Kapital og natur

Av Paul Burkett

2008-02

– eit intervju med Paul Burkett av João Aguiar

Det som marxisme skaffar fram og som andre teoriar ikkje kan vise, er ei demonstrering av at kapitalisme har sitt eige spesifikke stoffskifte med natur. Kapitalismen er forma av djuptgripande antiøkologisk splitting av arbeidarar frå produksjonsvilkåra og dei formene for marknadsutveksling og pengemessig verdsetting som følgjer av det.

Ut frå dette perspektivet må einkvar veg ut av dagens økologiske krise eksplisitt bli antikapitalistisk, dvs. grunna på demokratisk sosialisering av naturen og andre produksjonsvilkår for arbeidarar og lokalsamfunn.

João Aguiar er sosiologistudent ved Det humanistiske fakultetet ved Oporto universitet (FLUP) i Portugal. Den portugisiske versjonen av dette intervjuet vil kome i O Diário: odiario.info.

Dette intervjuet stod også i Monthly Review sitt nettmagasin MRZINE i engelsk versjon. I nettversjonen er det laga lenker til bøker og forfattarar som ikkje er tekne med i den norske utgåva. Sjå http://mrzine.monthlyreview.org/aguiar240407.html. Intervjuet vert trykt med løyve frå MRZINE og er omsett frå engelsk til norsk av Einar Jetne.

Paul Burkett er professor i økonomi ved Indiania State University i USA. Han har i dei seinare åra gitt vitkige bidrag til å etablere marxismen som viktig teoretisk reiskap innanfor miljøforsking og miljødebatt. Burkett har i tillegg til ei rekke artiklar gitt ut dei to bøkene Marx and Nature: A red and green Perspective i 1999 og Marxism and Ecological Economics: Toward a Red and Green Political Economy i 2006.

 

Saman med Martin Harts-Landsberg har han også skrive fleire bøker om økonomi og utvikling i Aust-Asia, mellom anna China and Socialsm: Market Reforms and Class Struggle, som Rødt! gav ut som ekstranummer i 2005 under tittelen Sosialismen i Kina – hvor blei den av?

João Aguiar: Året 2007 markerer 140-årsjubileet for utgivinga av første bindet av Kapitalen av Marx. I vårt perspektiv: Kva er dette store arbeidet sitt hovudbidrag til forståinga av kapitalismen i dag?

Paul Burkett: Kapitalen av Marx formar tre avgjerande motseiingar i kapitalismen. Dei veks i styrke i det systemet historisk utviklar seg. Desse motseiingane bør bli sett på som knytte til kvarandre.

Først har vi motseiinga mellom bruksverdi og bytteverdi. Denne må ikkje berre bli behandla som ei formell, abstrakt motseiing slik det tidvis blir gjort i moderne teoretiske tolkingar av Marx sine arbeid. Ho må heller bli oppfatta som den historiske utviklinga av spenninga mellom krava om pengeproduksjon og pengeverdsetting på ei side og menneskja sine behov og behova for berekraftig menneskeleg utvikling på den andre sida. Marx såg det slik at kapitalismen nettopp forverrar denne spenninga i det omfanget kapitalismen utviklar og sosialiserer produktivkreftene (arbeid og natur) knytt til krava om konkurransedyktig profittproduksjon.

Den andre motseiinga Marx forma er kapitalismen sin grunnleggande klasseutbytande natur, kapitalismen si binding til å dra ut meirarbeidstid frå dei direkte produsentane. Marx viser korleis lønnsarbeidsforma både skjuler og blir skapt av det faktum at arbeidarar utfører meirarbeid for kapitalisten til og med samtidig som dei blir betalt verdien av arbeidskrafta si. Han viser også at denne utbytinga er grunna i kapitalismen si særskilde sosiale splitting av arbeida­rar frå tilgang til og kontroll over nødvendige produksjonsvilkår. Det er denne splittinga som tvingar arbeidarar til å akseptere ei arbeidstid som er lengre enn den nødvendige for å produsere deira eigne levemiddel i vareform, til og med når forlenginga og intensiteten til arbeidstida hemmar utviklinga deira som menneske. Endå skarpare – og dette har ikkje vorte forstått godt nok – viser Marx korleis denne påtvinga meirarbeidstida omfattar kapitalen si tileigning av arbeidskraft (potensielt arbeid) som er produsert utom arbeidstida til arbeidaren, ikkje berre i form av kvile og restituering, men også ved det huslege reproduktive arbeid til både arbeidarane og andre medlemmer av arbeidarhushalda.

