Rødt, arbeiderklassen og stortingsvalgene i Oslo
Av
Arne Rolijordet er leder av Rødt Alna/Stovner og sekretær i Ringnes-klubben (NNN).
Partiet Rødt har så langt ikke greid å motvirke dette. Etter 1993 har Rødt (tidligere RV) ikke blitt valgt inn på Stortinget. Mens oppslutningen ved kommunevalgene i hovedstaden har svingt mellom 3,0 og 5,2 %, har det alltid manglet noen få hundre eller i høyden et par tusen stemmer på å oppnå stortingsmandat. Dette har hittil krevd ca 4,3 % oppslutning, mens i år kan det holde med 3,9 %.
For et parti som har hatt som intensjon å være det parlamentariske uttrykket for den kjempende arbeiderklassen – i år under vignetten «Det nye arbeiderpartiet» – har den manglende suksessen vært deprimerende. Det har gjentatte ganger skremt vekk entusiastiske ungdommer som satset alt på at partiet denne gangen skulle oppnå det umulige. Valgforskerne har på sin side trukket den konklusjonen at Rødt ikke greier å utnytte det potensialet som oppstår i kjølvannet av de rødgrønnes politikk i regjeringsposisjon og spesielt partiet SVs klare høyredreining.
Internt i partiet har oppsummeringene vært varierende. Noen har pekt på påståtte svakheter ved toppkandidaten. Erling Folkvord var for mye bundet opp til den gamle AKP-tradisjonen. Aslak Sira Myhre hadde for mye preg av lite tillitvekkende ung broiler. Andre har pekt på svakheter ved den politiske linja. For uklar profilering i forhold til de rødgrønne partiene medfører at vi i praksis driver valgkamp for AP og SV, osv.
Denne type årsaksforklaringer retter oppmerksomheten mot det jeg vil kalle forhold i den politiske overbygningen. Diskusjonen har dreid seg om profileringen av partiets politikk og de ulike toppkandidatenes styrker og svakheter. Vurderingen av slike elementer hører sjølsagt med i en grundig oppsummering, men jeg vil i det følgende se på et annet, mer grunnleggende forhold. For å oppnå stortingsmandat må en større gruppe av befolkningen stemme på partiet. Analysen vår må derfor starte med samfunnets basis, dvs. hvilke klassemessige sjikt som har interesse av at Rødt kommer på Stortinget.
Transformasjonen av hovedstaden
I løpet av de 20 årene som har gått siden 1993, har store deler av Oslo-industrien blitt nedlagt eller flyttet ut av hovedstaden. Kværner, Bergene, bryggeriene og Arcus er bare noen få eksempler på dette. Og byplanleggerne vil at denne «transformasjonen » skal fortsette. Mange av de gjenværende arbeidsplassene i Groruddalen står for tur til å bli omregulert til boligtomter.
Med industrien og de store arbeiderkollektivene forsvinner også viktige deler av den sosiale basisen for at sosialistiske og kommunistiske ideer opprettholdes i arbeiderklassen. Med fagorganisering og klassebevissthet oppstår ideen om en annen samfunnsmodell. Den sosialistiske tankegangen i arbeiderkollektivene er grunnlaget for at et parti som Rødt i det hele tatt får gjenklang for politikken sin i arbeiderklassen. Dette er en viktig forklaring på at Rødt gjør gode valg på såkalt ensidige industristeder og i flere kommuner i Nord-Norge, mens vi ikke vinner nevneverdig fram i Oslo. De sosialistiske visjonene samsvarer ikke lenger i samme grad med velgernes mentale arena som tidligere.
Oslo har i stedet blitt en akademisk høyborg. Av den voksne befolkningen i Oslo har 45 % høyere utdanning, snittet for landet som helhet er 30–35 %. Det er de intellektuelle sjiktene og middelklassen som dominerer hovedstaden sosialt, og det er borgerskapet som til de grader har den politiske makta her. Oslo styres av vestkant- Høyre.
De intellektuelles agenda
Rødts politiske plattform skiller seg kraftig fra agendaen til middelklassen. Mens Rødt går inn for en omfattende samfunnsomveltning, vil de fleste intellektuelle nøye seg med gode intensjoner og mindre reformer i overbygningen. Både Venstre, Miljøpartiet de Grønne (MDG) og til dels SV framstår som velmenende partier med sympatiske enkeltstandpunkter – for miljøet, mot rasisme og den rådende asylpolitikken osv. Med Rødt som i mange enkeltsaker har standpunkter på linje med disse partiene, følger det i tillegg en større «pakke» med revolusjon og sosialisme, noe som fortsatt forbindes med meningstvang og ufrihet.
Dette er forklaringen på at MDG nå puster oss i ryggen i flere av bydelene i Oslo, og ble større enn oss i bydelene Frogner og St. Hanshaugen ved kommunevalget i 2011. Hvilket velgerpotensiale disse partiene faktisk har i de intellektuelle sjiktene, ser en tydelig i bydel St. Hanshaugen der MDG og Venstre til sammen fikk 20 % av stemmene (!) Dette er partier det tilsynelatende er helt ufarlig å stemme på, mens det fortsatt i folks bevissthet hefter mange betenkeligheter ved politikken til Rødt.
