Pensjonsreformen: Offentlig ansatte står for tur
Av Arne H. Rolijordet
På landsmøtet i Fagforbundet sist oktober grep forbundsleder Mette Nord inn mot flertallet i salen. De hadde nemlig vedtatt at forbundet for de kommuneansatte skulle kjempe for fortsatt bruttopensjon. Men da ville de ikke lenger ha noe å forhandle på ifølge Nord. Resultatet ble et nytt vedtak med en rekke gode intensjoner om fortsatt gode pensjoner for de offentlig ansatte, men ingen bruttogaranti.
Arne H Rolijordet er tillitsvalgt ved Ringnes Bryggeri og Rødt-medlem
Foto: Gudmund Dalsbø
Denne hendelsen er nok et eksempel i en lang rekke med retoriske krumspring fra de sosialdemokratiske lederne i fagbevegelsen for å kamuflere virkningen av pensjonsreformen. For etter at Pensjonskommisjonen la fram sin utredning i 2004 har vi fått en varig svekkelse av folketrygdens pensjonsytelser til lønnsmottakerne.
Først ut var privat sektor, og nå står de offentlig ansatte for tur, slik målet har vært hele tiden.
Begrunnelsen er at det må være like regler, bl.a. for å lette jobboverganger mellom sektorene. Ulike pensjonsregler har som kjent vært en hemsko for en vellykket privatiseringsprosess.
AFP-avtalen
I første omgang dreide pensjonskampen seg om å forsvare AFP-avtalen i privat sektor. Denne avtalen sikret at en kunne gå av med full pensjon allerede ved fylte 62 år. En fikk godtgjort de siste fem årene fram til fylte 67 uten økonomisk tap. Ytelsene ble betalt av et eget fond som var en del av tariffavtalene mellom partene i arbeidslivet.
Pensjonskommisjonen kom fram til at dette ikke kunne fortsette. Med stigende levealder i befolkningen ville utgiftene med å bære framtidige pensjoner bli for store for folketrygden. De lanserte derfor flere nye mekanismer for å komme rundt dette problemet.
For det første ble opptjeningen av pensjonspoeng endret. I stedet for de 20 beste årene ble det innført en alleårsregel. Nå skal alle år telle likt. Dette ble framstilt som et framskritt, men gjennomsnittet av alle årenes opptjening blir sjølsagt lavere enn gjennomsnittet av de 20 beste årene!
Den andre store endringen er innføring av levealdersjustering. Den fungerer på følgende måte: Pr. i dag lever vi i gjennomsnitt til vi er 82 år. Tar en ut pensjon ved fylte 62 år, gjenstår det i snitt 20 leveår. Det som er opptjent av pensjonsytelser, nå gjerne kalt «pensjonsformuen», skal da deles på 20. For hvert år en utsetter pensjoneringen blir det færre år å fordele denne pensjonsformuen på. I tillegg kommer den positive effekten av at pensjonsopptjeningen fortsetter noen år til. Det betyr at om du tar ut pensjonen først når du er 67 år, så har «pensjonsformuen» din blitt større, mens antall år fram til du blir 82 er redusert til 15. Potten blir større og delingstallet mindre. Forskjellen mellom å ta ut pensjon først ved fylte 67 år i stedet for ved 62 vil medføre at pensjonen blir rundt 35 % høyere. Effekten av dette forsterker seg jo lengre opp i årene du er i stand til å jobbe.
Slik flytter pensjonsreformen ytelsene i folketrygden fra sliterne som av helsemessige grunner blir nødt til å gå av tidlig, til de yrkesgruppene som ikke har store fysiske belastninger i arbeidslivet. Dette er å premiere akademikerne på bekostning av de lavtlønte.
Denne klassemessige skjevheten blir ytterligere forsterket ved at enkelte arbeidstakere blir nektet å gå av ved fylte 62 år uansett hvor slitne de måtte være. Dette skjer hvis pensjonsformuen er så liten at den årlige pensjonen blir mindre enn det som er minstepensjon (garantipensjon) i Norge. Landet kan jo ikke ha pensjonister med mindre pensjon enn minstepensjon (!). Regelen rammer spesielt innvandrere med kort botid i Norge og kvinner som har jobbet mye deltid eller har vært hjemmeværende i perioder. Dette gjelder anslagsvis 20–30 % av de yrkesaktive.
I den nye avtalen har AFP blitt et tillegg på folketrygden som opptjenes på samme måte. Den blir utbetalt fra en tar ut pensjon og så lenge en lever. Men da LO-ledelsen skulle få flertall for dette ved uravstemningen i forbindelse med tariffoppgjøret i 2008, påsto de at AFP-en skulle bli «bedre» i framtiden enn før.
Økonomisk løste de dette tilsynelatende ved å la AFP-tillegget være høyere de første årene. Etter fylte 67 blir AFP-tillegget redusert med 19 200 kroner i året. Tankegangen var nok at en tar livet mer med ro etter hvert som årene går. Mens i realiteten kan pengebehovet heller stige med høyere alder fordi en må betale for mer hjelp og assistanse.
Lavere offentlige ytelser
Selv om pensjonskommisjonen mente at økt levealder ville føre til for store pensjonsutgifter for staten, mente de samtidig at den generelle velstandsøkningen ville fortsette. Premisset deres var at innbyggerne fortsatt skulle få økt levestandard, men at folk flest ikke ville godta at en større del av veksten gikk til skatt.
