Jens og Thorvald Stoltenberg – Samtaler (bokomtale)

Av Pål Steigan

Nr 1 2010

Anne Grosvold:
Jens og Thorvald Stoltenberg
Samtaler
Aschehoug forlag, 2009

Norge har likt å framstille seg som en pådriver for en mer miljøvennlig politikk. Men statistikken viser at dersom alle på kloden skulle ha hatt samme forbruk og utslipp som oss, måtte menneskeheten hatt et par planeter til å rutte med.

 

Klimaforskerne tror nå at dersom det ikke gjøres noe dramatisk, vil vi kunne risikere en gjennomsnitlig temperaturøkning på fire grader i vårt århundre. «Fire graders økning i global gjennomsnittstemperatur vil være uforenlig med menneskesamfunn på jorden slik vi som lever nå kjenner dem», skriver professor Arne Johan Vetlesen i Aftenposten 30. november 2009.

 

Men har politikerne skjønt alvoret?

 

Rett før valget ga Aschehoug forlag ut boka Samtaler der Anne Grosvold fikk Thorvald og Jens Stoltenberg til å «formidle noen verdier og holdninger», som statsministeren sier i boka.

 

Det kan vanskelig sies at boka er god. Anne Grosvold har riktignok vært flink til å få far og sønn til å prate. Men det finnes jo ikke antydning til kritisk journalistikk. Det antydes noen motforestillinger her og der, men det mer bekrefter inntrykket av et valgkampskrift enn å svekke det.

 

Dermed vil jeg ikke ha sagt at boka er uviktig eller dårlig. Dersom man orker så store doser Stoltenberg, så får man her en del klare utsagn om hva han egentlig mener og tenker. Her er hans prinsippløse forsvar for monarkiet som statsform. Her er entusiastisk argumentasjon for høyt tempo i oljeutvinninga. Og her får vi ikke minst høyttenkninga hans om miljø. Den var den eneste grunnen til at jeg leste boka, og det var vel verdt det, sjøl om innholdet var dypt nedslående.

 

For vi får i kortform vite hva Jens Stoltenberg mener om klimaproblemet.

 

Hans budskap er at «..når det gjelder miljø, har vi løst de fleste av de problemene vi tidligere mente var nærmest uløselige. Så da må vi også kunne løse klimaproblemet.» (Her kommer Grosvolds kritiske stemme til så vidt, i det hun skyter inn: «En del miljøproblemer har vi riktignok eksportert. Vi hogger opp skipene våre i India …» Mer får ikke hun sagt, og noe svar får hun heller ikke.)

 

Og hvilke miljøproblemer er det statsministeren mener at vi har løst?

 

Sur nedbør: «… på 70-tallet var det store problemer i Europa med sur nedbør; det er så godt som løst». Det statsministeren glemmer å nevne er, at den industrien som produserte denne sure nedbøren, særlig i Mellom- og Øst-Europa nå er nedlagt, og produksjonen tatt over av Kina. Og der har de til gjengjeld gigantiske problemer med luftforurensing og sur nedbør. Skal det kalles en løsning, Stoltenberg?

 

Utslipp av gifter fra industrien. Stoltenberg nevner Frierfjorden, Sørfjorden og Iddefjorden. «I den grad det fortsatt er noen problemer der, er det ting som er igjen fra gamle dager». Men statsminsiter, den industrien som slapp ut giftene i disse fjordene, finnes jo ikke lenger. Hydros magnesiumfrabrikk på Herøya var verdens største punktkilde for utslipp av dioksiner. Den er nedlagt, og Hydro har flyttet sin produksjon til Kina, som nå (2007) står for 77 % av verdensproduksjonen. Smelteverket i Odda (Sørfjorden) er nedlagt, og det samme er Saugbruksfabrikken i Halden (Iddefjorden). For statsministeren ser det kanskje ut som om problemet er løst, fordi skitten ikke lenger slippes ut i våre fjorder. Men kan det kalles en løsning når skitten slippes ut i Kina i stedet? Kina har i dag 200 000 kvadratkilometer land som er sterkt forurenset av kvikksølv, kadmium, krom, bly, nikkel, thallium og andre tungmetaller. Det er et areal på nesten så stort som to tredeler av Norge. Og det er stort sett for oss i Vesten at de produserer.

 

De seinere åra har det dukket opp nye avfallsproblemer, som Vesten behendig eksporterer til den fattige delen av verden. De gjelder særlig de giftige stoffene som finnes i batterier, datautstyr, mobiltelefoner osv. De rike landa selger avfallet sitt til mellommenn, som selger det videre. Roberto Saviano har dokumentert hvordan den italienske gangsterorganisasjonen Camorraen har bygd opp en hel næringsvei basert på vanvittig behandling av giftig avfall. Hele daler i Sør-Italia fylles igjen med gift, og stoffene er så farlig at ingen voksne mennesker vil gjøre jobben. Den overlates til barn. Afrika er blitt dumpingplass for elektronisk avfall. Og på avfallshaugen går barn og andre fattige mennesker rundt og bruker de mest primitive metoder for å gjenvinne noen metaller som de kan selge for å tjene en skilling. Resultatet er at de får i seg store konsentrasjoner av livsfarlige stoffer. Løsning, Stoltenberg?

