Tron Øgrim – revisited
Av Pål Steigan
Tron Øgrim skreiv i 2004 et notat under tittelen «Kapitalismen skifter sjef, verdenshistoriske virkninger av at Kina går forbi USA». Den er trykt i Rødt! Nr 2, 2005. Det er drøye fem år siden. Hvordan står artikkelen seg ved inngang til det andre tiåret av det 21. århundre? Jeg har sett litt på det.
1) KINA går forbi USA
«I de nærmeste åra vil USA bli erstatta som verdens største økonomi (målt i det den engelske verden kaller GDP PPP) bli erstatta av KINA.» (PPP = kjøpekraftsparitet, en måte å måle økonomier på gjennom å se på hva man faktisk får for pengene i det enkelte landet.)
Det finnes flere måter å måle dette på, men resultatene er ikke så veldig ulike. IMF hadde følgende oppstilling for 2008: (mill. US $)
Regnet på denne måten er verdens samlede GDP (PPP) 68,996,849, dvs at USA står for 20,7 % og Kina for 11,5 %.
Konklusjon: Øgrim hadde rett.
2) USAs situasjon NÅ (2004)
«USA dominerer verden økonomisk. Størst finanskapital. Dollaren er verdensvaluta. Størst utenlandsinvesteringer. Størst økonomi målt i GDP (PPP el "rådollar"). Ledende på en del teknologiutvikling, bl.a. data hardware og romteknologi. Sterkest og mest internasjonalt slagkraftige hær. Flest internasjonale allierte, sterkeste makt i innflytelse fx i FN.»
Vurdering: Siden da har vi opplevd ei finanskrise som demonstrerte at USA er tungt forgjeldet og at det er Kina som står for en stor del av denne gjelda.
3) USAs vei til verdenshegemoniet
(Historisk gjennomgang. Ikke noe nytt å tilføye.)
4) KINAS situasjon NÅ (2004)
«Ut fra Kinas nåværende vekst (jeg overser statistiske usikkerheter her) som har holdt seg i omtrent 30 år(!) vil Kina gå forbi USA i GDP PPP innen 10-15 eller 20 år. Noen spåmennesker gjetter tilmed på kortere perioder.»
Kommentar: Kina har en vekst på rundt 9 % i året. Hvis landet klarer å opprettholde en slik vekst i snitt i 7 år til, vil Kina nå det nivået USA er på i dag i GDP(PPP). Kina har litt over 20 % av verdens befolkning, så når Kina når verdensgjennomsnittet i GDP(PPP) per capita, vil over 20 % av verdens økonomi finnes i Kina. Og det er omtrent på samme tidspunkt, rundt 2016.
Og når Kina når Portugals nivå i GDP(PPP) per capita, dvs. 21.848 US$ (2008), noe som ikke er usannsynlig i det hele tatt, vil Kinas økonomi i dagens dollar være dobbelt så stor som USAs økonomi er i dag.
Konklusjon: Det ser ut til at Øgrim får rett.
5) Historias største industrinasjon
«Kina ER alt blitt verdens største industrinasjon, dominerer masseproduksjon av alleslags industriprodukter fra plastlokk og leker til tekstil og sko, og har ut fra det en enorm eksport som dominerer markedene over hele verden, inklusive Vest-Europa og USA sjøl.»
Vurdering: De fem åra som er gått fra Øgrim fant sine tall har bare styrket dette ytterligere. I 2009 økte Kinas industriproduksjon med 10,7 % mens USA stod på stedet hvil. I følge World Steel Association ble 47 % av verdens råstål produsert i Kina i 2009. I september 2009 rapporterte kinesiske myndigheter at landet var blitt verdens største energiprodusent.
6) Kinesisk import dominerer råvaremarkedet.
«Kina har sia 1990 (eller kanskje sia 1980) forvandla seg fra en økonomi som stort sett var sjølberga med råvarer (fx olje) til en stat som i stadig økende grad må importere råvarer – og strategisk åsså MAT. Her kommer Kina på linje med USA (en økonomi som Kina på mange måter likner, bl.a. i det at begge må importere tross store indre ressurser), Japan og Vest-Europa (og kanskje, nå som India industrialiserer raskt, etterhvert India).»
Vurdering: Kina gjør nå råvareavtaler over hele verden, ikke minst i Afrika. Kina la inn beste bud på det største oljefeltet i Nigeria i 2009, og har gjort tilsvarende i Angola, DR Kongo og Sudan. Kina kjøper opp landsbruksjord i store deler av Afrika for å fø sin egen befolkning.
