Arbeiderstyrte bedrifter – noen erfaringer

Av Roar Eilertsen

Nr 2 2010

En gang skal arbeidsfolk ha makta. Da må vi vite både hva vi skal bruke den til, og hvordan den skal brukes. Det må læres.

Roar Eilertsen er daglig leder i De Facto – Kunnskapssenter for fagorganiserte

Arbeiderstyrte bedrifter har vært forsøkt i mange bransjer, i mange land, gjennom lange tider. Under kapitalismen vil dette, etter mitt syn, alltid være randfenomener som på bestemte betingelser kan fungere som små lommer i økonomien. Likevel er det mange viktige og interessante erfaringer og lærdommer fra forsøkene med arbeiderstyrte bedrifter. I denne artikkelen skal jeg fokusere på noen av disse, i hovedsak basert på mine erfaringer fra Nor Heis Oslo. Bedriften eksisterte i sju år på 1990-tallet – eid av fagforeningsmiljøet og styrt av de ansatte heismontørene. De Facto – Kunnskapssenter for fagorganiserte ble bedt om å bistå klubben i arbeidet med bedriften, og jeg fungerte som styreleder i hele perioden.

 

Men først noen ord om rammebetingelser. Det kapitalistiske systemet har en innebygd, grunnleggende tendens til konsentrasjon og monopolisering. På verdensbasis domineres de fleste bransjer av en håndfull giganter som har innflytelse og kontroll over hele verdikjeden, over finanssektoren og over de viktigste rammene for politikken. De har interesse av at det finnes et bredt marked av underleverandører, som hele tiden nærmest konkurrerer hver andre i hjel for å levere billigst mulig til gigantenes systemer. Dersom nykommere utgjør en trussel, blir de kjøpt opp eller konkurrert ut. Produksjon flyttes rundt til de deler av verden hvor lønningene er dårligst, miljøreguleringene svakest og skattene lavest. Pengene lånes der de er billigst og plasseres der de gir mest avkastning. Regjeringer og stater presses til å kutte i velferd og rettigheter for vanlige folk, hvis ikke «flytter vi». Den globale kapitalismen har verken bruk for, eller plass til, mange suksessfulle, arbeiderstyrte bedrifter.

 

Men som i så mange andre sammenhenger, finnes det også her et visst rom for å bryte med den kapitalistiske logikken. Det gir som sagt opphav til interessante erfaringer og lærdommer.

 

Bankenes rolle

 

Mine erfaringer fra Nor Heis Oslo-perioden tilsier at det er svært vanskelig å få finansiert arbeiderstyrte bedrifter gjennom det ordinære bankvesenet i Norge. Alle bedrifter er avhengig av en bankforbindelse og tilgang på nødvendig finansiering av drift og investeringer. Da vi kom til bankene i 1993 og skulle ha en avtale i forbindelse med oppstarten av Nor Heis Oslo, var motviljen massiv. Handelsbanken sa rett ut at de av prinsipp ikke ville ha arbeiderstyrte bedrifter som kunder, langt mindre låne ut penger til dem. Vi endte i den da LO-eide Landsbanken, men der var kravet at vi måtte sette en krone inn på sperret konto for hver krone vi skulle låne fra dem. Heldigvis stilte Heismontørenes Fagforening med en slik garanti. Uten dem i ryggen ville ikke Nor Heis Oslo sett dagens lys.

 

Generelt tror jeg bankenes holdninger gjør at arbeiderstyrte bedrifter i Norge enten må finansieres utenfor bankvesenet (hvem kan det?), eller så må de være forholdsvis små og med et svært begrenset kapitalbehov. I praksis vil arbeiderstyrte bedrifter i hovedsak måtte begrenses til arbeidsintensive virksomheter, hvor verdiene i hovedsak ligger i arbeidstakernes hoder og i deres kompetanse. Dersom det er behov for store investeringer og avansert teknologi, vil de fleste dører være stengt. I  seg selv setter dette klare begrensninger for innslaget av arbeiderstyrte bedrifter i Norge.

 

Nei til maksimal profitt

 

Arbeiderstyrte bedrifter gir en reell mulighet til å bryte med en av grunnforutsetningene under kapitalismen – jakten på maksimal profitt. Dersom man låser inn eierskapet (slik at bedriften ikke kan bli kjøpt opp mot sin vilje), og ikke har som mål å vokse gjennom oppkjøp av konkurrenter, kan det etableres alternative økonomiske målsettinger for driften. «Det er nok å gå i balanse», kan være en slik målsetting. Med et annet mål enn maksimal profitt åpner det seg muligheter for mange annerledes og interessante tilpasninger for bedriftene.

 

Men de grunnleggende økonomiske lovene gjelder også for arbeiderstyrte bedrifter.

 

Det er helt avgjørende at inntektene er høye nok til å dekke kostnadene. På inntektssiden må også arbeiderstyrte bedrifter i alle hovedsak leve på markedets premisser; det må finnes noen som er villig til å kjøpe produktene eller tjenestene til en høy nok pris. På kostnadssiden er det noe større handlingsrom. Men ikke mye. Bedriftens kjøp av innsatsvarer og utstyr skjer til markedspriser. Ofte betaler vi mer enn konkurrentene, fordi vi er små. Hvis vi i tillegg bestemmer oss for at lønns- og arbeidsbetingelsene minst skal være på linje med det som er gjengs i den bransjen vi opererer, er det ikke mye igjen å gå på. Vi kan tilstrebe nøkternhet i alle sammenhenger, men vi er nødt til å være minst like effektive som konkurrentene. Vi kan ikke bruke flere ansatte eller flere timeverk på en jobb enn det konkurrentene gjør eller det inntektene tillater. I all hovedsak koker handlefriheten ned til at vi kan fire på kravet om overskudd. Men det prinsipielt interessante er at arbeiderstyrte bedrifter kan diskutere den økonomiske målsettingen med driften, og at valgene som tas får konsekvenser.