Radikale økonomer fant raskt ut at innen 2050 kan levestandarden i Norge ha økt med 100 %. Hvis bare en brøkdel av dette blir tatt ut som skatt, kunne en finansiere hele eldrebølgen med både pleie- og omsorgsutgifter og pensjonsutbetalinger. I følge utrederne ville økt skattetrykk imidlertid skille Norge negativt ut fra resten av den vestlige verden.
Hvis pensjonskommisjonens utredning hadde kommet i år i stedet for i 2004, hadde de muligens kamuflert synspunktene sine bedre. Det er opplagt i strid med naturens bæreevne at det meste av framtidig produktivitetsøkning skal tas ut i form av økt privat forbruk.
Mer privat ansvar
Det tapet som redusert pensjonsopptjening medfører, skulle så dekkes opp av private ordninger. Vi fikk Lov om Obligatorisk Tjenestepensjon (OTP), nye former for pensjonsforsikring i bedriftene (innskuddspensjon) og ulike muligheter til individuell pensjonsopptjening. Pensjonsreformen føyer seg dermed inn i en generell utvikling der en større del av økonomien overføres fra offentlig sektor til privat kapital.
Forsikringsselskaper og finanskapital gned seg i hendene. En større del av arbeidstakernes pensjon ble privatisert og forvandlet til den enkeltes individuelle ansvar. Overgangen ble offensivt markedsført med at det enkelte individ nå selv kunne bestemme hvordan ens egen økonomi skulle forvaltes – til forbruk eller sparing til framtidig pensjon. Argumentasjonen kunne kanskje virke forlokkende overfor enkelte i den velstående middelklassen, men for de lavtlønte som må snu på hver krone, var denne ideologiske føringen en ren hån.
Med stigende levealder vil problemene pensjonsreformen har skapt forsterke seg. Etter hvert som levealderen kanskje blir både 83 og 85 år, må den enkelte jobbe lengre og lengre for å oppnå en pensjon over minstenivå. Det er allerede åpnet for høyere pensjonsalder i bedriftene. Når AFP-avtalen skal revideres i 2018, blir det i følge den rådende logikken naturlig å tenke seg at aldersgrensen for å ta ut AFP også heves.
Bruttopensjonen for fall
Pensjonskommisjonen påpekte i sin utredning at det ville bli særegne problemer i offentlig sektor. Her er det for eksempel tariffestet at ansatte med minst 30 års opptjening skal ha 66 % av sluttlønn som fast pensjonsytelse resten av livet. Det er dette som kalles bruttopensjon og som det har vært så viktig for LO-ledelsen å frigjøre seg fra.
Forhandlingene om nye ordninger i offentlig sektor har trukket i langdrag. Det er naturlig ettersom det er streikerett rundt tariffavtaler. Men nå presser de nye rammevilkårene i form av opptjeningsreglene i folketrygden offentlige bedrifter, kommuner og etater til å kreve revisjon av tjenestepensjonen.
I bunn for alle tjenestepensjonene ligger nemlig opptjent pensjon i folketrygden. Så toppes dette med tjenestepensjon som i offentlig sektor finansieres dels av arbeidsgiver og dels med trekk i lønn for de ansatte. Når den vesentligste delen av totalt pensjonsnivå reduseres gjennom lavere folketrygd, blir det ikke mulig å opprettholde bruttopensjonene på 66 %. Med lavere folketrygd blir jo den økonomiske belastningen for arbeidsgiver tilsvarende høyere hvis en skal opprettholde pensjonsnivået. Offentlige virksomheter har som regel ikke økonomi eller budsjettrammer til å dekke opp dette. Gapet vokser i takt med at stadig flere årskull omfattes av de nye opptjeningsreglene.
Først ute var en rekke kulturinstitusjoner, og nå kommer kommuner, utdanningssektoren osv. etter. De offentlig ansatte står foran det samme historiske nederlaget som arbeidstakerne i privat sektor, og ingen utenom dem selv kan befri dem fra denne skjebnen.
Sosialdemokratenes rolle
Pensjonskommisjonens innstilling ble kjempet igjennom av Arbeiderpartiet. På betingelse av å opprettholde daværende AFP-avtale gikk LO-kongressen i 2005 med på å godta reformen.
Mens partiet Rødt og dets forgjenger Rød Valgallianse sto opp mot pensjonsreformen fra første dag, svingte det mer internt i SV. SVs daværende nestleder Henriette Westrin var med i pensjonskommisjonen og godtok hovedpremissene for kommisjonens forslag, men hadde noen innsigelser mot de nye opptjeningsreglenes fordelingsprofil. På landsmøtet i mai 2005 førte den interne uroen i partiet så til at SV vedtok å gå imot pensjonsreformens kutt i folketrygden.
Men etter Stortingsvalget samme høst fikk vi Soria Moria-forhandlingene mellom AP, SV og SP. Da måtte SV gi opp motstanden mot pensjonsreformen som betingelse for å sitte i landets første rødgrønne regjering. Dette sviket mot de fagorganisertes interesser viser noe av den enorme politiske kulturforskjellen som eksisterer mellom Rødt og SV.
Når de offentlig ansatte nå skal slås for å bevare så mye som mulig av sine tjenestepensjoner, kommer både LO-ledelsen, AP og SV til å uttrykke sin støtte til fagbevegelsens ambisjoner. Men i den grad fagforbundene evner å «henge bjella» på den virkelige synderen – den reduserte folketrygden, vil de møte en kald skulder. I privat sektor har LO-ledelsen allerede vendt fokuset mot størrelsen på tjenestepensjonene i bedriftene i stedet for folketrygden. Og verken AP eller SV har tatt selvkritikk for hva de har blitt med på under Stortingets behandling av pensjonsreformen. Ingen liker å møte seg selv i døra.