Frå desse to første motseiingane veks den tredje hovudmotseiinga i Kapitalen fram: Kapitalismen sin tendens til å skape kriser i økonomisk og sosial reproduksjon. Marx skisserte to grunnleggande slag kapitalistiske kriser. Den første, meir spesifikke, som har vore utgangspunktet for mykje debatt blant marxistar, gjeld det som kan bli kalla avgrensa økonomiske akkumulasjonskriser på grunn av fallande lønsemd, eller hinder for å kunne reinvestere overskot på ein slik måte at dei skaper meir profitt. Periodiske akkumulasjonskriser bør bli sett på som ein særskild utvekst frå den meir allmenne, sekulære og stadig verre krisa i kapitalismen fordi systemet er ute av stand til å skape og oppretthalde naturlege og sosiale vilkår som er nødvendige for menneskja si berekraftige utvikling. Marx sjølv fokuserte på denne andre typen kriser i diskusjonane sine om den kapitalistiske akkumuleringa si allmenne lov i kapitel 25 i første bind av Kapitalen. Denne viste kapitalismen sin tendens til å skape ein veksande reservearmé av arbeidslause og undersysselsette arbeidarar også om ein ser bort frå kapitalismen sine periodiske akkumulasjonskriser. Men Marx gjekk også her inn på motseiinga mellom kapitalakkumulering og dei naturgitte vilkåra for menneskeleg utvikling. Spesielt gjeld dette i diskusjonane om Modern Industry and Agriculture i kapitel 15 i det same bindet. Marx si analyse av naturmessige og sosiale miljøkriser, skapt av kapitalismen, er hovudtemaet i John Bellamy Foster sitt viktige arbeid: Marx's Ecology (Monthly Review Press, 2000) og i mi eiga bok: Marx and Nature (St. Martin's Press 1999).

Det må bli understreka at for Marx er begge desse to kriseformene uunngåelege historiske ut­vekstar, skapt av motseiinga mellom bruksverdi og bytteverdi og av kapitalismen sin klasseutbytande natur.

Lausrivinga frå jorda

João Aguiar: I strid med mange tolkingar studerte og inkluderte Marx ei økologisk analyse i Kapitalen, slik du har vist i Marx and Nature. Korleis integrerer Marx økologisk innsikt i Kapitalen sitt teoretiske fundament?

Paul Burkett: Kapitalen til Marx integrerer økologisk innsikt på to allmenne måtar. Først understrekar Marx lausrivinga av arbeidarane frå landet, frå jorda, som fundamentet for kapitalisme. Lik andre nødvendige produksjonsvilkår som er skaffa fram av kapitalen, kjem landet (naturen) fram for lønnsarbeidarane som eit ytre vilkår for deira tilvere, som noko dei berre kan få tilgang til ved å gå med på å selje arbeidskrafta si til kapitalisten. Dette særskilde kapitalistiske skiljet av produsentane frå reproduktiv tilgang til landet er sjølvsagt framleis ein pågåande historisk prosess. På den måten som David Harvey nyleg samanfatta dette i arbeidet sitt The New Imperialism (Oxford University Press, 2003), har dette slaget "akkumulering ved fordriving" vorte ei av hovudkjeldene til profitt i kapitalismen sin noverande nyliberale fase. Like innlysande er det økologisk viktige ved dette. Ved først å skilje land og arbeidarar og deretter knyte dei saman igjen i produksjon drive av konkurrerande profittskaping, utviklar kapitalismen deira kombinerte produktivkrefter på måtar som blir meir og meir framandgjorde frå krava om økologisk berekraft.

Ulik tidlegare produksjonsmåtar som føydalisme, der arbeidarar var sosialt bundne til landet, er ikkje kapitalistisk produksjon avhengig av særskilde naturvilkår og økosystem, og kan derfor makte å gjere overgrep mot vilkåra for økologisk berekraft og "halde fram" (både romleg og funksjonelt) i retning utbytinga av nye bruksverdiar som lar seg produsere av arbeid og natur. Sagt på eit anna vis: Kapitalismen har ein evne som historisk tidlegare ikkje var nådd til å oppretthalde seg sjølv gjennom å produsere økologisk ikkje berekraftige bruksverdiar – noko som nettopp er grunnen til at han har potensiale i seg til å skape økologiske kriser som aldri før er sett, verken i breidde eller djupn, heilt opp til det globale biosfærenivået.

Deretter inkorporerer Marx økologiske omsyn i analysen sin av kapitalistisk verdsetting i marknaden. Trass i at dette kravet kan synast paradoksalt, er det eit faktum at økologisk kritikk av Marx sin "arbeidsverditeori" feilaktig tolkar denne teorien som ei normativ fastslåing av at samanlikna med natur, er arbeid eit viktigare eller overordna vilkår for produksjon. Men for Marx kravde produksjonen av bruksverdiar alltid både natur og arbeid, og arbeid er i seg sjølv eit stoffskifteforhold mellom folk (som sjølv er natur, rettnok sosialt utvikla vesen) og natur.