 

Ledelse og demokrati

 

Min viktigste motivasjon for å gå inn i en arbeiderstyrt bedrift var knyttet til våre tanker om demokrati og arbeiderklassen som ledere. Jeg kommer fra en bevegelse hvor vi proklamerte at «arbeidsfolk skal ha makta i samfunnet». Det er en stor tanke. Vi har snakket om at arbeiderne må inn i ledelsen av bedriftene.

 

Våre erfaringer fra politikk, fagbevegelse og ideelle organisasjoner har vist oss at ledelse er noe som må læres. Kan arbeiderstyrte bedrifter brukes til å lære arbeidsfolk ledelse? Hvilke utfordringer byr det på? Hva skal makt og innflytelse i ledelsen av en bedrift brukes til? Hvordan håndtere at arbeiderne både må stille krav til seg selv og kameratene om effektiv produksjon som møter kravene fra kunder og brukere, samtidig som vi skal «stå på krava» og sikre gode lønns- og arbeidsforhold? Kan vi akseptere at noen av «våre egne» gir oss ordrer og pes som oppleves som slitsomme? Hvordan skal vi bestemme hvilke krav som skal stilles? Hvilke krav skal imøtekommes og hvilke skal avvises? Hvem skal si nei? Hvor mye må vi tåle fra en ledelse, og når skal saker tas opp på allmøter? Hvor mye informasjon om marked, økonomi, produktivitet, osv. er det riktig og nødvendig å gi – fra dag til dag – fra uke til uke? Hvilke fora skal brukes? Hva skal være fagforeningenes rolle? Hvordan kombinere makt og ansvar? Hvordan utøve direkte demokrati når arbeiderne har den reelle makta?

 

Spørsmålene og utfordringene er mange og vanskelige.

 

Erfaringene fra sju års drift i Nor Heis Oslo var interessante. Arbeidsstokken delte seg omtrent i to. Halvparten ønsket å få ansvar og innflytelse over driften og utviklingen av bedriften, mens den andre halvparten syntes det bare var masete, for krevende og egentlig en urealistisk ide. «Vi vil komme på jobb og få beskjed om hva vi skal gjøre, og koble ut hele greia når vi går hjem. Dersom ledelsen ikke oppfører seg, vil vi ta det opp gjennom klubben. Og vi vil ha ei fagforening som kan være i mot ledelsen».

 

Blant de som engasjerte seg, var det selvsagt ulike oppfatninger og stadige diskusjoner om hva som var rett vei å gå. De som tok på seg lederoppgaver, hadde problemer med å opparbeide tilstrekkelig autoritet. Ofte rakk den ikke lenger enn det enighet blant alle gjør.

 

De ansatte direktørene satt på allmøtets nåde, og begge ble oppsagt når et flertall etter en tid ikke var fornøyde med dem. Det høres kanskje demokratisk og tøft ut, men byr på en rekke åpenbare utfordringer. Bedrifter trenger både ledelse og kontinuitet, og alle har krav på en anstendig behandling.

 

Arbeiderklassen i ledelsen er en abstraksjon. Arbeidere i ledelsen kan bli konkret hverdag, men med alle de utfordringer det fører med seg. Når forutsetningene er tilstede (makt og system), vil god ledelse i arbeiderstyrte bedrifter kreve utdanning, kunnskap, erfaringer og retningslinjer som det er stor grad av enighet om. Og arbeidsfolk må lære seg ledelse.

 

Arbeiderstyre fremfor arbeidereie

 

I Nor Heis Oslo lagde vi en modell hvor fagforeningen (via en stiftelse) hadde makt over eierskapet, mens de ansatte hadde makt over den daglige driften av selskapet. Et eventuelt overskudd (fra drift eller salg) skulle ikke havne i lommene til den enkelte, men i streikefondet til fellesskapet. Tanken var at vi skulle styre mest mulig klar av konflikter rundt penger. Høyres aksjeeierdemokrati var ingen drøm, og arbeiderne kunne ikke bli personlig rike av å jobbe i bedriften. De fikk vanlige lønn.

 

På den andre siden skulle de ansatte få styring over bedriftens strategi og over den daglige driften. Det skjedde gjennom å trekke arbeidere inn i ledelsen og gjennom komiteer og allmøter. De hadde flertall i styret, og dermed også makt over ansettelse og avskjed av direktøren. Dersom driften gikk med overskudd, kunne de ansatte selv bestemme om det skulle tas ut i form av høyere lønn eller godtgjørelser, eller om de skulle settes inn i videreutdanning og faglig utvikling av de medarbeiderne, eller noe annet. I teorien høres kanskje det meste av dette spennende og forlokkende ut. I praksis viser det seg komplisert og konfliktfylt. Men hvem har sagt at det skulle være enkelt?

 

Veien videre

 

Det er fortsatt en lang vei å gå før vi har modeller som kombinerer arbeidermakt og krav til effektiv og rasjonell produksjon på en god nok måte. Arbeiderstyrte bedrifter kan være en arena for å prøve ut og lære dette. Med alle sine begrensninger er det all grunn til å hilse nye forsøk velkommen, og det er å håpe at eksperimentene eventuelt kan følges opp med evalueringer og bygging av mer kunnskap. En gang skal arbeidsfolk ha makta. Da må vi vite både hva vi skal bruke den til, og hvordan den skal brukes. Det må læres.