalt dyttet fra seg SP med sentralisering og kuttpolitikk. Både i 2014 og 2015 hadde vi rekordstore 1. mai-tog og egne protestaksjoner mot kutt i tjenestetilbud og regjeringas endringer i arbeidsmiljøloven. Likevel gjorde Høyre en veldig god og uvanlig aggressiv valgkamp, der de i stor grad stagget framgangen til Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV, og mobiliserte egne velgere i så stor grad at de endte som største parti i bystyret.

Allikevel ble det flertall for den breie venstresida fordi Rødt greide å bli et tydelig alternativ og gjøre en god valgkamp. Vi satte dagsorden på viktige områder som privatisering av bydrift, kommunesammenslåing, en offensiv boligpolitikk og mye mer. Ikke minst var vi synlige i saken som dominerte avisene i innspurten – nemlig Stormen-skandalen som starta med en kronikk av Morten Strøksnes. Dette var saker som et overforsiktig Arbeiderparti ikke turte å ta tak i, mens vi dominerte dekningen av dem både i media, på sosiale medier og på stand.

I tillegg synliggjorde vi flere profiler, og fremstod som et sterkt kollektiv i media, i debatter og ute på gata. Det er ikke tilfeldig: over tid har vi massemobilisert medlemmer og sympatisører til aktivisme i valgkamper. I de to siste ukene hadde vi stand flere steder i kommunen, og hadde likevel flere aktivister på hovedstanden i sentrum enn alle de andre partiene til sammen. Vi er gode på valgkamp, og det når ut til folk både på nett, i postkasser og på gata. Vi ble det partiet folk snakka om på arbeidsplassene og hjemme – enten de støttet oss eller var skeptiske.

Mandatfordelingen ble til slutt slik at Arbeiderpartiet trengte minst fem partier for å samle et flertall i bystyret, og Rødt måtte være ett av dem. Venstre og KrF til sammen var ikke store nok til å gi flertall uten oss.

Godt valg, hva nå?

Vi hadde på forhånd vurdert det slik at gitt riktig styrkeforhold, kunne vi inngå i et samarbeid. Likevel var vi ganske samstemte om at dette måtte innebære en viss fristilling av Rødt. Bodø styres etter formannskapsmodellen, som er en mye åpnere samarbeidsform enn ved en parlamentarisk byrådsmodell. Da vi fikk stort gjennomslag i forhandlingene, forsikringer om gode samarbeidsrutiner og rom for en slik uavhengig og fristilt posisjon, til og med i budsjettsaker – og vel vitende om at vi var et av lokallagene med lengst parlamentarisk erfaring i gruppa i Norge – valgte vi å ta sjansen på et tett samarbeid av denne typen.

I starten gikk samarbeidet veldig bra. Rødt hadde diskutert nøye hvordan vi kunne være i et flertallssamarbeid uten å miste oss selv. For oss var det avgjørende at vi ikke havna i «SV-fella» og måtte tilbringe de neste årene som dørmatte for AP. Vi reflekterte over hvordan vi kunne bruke varaordfører-posisjonen til å nå ut til flere, og til å knytte kontakter og jobbe sammen med folkebevegelser: fagbevegelsen, miljøorganisasjoner, solidaritetsbevegelser og lokale aksjonsgrupper. For Rødt har det å knytte det utenomparlamentariske arbeidet sammen med bystyrearbeidet alltid vært en viktig arbeidsform. Det skulle vi også fortsette med i posisjon. Vi fulgte det vi over lang tid har utviklet som strategi lokalt, og kaller en motmaktstrategi.

For oss var det et poeng å bruke varaordførerrollen på en annen måte enn «normalen». Synne hadde praksisdag i hjemmetjenesten, deltok i ulike aksjoner, tok seg god tid til tillitsvalgte, organisasjoner og enkeltpersoner som tok kontakt, og la veldig stor vekt på ombudsrollen. Etter hvert som vi markerte oss på egne saker, og i noen tilfeller sa oss uenig med Arbeiderpartiet begynte stemninga å snu – og det rimelig fort.