Marx sjølv reduserte ikkje verdi til abstrakt, sosialt nødvendig arbeidstid. Påstanden hans er heller at kapitalisme, grunna på lausrivinga av arbeidarar frå nødvendige produksjons­vilkår, verdset varer på denne måten. Slik skulle spenninga mellom arbeidsverdiar og dei naturgitte krava til berekraftig produksjon bli sett på som ei ibuande følgje av den meir grunnleggande motseiinga mellom bruksverdi og bytteverdi, og mellom arbeid og kapital.

Kapitalakkumulering kviler både på natur og arbeid som materielle drivkrefter for produksjonen og framskaffing av meirverdi.

Oppsummert: Kapitalen verdset varer berre i tråd med det abstrakte arbeidet dei inneheld. Pengemessig avkasting er rein omfordeling og lir av deira eigne økologiske motseiingar. Sjå nedafor. I alle fall er regelen under kapitalisme fri tileigning og misbruk av bruksverdiane som finst i naturen med sikte på konkurranseproduksjon for profitt.

Det må bli understreka at for Marx kravde verdiproduksjonen (forstått som bytteverdiar) at desse verdiane fekk form som seljelege bruksverdiar. Viss ei vare (og arbeidet som produserer ho) ikkje tener eit menneskeleg behov (om det så er illusorisk, usivilisert eller økologisk øydeleggande), vil ho ikkje bli rekna som verdi i marknaden. Det er nettopp slik det "sosialt nødvendige" ved verdien blir anarkistisk tvinga gjennom marknaden fram som sosialt nødvendig arbeidstid. Slik blir kapitalakkumulering, produksjonen og reinvesteringa av meirverdien avhengig av bruksverdiar skapt både av arbeid og natur.

Kapitalakkumulering føreset ikkje berre arbeid som kan bli utbyta, men også materielle, naturlege vilkår som gjer det muleg for arbeidskraft å bli utbyta og for meirarbeid å få objektform som seljelege varer. Dette hjelper til å forklare korfor kapitalismen gjennom si historie har vorte så øydeleggande for miljøet, og korfor han no trugar livsgrunnlaget på planeten vår. Kort oppsummert er Marx sin kritiske analyse av kapitalistisk verdisetting langtfrå antiøkologisk, men avgjerande for skikkeleg å forstå miljøkriser både historisk og i dag.

João Aguiar: For å handtere miljøproblema våre godt nok må vi forstå vekselverkinga mellom samfunn (ein spesiell produksjonsmåte) og natur. Kan du forklare oss korleis dette stoffskiftet fungerer under kapitalismen?

Paul Burkett: Som alt peika på, er kapitalismen si spesielle form for stoffskifte med natur skapt gjennom det radikale skiljet av dei direkte produsentane frå dei nødvendige vilkåra for produksjon, noko som tok til med jorda.

Det er for eksempel berre på fundamentet til den "frie" arbeidskrafta si vareform (arbeidarar skilde frå jorda og frå andre produksjonsvilkår) at vara og pengeforma kom til å dominere samfunnet sin økonomiske reproduksjon og følgjeleg samfunnet sitt stoffskifte (utvekslingar av materie og energi) med naturen. På bakgrunn av behovet for ein allmenn verdiekvivalent for abstrakt arbeidstid er pengemessig verdisetting sjølvsagt nødvendig under kapitalismen. Dei økologiske motseiingane som veks ut av pengemessig verdisetting og marknadsprising av miljøet, er slik sett forankra i kapitalismen og dermed fullstendig immune mot alle reformer som opprettheld kapitalistisk lønnsarbeid og bytte i ein marknad. Dette gjeld også fullt ut alle slag leiger eller avgifter, enten dei er brukt privat eller av styresmakter. Og desse motseiingane er verkeleg fiendslege (antagonistiske). Pengar og pengeverdiar er homogene, delelege, mobile, reversible og mengdemessig utan grenser i motsetning til den kvalitative variasjonen (og stadig pågåande variasjonen), udelelege, lokalt eineståande, irreversible og mengdemessig avgrensinga til naturgitte bruksverdiar, inkludert økologiske system. Slik som eg viste det i boka mi Marx and Nature er alle dei økologiske motseiingane i pengeverdisetting logisk tatt vare på i Marx sin verdianalyse, og i fleire tilfelle bevisst peika på av Marx. Mens mange av dagens ikkje-marxistiske økologiske økonomar også har peika på at marknadsprising kjem til kort, har dei gjort det utan å feste analysen til systemet sine grunnleggande produksjonsforhold (sjå boka mi: Marxism and Ecological Economics [Brill, 2006] for ein sympatisk kritikk av økologisk økonomi).