 

«Ozonhullet – det store problemet var ozonhullet! De gassene er så godt som borte», sier Jens Stoltenberg, nærmest nedlatende. Nåja. Det har skjedd en del positivt. Norge bruker ikke lenger disse gassene. Men det amerikanske NASA som har i oppgave å følge utviklinga av ozonhullet kontinuerlig, forteller en annen historie. På 1980-tallet var det største årlige ozonhullet i snitt på 13,5 millioner kvadratkilometer, på 90-tallet var snittet økt til 25 millioner kvadratkilometer og på 00-tallet til 26,3. De største ozonhullene ble registrert i 2000 og 2006, mens 2008 var nesten like ille. Dette rammer i første rekke land på den sørlige halvkula. Og problemet vil være med oss en generasjon eller to. Med all mulig respekt herr statsminister: Du prater tull.

 

Ut fra disse eksemplene, som alle viser seg å være grovt feilaktige, trekker Jens Stoltenberg følgende konklusjon: «Det er fortellingen om de fleste miljøproblemer. Da må det også være mulig å løse klimaproblemet. »

 

Jeg er dypt bekymret over at Norges statsminister demonstrerer et så lavt kunnskapsnivå om miljøproblemer i verden, og spesielt bekymret er jeg fordi Norge har et stort ansvar å gjøre noe grunnleggende med klimaproblemene. Vi har ikke klart å leve opp til de forpliktelsene vi tok på oss i Kyoto. Våre utslipp ligger minst 8 % over hva vi hadde lovt (i en altfor dårlig avtale). Det er bare ved å bruke de såkalte klimakvotene at regjeringa får det til å se ut som om Norge er et foregangsland.

 

Men ingen kan dokumentere at klimakvoter fører til reduserte utslipp av klimagasser. Miljøorganisasjonen «Friends of the Earth» har nylig utgitt en rapport der de stempler hele kvotesystemet som en farlig avsporing.

 

Men Norge er også en klimaversting fordi vi jo gjør kjempeprofitt på nettopp klimagasser. Oljefondet er jo bygd på ødeleggelse av klimaet. Dersom vi tar Norges eksport av olje og gass med i regnskapet, slipper Norge ut over seks ganger så mye klimagass per innbygger som USA, sier Bellona. Dette gir Norge et stort moralsk ansvar, og da er første skritt at landets ledelse må begynne å forstå hva slags problemer verden står overfor. Stoltenbergboka Samtaler tyder på at statsministeren har en tung voksenopplæringsjobb foran seg.

 

For statsministeren later det til at et miljøproblem ikke eksisterer dersom vi har overført det til andre. La kineserne gjør drittjobbene, la afrikanerne vasse i avfallet. Her fra Frogner ser alt rent og pent ut.

 

Og på klimaproblemet har han to sett med løsninger. Den ene løsninga praktiserer han allerede, og det er å trekke inn disse berømmelige kvotene, der Norge med noen enkle grep og til svært lave kostnader (0,7 milliarder kroner) kan trylle vekk hele vårt brudd på Kyotoavtalen med kjøp av kvoter som vi ikke kjenner virkningen av. Dette er egentlig samme løsning om igjen: La kineserne løse problemet.

 

Men han har en til, og det er den han kaller «månelanding», nemlig å pumpe CO2 tilbake igjen i olje- og gassfeltene. Nå har det riktignok ikke skjedd ennå i en målestokk å snakke om. Men det kan jo tenkes at man får det til, og at oljeselskapene vil finne det lønnsomt. Men er det en løsning? Hva om reservoarene begynner å lekke? Hva om et jordskjelv fører til at mange års CO2-deponi plutselig kommer tilbake i atmosfæren? Som løsning betraktet minner dette mistenkelig om å feie problemet under teppet.

 

For det er en ting Stoltenberg aldri snakker om, og aldri vil snakke om, og det er å gjøre noe med sjølve problemet, nemlig at den vestlige verden lever over evne. Stoltenberg vil ikke gripe ondet ved rota, han vil bare gjemme det bort, eksportere det til noen andre eller pumpe det ned i bakken. Han gjør sitt ytterste for at norsk petroøkonomi skal kunne fortsette akkurat som før, og at Norge på den måten kan være med blant dem som forsyner seg aller grovest av verdenskaka, samtidig som han og regjeringa kjøper seg goodwill gjennom kvoter, uhjelp og vakre talemåter.

Pål Steigan