Samarbeidet slår sprekker

Veteranen Svein Olsen fortsatte som gruppeleder og skulle egentlig sitte i halve perioden, men måtte av forskjellige grunner tidlig overlate den rollen til den eneste ferske bystyrerepresentanten, Linda Forsvik. Vi hadde ukentlige møter hvor vi ble forsøkt banka på plass, og hvor Arbeiderpartiet strevde hardt for å legge lokk på uenighet. Dette var en prosess som utvikla seg gradvis til det verre.

Fra å ha hatt en tydelig enighet om at partiene var fristilt i saker som ikke var omhandla av samarbeidsavtalen, så kom vi nå til et punkt hvor selv små uenigheter innebar kraftige verbale salver, forsøk på utfrysning, latterliggjøring og baksnakking. Personer tett på ledelsen i Arbeiderpartiet snakket nedsettende om våre representanter til andre medlemmer og venner som var tillitsvalgte på arbeidsplassene våre, og ledere i kommunen og på steder der vi jobbet eller søkte jobber. Vi opplevde at mange av dem som blei kontakta på denne måten sa det videre til oss, mens andre trodde på hvert et ord. Det hjelper ikke at historiene ofte ble mer og mer overdrevet for hvert ledd ryktene ble viderefortalt. Tidligere venner, kontakter og kamerater frøs oss plutselig ut.

Representanter for Ap snakket med forskjellige tillitsvalgte og medlemmer i Rødt om påtatte og falske bekymringer for andre tillitsvalgte i partiet, og forsøkte å skape splid og tvil internt. De ringte til menige representanter og vararepresentanter for å gå bak ryggen på gruppeleder og varaordfører og få oss til å trekke forslag, eller uttale enighet i noe som Linda og Synne hadde argumentert mot i samarbeidsmøter. De gikk fra person til person i styret og gruppa, og til tidligere tillitsvalgte og vanlige medlemmer som de kjente om de ikke fikk ønsket respons. Heldigvis var vi veldig samsnakka og hadde stort sett lagt taktikken før de to gikk inn i disse møtene, så akkurat det var lite vellykka, selv om det var ubehagelig.

Det ble veldig viktig for AP å beskytte sitt eget omdømme, derfor skulle ikke vanskelige sider ved politikken eller kritikkverdige forhold belyses – og dermed ble åpenhet, offentlighet og demokratisk behandling hindret i saker der de visste at det var uenighet, som i saken med søknaden og prosessen om å bli Europeisk kulturhovedstad. Dette i enighet mellom relevante komitéledere og ordfører, og med aksept fra administrasjonen – men uten å informere varaordføreren eller Rødt.

I samarbeidsavtalen var ett av punktene at vi skulle reindyrke formannskapsmodellen, hvor beslutninger tas i åpne formannskaps- og komitémøter hvor også de andre partiene er representert. En stund inn i samarbeidet hadde dette gradvis utvikla seg til en form for kvasiparlamentarisme. Saker ble i stor grad avgjort før komité- og bystyremøter, til og med før gruppemøter og fellesgruppemøter. Ofte fikk vi skryt og støtte fra menige medlemmer av Aps bystyregruppe for forslag som gruppeledelsen deres hadde truet med å bryte samarbeidet om vi i det hele tatt stilte. Informasjon ble konsentrert til komiteledere, og fagkomiteene fikk nesten ikke politiske saker til behandling.

Slik ble de folkevalgte – både i posisjon og opposisjon – i stedet for å delta i politiske verksted, invitert til å strø sand på beslutninger som allerede var fattet i lukkede fora, om de i det hele tatt fikk gjøre såpass mye.