7) Kinas transportbehov
«Det enorme transportbehovet gjør at Rotterdam (som fra 1962 passerte New York som verdens største havn) i 2004 blir passert av Singapore og i 2005 av Shanghai. 6 av verdens 10 største havner er nå i Kina! (Ingen av verdens 10 største havner er nå i USA.) Den kinesiske vareimporten sprenger nå Europas havner og fører til svære køer. Dette får Kina, som frykter både flaskehalser og fx ei ny stengning av Suezkanalen eller trøbbel i Malakkastredet, til å undersøke prosjekter som den fantastiske ideen om verdens største jernbaneprosjekt Urumchi-Narvik(!) + mer "moderate" saker som jernbane til Tibet, oljeledning gjennom Burma osv.»
Kommentar: Siden Øgrim skrev dette har også en sjuende kinesisk havn kommet inn på lista over de ti største havnene, og fra 2004 til 2007 har de kinesiske havnene samlet økt sin transportmengde med over 50 %, mens Rotterdam har økt med 14 %. Høsten 2009 kjøpte Kina havnerettighetene i Pireus i Hellas for 35 år, for å kunne kjøre kinesiske varer i konteiner rett inn på det europeiske markedet uten stor ventetid.
Prosjektet Urumqi-Narvik er ikke mer fantastisk enn at den norske regjeringa vurderer det som interessant.
Når det gjelder jernbane, så bygger Kina så mange høyhastighetsbaner at snart (2012) vil mer enn halvparten av verdens høyhastighetskilometre ligge i Kina. Innen 2020 skal 50.000 km jernbane kunne føre høyhastighetstog. Og togene slår franske TGV med topphastigheter over 400 km/t.
Vurdering: Kommentar overflødig.
8) Kina legger om til høyteknologisk eksport
«Mens Kina for 20 år sida ikke hadde høyteknologisk eksport, er Kina nå verdens nest største elektronikkprodusent etter Japan. 50 % av alle kameraer og 25 % av alle kjøleskap lages i Kina. Et kinesisk monopol er verdens største produsent av fjernsynsapparater, i Kina og utenlands.»
Kommentar: I volum har Kina alt gått forbi Japan. Men nå legges vekta over på høyere kvalitet og mer avanserte produkter. I 2008 var verdien av Kinas IKT-industri på 6300 milliarder yuan, ca en milliard dollar. Kina bruker sitt enorme valutaoverskudd til å kjøpe teknologibedrifter utenlands. Fuji, Canon, Samsung osv. Har alle flyttet vesentlige deler av kameraproduksjonen til Kina.
Vurdering: «Vi er der allerede,» som Jagland ville ha sagt.
9) Asia og datarevolusjonen
«Internasjonalt er det tre sentra for den sosiale datarevolusjonen (definert som stor reorganisering av økonomien ved massebruk av datateknologi, inklusive kommunikasjon)
• Nord-Amerika
• Europa, særlig Skandinavia og Nord-Europa
• De høyt utvikla delene av Øst-Asia (inklusive Singapore og Australia/New Zealand)
Disse tre områdene er ASSYMETRISKE. USA ligger først i hardwareutvikling og utvikling av store datafirmaer. Nord-Europa og Skandinavia har vært et sentrum for utvikling av sosial bruk av datanett, som Internettbank osv, og for mobiltelefoni (inklusive SMS). Øst-Asia har bl.a. størst breibåndstetthet for Internettbruk i hjemmene (Sør-Korea), mest avanserte internett-mobilitelefonsystem (Imode, Japan.), og er blitt de største chips-produsentene i verden. Totalt sett er tallet på Internettbrukere i Verden nå trolig i overkant av 1 milliard, mobb-brukere kanskje over 1,5, kanskje over 2 milliarder.»
Se kommentar til neste punkt.
10) Kina, Internett, Mobiltelefoni
«Kina er nå verdens største mobiltelefonland, målt i antallet linjer (kanskje 350 millioner). …. (USA har under 200 millioner).
Kina er verdens NEST STØRSTE Internettland, anslagsvis 120 mill brukere (USA kanskje 180 – 200 mill brukere). Kinesisk er verdens nest største Internettspråk, kanskje 15 % av internett (Engelsk er verdens største, 25 % – 30 %). Med den nåværende veksta vil Kina og kinesisk ha passert USA og engelsk som Internetts største land og språk.»
