30 år etter USAs nederlag i Vietnam – Kan USA vinne i Irak?
Av Per-Gunnar Skotåm
Under fredsforhandlingene i Paris i 1973 mellom Vietnam og USA henvendte en av de amerikanske militære lederne seg til den nord-vietnamesiske forhandlingslederen og sa: "Det er et faktum at dere aldri slo oss i noe slag på bakken." Den nord-vietnamesiske forhandlingslederen tenkte seg om et øyeblikk før han svarte: "Det er korrekt, men det er også fullstendig irrelevant."
Per-Gunnar Skotåm er sentralstyremedlem og forsvarspolitisk talsperson for AKP
Når vi 30. april feirer 30-årsjubileet for USAs militære og politiske nederlag i Vietnam, hvor restene av den overveldende amerikanske krigsmaskinen måtte rømme Saigon, skjer det i en situasjon i verden hvor USA har innledet sitt tredje år som okkupantmakt i Irak. Det finnes sterke paralleller til at USA er i ferd med å bli festet til en politisk og militær hengemyr i Irak – ikke ulik det som ble situasjonen i Vietnam.
Det er altså mulig å vinne krigen uten å vinne et eneste slag. De militære tiltakene har politisk virkning, og de politiske kampanjene har militær betydning. En utfordring for oss som i dag støtter den irakiske befrielseskampen, er å forstå hvordan politisk arbeid i Norge kan gi et handslag til motstandskampen ved at den svekker USAs legitimitet i Norge for den okkupasjonen de gjennomfører. Et politisk svekket USA gir et militært svekket USA og vanskeliggjør både USAs militære operasjoner og deres sivile passiviseringsprogram i Irak.
Det er enklere å tidfeste vietnamkrigens slutt enn dens begynnelse. For vietnameserne kulminerte kampen mot USA i en langvarig antikolonial kamp som hadde sin første store seier ved franskmennenes nederlag ved Dienbienphu 7. mai 1954. USA forsøkte å etablere sitt eget hegemoni ved å sabotere Vietnams uavhengighet og samling under Genève-konferansen samme år og lyktes med et delt Vietnam hvor USA fikk vesentlig innflytelse over Sør.
Den USA-støttede Ngo Dinh Diem erklærte seg som president i Sør-Vietnam, en sjølstendig republikk. Nord-Vietnam under sin leder Ho Chi Minh aksepterte ikke et delt Vietnam og fortsatte den politiske og militære kampen for et forent, fritt og uavhengig land.
USA plasserte ut militært personell som rådgivere i landet, og 8. juli 1959 falt to amerikanere i kamp som de første offisielle militære tap USA hadde i landet.
Den vesentligste delen av motstanden mot det amerikanske kolonistyret var geriljatrefninger fra FNL (Front National Liberation) for den nasjonale frigjøringsfronten i Vietnam. FNL ble av det sør-vietnamesiske kolonistyret og amerikanerne betegnet som Vietcong. Det er en nedvurderende betegnelse som i dag er vanlig i de fleste medier – også blant journalister som var aktive i solidaritetsarbeid for Vietnam i FNL-gruppene i Norge og Sverige.
Amerikanske militærhelikoptre ble brukt aktivt i kamp mot de vietnamesiske frigjøringsstyrkene fra januar 1962.
Maddox i Tonkin-bukta
Den politiske og militære framgangen til FNL ble så sterk at USA trengte et påskudd for radikalt å styrke sitt militære nærvær. De påsto at den amerikanske kanonbåten Maddox ble angrepet av Nord-Vietnam i Tonkin-bukta. Med dette som begrunnelse fikk USAs president Lyndon B Johnson vide fullmakter til å trappe opp krigen i august 1964.
I februar 1965 intensiveres teppebombing av Nord-Vietnam og områder i sør hvor frigjøringsbevegelsen sto sterkt. Angrepet på Maddox i Tonkin-bukta ble etter vietnamkrigens slutt avslørt som reint oppspinn fra amerikansk side. Parallellen til begrunnelsen for angrepet på Irak – å finne masseødeleggelsesvåpen – er slående. Store kontingenter amerikanske soldater ankom Vietnam i mars 1965 og nådde nærmere 500.000 i 1967, for å toppe seg til 585.000 soldater på det meste.
