Palestinsk enhet og dens utfordringer

Av Petter Bauck

Nr 3 2011

Nyheten om en avtale mellom de to dominerende palestinske politiske fraksjonene Fatah og Hamas skapte overskrifter i media over hele verden. I Gaza og på Vestbredden ble avtalen hilst velkommen.
Palestinerne har sett seg leie på den indre splittelsen blant sine egne, som dramatisk har svekket dere posisjon nasjonalt og internasjonalt.
Men kritikken mot de sentrale politiske aktørene fra alle fraksjoner er fortsatt sterk. En avtale mellom Fatah og Hamas endrer ikke på dette.

Petter Bauck jobber i Norad med bistand i konfliktområder. Har jobbet i Palestina fra 2000 til 2003, og er solidaritetsaktivist med erfaring fra Eritrea, Afghanistan og spesielt Palestina

Fra israelsk side og fra sentrale støttespillere for Israel, som USA, har det ikke manglet på advarsler når avtalen var en realitet: «Fatah må velge mellom forhandlinger med Israel om en fredsløsning og forhandlinger og samarbeid med Hamas»; og «det er uaktuelt å samarbeide med en palestinsk regjering støttet av Hamas». Det er ikke noe enkelt farvann palestinerne nå navigerer i. Samtidig forbereder palestinerne å legge fram et resolusjonsforslag i FNs Generalforsamling i september 2011, som kan resultere i at et stort antall land anerkjenner en suveren palestinsk stat innenfor grensene som ble fastsatt ved våpenhvilen i 1949; den såkalte «Grønne linjen» eller 1967-grensen. Det varsles at i det minste USA vil nedlegge veto mot en slik anerkjennelse i FNs Sikkerhetsråd, som også må godkjenne nye medlemsland i FN.

«Et være eller ikke være»

Høsten 2009 lanserte statsminister Fayad sitt to års program for statsbygging, som en forberedelse til anmodningen om FNs anerkjennelse. Som et ledd i dette arbeidet har regjeringen i Ramallah oppnådd anerkjennelse fra Verdensbanken og Det Internasjonale Pengefondet (IMF), som begge fastslår at den palestinske administrasjonen tilfredsstiller kravene til å kunne styre en stat. (Men husk; det foreligger ikke noen internasjonalt aksepterte «krav» for at en stat skal kunne anerkjennes som suveren, ut over at den har kontroll over et nærmere angitt territorium.) Det antydes at 2/3 av FNs nesten 200 medlemsland kan komme til å stemme for anerkjennelse av Palestina i FNs Generalforsamling.

Det som i liten grad fokuseres, er det faktum at da statsbyggingsprosjektet ble lansert høsten 2009, ble det også slått fast fra sentrale aktører innen Palestinske myndigheter (PA) at dette var et siste forsøk på å oppnå uavhengighet og en suveren palestinsk stat innenfor internasjonalt anerkjente grenser i kjølvannet av Oslo-avtalen. Dersom man ikke lyktes, var man av den oppfatning at alternativet var å legge ned Palestinske myndigheter, og tilbakeføre ansvaret for de okkuperte områdene helt og holdent til okkupanten Israel. Man innså at PA hadde utviklet seg til en alternativ administrator av okkupasjonen, uten noen utvikling å snakke om i retning av en uavhengig palestinsk stat.

La oss rekapitulere litt av historien for å sette det som skjer nå inn i en større sammenheng:

Palestina-papirene: «Selger ut sentrale krav»

Al Jazeera og The Guardian offentliggjorde tidlig i 2011 dokumenter fra de siste årenes forhandlinger mellom israelerne og palestinerne. Dokumenter om hvordan britisk etterretning bisto i å bygge opp palestinske sikkerhetsstyrker for å knuse Hamas, skal inngå. Abbas avviste først dokumentene. Hamas omfavnet dem som en bekreftelse på Fatah-ledelsen sin vilje til å «selge ut» sentrale krav som Øst Jerusalem, flyktningenes rett til retur (som er nedfelt i en egen FN-resolusjon) og grensene fra 1967. Dette er ikke en ny kritikk. Under min tid i Palestina fra 2000 til 2003 var dette en gjenganger. Arafat var den som gikk fri for kritikken i lys av rollen som et nasjonalt samlende symbol. At britene skal ha støttet Fatah-kontrollerte sikkerhetsstyrker, så de kunne knuse Hamas, føyer seg til informasjonen, som har vært kjent lenge, om amerikansk støtte under General Dayton for å bidra til det samme, etter at Hamas vant det demokratiske valget i Palestina i januar 2006 og tok full kontroll i Gaza sommeren 2007.