For oss ble det – på tross av mye gjennomslag – umulig å være del av en slik kultur hvor politikken ble utforma på bakrommet med krav om full enighet mellom flertallspartiene. Det innebar en situasjon hvor vi stadig måtte være i kampmodus. Ap tillot seg å bryte løfter fra budsjett og samarbeidsavtalen når det passet dem, mens vi møtte sterke motreaksjoner hver gang vi tillot oss å mene noe annet enn dem – selv om samarbeidsavtalen eksplisitt tillot det. Den konstante konflikten i små og store saker mellom Ap og Rødt ble også slitsom for de andre samarbeidspartiene, som følte at vi tok all plass i samarbeidet. Arbeiderpartiet bygde på denne misnøyen ved å snakke «privat» med alle de andre partiene om situasjonen.

Vi opplevde også at AP benytta skitne triks for å sverte oss i media, eller la oss ta skylda for upopulær politikk som de selv stod for.

Eiendomsskatt

Situasjonen etter takstnemndas arbeid med eiendomsskatten er et godt eksempel. Høsten 2015 vedtok bystyret Rådmannens innstilling om å gjennomføre en retaksering av eiendomsskattegrunnlaget i Bodø kommune. Dette både fordi loven pålegger at det blir gjort med ti års mellomrom, og det allerede var utsatt i to år, men også fordi takstområdet var utvidet fra bare sentrum til å gjelde hele kommunen. Etter at de svært skjeve og usosiale virkningene av den lukkede prosessen i nemnda ble kjent, reiste ordføreren til fjells og lot varaordføreren takle stormen og kritikken. I etterkant var det åpenbart behov for et fritt ordskifte om konsekvensene.

Det Arbeiderpartiet stilte krav om, var det motsatte: Ingen av flertallspartiene skulle ytre et ord utad, og vi skulle bare vente til stormen drev over. Dette var noe vi ikke kunne akseptere. Rødt foreslo flere tiltak som ville gjøre eiendomsskatten mer rettferdig, og vi fikk gjennomslag for det. Men ikke uten kontinuerlig strid og trusler om sammenbrudd av hele samarbeidet – uten hjemmel i samarbeidsavtalen.

I det neste året fortsatte vi å følge opp flere endringer for å gjøre eiendomsskatten mer sosial og gi lettelser til vanlige huseiere. I de siste budsjettforhandlingene høsten 2018 hadde vi dette som en hovedsatsing, men fikk ingen gjennomslag for det når Ap igjen truet med å holde oss på Fauske hotell fram til vi ga oss, og med brudd av samarbeidet om vi ikke gjorde det. Vi godtok motvillig at vi skulle få opp en sak med evaluering av eiendomsskatten i løpet av påfølgende vår, og gjøre eventuelle endringer da.

Etter at det ble klart at denne saken ikke ville komme før desember, kom vi på et fredagsmøte, altså gruppeledermøte i posisjonen, med absolutt krav om at vi måtte ta det opp i påfølgende bystyremøte der regnskapsavslutning med et overskudd på 120 millioner gjorde det mulig å sette av penger til det. Arbeiderpartiet nektet, og vi måtte forlate møtet uten at det ble avklart. Påfølgende onsdag gikk Arbeiderpartiet ut i Avisa Nordland og annonserte at de ville sette ned eiendomsskatten med en promille, uten å orientere Rødt først. Det var altså ett sett med regler for Rødt, og et helt annet for Arbeiderpartiet.

Arbeiderpartiet har nok lang tradisjon for å arbeide på denne måten, og vi opplevde at de andre partiene var vant med og komfortabel at det er slik et AP-samarbeid fortoner seg. Derfor var det svært forsiktige SV og Sp vi hadde med å gjøre, som til sammen kom med en knapp håndfull egne forslag i løpet av de tre årene vi var med på samarbeidet. MDG var helt nye i bodøpolitikken, og viste stor tillit til den veien Arbeiderpartiets ledelse staket ut til enhver tid.