USA trodde de hadde kontroll, men så kom Tet-offensiven til FNL og Nord-Vietnam 1968.
Gjennom etablering av baser et utall steder i Sør, aktiv patruljering, bombing og gjennomføring av ulike sivile passiviseringsprogram ble USA fanget inn i en illusjon om at de var i ferd med å oppnå en viss kontroll i perioden 1965-1968.
Da FNL og Nord-Vietnam gikk til en landsomfattende offensiv under høytiden Tet fra 30. januar 1968, kom det som et sjokk for USA og det marionettregimet de etter hvert hadde innsatt i Sør.
Mer enn 100 byer og tettsteder ble angrepet samtidig av den lokale frigjøringsbevegelsen i samarbeid med soldater fra nord som i det skjulte ankom de siste dagene før offensiven. Deler av den amerikanske ambassaden i Saigon ble besatt av FNL. USAs hovedbase mot nord, Khe San, ble angrepet av nord-vietnamesiske styrker, og frigjøringsstyrkene tok kontroll over store deler av den viktige provinshovedstaden Hue (for øvrig ramme for den amerikanske filmen Full Metal Jacket).
Tet-offensiven
Tet-offensiven var en politisk og langsiktig militær suksess for de vietnamesiske frigjøringsstyrkene til tross for at de led tap som var mange ganger større en amerikanerne og deres vietnamesiske marionettstyrker. Og til tross for at de ble drevet ut av alle de byene og tettstedene som de for en periode hadde fått kontroll over. På den andre siden var det et politisk nederlag, men på lenger sikt var det et varsel om det framtidige militære sammenbrudd for USA. Dette til tross for at de gjenerobret alt og med sine 2.500 døde hadde tap rundt 10 % av hva frigjøringsbevegelsen hadde.
Årsaken til at en tilsynelatende militær seier kan være et politisk nederlag og derigjennom bidra til et militære sammenbrudd, ligger i at militære tiltak ikke i hovedsak er et teknisk, men et politisk fenomen. Militæraksjoner trenger en politisk forankring og legitimitet og en politisk begrunnelse. Den oppbyggingen av de amerikanske styrkene som hadde foregått, var omstridt hele veien i USA. Motstanden i den amerikanske befolkningen hadde økt eksponentielt med økningen i de amerikanske bakkestyrkene som ble rekruttert gjennom alminnelig verneplikt – the draft.
Da president Johnson gjentatte ganger gikk til Kongressen for å øke bevilgningene til krigen, var det med begrunnelsen om at man var i ferd med å få kontroll – å vinne. Tet-offensiven viste at man var milevis fra dette målet sett med amerikanske øyne. Det var overhodet ingen i det amerikanske militære etablissement eller i etterretningsorganisasjonene som hadde forventet eller forutsett offensiven. Man ble også overveldet over med hvilket tempo og kraft den kunne gjennomføres.
31. mars samme år varslet president Johnson at han ikke ville stille som kandidat til presidentvalget for en ny periode, og at han gikk inn for forhandlinger angående situasjonen i Vietnam. Dette hindret ikke USA i å intensivere krigføringen i landet i forsøk på og med uttrykt målsetting å bombe landet tilbake til steinalderen. I tiårsperioden 1965-1975 ble det drept tre millioner mennesker i USAs krig mot Indo-Kina (Vietnam, Kambodsja og Laos). Det ble droppet bomber og utløst sprengkraft over Vietnam aleine som tilsvarer 2,5 ganger den sprengkraft som ble brukt av alle krigførende makter under andre verdenskrig. Denne – en av verdens største krigsforbrytelser – har USA så langt ikke betalt en dollar i kompensasjon for. Langt mindre beklaget eller bedt om unnskyldning for.