Den palestinske ledelsen på Vestbredden kommer svekket ut av avsløringene. Det internasjonale samfunnet, og spesielt USA og Europa, kommer ikke særlig bedre ut, i lys av alle fagre ord om politisk løsning. Det tegner seg et bilde av et internasjonalt samfunn som har lagt Israels ekspansive politikk til grunn for sin retorikk om en fredsprosess. Den etniske rensingen, som den israelske historikeren Ilan Pappe (2006) har skrevet om med basis i årene rundt Israels opprettelse, har fått fortsette under dekke av prat om en politisk løsning. Det siste året har okkupanten Israel gitt grønt lys for flere nye bosettinger på okkupert land, direkte i strid med internasjonale konvensjoner, både rundt Jerusalem og ved Nablus.

Den indre opposisjonen i Fatah

Fatah ble raskt ryggraden i den palestinske frigjøringsbevegelsen, i eksil allerede fra 1970-tallet. Arafat ble symbolet på den nasjonale kampen. Han ledet Fatah og den palestinske frigjøringsbevegelsen, som var dominert av Fatah, først fra Jordan fram til 1970, så fra Beirut fram til 1983 og endelig fra Tunis. Viktige gjennombrudd ble vunnet, som Arafats tale til FNs Generalforsamling. Med Oslo-avtalen i 1993 ble vi presentert for et gjennombrudd som skulle bane veien for en suveren palestinsk stat. Det er andre utviklingstrekk som kan bidra til å øke vår forståelse for hva som har skjedd og skjer i det palestinske samfunnet.

En palestinsk venn sa for et drøyt år siden, da jeg spurte om klima mellom Fatah og Hamas, at faren for ledelsen i Ramallah og regjeringen til Fayad ikke var Hamas, men intern opposisjon i Fatah. Fatah-kongressen i Bethlehem høsten 2009 ble ikke den fornyelsen og legitimeringen mange hadde håpet på. Det demokratiske underskuddet i Fatah har tiltatt siden undertegningen av Oslo-avtalen i 1993. Sentrale organer har ikke vært sammenkalt siden slutten på 1980-tallet. Ulike ledelser er «supplert» når medlemmer av ulike grunner ikke lengre kunne fylle sin posisjon, som ved dødsfall og sjukdom. Med Oslo-avtalen ble i tillegg fokus flyttet fra hele den palestinske befolkningen, enten de var i de okkuperte områdene, i flyktningleire i ulike land i regionen eller integrert i befolkningen i land som Jordan, til befolkningen i de okkuperte områdene. Kritikken om utvikling av en elite som til dels tilranet seg privilegier i utviklingen etter at de palestinske myndighetene er etablert i 1993/94, vokser etter hvert i styrke. Historiene om enkeltpersoner som får kontroll med ulike innkjøpsmonopoler, som mel, tobakk og sement, florerer. Utlegningene om hvordan Yassir Arafat bruker situasjonen for å sikre seg lojalitet fra ulike fløyer i det palestinske samfunnet er mange. Påstander om korrupsjon og nepotisme framsettes stadig oftere.

I vår iver etter å «ta stilling» i den politiske kampen innad i Palestina, og kravet at palestinerne stemmer «som vi vil», retter vi i liten grad søkelyset mot den politiske utviklingen i det palestinske samfunnet, og ikke minst innad i den dominerende bevegelsen Fatah.