Kommentar: Wikipedia rapporterer i desember 2009: Kina hadde 384 millioner internettbrukere og over 700 millioner mobilitelefonbrukere.
Dette gikk fortere enn antatt.
11) Kina, USA og forskningskappløpet
«Datarevolusjonen, som er den ANDRE store omveltninga innafor kapitalismen for tida (overgangen fra industrikapitalisme – industri er den viktigste forma for konkret kapital – til datakapitalisme – informasjon, programvare osv er den viktigste forma for konkret kapital, og samfunnet reorganiseres i samsvar med det) gjør FORSKNING stadig viktigere for konkurransen mellom de ledende økonomiske maktene.
Ifølge UNDP 2004 RRH plasserer USA, Kina og EU seg omtrent LIKT når det gjelder antall som det UNDP definerer som forskere (grovt regna 1 mill i hver) (Andre kilder vil gi USA et mye større forsprang) (Andre store "forskerstater" iflg UNDP: Russland, Japan.)»
«Kina (er) nå blitt USAs HOVEDKONKURRENT i forskningskappløpet…»
Kommentar: Jonathan Adams, som har gjort en studie av Kinas vitenskaplige utvikling, skriver i New Scientist 6. januar 2010 mye som bekrefter dette. Et vanlig mål på forskning er publiserte artikler. Adams skriver at Kina i 1998 publiserte rundt 20.000 artikler, i 2006 nådde landet 83.000 artikler og hadde da passer Japan, Tyskland og Storbritannia. I 2009 publiserte Kina 120.000 artikler, mot USAs 350.000. Men vekstraten i Kinas vitenskapelige publisering er så stor, 500 % på elleve år, at det bare er et tidsspørsmål for når landet går forbi USA.
Adams konkluderer med at det ikke lenger er et spørsmål om Vesten bør driver forskningssamarbeid med Kina. Det er mer og mer et spørsmål om hva vi kan bringe til bordet som vil gjøre Kina interessert i å samarbdie med oss.
Tron Øgrim nevner også romforskning, en tradisjonell drivkraft i naturvitenskapelig forskning, og der har jo Obama nylig skrinlagt USAs måneprogram på grunn av den økonomiske krisa, mens Kina har vedtatt å trappe opp sitt.
12) Yuan og dollar
«Kina er nå de facto blitt en av de 3-4 viktigste spillera i verdensøkonomien, åsså når det gjelder valuta.»
Kommentar: Kina hadde i september 2009 utenlandske valutareserver på 2272 milliarder US$. Nummer to på lista, Japan, hadde 1019 mrd. US$ og hele eurosonen hadde 716 mrd. på tredje plass. Øgrim, Kina er DEN viktigste spilleren i valutamarkedet. Kina er også USAs største utenlandske kreditor og hadde i 2009 over 23 % av de amerikanske statsobligasjonene på utenlandske hender, eller 799 mrd US$.
13) "Et kinesisk økonomisk kræsj?"
Øgrim diskuterte muigheten for et kinesisk økonomisk kræsj i de nærmeste åra etter 2005 og kom til at det var sannsynlig, men han konkluderte:
«JEG TROR ALTSÅ AT KINAS RASKERE ØKONOMISKE VEKST ENN ALLE SINE KONKURRENTER (inklusive USA) VIL FORTSETTE UANSETT OM KINESISK ØKONOMI KRASJER DE NÆRMESTE ÅRA.»
Kommentar: Noe kræsj har Kina ennå ikke hatt, og sjøl finanskrisa og sammenbrudd i enkelte markeder førte bare til ut Kinas vekst en kort periode gikk ned et par prosentpoeng for så igjen å etablere seg på et nivå på ca. 10 %, noe som understreker Øgrims poeng.
14) Det kinesiske økonomiske systemet
«Jeg mener at det ikke er noen tvil om at Kina er et imperialistisk land, som Lenin definerte det i boka fra 1916: Et land der økonomien er dominert av store kapitalistiske monopoler, som eksporterer kapital. (Staten, provinsene og hæren dominerer mange monopoler, men samtidig konkurrerer de med verandre, både innenlands og internasjonalt.)
Kinesiske monopoler konkurrerer intenst med bl.a. amerikanske om å få kontroll med råvarer, noe Lenin beskriver som typisk. Fordi "gamle imperialister" alt har etablert seg der det er lettest, går kinesisk kapital inn i mange av de fattigste og mest ustabile landa i verden og i land der USA ikke vil etablere seg.»