Nixon
Republikaneren Nixon overtok som president i USA i 1968 og fortsatte den intensive krigføringen. Antall drepte amerikanske soldater passerte 350.000 i mai 1969. Et økende antall offiserer ble drept av sine egne soldater som en del av økende motstand mot krigen i stadig større deler av soldatmassen. Protestene mot krigen og solidaritetsbevegelsen med Vietnam sammenfalt med et ungdomsopprør over store deler av verden. Et ungdomsopprør som ble venstreradikalisert og i varierende grad fikk innenrikspolitisk betydning i den vestlige verden og ikke minst i USA sjøl.
Amerikansk militære åpnet ild mot en fredelig demonstrasjon på Kent State University i mai 1970 og drepte fire studenter. Massedemonstrasjonene økte i USA, og stadig flere amerikanske soldater deserterte eller unnlot å møte ved innkalling. Amerikanske overgrep mot sivilbefolkningen i Vietnam ble synliggjort i media i stadig større grad. Dette skapte en økende distanse mellom den amerikanske befolkning og det amerikanske militærapparatet.
Nixons strategi var å trappe opp krigføringen parallelt med at det ble forhandlet med Nord-Vietnam. Samtidig hadde USA brukt enorme ressurser på oppbygging av sør-vietnamesiske marionettstyrker for å vietnamisere krigen ut fra sine interesser.
I desember 1972 brøt USA forhandlingene med Nord-Vietnam, og Nixon beordret intensiv bombing av store befolkningssentra i Nord som Hanoi og Haiphong. På tolv dager i jule- og nyttårshelga 1972 slapp de amerikanske flyene mer en 20 tusen tonn bomber. Det resulterte i de største demonstrasjonene i den vestlige verden, inklusive USA sjøl, siden andre verdenskrig. Rekorden ble for øvrig slått 15. februar 2003 med protestene mot krig i Irak.
Protestene presset USA tilbake til forhandlingsbordet, og 27. januar 1973 ble fredsavtalen undertegnet i Paris mellom Nord-Vietnam og USA. Den forpliktet USA til å trekke ut alle bakkestyrker. Offisielt skjedde dette i utløpet av mars, men USA opprettholdt flystyrker, marine samt stor støtte til det regime de hadde bygd opp i Sør. I tillegg er det kjent at USA opererte med en mengde spesialstyrker på bakken for infiltrasjons- og likvidasjonsoppdrag.
De sør-vietnamesiske styrkene fikk mindre og mindre legitimitet i den vietnamesiske befolkningen. Den korrupte marionettregjeringa i Sør hadde verken vilje eller evne til å løse noen av befolkningas grunnleggende problemer. Da offensiven fra Nord startet i månedskiftet mars/april i 1975, falt provinsene i tur og orden. De siste dagene av april var det panikk blant amerikanerne og deres vietnamesiske medløpere som strømmet til amerikanske militærinstallasjoner og den amerikanske ambassaden i Saigon. Helikoptre fløy i skytteltrafikk med personell til amerikanske hangarskip i havet utenfor Saigon. Etter hvert som de kom inn for siste gang og landet, ble de veltet i havet for å få plass til nye. Til sammen 45 helikoptre ble styrtet på havet på denne måten.
7 minutter før klokka 8 om morgenen 30. april tok det siste amerikanske helikopteret av fra taket av den amerikanske ambassaden i Saigon. De nord-vietnamesiske frigjøringsstyrkene presset seg da stadig nærmere inn i Saigon, og klokka 12.45 ble frigjøringsbevegelsens flagg plassert på det tidligere presidentpalasset i Saigon. Folket vant og USA tapte sin første krig noen gang.
Kunne USA ha vunnet militært?