Ut fra denne synsvinkelen blir en prioritering av kampen mot De Grønne for å vinne de intellektuelle velgernes gunst fort en umulig oppgave. Nå viser tidligere analyser av valgresultatene i Oslo riktignok at RV og Rødt har samlet velgere fra hele det sosiale spekteret. Det finnes både blitzere og forlagsredaktører som stemmer på Rødt. Spørsmålet er allikevel om det ikke fortsatt eksisterer en arbeiderklasse her som i større grad enn ved de siste valgene kan se på Rødt som sitt parti og talspersoner i de parlamentariske organene.
Den usynlige klassen
Selv om store deler av Oslo-industrien har forsvunnet, er det fortsatt igjen et betydelig kjerneproletariat i hovedstaden. Tine og Freia ligger fortsatt innenfor bygrensa, det er en omfattende bygg- og anleggsvirksomhet her, vi har store transportbedrifter innenfor spedisjon, jernbane- og kollektivtrafikk, jernbaneverksted og håndverksbedrifter osv. Innenfor offentlig sektor har vi de store sykehusene og sykehjemmene med en stor kvinnedominert arbeiderklasse, og i privat sektor har vi kjøpesentrene, butikker og varehus, renholdsbedrifter, hoteller og restauranter med et voksende underbetalt tjenesteproletariat. I tillegg til flere andre yrkesgrupper tilhører også et stort antall trygdete mennesker arbeiderklassen i Oslo.
Denne sammensatte arbeiderklassen er tilnærmet usynliggjort i det dominerende mediebildet. I vår tid er det enkeltpersonenes prestasjoner og ikke kollektivene som preger nyhetene. Individualismen er idealet, ikke fellesskap og samhandling. Store deler av tjenesteproletariatet er i tillegg marginalisert på grunn av sin nye etniske sammensetning og lave organisasjonsgrad. Samtidig er det denne delen av arbeiderklassen som mest trenger en klassemessig og partipolitisk tilhørighet slik RV framsto på sitt beste for 20 år siden.
Levekår og partioppslutning
Oslo er kjent for å være en klassedelt by der det er til dels dramatiske levekårsforskjeller mellom øst og vest. På 80- og 90-tallet kunne en se hvordan disse forskjellene gjenspeilte seg i valgoppslutningen til RV. I 1993 besto Oslo av 25 bydeler og administrative enheter. (I dag er dette redusert til 15.) Grafiske kurver som sammenlignet valgoppslutningen med arbeidsløshet og sosialhjelp i bydelene viste en påfallende sterk korrelasjon. RV var helt tydelig blitt partiet for den utslåtte delen av arbeiderklassen i tillegg til studentopprørerne fra 1968-generasjonen.
I takt med nedleggelsen av Oslo-industrien har arbeiderklassen også endret sammensetning og demografi. I dag bor arbeiderklassen i hovedstaden for en stor del ikke lenger på Grünerløkka, men i Groruddalen og på Søndre Nordstrand. I bydel Gamle Oslo lever fortsatt 30 % av barna i fattigdom, men nå preger denne type statistikk også andre deler av byen. I bydel Alna i Groruddalen regnes 20 % av barna som fattige. 88 % av disse har foreldre med ikke-vestlig bakgrunn, og 45 % bor i husholdninger uten noen yrkesaktive.
Selv om det fortsatt er mange fattige i Indre by, finner vi nå store deler av de mest undertrykte og dårligst betalte arbeidstakerne, i andre deler av byen. Det er her Rødt har sitt store potensiale fordi vi er det eneste partiet som bryr seg om deres levevilkår.
Utfordringene
De delene av arbeiderklassen som i dag oppfatter at de har deltatt i en sterk velstandsutvikling og har forholdsvis god råd økonomisk, vil i stor grad anse AP/SV og ikke Rødt som sine partier. Misfornøyde personer tenderer på sin side heller til å velge FrP.
De fattige delene av arbeiderklassen er stort sett politisk passive og hjemmesittere på valgdagen. Tidligere valgresultater viser altså at Rødt har et visst potensiale i disse gruppene. I stor grad dreier dette seg i dag om innvandrerbefolkningen. Dette får betydning for hvilke saker vi reiser og hvordan vi formulerer oss, hvilket språk vi bruker osv. På kort sikt må Rødt vise at vi er opptatt av velferdsspørsmålene som angår disse menneskene direkte. På lengre sikt må vi bidra til bedre organisering. En større andel av de nederste sjiktene i tjenesteproletariatet må bli fagorganisert. Det dreier seg om å skape felles arenaer og samhandling både på arbeidsplassene og i bomiljøene.
Det er umulig å tenke seg en utvikling i retning sosialisme uten at arbeiderklassen har satt seg i bevegelse for å slåss om samfunnsmakta. Partiet Rødts langsiktige mål er å oppheve kapitalforholdet. Det krever at arbeiderklassen igjen tenker og opptrer som en bevisst drivkraft i historien. Rødts eksistensberettigelse er å være katalysator for en slik utvikling, med eller uten stortingsmandat.