Åpne prosesser, ikke lukkede rom

Rødt tror at de beste løsningene skapes i fellesskap. Vi tror på åpne prosesser, at beslutninger blir bedre når flere involveres, og at det noen ganger kan være smart å snu når ny kunnskap kommer på bordet. Vi ønsker et åpent ordskifte, der alle folkevalgte skal kunne uttrykke seg fritt om eget partis politikk – også i samarbeid.

Erfaringene så langt tilsier at det er umulig å få til denne typen åpenhet og samarbeid med Arbeiderpartiet uten kontinuerlig kamp – selv når det står i en samarbeidsavtale. Arbeiderpartiet bruker alle mulige metoder for å disiplinere samarbeidspartier inn i en lukket og tilsynelatende harmonisk samarbeid på deres egne premisser. Det kan sikkert være lokale forskjeller, men alt i alt bør en forsøke å unngå å havne i en situasjon hvor makt blir til avmakt på denne måten. Å holde ting internt og utenfor media og folks oppmerksomhet er alltid til hinder for vår politikk og strategi. Ikke alt gjennomslag i verden kan unnskylde å godta en slik måte å arbeide på over tid.

Samarbeidet tok brått slutt våren 2018 – samtidig som Ap varsla at de trakk seg fra avtalepunktet om å bevare Rønvikjordene. De brukte en uttalelse fra undertegnede, som menig bystyremedlem, som et lettvint påskudd til å bryte med Rødt, og forsøkte å spinne en svært overdrevet historie rundt det – igjen uten henvisning til samarbeidsavtalen. Vi tror bruddet handla vel så mye om en panikk som begynte å bre om seg etter ei dårlig AP-måling i Tromsø og en tro på at de måtte gå i en mer “næringsvennlig” retning for å komme seg videre. Her i Bodø anså de det som Rødts feil at den politiske ledelsen i Tromsø ikke var mer populær, og Rødt lokalt som en hemsko på egen vekst.

I etterkant av bruddet har ordfører, uten grunnlag i virkeligheten, forsøkt å få varaordføreren sykemeldt, forsøkt å få valgt en permanent settevaraordfører, og nekter fortsatt å snakke med henne direkte eller inkludere henne på noe som helst måte. Ap har forutsigbart nok også tapt budsjettflertallet – siden MDG gikk til høyresida. Et berykta kommunalt tilskudd i hundremillionersklassen til adkomstvei til et hotellprosjektet til milliardæren Arthur Buchardt, bidro til at det ble umulig for MDG og Rødt å stemme for Ap, SV og Sp sitt budsjettforslag. Hotellutbygginga innebærer ikke bare ei voldsom omfordeling fra offentlig velferd til en hotellkonge, men bidrar til å flytte markagrensa. Hotellet er nemlig plassert midt på Rønvikfjellet, i ett av Bodøs mest populære friluftsområder, og vil føre til en enorm økning i privatbilisme til området. I tillegg nekta Ap, Sp og SV å gå tilbake på avtalebruddet om Rønvikjordene, og godtok vel 24 millioner kroner i ostehøvelkutt i tjenestetilbudet. Det gjorde kontrasten til høyresiden veldig svak, og de nektet i tillegg å i det hele tatt forhandle om endringer i dette, men forventet på en eller annen måte at Rødt bare skulle stemme for det.

Erfaringer

Alt i alt har vi gjort oss noen erfaringer vi ikke ville ha vært foruten. Vi har blitt smartere, vi har lært oss hvor mange tjuvtriks som kan brukes mot oss, og vi er nok mye bedre rusta til å inngå i nye forhandlinger i fremtida. Og vi har fått innsikt i hvor mye arbeid det krever og hva prisen kan være både politisk, profesjonelt og privat, om man kommer på feilsida av feil folk. Man skal være rimelig rakrygga, mentalt sterk og ideologisk og politisk overbevist for å stå oppreist i denne typen stormer, og ikke minst ha et bra lagarbeid internt.