Man hører av og til utsagn av typen: "USA kunne ha vunnet militært hvis de hadde brukt alle sine militære ressurser inklusive eventuell bruk av atomvåpen over Nord-Vietnam." Nei, de kunne ikke det. De kunne ikke ha vunnet, og de kunne ikke ha brukt noen flere militære virkemidler i Vietnam enn de allerede hadde brukt. Sagt på en annen måte så hadde ikke USA lenger politisk handlingsrom til å benytte flere militære midler. Det ville i så fall ha gitt politiske tilbakeslag i USA for den herskende eliten og i andre land. Det ville ha overgått hva tapet av Vietnam betydde for den samme eliten. Det er viktig å skjønne dette forholdet mellom politikk og militær teknikk. Særlig med en aggressiv supermakt som USA som kan synes uovervinnelig når det gjelder størrelse og kapasitet kombinert med den teknologiske overlegenheten på sine militære styrker. Det er alltid politiske begrensninger på bruken og legitimeringen av militære virkemidler. Militære virkemidler skal tjene en politisk hensikt, og bruken skal legitimeres politisk både i den staten som bruker militærmakt, og i verdenssamfunnet.
Everybody loves a winner. Og ingen stiller spørsmål hvis seieren ikke er omstridt, sier jeg. En forutsetning for at en serie tilsynelatende militære seire for USA i Vietnam likevel førte til et politisk og militært nederlag, var at USA ble møtt med kontinuerlig og sterk militær motstand fra vietnameserne. Det medførte tap av liv og forbruk av enorme økonomiske ressurser. Disse måtte begrunnes og legitimeres i et politisk system med forventninger om innfrielse av de mål som videre bruk av militærmakt og penger skal nå. Når dette forkludres på grunn av styrket militær motstand som i Vietnam, gir det opphav til politisk motstand i USA som begrenser det militære handlingsrommet videre.
Hvert militært slag i Vietnam hadde karakter av lynkrigstaktikk fra USA, hvor bruk av helikoptre hadde overtatt for stridsvognenes rolle under andre verdenskrig. Strategisk var USA i en situasjon med utmattelseskrig: Dette var frigjøringsstyrkenes strategi og bestemmende for deres taktikk. Det betydde raske anslag for så å trekke seg tilbake. De skulle påføre amerikanske soldater og materiell tap med påfølgende frustrasjon og nederlagsstemning. USA skulle aldri klare å presse fram noen avgjørelse knyttet til enkeltslag. Summen av dette kjenner vi ved oppsummeringa foran: USAs totale politiske og militære nederlag etter 12 år.
1. mai 2003
Når vi feirer 30-årsjubileet for dette nederlaget, sammenfaller det med at det er to år siden president George W Bush 1. mai 2003 bekjentgjorde at landkrigen i Irak var over. Siden den gang har USA vært nødt til å doble sine militære styrker i Irak og får nå drept eller såret flere amerikanske soldater daglig. Det er langt igjen til de 59.000 amerikanerne som ble drept under vietnamkrigen. Samtidig er intensiteten i motstanden mot USA og de tapene de påføres, betraktelig høyere sammenlignet med de første to åra av bakkekrigen i Vietnam.
USA i Vietnam var forblindet av sin teknologiske overlegenhet. Det ga dem en ekstra sårbarhet når de møtte frigjøringsbevegelsen i kamp i jungelen. Overlegenhet under bestemte forhold ble redusert til ingenting under andre forhold. Det ble i stedet en svakhet. De fortsatte å bevege seg med den tro at de hadde en fordel.
Siden vietnamkrigen har den teknologiske utviklingen knyttet til elektronikk og styring av våpensystemer, observasjon, ildledelse, kontroll og kommunikasjon utviklet seg enormt. Dette demonstrerte USA på mange måter gjennom invasjonen og okkupasjonen av Irak i tidsrommet fra 20. mars til 1. mai. I de fleste tilfeller hvor amerikanske styrker gikk i kamp mot konvensjonelle irakiske styrker, var USA fullstendig overlegen. Forsvarsminister Rumsfeld hadde presset igjennom en angrepsstyrke på under 80.000 soldater mot de irakiske styrkene som på papiret kunne utgjøre rundt 350.000 mann. På denne bakgrunn var Iraks "nederlag" på i realiteten tre uker imponerende. Og forblindende. Med i betraktningen må tas med at det lenge før den amerikanske invasjonen var klart for Saddam Hussein og det irakiske lederskapet, at de med nødvendighet ville tape for den amerikanske krigsmaskinen. Store styrker var på forhånd brutt opp til mindre enheter med lokale og regionale depoter med utrustning, våpen og ammunisjon!