Israelske økonomiske interesser og den første intifadaen

Med Israels okkupasjon av Vestbredden og Gaza i 1967 startet en ny epoke i de palestinske områdene, bl.a. med en omfattende arbeidsvandring til Israel, til bygningsindustrien, jordbruket og tjenesteytende sektorer. Israelske økonomer har beskrevet hvordan dette la grunnlaget for israelsk militærindustri, nå en av verdens største (Stewart Reiser, 1989). En stor gruppe palestinere endret status fra dagarbeidere i Gaza og på Vestbredden, til arbeidere med fast inntekt fra Israel. Vi ser kimen til en sosial endring i viktige grupper av den store palestinske flyktningbefolkningen i leirene på Vestbredden og i Gaza. Fra 1972 opprettes stadig nye universiteter i de okkuperte områdene, som Bir Zeit ved Ramallah, Bethlehem, Nablus, Gaza og Hebron. Unge fra flyktningleirene og landsbyene får med ett mulighet til høyere utdannelse. Tidligere var det barn fra overklassen med landeierne som fikk denne muligheten i Europa og USA. Den amerikanske professoren Glenn E. Robinson (1997) beskriver hvordan dette la grunnlaget for den sivile motstanden mot okkupasjonen – den første Intifadaen, som varte fra 1987 til 1993. Det vokste fram et nytt lederskap i de okkuperte om-rådene, som var langt mer kompromissløst i forhold til okkupanten. Landeierne, som siden det Ottomanske riket hadde vært garantister for sosial ro og ikke opprør mot fremmede herskere, svekket sin posisjon. Britene var avhengige av denne eliten under Mandatperioden. Jordan og Israel videreførte båndene, inntil den første Intifadaen.

Arafats eksilledelse utfordres

Den palestinske ledelsen og Arafat i eksil opplevde det nye lederskapet som en utfordrer. Israel erfarte at deres partnere i de okkuperte områdene ble svekket. Fram til i dag har palestinernes forhandlingsvilje på begynnelsen av 1990-tallet vært forklart med resultatet av Arafats støtte til Saddam Hussain i forbindelse med den første Gulfkrigen. Støtten fra en rekke arabiske land ble stoppet. Fatah og PLO kom i en alvorlig økonomisk knipe. Det er imidlertid grunn til å reise spørsmålet om Oslo-avtalen i 1993 ble en realitet også fordi Israel og den palestinske eksilledelsen erfarte en felles interesse i å svekke den nye ledelsen i de okkuperte områdene? Var Arafat villig til å gå inn i rollen som garantist for Israels sikkerhet og administrator av deres okkupasjon, mot at han, med Israels hjelp, og støttet av det internasjonale samfunnet, fikk satt ledelsen for den første Intifadaen på et sidespor?

Det var i alle fall det som skjedde. Etter 1993 ble den palestinske myndigheten (PA) opprettet, under ledelse av Arafat, prisgitt Israels beslutninger om hvilket ansvar den skulle ha. Fokus ved oppbyggingen av de palestinske sikkerhetsstyrkene var Israels sikkerhet. PLO, kontrollert av Fatah og under ledelse av Arafat, var dialogpartner med Israel. PA ble dominert av eksilpalestinere. Et populært uttrykk for dette var begrepene «The old guard» og «The young guard», hvor det siste henspeilte på ledelsen fra den første Intifadaen.

Illusjonen om en stat med «full suverenitet»

Med PA på plass startet vi som internasjonalt samfunn å behandle de palestinske myndighetene som suverene myndigheter. Vi stilte raskt de samme kravene til denne pseudomyndigheten, som vi stilte til suverene stater, i forhold til ansvar for egens befolknings sikkerhet, sosiale rettigheter som utdanning og helse osv. Det vi «glemte» var at PA fra starten av var en konstruksjon som var totalt avhengig av internasjonal støtte og som fikk sin myndighet fastsatt av Israel, enten som et resultat av dialog, som et resultat av israelske militære aksjoner, som da Israel inntok byene på Vestbredden i mars/april 2002, eller som en følge av israelsk økonomisk utpressing, som tilbakeholdelse av innkrevd skatt og toll eller forsinkelser eller stopp i utførsel av palestinske produkter. Samtidig ble Israel «fritatt» for sitt ansvar i henhold til Genève konvensjonen for befolkningen i de okkuperte områdene. Internasjonal støtte til det palestinske prosjektet erstattet det ansvaret Israel hadde som okkupant, for utdanning, helse og andre tiltak for sivilbefolkningens sikkerhet og velvære.

Motstand mot både Israel og den palestinske ledelsen

Utbruddet av den andre Intifadaen 28. september 2000 blir knyttet til Ariel Sharons vandring ved Klippemoskeen i Jerusalem. Under lå en oppsamlet frustrasjon over manglende framgang i fredsprosessen, svak økonomisk utvikling og en ledelse som ble kritisert for nepotisme, korrupsjon og ettergivenhet i forhandlingene med Israel. Kanskje er det mest korrekt å si at målskiven for dette opprøret var flerdelt, og inkluderte både Israel, Fatah ledelsen og det internasjonale samfunnet?

