Redde kloden eller redde kapitalismen?
Av Åshild Lappegård Lahn
This changes everything
London: Allen Lane, 566 s.
Er du blant dem som mener klima er viktig og alt det der, men at noen andre får ta seg av det? Da er Naomi Kleins overraskende lettleste murstein noe for deg.
Naomi Kleins siste bok er skrevet for alle som vet at klimaproblemene fins, men som likevel ikke helt orker å ta det inn over seg, å gjøre det til sin kamp. Hun taler til den indre klimaskeptikeren i oss: Det er faktisk ikke nok å snakke om hvor stort problemet er, og så håpe at det går over mens du jobber med andre ting. For imens øker utslippene og en liten elite tjener seg stadig rikere på forurensning og ødeleggelse. Men løsningen er heller ikke å erklære klimaendringene for det største problemet vi står overfor.
Kleins argumentasjon har blitt sammenliknet med en vannmelon: grønn utenpå, men rød inni. Det er kanskje et forsøk på å diskreditere henne, men Klein selv er åpen om at det var hennes sosialistiske ståsted som først gjorde at hun fikk øynene opp for klimasaken. Og på mange måter er nettopp dette en av bokas styrker: Klein er på sitt mest overbevisende når hun argumenterer for hvorfor klimasaken er venstresidas sak, når hun viser hvordan både frihandelsavtaler, boligpolitikk og kampen for et likere samfunn grunnleggende henger sammen med og virker inn på klimapolitikken. Derfor har høyresida rett, sier Klein. Selv om det fins nok eksempler på at sosialistiske samfunn ikke akkurat har satt miljøet høyest, så burde dagens venstreside gjøre det, for klimasaken er så tett forbundet med alle andre venstresidesaker. Klein peker ut kapitalismen, og da spesielt de siste tiårenes stadig mer dominerende markedsliberalisme, som årsaken bak de voksende miljø- og klimaproblemene, og hvis vi skal kunne løse problemene, er det nettopp denne ideologien vi må bekjempe. Vi har en klode med begrensede ressurser, og det henger ikke ihop med en ideologi som forutsetter stadig vekst.
Fra et norsk ståsted kan nok deler av boka framstå vel USA-spesifikk. Selv om det kan være både underholdende og frustrerende å lese Kleins utlegninger om det hun kaller «Big Green» – deler av miljøbevegelsen som er i lomma på fossilindustrien – er ikke problematikken like relevant i Norge, selv om enkelte prøver å putte Zero og Bellona i samme kategori. (De jobber kanskje vel tett med nærings-livet for enkeltes smak, men de er fortsatt et stykke unna å starte egen oljeutvinning i et fuglehabitat, slik en amerikansk organisasjon har gjort.) Har du det travelt, kan du godt hoppe over mesteparten av del 2, som handler om «Big Green» og om klimafornektere, nok en ting de sliter langt mer med i miljøkampen i USA enn her hjemme.
Men mesteparten av boka er vel så relevant også for oss nordmenn, ikke minst det faktum at Klein utpeker fossilindustrien til den store synderen. Det er nemlig ikke opplagt, selv om også den norske debatten har gått i den retningen de siste årene, mye takket være miljøbevegelsen. Enkelte vil heller si at CO2 er synderen, og at vi alle kan fortsette å forbruke og pumpe olje som før, hvis vi bare klarer å fjerne CO2-en fra likningen. Men Klein gir fossilindustrien skylda, og legger mye av ansvaret for omstilling på store oljeproduserende selskaper og stater. Heller ikke Norge slipper unna, i Kleins omtale er Norge det oljeskitne unntaket i et ellers lovende Skandinavia.
Boka er skrevet i umiskjennelig Klein-stil, velkjent for dem som har vært borti No Logo eller Sjokkdoktrinen tidligere: Kapitlene er tettpakket med konkrete eksempler og historier som visualiserer argumentasjonen for oss, med snertne slagord og nyord som kategoriserer problemskaperne (ekstraktivistene) og problemløserne (blokadia). Også for dem som ikke har lang fartstid fra miljøbevegelsen, er det enkelt å følge argumentasjonen og tilegne seg de mengdene informasjon Klein serverer.
Så kan det innvendes at det er noe litt skjematisk og overdrevent i Kleins inndelinger: Jeg skulle for eksempel gjerne sett at «blokadia»-bevegelsen var så omfattende og målretta som den framstår i Kleins framstilling. Hun skriver åpenbart polemisk og noe karikert, men hun tydeliggjør forskjellene for oss, og tegner konturene av en ny aktivistisk bevegelse vi burde bygge videre på: En grasrotbevegelse, basert på lokalt engasjement, enten det er rundt Niger-deltaet, i Skouries i Hellas, i Lofoten, eller rundt Førdefjorden. Er det noe man sitter igjen med etter å ha lest boka, så er det at man vil bli en del av denne bevegelsen, enten det er å bli med i en demokratisk miljøorganisasjon, eller det er å gjøre klimasaken til en del av sin kamp for en bedre, mer rettferdig verden.