Sjølvsagt kan ikkje kapitalismen sine konkrete utslag bli direkte avleidd frå dei abstrakte økologiske motseiingane knytt til pengar og pengeverdisetting. Analysen krev detaljert studie av systemet si historiske utvikling slik ho er forma av klassekamp og konkurransekamp både på nasjonalt og globalt nivå. Marx sjølv viste korleis kapitalismen si utvikling av mekaniserte industrielle produktivkrefter – fabrikkane – dreiv fram ein tidlegar ukjent auke i arbeidsproduktivitet, noko som direkte leidde til ein historisk enorm auke i gjennomstrøyminga av materie og energi, tatt frå og tilført naturomgivnaden. Denne analysen kan bli gjenfunnen i to slag kapitalistiske kriser som er nemnde tidlegare.

På eit nivå fører kapitalismen sin aukande appetitt på råvarer (inkludert slike som blir brukt som energikjelder) uunngåeleg til mangel på desse råvarene på grunn av at denne materialproduksjonen er avhengig av naturgitte vilkår som kapitalistiske bedrifter ikkje sjølve kan reprodusere. Hovudeksemplet på slike problem med materialtilføring som Marx behandla, var 1800-talet si bomullskrise som England og andre tidleg industrialiserte land var utsett for. Marx sine teoretiske analysar av desse krisene var svært sofistikerte. Dei tok omsyn til vekselspelet mellom verdiforhold, teknologiske og andre fysiske produksjonshinder, og avgifter og rolla som kredittsystemet spela i tillegg til spekulasjon i auka materialmangel og prissvingingar. Analysen hans kan lett bli utvida og tilpassa for eksempel dagens oljekriser. (Sjå kapitel 9 i boka mi: Marx and Nature.)

På eit anna nivå skaffar marxismen innsikt i korleis kapitalismen sitt særskilde stoffskifte (metabolisme) genererer kriser i naturføresetnadane for menneskeleg utvikling. Ei innsikt omfattar det som den leiande økologiske økonomen Herman Daly har kalla "brytinga av rammene for solbudsjettet" gjennom utnyttinga av fossilt brensel, noko som tok til med den industrielle revolusjonen. Årsakene til denne utviklinga er høgst relevante i einkvar seriøs debatt om problema knytt til dagens globale oppvarming, for ikkje å nemne dagens "oljesjokk". Her tar dei økologiske økonomane oppdaginga av fossilt brensel som utgangspunktet for den "opphavlege synda" og skuldar ho, saman med ytre kulturfaktorar som "vekstideologien", for systemet si avsporing over på ein økologisk ikkje beredyktig sti. (Sjå framfor alt arbeidet til den store, no døde, Nicholas Georgescu-Roegen.) Marx sin analyse er heilt forskjellig.

I Kapitalen sitt kapitel om "Maskinar og moderne industri" viser han at ein avgjerande føresetnad for auka bruk av dampmaskinar, drivne med fossilt brensel, var lausrivinga av arbeidarane frå kontroll over verktøya som vart brukte i produksjonen og installeringa av desse verktøya i maskinar. Desse kunne deretter bli drivne, ikkje akkurat med menneskeleg eller annan levande energi, men av ikkje-levande "drivkrefter". Med andre ord var det kapitalis­men sine spesielle produksjonsforhold som dreiv fram brotet av rammene for solbudsjettet. (Sjå artikkelen som John Bellamy Foster og eg skreiv i lag i tidsskriftet Theory and Society, februar 2006.)

Til slutt viste Marx at kapitalismen si arealmessige splitting og industrielle integrering av in­dustri og landbruk førte til svikt i tilbakeføringa av næringsstoff som vart dradd ut av jorda, og til omdanninga av desse næringsstoffa til helsefarleg forureining, side om side med øydelegginga av arbeidskrafta gjennom lang og intensiv arbeidstid og med skrale levekår i byområda. Gjennom studiar av Justus von Liebig og andre vitskapsfolk såg Marx denne utviklinga som eit stoffskiftebrot i sirkuleringa av materie og energi, ei sirkulering som var nødvendig for berekraftig reproduksjon av menneske-natur-system. Nye arbeid av John Bellamy Foster, Brett Clark, Richard York, Rebecca Clausen og Philip Mancus har rekonstruert Marx sin analyse av stoffskiftebrotet og utvida det til dagens problem med global oppvarming, tøm­ming og svekking av økosystem i hava gjennom industrielt fiske og landbruk, og bryting av globale nitrogensirkuleringar ved overbruk av uorganisk gjødsel i industrielt landbruk. Foster, Clark og Jason Moore har brukt denne brottilnærminga til å vise korleis "økologisk imperialisme" (guanohandelen, sukkerplantasjane osv.), og økologiske kriser som følgjer av denne, har vore avgjerande for kapitalistisk utvikling og underutvikling i global skala. (Sjå kapitel 9 i boka mi: Marxism and Ecological Economics.)