Andre av de stående enhetene hadde ordre om en oppholdende strid hvor de ikke skulle søke avgjørelse med fare for egen utslettelse. Tvert imot skulle de trekke seg tilbake og oppløse/reorganisere seg til mindre grupper hvis nederlag syntes uunngåelig. Det var også det som skjedde. Amerikanerne var til en viss grad forundret over mangelen på motstand, men også mangelen på irakiske soldater å ta til fange. De hadde forsvunnet – for eventuelt å komme tilbake for å kjempe en annen dag. Noe de også tydeligvis har vist gjennom intensiveringen av motstandskampen de siste to årene.
Irak har ikke jungel som i Vietnam eller fjell som Afghanistan. Kampen må derfor finne sted der hvor USAs teknologiske overlegenhet kan reduseres. Det vil si i byer og bebygde strøk. Byene blir Iraks jungel, og motstandstaktikken må utvikles ut fra dette.
USAs "venner" i Irak
På sine ulike vilkår er motstanden i Irak mot USA betraktelig breiere en den noe fragmenterte kampen rundt det irakiske valget kunne gi inntrykk av. Poenget med at sjia-muslimene i større grad enn andre (som sunni-muslimene) tok del i valget, er ikke et uttrykk for at de er mer USA-vennlig. Det er et uttrykk for at de ønsker en mer rettmessig plass i dagens og framtidas Irak. En sterkere innflytelse fra sjia-muslimene i organer opprettet som et resultat av de USA-organiserte valgene, vil neppe kunne brukes for å legitimere amerikansk kontroll eller nærvær. Tvert om vil de med stor grad av sannsynlighet bli brukt til å be USA om å pelle seg ut.
Kurderne vil sannsynligvis heller ikke la seg bruke som marionetter eller redskap for USA mot resten av Irak. Sannsynligvis vil kurdernes krav stoppe ved ønsket om autonomi over egne områder. I forbindelse med invasjonen i mars 2003 er det feil å hevde at kurderne ble brukt av USA mot Irak. Det blir mer korrekt å se det som at kurderne brukte de amerikanske ambisjonene om å knekke Saddam Hussein for å oppnå egne mål. Det utløste nesten væpna kamp mellom kurdiske peshmergas og amerikanske spesialstyrker da de siste ville stoppe kurderne i å ta kontroll over sine nordligste byer.
Motstandskreftene knyttes til ulike miljøer og organisasjoner. En grov kategorisering er: Restene av Baath partiets struktur/tidligere militære, sjia-organisasjonene, islamistiske organisasjoner med også internasjonal rekruttering og sekulære organisasjoner med nasjonalistisk og venstreplattform.
Felles for disse er at de sannsynligvis alle har fått tilgang til det våpenarsenalet som fra Saddam Hussein, militæret og Baath-partiet var planlagt for den langvarige kampen mot inntrengeren.
Hvorvidt det etter hvert vil utkrystallisere seg en felles plattform for denne motstanden, er det for tidlig å si noe om. Det er heller ikke nødvendig for å vedlikeholde angrepene på okkupasjonstroppene og de som løper deres ærend.
Utfordringa for oss her i Norge er å øke kunnskapen om motstandskampen, samt organisere støtten til denne. Det innebærer også å gjøre vårt til å svekke de amerikanske sivile passiviseringsprogrammene som Norge støtter opp om gjennom opplæring av politistyrker og annet. Det politiske presset må styrkes for å svekke legitimiteten til den amerikanske okkupasjonen. Lykkes vi med de politiske bidragene, vil det fungere som en begrensende faktor i USAs militære besettelse.