Privilegert feminisme (omtale)
Av
Ain’t I a woman? Black Women and Feminism
South End Press, 1981 Bell Hooks:
Feminist Theory. From Margin to Center
South End Press, 1981
Hva skal minoritetskvinner og arbeiderklassekvinner med en feminisme på hvite middelklassekvinners premisser?
Spørsmålet står sentralt i den afroamerikanske forfatteren, feministen og aktivisten Bell Hooks forfatterskap. I 1981 markerte hun seg som en sentral feministisk tenker på venstresiden da hun gav ut Ain’t I a woman? Black Women and Feminism. Gjennomgående temaer i hennes forfatterskap er hvordan sexisme, rasisme og klasseundertrykkelse virker sammen og skaper nye former for undertrykkelse i vestlige, kapitalistiske og patriarkalske samfunnskontekster.
I Feminist Theory. From Margin to Center beskriver Hooks en feministisk bevegelse dominert av hvite middelklassekvinner, og bygger et teoretisk fundament for en mer inkluderende og massebasert feminisme. Hooks utgangspunkt er at svarte kvinner og arbeiderklassekvinners erfaringer har blitt fortrengt og utelatt i kvinnekampen, som en konsekvens av at det er hvite middelklassekvinner som har hatt etnisitets- og klasseprivilegene til å definere feminismens hovedutfordringer og løsninger.
Hvite kvinners forestilling om «et universelt søsterskap», der alle kvinner står sammen i kampen mot menns kvinneundertrykkelse, tilslører det faktum at kvinner har svært ulike utfordringer og at begge kjønn undertrykkes i sexistisk og kapitalistisk system, hevder Hooks. Kvinnekampen fremstår som en kamp, der hvite vestlige middelklassekvinner krever likestilling med menn innenfor samme samfunnsklasse – en kamp som har liten relevans for kvinner med et annet klasse- eller etnisitetsutgangspunkt.
Ett eksempel er hvordan kvinnebevegelsen har omfavnet det mannlige arbeideridealet. Middelklassekvinner hadde familieøkonomi til å være hjemmeværende på 60- og 70-tallet. Da de fant den hjemmeværende tilværelsen lite tilfredsstillende, tok de opp kampen for lik deltakelse i arbeidslivet. For arbeiderklassekvinner og minoritetskvinner var problemstillingen motsatt – de hadde alltid jobbet, og fant arbeidet meningsløst. Mantraet om at arbeidslivet er frigjørende, i et arbeidsliv som opplevdes som undertrykkende og utnyttende, virket fremmed-gjørende og regelrett motstridende til deres interesser. De ønsker heller mer fritid og en bedre arbeidshverdag. Til tross for at Hooks eksempler er hentet fra en annen tidsperiode og i en annen kontekst, finner vi lignende debatter her hjemme. Et eksempel er i «Statsfeminismens moralske grammatikk» fra 2002 der Cathrine Holst problematiserer arbeidslinja: Hvordan kan arbeidslinja bidra til likestilling og frigjøring i et arbeidsliv som verken produserer likhet eller frihet?.
Feminismens primære agenda burde være å få en slutt på all undertrykkelse, der sexistisk, rasistisk og klassemessig undertrykkelse burde ses på som sidestilte, mener Hooks. Sexismen undertrykker også flertallet av menn, fordi mannsidealene i det sexistiske verdisystemet og økonomisk utnyttelse av menn bidrar til en mannlig underlegenhetsfølelse, som også tas ut i form av vold mot kvinner. Kvinner og menn må derfor stå sammen i kampen mot sexismen- der det er sexismen som skal bekjempes og ikke mannen.
Kampen for kvinnefrigjøring kan heller ikke eksistere løsrevet fra kampen mot kapitalismen, fordi det kapitalistiske systemet baserer seg på utnyttelse av andre. Hooks hevder at den feministiske bevegelsen ikke har tatt tak i de store strukturelle problemstillingene, men har små krav som ikke oppfattes som for truende for status quo. Istedenfor å utfordre verdisettet i kapitalismen har kvinnekampens ideal om at kvinner skal tjene like mye som menn og innta maktposisjonene, bidratt til å forsterke materialistiske, kapitalistiske verdier og en kultur basert på dominans. Den feministiske bevegelsen burde isteden ta et oppgjør med undertrykkende samfunnsstrukturer, der de viktigste sakene for en relevant feminisme burde være sette en stopper for feminiseringen av fattigdommen, stanse utnyttelsen av kvinner, bedre arbeidsforholdene, styrke velferdsprogrammene, anerkjennelse de jobbene og yrkene kvinner har, bekjempe stigmaet rettet mot kvinner i vanskelige økonomiske situasjoner og på trygd, og øke bevissthet om å bryte ut av konsumkulturen som rettes spesielt mot kvinner.
Også klassesamfunnet må anerkjennes og konfronteres, hvis det skal kunne bekjempes. Men venstreorienterte feminister har ofte gjemt seg bak den marxistiske teorien, hevder Hooks. Med dette ser de forbi det faktum at klasse handler om langt mer enn hvem som eier produksjonsmidlene. Klasse involverer også oppførsel, erfaringer, hva du forventer av deg selv, dine tanker om fremtiden, hvordan du forstår problemer og løser dem, hvordan du tenker, føler og handler. Blant hvite kvinner, som tilhører den rådende samfunnsklasse, er viljen til å ta innover seg alle aspektene av klassesamfunnet fraværede til tross for at de kan anerkjenne klasse i et marxistisk perspektiv. Jeg kjenner igjen problemstillingen fra norsk kontekst, og undrer: Er det uvitenhet, eller er det ubehaget ved å anerkjenne at man som hvit middelklassekvinne også inngår i et makthierarki som er problemet? Analysen blir utvilsomt mer intrikat dersom det ikke bare er patriarkatet som skal bekjempes, men også vår egen rolle i å opprettholde og reprodusere systemer som er frigjørende for noen og undertrykkende for andre.
Også her hjemme har likestillingspolitikkens forestillinger om Norge som et klasseløst samfunn blitt kritisert for å ha tilslørt de fordelingsmessige sidene ved likestillingsprosjektet. Er det slik at privilegerte kvinner fra sine maktposisjoner i politikken, forskningen og byråkratiet utformer en felles likestillingspolitikk, men på vegne av seg selv? Man kan for eksempel hevde at tidsklemma, kjønnskvotering, barnehagedekning, politisk representasjon og menns innsats i hjemmet er eksempler på saker som er synlige, men som kan antas å være mer relevante for middelklassekvinner som har gode muligheter til å lykkes i arbeidslivet.
Til tross for at Margin to Center er skrevet med utgangspunkt i USAs samfunnskontekst på 80- tallet, fremstår hennes kritikk, analyse og de problemstillingene hun reiser som relevant, også for likestillingsprosjektet i det flerkulturelle og klassedelte Norge. For som Hooks presiserer: At noen kvinner, fra mer privilegert bakgrunn, har fått det bedre, betyr ikke nødvendigvis at kvinner som kollektiv gruppe har fått det bedre – det indikerer kanskje heller at forskjellen mellom kvinner har blitt større.
Malin Vik