Det som marxisme skaffar fram og som andre teoriar ikkje kan vise, er nettopp ei demonstrering av at kapitalisme har sitt eige spesifikke stoffskifte med natur, forma av djuptgripande antiøkologisk splitting av arbeidarar frå produksjonsvilkåra og dei formene for marknadsutveksling og pengemessig verdsetting som følgjer av det. Ut frå dette perspektivet må einkvar veg ut av dagens økologiske krise eksplisitt bli antikapitalistisk, dvs. grunna på demokratisk sosialisering av naturen og andre produksjonsvilkår for arbeidarar og lokalsamfunn.

João Aguiar: Mange kommentatorar ser på Kyoto-protokollen som ein reiskap for å løyse stor­parten av miljøskadane frå global oppvarming. Kva meiner du om Kyoto-protokollen? Er han ein reiskap for å få bukt med miljøforfallet eller treng vi fleire og djupare mottiltak? Kva meir er nødvendig for å løyse dagens økologiske krise?

Paul Burkett: Det er innlysande at Kyoto-protokollen er utilstrekkeleg, også om tiltaka i han skulle bli gjennomført. Måla for utslepp av drivhusgassar (DHG) ville berre minke den globale oppvarmingstrenden sakte, men ikkje snu han. Og det er vanskeleg å sjå protokollen som ein suk­sess på sin eigne avgrensa vilkår så lenge USA, den største kjelda for DHG, ikkje deltar. I tillegg til det motseier protokollen seg sjølv ved på ei side å vedgå at globale tvangsmiddel mot DHG er nødvendig og samtidig rår til å bruke marknadsmekanismar, konkurranse og pengeprising for å kunne leve med desse tvangsmidla. Dette lar ikkje berre kjelda til problema, produksjon driven med grenselaus kapitalakkumulering som mål, bli verande urørt. Det hindrar det samarbeidet som er nødvendig for å kunne nå eit kvart fastsett mål for reduksjon av DHG. Det at USA ikkje er avtalepart er i seg sjølv ein klar demonstrasjon av dette, noko også den raske akselerasjonen i utslepp av DHG i dei to mest folkerike økonomiane i verda, Kina og India, er. Ein kvar reduksjon som måte bli oppnådd i dei utvikla landa (og utsiktene er heller ikkje gode for det), vil mest truleg bli meir enn oppspist av den aukande bilbruken og av annan bruk av fossilt drivstoff i Kina og India etter kvart som desse økonomiane i aukande grad blir forma av profittmåla til den multinasjonale kapitalen.

Slik som det har vorte peika på både av miljøetikaren Michael Sandel og av andre, så under­grev tiltak som marknader for DHG og andre former for "frikjøp" for DHG-produsentar (individ, selskap og offentlege organ) dei samarbeidsverdiane som trengst for å kunne handtere global oppvarming og andre miljøproblem. DHG og andre økologiske "ytre faktorar" blir berre ein forretningskostnad, eit anna slag pengeutlegg som kan bli vurderte opp mot alle andre utlegg, noko som grunnleggande behandlar jorda og privatproduserte varer som substitutt (erstatning, bytte) for kvarandre. Samtidig blir drivhusgassreduksjon eit luksusgode som blir mest tilgjengeleg for dei som har mest pengar. Etikken ved å dele ansvar, som er så avgjerande for kunne ta vare på felles globale ressursar, er tapt.

Det å løyse problemet med global oppvarming vil som eit minimum krevje eit klart brot med det regimet av kapitalakkumulasjon som i dag er grunna på bruk av fossilt brensel. (Ein må også vere merksam på at produksjonen av kjøt som mat er ei anna stor kjelde for DHG – pga vekst i metanutslepp frå fe.) Det blir verande eit ope spørsmål om kapitalisme er i stand til å gjennomføre eit så klart brot. Som eg sa, så er utsiktene til det no ikkje gode.