Rødt fikk mye gjennomslag i felles budsjetter i samarbeidet fordi vi nettopp forberedte oss godt og stilte med egne ferdig salderte budsjett på budsjettforhandlingene, noe vi har lagt mye arbeid i, helt siden valget i  2007. Erfaring med budsjettarbeid er noe som er ekstremt viktig for å inngå i budsjettsamarbeid med andre partier. Uten det blir man veldig fort lurt til å gå med på politikk man ikke egentlig kan stå inne for i budsjettsaker. Det har vi hovedsakelig unngått.

Om vi i framtida skal inn i noe lignende samarbeid kan vi ikke garantere, men det som er klart er at vi må ha mye klarere formuleringer i samarbeidsavtalene – ingenting kan baseres på tillit og muntlig enighet om tolkning ved inngåelse. I tillegg må vi ha mye klarere formuleringer om prosesser, der åpenhet om hvem som stiller og støtter forslag på interne møter og hvilke avtaler man inngår underveis må være en selvfølge – og det må være rom for å endre forslag, inkludert budsjettforslag etter høringer, debatt, nye forslag og innspill utenfra. Det er også mulig at et løsere samarbeid, uten så mange interne møter og med mer frihet til å operere helt uavhengig, er bedre i de fleste tilfeller.

Det vi har fått til på fire år er ganske unikt for Rødt: vi har kanalisert omlag 100 millioner til boligsosiale formål, vi har stansa og reversert privatisering, vi har styrka krisesenteret, etablert alternativ til vold, økt antall ansatte i skolehelsetjenesten, bedra rusomsorgen, bygd boliger for funksjonshemmede, gitt barn i fattige familier et aktivitetstilbud, satt en stopper for velferdsprofitt, bedra arbeidsforholdene i kommunen, og fått prisregulering av boliger i sentrum inn i kommuneplanens samfunnsdel. Alt dette og mye mye mer er ting som aldri ville skjedd, ikke engang ville blitt foreslått, uten at Rødt hadde deltatt i samarbeidet. Vi har vi vist at Rødt greier å oppnå mye i posisjon.

Men alt koster – i tid, arbeid og overskudd. Uten den erfaringa vi hadde til å starte med, styrkeforholdet etter valget, og den gjennomtenkte strategien, kan vi ikke anbefale et så tett samarbeid for noen andre lokallag av partiet. Men det er klart at de avgjørelsene må man ta lokalt, og opplyst med forskjellige erfaringer fra forskjellige steder og forholdene der man er. Forhold kan være helt annerledes, men en ting kan vi si sikkert: Aldri gå inn og forvent at samarbeid skal være lett å få til, og at det bare skal være fint og trivelig å stå i det. Forvent det verste, og forbered dere på det – og vær klar til å bryte ut igjen om det blir nødvendig.

Det har tatt litt tid, men i løpet av våren 2019 har Rødt Bodø fått mer uttelling i befolkninga for den linja vi har ført etter at vi ble kasta ut av samarbeidet. To av de tre beste meningsmålingene våre noen sinne, der den siste viser 11,8 prosent oppslutning og fem representanter i bystyret, viser at vi når ut til folk, på tross av at vi ikke akkurat har fått noe gratis av lokalmedia. Om noe som ligner dette blir endelig resultat, vil det igjen være umulig å stable på beina et flertall for venstresida uten Rødt.

Rødt er ikke avhengige av posisjoner eller å stå i et formelt samarbeid for å vinne fram. I eller utenfor formelle samarbeid er det i allianser med bevegelser, aksjoner og folk på utsida av de styrende elitene at vi får gjennomslagskraft – og det må vi aldri glemme. Derfor har Rødt Bodø fortsatt å få flertall for forslag vi egentlig har vært alene om også etter at bruddet skjedde – på kryss og tvers i bystyret. Vi må aldri la formelt samarbeid stå i veien for det som er Rødts sjel og arbeidsmåte: Det er selve definisjonen på «SV-fella».