Kommentar: Lenins poeng var at i imperialismens epoke vil et stort overskudd i den hjemlige økonoien systematisk bli brukt til å erobre markeder og ressurser internasjonalt. Vi ser det med den norske petroøkonomien, der oljefondet har gjort Norge til en stor finansiell imperialist, og vi ser det for all del i Kinas tilfelle. Kina kjøper nå opp industri og råvarer over hele verden. Landet har en enorm kapital til å kjøpe hva det vil ha og har bygd opp finansielle instrumenter, blant annet flere forskjellige investeringsfond, som skal stå for slike oppkjøp. F.eks. har China Investment Corp. nylig kjøpt seg kraftig opp i kanadisk gruveindustri. Kinesiske monopolbedrifter kjøper også opp firmaer utenlands, også i USA.
15) Kinesiske klasseskiller
«Kina er et mye mer ulikt samfunn enn Norge … og ulikhetene i Kina øker. …Sett nivået … til 10.000 USD PPP og vi får "et USA" – 260.000.000 – som lever på "polsk" gjennomsnitt.
… Kina er blitt verdens 3. største bilmarked, og markedet domineres av luksusmodeller. Kina har starta masseturisme utenlands, og sendte 17 millioner turister ut av landet i år.»
Kommentar: Kina er nå (2009) verdens største bilmarked med et nybilsalg på 13,6 millioner i 2009. Og Kina er nå en større bilprodusent enn USA. Antall utenlandsturister var i 2009 ca. 45 millioner.
«På den andre sida fins "et Nigeria" (ca 130.000.000) på bånn, som lever på "nigeriansk nivå": 1000 USD PPP i snitt. … I år oppgir Kina for første gang på mange år OFFISIELT at antallet virkelig fattige ØKER, tross oppgangen i økonomien.»
Kommentar: Jeg har ikke funnet noen kilder som støtter påstanden om at antall fattige i Kina øker. Men Øgrim hadde rett i at det finnes «et Nigeria» av fattige i Kina, og de finnes særlig på landsbygda og det er en stor overvekt av kvinner og jenter blant dem. Den kapitalistiske utviklinga i Kina har ført til enorme gap mellom fattig og rik. I 1998 beregnet jeg at selv en ung og nyutdannet lærling i høyteknologibedriftene kunne tjene tjue ganger så mye som de fattige gamle folka bare noen kvartaler unna. Men CIA World Factbook rangerer Kina på 56-plass på sin GINI-ranking, altså i graden av ulikhet.
«Hvor mange VIRKELIG STEINRIKE som fins er vanskelig å anslå ut fra den info'n jeg har sett. En mann fra Hong Kongs handelskammer som var i Oslo før i år, skrøyt av at det er "over 30 millioner millionærer i Kina, flere enn i USA".»
Kommentar: Jeg har ikke funnet noen dekning for at det kan være 30 millioner millionærer i Kina, men antallet er stort, og det vokser. China Daily sier at antallet mennesker med en formue på 10 millioner yuan er 825.000 i 2009 og 51.000 med en formue på over 100 millioner yuan.
«Sammen med omfattende korrupsjon, veldig brutalitet i deler av industrien (den enorme kølgruveindustrien fx.) forklarer dette at Kinas regjering har grunn til å frykte stor uro, kanskje opprør og kaos, i tilfelle fx kraftige økonomiske kriser eller krig.»
Kommentar: Det pågår stadig lokale opprør i Kina og noen går så langt som til våpenbruk. Noen offisielle tall sier at det har vært over 200.000 tilfeller av sosial uro i året. Ved inngangen til 2009 advarte magasinet Outlook, som gis ut av Xinhua nyhetsbyrå, om at året kunne bli et toppår for sosiale konflikter.
16) Det kinesiske politiske systemet?
«Forsøksvis vil jeg legge meg på en karakteristikk jeg så kom ut av et norsk forskerseminar nylig: En autoritær diktaturstat med konfusianske drag.»
Kommentar: Det er vel svært mange som vil si noe liknende.
17) FRAMTIDA? til KINA …
- «Kina kan (forutsatt at Kina ikke råker ut i svære kriser) i løpet av et par 10-år ikke bare gå forbi USA, men åsså bli DOMINERENDE i de NYE sektorene i kraft av sitt svære marked, sine lave lønner og sin enorme, billige forskerkapasitet.»