I USA, den største DHG-kjelda, har det ikkje vore noko avgjerande rørsle mot av-bilisme, og solcellekraft for bustader blir verande eit ”ikkje-økonomisk” alternativ for dei fleste. Begge delane demonstrerer dei forkvakla prioriteringane til kapitalakkumulasjonen. Fundamental betring i denne situasjonen ville krevje offentleg planlegging og desentralisert demokratisk kontroll med produksjon og bruk av energi. Og det ville i tillegg krevje styring med forskinga og over innovasjonsprioriteringane. Ikkje noko av dette har systemet vist evne eller vilje til å akseptere.

Endå viktigare: La oss gå ut frå at kapitalisme på eit eller anna vis kan løyse eller leve med dei globale oppvarmingsproblema på sine eigne vilkår. Trass alt kan dette systemet i prinsippet reprodusere seg sjølv så lenge det kan finne arbeidskraft å utbyte og vilkår som gjer utbytinga muleg. Til og med under slike vilkår ville kapitalismen si øydelegging av vilkåra for menneskeleg utvikling halde fram i andre former. Suksessrik reduksjon av DHG ville for eksempel ikkje gjere noko for å løyse den meir allmenne akkumuleringa av giftstoff, uorganiske nitrat og av anna som ikkje kan bli biologisk brote ned i miljøet. Selskapa si privatisering av miljøet, og til og med av dei grunnleggande genetiske byggesteinane i menneskeleg liv, ville halde fram i raskt tempo. Det ville også den aukande tendensen til at stoffskiftet (metabolismen) mellom menneske og natur blir formidla ved ei framandgjort suppe av farmasiprodukt og usunn industrialisert "mat".

Kort sagt: Det ville vere eit misstak av sosialistar berre å sjå på problemet med global oppvar­ming utan også å sjå på den meir allmenne antiøkologiske karakteren til kapitalismen og det tilknytte behovet for eit nytt system, demokratisk styret av krava til berekraftig menneskeleg utvikling.

João Aguiar: Al Gore, tidlegare visepresident i USA og samarbeidspart for amerikansk imperialistisk politikk mellom 1993 og 2000, reiser no verda rundt med filmen sin om global oppvarming: Ei utriveleg sanning. Korleis kan du forklare at nokre av toppfolka på den kapitalistiske politiske scenen no engasjerer seg i denne typen kampanje? Er det for å viske ut ansvaret dei har, eller er det berre ein manøver for å dra økologisk kamp inn i den kapitalistiske politisk-økonomiske ramma?

Paul Burkett: Før ein tar opp dette spørsmålet, må ein huske på i kva sjokkerande omfang konsernkapitalen framleis neglisjerer global oppvarming. Denne uverkelege holdninga er ikkje avgrensa til selskapa som driv med olje og kol. Magasinet Forbes, kanskje det journalistisk leiande talerøyret til kapitalistklassen i landet mitt, gjer ope narr av global oppvarming som lureri mens det foreslår måtar kapitalistar kan tene på det ved å investere i for eksempel kjernekraft. (For ein kritisk gjennomgang, sjå Rebecca Clausen: "Straight from the Billionaire's Mouth", MRZine, 11. april 2007). Ikkje noko viser det sinnsjuke ved kapitalistisk medieytring betre enn den pågåande "debatten" om kor vidt global oppvarming er reell eller ei i CNN og i andre TV-kanalar. Problemet er meir synleg i mengda av dumme vitsar på nattlege talkshows enn som tema i alvorleg offentleg debatt.

Naturlegvis er nokre representantar for kapitalistane genuint opptatt av global oppvarming. På bakgrunn av den overveldande konsensusen blant klimavitskapsfolk om at problemet er reelt og at tida er i ferd med å renne ut viss menneskesamfunnet skal kunne snu det, er dette ikkje overraskande. Dessutan tyder vitskapleg gjennomgang no på at mange nylege klimatiske sjokk, slike som orkanen Katrina, er utslag av den globale oppvarmingstrenden, at slike sjokk alt no stadig aukar i tal og raskt blir verre, og at effekten av dei vil ha ein tendens til å bli ulikt fordelt, med ein uforholdsmessig del av kostnadane lagt på arbeidsfolk og dei fatti­gaste områda, særleg i underutvikla land og regionar. Idet dei innser dette, er nokre relativt "vidsynte" kapitalistar og kapitalistfunksjonærar svært opptatt (skild frå einkvar genuin humanitær nykk dei kan ha) av den politisk-økonomisk ustabile situasjonen som kan bli resulta­tet av klimaendringar i fråver av ein proaktiv elitestyrt strategi i samsvar med vedvarande dominans for "privateigedom" og "marknadsfridommar" (det vil seie konkurransedyktig produksjon og realisering av meirverdi) innafor økonomien.

