Revolusjonens A-Å: Hegemoni
Av Jokke Fjeldstad
Jokke Fjeldstad er redaksjonsmedlem
Foto: thierry ehrmann
Hegemoni har blitt brukt noe forskjellig opp gjennom tiden. Hegemoni kan brukes for å beskrive et lands dominans over et annet. Det er også innen marxismen brukt for å vise til arbeiderklassens ledende rolle i revolusjonen, og nødvendigheten av å forene forskjellige klasseinteresser som strategi.
Antonio Gramsci brukte det til å beskrive at borgerskapet ikke bare var den herskende klassen gjennom statsmakten, men at det hadde en kontroll over det sivile samfunn. Med det sivile samfunn mener vi religiøse samfunn, media, fagforeninger, politiske partier, kulturelle og andre frivillige institusjoner. Det sivile samfunnet skilles fra staten ved at staten har et monopol på tvang. Men dette skillet må forstås som metodisk, da det i virkeligheten vil være mange gråsoner og overlapp mellom det sivile samfunn og staten.
Borgerskapet etablerer og opprettholder ikke sitt klasseherredømme bare via tvang og organisering av statsapparatet. Klasseherredømme utøves også gjennom hegemoniet i det sivile samfunn. Gramsci mener at en samfunnsgruppe må utøve lederskap før den vinner regjeringsmakt. En klasse oppnår hegemoniet sitt i et system av politiske og ideologiske allianser og kompromisser med andre klasser og samfunnsgrupper. Dette systemet utgjør en «historisk blokk» som er grunnlaget for en bestemt historisk, sosial orden. Det norske sosialdemokratiske klassekompromisset, med hovedavtalen, trepartssamarbeid osv. er et eksempel på en slik «historisk blokk».
Et nytt hegemoni skapes i endring av folks bevissthet, tenkemåter, verdensoppfattelse, følelser og moralske standarder. Gramsci mente «alle mennesker er filosofer». Han mente det finnes et «folkevett» eller «en sunn fornuft» en slags allmenn filosofi basert på et idésett med mange kilder. Kultur, tradisjoner, media osv. er kilder til denne «sunne fornuften». Totalt sett uttrykker de til sammen et sett med verdier og holdninger som framstår som en konsensuskultur. På den ene siden kan den være motsetningsfylt og gammeldags. Forsvare undertrykkelse og ulikhet. Samtidig er det også mye positivt i den «sunne fornuften» eller folkevettet. Folkevettet er det området der den dominerende ideologien skapes, men det er samtidig også området for motstand mot denne ideologien.
Når borgerskapets hegemoni er truet, vil den kunne innføre reformer ovenfra. Krav fra andre klasser eller samfunnsgrupper kan bli innfridd, men da på en måte som avvæpner og passiviserer disse gruppene. Igjen blir hegemoniet til borgerskapet etablert. På denne måten er borgerskapet en politisk klasse siden den ser ut over sine direkte klasseinteresser. Dette kaller Gramsci en passiv-revolusjon.
Mot-hegemoni
Gramsci ser på det som kommunistenes oppgave å etablere et mot-hegemoni mot det rådende. Arbeiderklassen kan bare bli den ledende klassen ved at den «lykkes med å skape et system av allianser som tillater det å mobilisere flertallet av befolkningen mot kapitalismen og den borgerlige staten». Arbeiderklassen må ta hensyn til andre klasser og samfunnsgruppers interesser og gjøre kampen for dem til en del av sin egen kamp. Forholdet mellom arbeid og kapital består ikke bare av denne hovedmotsetningen, men eksisterer i et komplekst system av andre forhold til andre klasser og samfunnskrefter. Begge prøver å styrke sine egne allianser og svekke alliansene til motparten og dermed endre maktforholden i sin favør. Derfor må arbeiderklassen gå ut over sine særinteresser, inngå kompromisser for å gjøre seg til den nasjonale representanten for en bred blokk av samfunnskrefter.
Her gir Gramsci en ny dimensjon til hegemoniet, en «nasjonal-folkelig». Man tar opp i seg kamper og krav som ikke har en ren klassekarakter. Eksempler på dette er radikale og folkelige kamper for rettigheter, bevegelser for frigjøring, kvinnebevegelsen, fredsbevegelsen og bevegelser som uttrykker kravene til minoriteter, unge eller studenter. De har alle sine særlige kvaliteter og kan ikke reduseres til klassekamp, selv om de står i et forhold til den.
Venstrepopulisme
Framveksten av Podemos og venstrepopulismen har gitt fornyet interesse for hegemonibegrepet. Podemos ledere som Pablo Iglesias og Inigo Errejón henter inspirasjon fra tenkere som Ernesto Laclau og Chantal Mouffe. Mens hegemonibegrepet hos Gramsci handler om hvordan bygge allianser for arbeiderklassen, så bruker Laclau och Mouffe begrepet annerledes. Det politiske subjektet er ikke arbeiderklassen, men en kompleks sammensetning av politiske viljer. De mener verden er mye mer komplekst og at den industrielle arbeiderklassen ikke lengre er den ledende kraften. Hos Laclau skapes ikke motsetningene i samfunnet ut fra klasser, men oppfatning av hvem som er fienden. Ulike viljer (eksempelvis fagforeninger eller interessegrupper) har ulike krav til regjeringen. Når disse kravene avvises, har viljene det felles at kravene deres ikke er innfridd, og da er det grunnlag for en allianse mellom dem. Blir disse kravene omformulert til mer generelle paroler, blir populismen aktuell. Det skapes et skille mellom de som har makten og de som ikke får innfridd sine krav. Dette skillet kan defineres som folket og makten (eller kasten som i tilfellet Podemos).