- «Kina som MODERNE MILITÆRMAKT vil kunne gå forbi USA, om ikke før så når GDP PPP passerer.»
- «VIL de store kinesiske utenlandsinvesteringene, transporten, sikringa av råvarene osv føre til en VERDENSOMSPENNENDE kinesisk utenrikspolitikk i de neste 20 åra? Jeg tror det.»
Kommentar: På bakgrunn av funnene ovenfor er dette nokså innlysende. Den kinesiske veksten stopper ikke nå, og Kina er på full fart mot å bli både økonomisk, vitenskapelig og militært dominerende. Og det vil sannsynligvis skje i løpet av noen få tiår.
18) Kina og USA – "det nye Sovjet"?
«Kinas verdensomspennende ØKONOMISKE betydning gjør Kina til en langt FARLIGERE konkurrent for USA-imperialismen I ØKONOMIEN enn Sovjet noen gang var.»
Kommentar: USA fikk et sjokk da Sovjetunionen sendte Sputnik i bane rundt jorda i 1957. Det var en tydelig demonstrasjon av at Sovjet lå langt framme innen romfart og rakketteknologi. På samme måte ble den sovjetiske hydrogenbomba et tegn på at USAs dominans ikke var entydig. Men Sovjet ødela mye for seg sjøl på en rekke områder. Landet hadde framstående forskningsmiljøer innen genetikk, men de ble voldsomt og effektivt undertrykt i forbindelse med den såkalte Lysenko-affæren. Sovjet hadde også avanserte miljøer innen kybernetikk, miljøer som hadde forutsetninger for å utvikle datateknologi på et tidlig tidspunkt, men deres arbeider ble forbudt og stemplet som «reaksjonær pseudo-vitenskap» i perioden 1948-54. Dermed klarte politbyrået å forkrøple avanserte forskningsmiljøer og kneble ledende forskere.
I forhold til Sovjetunionen er dagens Kina ultra-pragmatisk. Det er ikke det at man ikke undertrykker folk, for det skjer som kjent støtt og stadig. Men man godtar forskning, teknologi og kapital fra hvor det måtte være. Dette gjør Kina langt mindre sårbart enn det Sovjetunionen var, og det er noe av grunnen til at Kina har vokst seg økonomisk sterkt så fort.
19) Verdenskrig innen 20 år?
«Men det er en "spådom om at KONFLIKTER mellom USA og Kina ikke kan unngås i de nærmeste 20 åra" og at FAREN FOR at noen sånne konflikter, I VERSTE FALL, kan "skli inn i" tilmed en 3. "varm" verdenskrig, ikke kan UTELUKKES.»
Kommentar: Spådommen om konflikter mellom USA og Kina kan ikke kalles særlig dristig. De pågår allerede, og det vil nødvendigvis bli flere av dem. Det går fint an å se den fortsatte krigen i Afghanistan som en del av USAs plan for innringing av Kina. Kina ser USAs press på Iran som et indirekte press på Kina. Og den nye våpenavtalen mellom USA og Taiwan oppleves i alle fall i Kina som en aggresjon. Og det vil bli mer, både fordi Kina rykker fram, og fordi en supermakt som USA ikke kan gi seg uten kamp.
Ubalansen mellom stormaktene fører stadig til kriger. Republikanske tenketanker har lenge snakket om en krig mot Kina som uunngåelig. Og USA har like mye militær slagkraft som hele resten av verden til sammen, så mulighetene er der. Men det spørs om ikke det alt er for seint. USA har brukt det første tiåret av dette århundret på å ikke vinne kriger mot to fjerderangs militærmakter, nemlig Irak og Afghanistan. Hvordan kan man forestille seg at USA ville ha noen mulighet til å vinne militært over et Kina med 1,4 milliarder mennesker og verdens største militærmakt, målt i antall soldater? Krigene i Irak og Afghanistan er i stor grad finansiert ved hjelp av lån fra Kina, og har påført USA en enorm gjeld. Hvordan skulle USA kunne finansiere en krig mot verdens raskest voksende økonomi?
Jeg tror en sånn krig er lite sannsynlig, ikke fordi viljen ikke er der, men fordi jeg tviler på evnen. Derimot kan vi godt komme til å se «kriger ved stedfortreder» både i Afrika og Asia, kriger der USA støtter den ene sida og Kina den andre i en kamp om hegemoni. Med Kinas raske erobring av råvarer og markeder på andre kontinenter er dette til og med sannsynlig, og særlig dersom vi ser det i et perspektiv på 10-20 år.