Denne bakgrunnen hjelper til å forklare avgrunnen mellom den stygge diagnosen og politikkframlegga som karakteriserer Gore si Utrivelege sanning og andre rapportar frå herskarklas­sen om global oppvarming. Dei ønskjer å gjere noko med krisa utan å sjå på den grunnleggande antiøkologiske karakteren til kapitalakkumulasjonssystemet som skapte ho. Dei snakkar som om DHG-problemet berre er eit spørsmål om feil livsstilval gjort av folk flest, eller ei menneskeleg kulturell tilkortkoming av eit eller anna slag. Følgjeleg vil initiativ, grunna i tilnærminga til denne eliten, kome til tungt å bruke marknadsinsentiv som ikkje vil røre ved, men heller styrke dei utbytande og framandgjorde klasse- og konkurranseforholda der kapitalismen bruker og misbruker naturgitt rikdom. Som peika på ovafor, vil denne tilnærminga truleg feile til og med på sine eigne avgrensa område. Og nettopp fordi dei er uvillige eller ute av stand til å "namngje systemet" og konfrontere systemet sine spesifikke historiske maktforhold, vil eliten sine diskusjonar om DHG-reduksjon behandle global oppvarming og andre miljøkriser som åtskilde eineståande saker. Som eit resultat, til og med om desse DHG-initiativa på eit eller anna viss skulle "lykkast" i å tillate den kapitalistiske økonomien i å reprodusere seg sjølv, ville heile systemet med plyndring og forgifting av naturen – og utbyting og utarming av det store fleirtalet til jorda sine folk – halde fram. Oppgåva vår som sosialistar er å peike på desse motseiingane og møte dei med ikkje-utbytande økologiske verdiar, informert av det aktive engasjementet vårt saman med antikapitalistiske rørsler blant arbeidarar og lokalsamfunn.

João Aguiar: For omtrent eitt og eit halvt år sidan publiserte du ein viktig artikkel om kommunisme og berekraftig utvikling i Monthly Review. Korleis er eit klasselaust samfunn i stand til å utvikle ein ny type tileigning av natur og korleis kunne det samfunnet skape ein ikkje-forureinande økonomi?

Paul Burkett: I artikkelen min i Monthly Review prøvde eg å vri debatten om det levedyktige og tiltrekkande ved Marx sin visjon av kommunisme frå den tidlegare fokuseringa på effektiv allokering ved planlegging opp mot marknaden, og over mot Marx si opphavlege vektlegging av kommunisme som eit system for menneskeleg utvikling. Marx såg kommunisme som ein logisk framvekst ikkje berre av dei produktive evnene som var skapte under kapitalismen, men også av kampar til arbeidarar og lokalsamfunn for å omforme kapitalistiske produktivkrefter til former som ikkje er utbytande og framandgjorde når det gjaldt stoffskiftet mellom menneskje og natur.

Marx såg ikkje kommunisme som berre ein planlagd bruk av dei produktive teknikkane som var arva frå kapitalismen, men som ei revolusjonær omforming av sjølve produksjonen – ein banebrytande, langsiktig prosess av kvalitative endringar av teknologi og av sosioøkonomiske forhold. Og han la vekt på den viktige oppgåva til kampar mot alle former for privatisering og profittdriven utbyting av naturen ("landjorda") i denne revolu­sjonære prosessen. Dette var den kvalitative, menneskeutviklande samanhengen der han viste det nødvendige både ved å planlegge og ved ikkje-marknadsallokering av menneskelege og naturgitte ressursar, og behovet og potensialet for reduksjonar i arbeidstid. Eg vil legge til at Michael Lebowitz har ytt stor hjelp til å rekonstruere dette "kommunisme som menneskeleg utvikling"-perspektivet, ikkje berre teoretisk, men gjennom det direkte engasjementet hans i den revolusjonære prosessen som no er under vegs i Venezuela. (Sjå boka hans Beyond Capital, Second Edition, St. Martin's Press, 2003 og Sosialisme skapes ikke i himmelen, Rødt!, 2007.)

I eit kommunistisk samfunn er produksjon kooperativ og demokratisk kontrollert av dei direkte produsentane og lokalsamfunna, uformidla av kapitalismen sine framandgjorde former for økonomisk sosialisering, dvs. utan marknad, pengar og staten. (Gjennom den revolusjonære omdanningsperioden til kommunisme vil arbeidarar og lokalsamfunn ha bruk for demokratisk å omskape og gjere seg nytte av statsinstitusjonar til å ta makta frå kapitalistklassen og som eit våpen for å sosialisere produksjonsvilkåra. Det var dette Marx meinte med proletariatets diktatur, slik Hal Draper viser det i sitt monumentale fleirbindsverk: Karl Marx's Theory of Revolution, Monthly Review Press.)