Valget til lovgivende forsamling (PLC) i 2006, presset fram ikke minst av det internasjonale samfunnet i et håp om å få fram mer samarbeidsvillige aktører, ble en seier for Hamas. Man kan skylde på valgordningen, men utvilsomt hadde misnøyen med Fatah-ledelsen og splittelsen internt i Fatah etter den første Intifadaen, og misnøyen med PA, dominert av Fatah, stor betydning.

Halvparten av representantene til PLC velges på nasjonale lister. Ett mandat skilte Hamas og Fatah når resultatet av stemmegivningen på de nasjonale listene forelå. Den andre halvparten av mandatene velges på fylkeslister. Der Hamas opptrådte samlet på fylkeslistene, opplevde Fatah at enkeltmedlemmer stilte som uavhengige kandidater. Fatah gjorde et forsøk på å gjennomføre interne primærvalg, slik partiene gjør i USA, for å avklare sammensetningen av fylkeslistene. De lyktes ikke fordi valgkontorer og materiale flere steder ble ødelagt. Ryktene i etterkant peker mot interne krefter i Fatah. Ledelsen i Fatah fattet så beslutningen om fylkeskandidatene. Jeg har opplevd sterke reaksjoner på denne prosessen. Fatahs stemmer ble splittet mellom de offisielle fylkeslistene og individuelle kandidater. En valgordning der «vinneren tar alt» favoriserte Hamas. Et eksempel på at Fatah lokalt maktet å opptre samlet var Rafah helt sør på Gaza-stripen. Der hadde Fatah tapt kommunevalget til Hamas året før. Det lokale Fatah-partiet klarte å stille en fylkesliste som samlet stemmene, og Fatah vant 2 av de 3 fylkesmandatene.

Det internasjonale samfunnets rolle

Det internasjonale samfunnet erklærte valget for demokratisk og skikkelig. Men det ble raskt klart at en regjering med basis i Hamas, med flertall i PLC, ikke ville få omfattende internasjonal støtte. Internt nektet palestinske sikkerhetsstyrker, som var opprettet og kontrollert av Fatah, å innordne seg under en ny demokratisk valgt regjering. Det var duket for økte interne palestinske motsetninger. Det internasjonale samfunnet spilte en aktiv rolle.

Tidligere under den andre Intifadaen kom det for dagen en dokument utarbeidet av palestinske fanger i israelske fengsler, inklusive bl.a. Fatahlederen Marwan Barghouti. Dokumentet fikk stor oppmerksomhet i den palestinske befolkningen, ikke minst fordi det var et nasjonalt dokument fra alle de politiske fraksjonene og fordi dokumentet var meget klart på hvilke røde linjer som skal gjelde for den palestinske ledelsen i forhandlinger med Israel. Slikt sett var dokumentet en klar advarsel til PLO, Fatah-ledelsen og PA, som ble stadig sterkere kritisert for å selge ut sentrale krav, noe som på nytt ble aktualisert med offentliggjøringen av Palestina-papirene i 2011. Etter valget i januar 2006 ble det i et kort intermesso våren 2007 etablert en nasjonal samlingsregjering av Hamas og Fatah basert nettopp på dette «fangedokumentet ». Norge var det eneste landet i den vestlige verden som anerkjente denne regjeringen, som raskt ble oppløst, og erstattet av en regjering oppnevnt av president Abbas, men uten den påkrevde godkjenningen i PLC.

Det samme internasjonale samfunnet har seinere avvist Hamas fordi organisasjonen ikke ubetinget aksepterte avtalene PLO hadde inngått med Israel. Sentralt sto kravet å avstå fra voldsbruk og kravet om å anerkjenne staten Israels rett til å eksistere. Det ble gjort et stort poeng av at Hamas sin politiske plattform satt som mål å utradere Israel, et krav også Fatahs politiske plattform tidligere har inneholdt. Fra sentrale ledere i Hamas ble det pekt på at en gjensidighet i forhold til kravene om slutt på bruk av vold og en anerkjennelse av en stats rett til å eksistere var en forutsetning for organisasjonen. Det er verdt å huske at ved undertegningen av Oslo-avtalen i 1993 anerkjente PLO Israels rett som stat til å eksistere, mens Israel anerkjente PLO som palestinernes legitime representant.