20) Kan noe HINDRE at Kina går forbi USA?
«Men kanskje Kina aldri GÅR forbi USA?…..
Poenget er at Kina alt HAR gått forbi USA på mange områder, og måned for måned, halvår for halvår går forbi USA på NYE områder. Kina ER den ENESTE VIRKELIGE LIKEVERDIGE RIVALEN til USA i Verdensøkonomien nå. DETTE HAR ALT SKJEDD. Spørsmålet bør altså EGENTLIG stilles: Kan noe hindre Kina å bli MYE STERKERE enn USA?
Mitt personlige svar er at det kan sikkert tenkes, men det ser ikke sannsynlig ut for meg.»
Samlet kommentar:
I 2004 var det slett ikke alle som hadde sett de tendensene som Øgrim peker på i denne artikkelen. I 1998 var jeg på en reise i Kina sammen med Peter M. Johansen, og vi diskuterte det vi så. Den konklusjonen vi trakk er nedfelt i et hefte jeg skrev etterpå som het «Kina 1999 – quo vadis?»:
«Det viktige i dag er imidlertid å konstatere at Kina allerede er en økonomisk og industriell kjempe, og det er en kjempe på full fart til å bli en gigant. Sjøl med synkende vekstrater vil Kina om 20 år ha større økonomisk tyngde enn USA. Dette vil skape grunnleggende og varige forandringer i verden. Antakelig sitter det allerede strateger i USA som frykter et rikt Kina enda mer enn de frykter Saddam.
Kina har skapt en moderne industri og er i ferd med å skape en moderne tjenesteytende sektor og en moderne infrastruktur. Og Kina har begynt å sikte mot toppen, ikke mot en god poengplass eller en plass blant de seks beste. Kina tar sikte på førsteplassen og har tenkt å bli der. Dette sier ingen i dagens Kina. Tvert om er målene forsiktig satt. I 2050 skal landet ha nådd et godt middels nivå, omtrent på linje med Australia. I seg sjøl er dette enormt. Hvis Kina når et økonomisk nivå på linje med de femten rikeste landa i verden, vil Kina være den ene dominerende økonomiske makta i verden i kraft av sitt enorme innbyggertall. Denne typen prognoser er meget tvilsomme, fordi bare små forskjeller i vekstrate vil slå enormt ut over så mange år. Men for å fortsette talleken litt til: Australia har i dag et BNP per capita som er ¾ av USAs. Hvis Kina i 2050 når 75% av USAs nivå i 2050, vil landets totale BNP være ca. 7 ganger USAs! En kan jo bare forestille seg hva et slik økonomisk jordskred ville bety i geopolitisk sammenheng.
Det som følger av et slikt mål er at dersom Kina som helhet skulle nå dette målet i 2050, ville sjølsagt deler av Kina ligge langt foran. Shanghai, Guangzhou, Hongkong og kanskje andre kraftsentra vil være internasjonale tyngdepunkter innen kultur, politikk og økonomi. Allerede lenge før dette, kanskje alt i det første tiåret av tjuehundretallet vil Kina begynne å kjøpe opp de beste vitenskapsfolkene i verden, slik USA har gjort tidligere. Hjerneflukten vil bli snudd, med de konsekvenser det vil få. Husk bare hva USA skylder sine immigrantintellektuelle. Hvis det 20. århundre ble det amerikanske århundre, er det stor sannsynlighet for at det 21. århundre blir det kinesiske århundre. Man behøver ikke akseptere den kinesiske prognosen for å se dette. Sjøl om landet ikke skulle lykkes med å nå lenger enn opp på verdensgjennomsnittet, så blir det et økonomisk jordskjelv. For det betyr i så fall at Kina vil øke fra 10% av verdens BNP i dag til 23%. Med enhver målestokk blir det en økonomisk gigant.»
Fem år seinere beskriver Tron Øgrim denne utviklinga i større detalj, og trekker de samme konklusjonene. Når jeg ser på all tilgjengelig statistikk ytterligere fem år seinere, må jeg bare slå fast at Øgrim hadde rett og Johansen og jeg hadde rett. Kina er alt blitt en gigant som utfordrer USA på alle områder. De langsiktige virkningene av dette har vi bare såvidt begynt å skimte.