I staden for den konkurransemessige jakta etter privat profitt lagar kommunismen bruksverdiar i tråd med menneskelege behov og evner. Det er hovudsiktemåla til produksjon, distribusjon og konsum. Denne prioriteringa av bruksverdi over bytteverdi er det som skaper potensialet for kommunisme til å redusere det at sam­funnet er avhengig av ein veksande produktiv, men økologisk øydeleggande, bruk av materie og energi. For eksempel blir det muleg å legge mindre vekt på masseproduksjon av ulike materielle konsumvarer og meir vekt på den intellektuelle utviklinga (teoretisk og praktisk) til produsenten og lokalsamfunna, ikkje minst når ein føreset kraftig reduksjon i arbeidstida.

Bruken av planlegging og demokratisk drøfting i staden for marknad er ikkje slutten eller målet her, men heller midla for å nå berekraftig menneskeleg utvikling. Det felles eller offentlege "gode" kan på denne måten bli internalisert inn i heile systemet av økonomisk kalkulering, arbeid og produksjon i staden for å bli sett på som noko "utaforliggande", slik det er under kapitalismen.

Denne visjonen skaffar ikkje fram ein blåkopi for ei økologivennleg omlegging av produksjon. Det er heller ikkje sikkert at eit samfunn av samanslutta produsentar og lokalsamfunn etter kapitalismen vil omforme og gjennomføre produksjon i økologisk berekraftige retningar. Ei kommunistisk omstrukturering av det produktive stoffskiftet er eit nødvendig, men ikkje tilstrekkeleg, vilkår for økologisk berekraftig menneskeleg utvikling. Alt avheng av den eksplisitte integreringa av økologiske og andre felles vurderingar inn i den antikapitalistiske revolusjonære prosessen.

Det vi kan seie er at for å kunne bli økologisk berekraftig, må ein økonomi:

  • 1) erkjenne og internalisere samfunnet sitt ansvar for berekraftig å styre stoffskiftet vårt med naturen, å verne jorda som felles rikdom for noverande og framtidige generasjonar
  • 2) tilføre vitskapleg og teknologisk kunnskap til alle produsentar og lokalsamfunn, slik dette trengst for at det økologiske ansvaret skal kunne bli fullført gjennom heile produksjonsprosessen og i konsumet
  • 3) erkjenne det usikre og ufullstendige ved kunnskapen vår om økologi og biosystem, og av dette at det er nødvendig å følgje "føre-var-prinsippet" i alle avgjerder om produksjon (inga særskild handling gjort utan klart å demonstrere fråver av økologiske skader av handlinga)
  • 4) respektere behovet for mangfald i menneskelege økonomiske relasjonar avhengig av vekslande naturvilkår og behovet for ulike vegar til menneskeleg utfalding gjennom produktive og reproduktive handlingar.

Det er vanskeleg å sjå korleis desse fire krava kan bli oppfylde utan eit klart brot med kapitalismen si pengemessige og profittmessige kalkulering og anarkistiske konkurranse. Det trengst planlegging og samarbeid i tråd med det beste i menneskeleg utvikling. Utviklinga av folk som materielle og sosiale vesen er her både middel og mål. Slik Marx formulerte det: "Fridom på dette området kan berre bestå i dette at sosialiserte menneske, dei samanslutta produsentane, styrer det menneskelege stoffskiftet med naturen på ein rasjonell måte, fører det inn under deira kollektive kontroll i staden for å bli dominert av det som ei blind makt; nå det med den lågaste bruken av energi og på dei mest verdige og høvelege vilkåra for deira men­neskelege natur" (Kapitalen, Bind III, Vintage, 1981, side 959).

Denne kommunismevisjonen, som eit system forplikta til berekraftig menneskeleg utvikling som skal vekse ut av antikapitalistisk kamp, har ein opphøgd plass for urfolk i heile verda i deira strev for å stå mot multinasjonal kapital si "akkumulering gjennom fordriving" – ved å gjenopplive deira felles eigedomssystem og kulturfesta teknikkar for berekraftig bruk av vatn, grunn, ulike plantar og andre felles ressursar.

Industriarbeidarar og lokalsamfunn kan lære mykje frå desse i hovudsak landsbygdbasserte rørslene om dei institusjonelle og teknologiske formene som trengst for å utvikle autonome, sjølvbergande, differensierte og samarbeids-demokratiske alternativ til kapitalismen sin utbytande og økologisk katastrofale produksjon (Sjå David Barkin sitt viktige arbeid: Rikdom, fattigdom og berekraftig utvikling, Editorial Jus, 1998, tilgjengeleg på econwpa.wustl.edu/eprints/dev/papers/0506/05060003.pdf)