Det internasjonale samfunnet fortsatt samarbeidet med en regjering som har svekket legitimitet i det palestinske folket, med et parti som tapte valget i 2006 og en fraksjon i Fatah som kom i posisjon i 1993 med vår hjelp. Arbeidet med å styrke sikkerhetsorganisasjoner, som er partipolitisk kontrollert og ikke demokratisk forankret, er videreført. PLO, som vi anerkjenner, har tidvis fortsatt forhandlingene med Israel. Verken Hamas som vant valget i 2006 eller deler av opposisjonen i Fatah er trukket med.

Veien videre

Det sentrale spørsmålet for palestinerne og for det internasjonale samfunnet er den israelske okkupasjonen av de palestinske områdene. Det har for ofte vært for lett å rette søkelyset mot kun palestinske forhold når veien videre skal skisseres. Siden 2006 har en gjenganger vært behovet for nasjonal forsoning mellom de to dominerende palestinske organisasjonene Fatah og Hamas. I forhold til Gaza har det faktum at Hamas har nektet å etterkomme internasjonale krav om å akseptere og å etterleve alle de avtalene PLO til nå har inngått med Israel, inkludert å anerkjenne Israels rett til å eksistere som stat, det sentrale ankepunktet.

Blokaden av Gaza blir mer sett på som en følge av Hamas sin manglende vilje enn som et ledd i den fortsatt israelske okkupasjonen. Palestinerne blir manet til å gå inn i nye forhandlinger med Israel uten at fokuset i særlig grad rettes mot israelsk okkupasjon og fortsatt bosettingspolitikk og anneksjon av land, alt i strid med folkeretten.

Om vi skal klare å manøvrere i denne komplekse situasjonen, er det imidlertid også viktig at vi kjenner godt til kompleksiteten på palestinsk side, som vi må kjenne til kompleksiteten på israelsk side. I vår støtte, enten det er offentlig bistand eller gjennom en solidaritetsorganisasjon eller direkte politisk støtte, er det alltid en fare for at vi kan bidra til at konflikter skjerpes på en uheldig måte og at vi bidrar til å svekke den vi egentlig ville støtte.

At trusselen mot ledelsen i Ramallah og regjeringen til Fayad først og fremst kommer fra opposisjonen i Fatah bør mane til ettertanke. Klassekampen kan 9. februar fortelle oss av forholdet mellom Fatah på Vestbredden og i Gaza er på et lavmål. Har vi i vår iver etter å søke en politisk løsning bidratt til en korrumpering av den palestinske ledelsen, og derigjennom direkte eller indirekte lagt kortene i hendene på israelerne? Var det hensikten fra enkelte hele tiden? Skulle palestinerne føres bak lyset for å bidra til den israelske visjonen om et hjemland fra Middelhavet til Jordanelva og at bildet Ilan Pappe tegner skulle bli en realitet? Eller har vi totalt gått vill i vår manglende evne til å se det politiske spillet på palestinsk side? Har vi latt oss blende av Arafat og hans rolle som en nasjonalt samlende figur, og glemt å bidra til at hans legitimitet i eget folk ble opprettholdt?

Palestina-papirene forteller mye om forhandlingene. Supplert med andre kilder tegnes et langt mer komplisert bilde av den politiske utviklingen og det internasjonale samfunnets rolle. Er vi rede til kritisk å analysere denne rollen? Eller skal vi nok en gang skyve palestinerne foran oss og si at de må forhandle fram en løsning med israelerne? Det var FN som delte det britiske mandatområdet i 1947. Det er derfor fortsatt FNs ansvar å bidra til at løsningen ivaretar alle aktørenes legitime interesser.

Det internasjonale samfunnet er en sentral aktør i forhold til det politiske spillet, og i forhold til den økonomiske utviklingen. Store summer kanaliseres inn i de okkuperte områdene, dels gjennom FN og spesielt UNRWA, gjennom regjeringen i Ramallah og gjennom sivilt samfunns aktører. Hva enkelte land kanaliserer til Hamasadministrasjonen i Gaza har vi liten oversikt over. Det spørsmålet få har vært villige til å stille er hvordan vår økonomiske støtte og hvordan den kanaliseres innvirker på sentrale politiske spørsmål i det palestinske området og i konflikten med Israel. Bidrar vi for eksempel til å legge til rette for nasjonal forsoning mellom Fatah og Hamas, og sikre en demokratisk utvikling internt i de to organisasjonene, med måten vi kanaliserer hjelpen, eller sementerer vi eksisterende svakheter og motsetninger?

Spørsmålet om vi overtar ansvaret fra okkupanten gjennom vår støtte har vært reist i mange år, men er fortsatt like aktuelt. I løpet av noen måneder kan det bli et spørsmål vi aktivt må forholde oss til, om palestinske myndigheter velger å legge ned sitt arbeid, slik man tidlig har varslet er et alternativ. Fra flere hold, bl.a. lederen i AUF Eskil Pedersen, tas det til orde for en langt mer proaktiv rolle i konflikten, med et tydeligere press på Israel, for å få en slutt på okkupasjonen og reagere på alle israelske utspill som undergraver en framtidig levedyktig palestinsk stat. Dette står i klar kontrast til utviklingen i Israel, hvor Knesset nylig har vedtatt en lov som gjør det ulovlig å oppfordre til boikott av for eksempel varer produsert i de ulovlige bosettingene på Vestbredden, som Ahava-produkter.

Dialogen med Hamas har lenge vært et spørsmål mange internasjonale aktører har holdt en armlengdes avstand til. Hamas defineres to terroristisk og dermed umulig å få kontakt med. Norge er et av de få vestlige landene hvor vi får bekreftet at man har kontakt med Hamas. Utenriksministeren har sagt at han ser på Hamas som del av det nasjonale politiske uttrykket. Internasjonalt blir det i stadig sterkere grad pekt på betydningen av at aktører som USA og EU endrer sin holdning til Hamas og etablerer en dialog med organisasjonen. Uten en slik endring mener man, med god grunn, at det vil være vanskelig og nå en politisk løsning på konflikten. Utfordringen blir om man vil være like åpen på å revurdere rollen det internasjonale samfunnet har spilt, bl.a. i arbeidet med Oslo-avtalen og i etterkant av denne. Er man rede til å innse at flere av de avtalene som er inngått i prosessen, ikke minst spørsmålet om å avstå fra voldsbruk, har mistet sin legitimitet, ikke minst som en følge av israelsk adferd? Det er et paradoks at mens det internasjonale samfunnet, inklusive Norge, kategoriserer Hamas-styret i Gaza som illegitimt, så er norske innvandringsmyndigheter åpne for å returnere asylsøkere til dette regimet via Egypt.

Både Fatah og Hamas ledelsene står overfor stor utfordringer i forhold til å reetablere sin legitimitet i den palestinske befolkningen. Hamas, som vant valget i 2006 ikke minst som en følge av utstrakt misnøye med Fatah-ledelsen, har i ettertid utviklet mange av de samme nepotistiske mønstrene som Fatah var beryktet for. Hamas kontrollerte sikkerhetsstyrker i Gaza brukes aktivt for å motvirke opposisjon, fra Fata så vel som fra radikale islamske krefter. En religiøs ensretting av samfunnet har funnet sted. Partidemokratiet i Hamas har i lang tid fungert langt bedre enn i Fatah, noe bl.a. Are Hovdenak viser i sin forskning. Men polariseringen mellom de to hovedorganisasjonene har utvilsomt fungert ødeleggende på begge, og ikke minst på deres legitimitet i befolkningen. Fatah har i tillegg en stor utfordring i å gjøre opp med det store demokratiske underskuddet som har utviklet seg over flere tiår. Som del av diskusjonen om nasjonal forsoning inngår også spørsmålet om Hamas sitt medlemskap i PLO, palestinernes nasjonale paraplyorganisasjon, som også er internasjonalt anerkjent og akseptert av Israel som palestinernes representant. For å gå inn som medlem krever Hamas fri valg i PLO, noe som klart vil utfordre Fatah sitt monopol i organisasjonen. Kravet er rett og rimelig.

Igjen vil det internasjonale samfunnet spille en avgjørende rolle, ikke som medlem av PLO, men gjennom sin vilje til å akseptere resultatet eller sin automatiske avvisning av resultatet om Hamas får en sterk posisjon. Igjen ser vi hvor uheldig internasjonal innblanding i demokratiske prosesser i et land eller en frigjøringsbevegelse kan være. I de palestinske politiske prosessene har det internasjonale samfunnet blandet seg inn med fatale konsekvenser over lang tid. En løsning på konflikten og en suveren palestinsk stat forutsetter også at det internasjonale samfunnet innser sin uheldige rolle og aksepterer at det politiske spillet i Palestina må avgjøres av palestinerne sjøl. Vår rolle er å bidra til åpne og redelige prosesser. Så må vi være villige til å akseptere resultatet og arbeide sammen med de som får det palestinske folkets tillit.