Oslo-ranet

Av Berit Jagmann

Bokomtaler Nr 3 2015

Erling Folkvord:
Det store Oslo-ranet
Spartacus forlag 2015

Erling Folkvord har skrevet bok om Oslo kommunes salg av sykehusboligene i 2001. Et drama som det ikke ble satt endelig sluttstrek for, før Høyesterett i januar 2012 avviste anken om forkjøpsrett for beboerne i de 11 borettslagene som ble dannet av beboerne i personalboligene.

Folkvord skriver i boka om salget og konsekvensene for Oslos befolkning og beboerne, som en kriminalfortelling. Det er en fortelling om hastverk, nære forbindelse, vennskap, utpressing, saksbehandlingsmessige tvilsomme snarveier, direkte ulovligheter og store gevinster. Vinneren er den usympatisk framstilte kjøperen Ivar Tollefsen, med gode hjelpere i daværende byrådsleder Erling Lae og daværende nærings og byutviklingsbyråd Anne-Kathrine Tornås. Taperne er beboerne, representert med en hjertevarm framstilt hjelpepleier Ingeborg Bleken. Folkvords åpenbare følelsesmessige engasjement i saken er et tveegget sverd. Engasjement og valg av side er en av Folkvords klare styrker, men tar det overhånd, som det noen ganger gjør i boka, svekker det den godt dokumenterte framstillinga av saka. Negative «karakteristikker»/personangrep virker unødvendige og bidrar ikke til å styrke framstillingen i boka.

Bokas intensjon er å vise at Oslo kommunes salg av sykehusboligene i 2001, ranet Oslos befolkning for store verdier, og fratok beboerne i boligene den retten de hadde til en rimelig bolig i nærheten av jobben. Samtidig som store kommunale verdier ble overført til private investorer/spekulanter. Langt på vei blir bokas intensjon oppfylt.

Folkvord har nedlagt et stort arbeid med boka. Et arbeid som har pågått i mange år. Det er et omfattende materialet han har samlet inn. Dette synes tydelig i boka. De faktiske opplysningene han kommer med så godt dokumentert som det har latt seg gjøre. Men i en liten bok, selve boka er på 169 sider, med så mye fakta, er det et stort problem at det ikke skilles mellom viktig og uviktige opplysninger. Boka mangler også en klar og oversiktlig struktur, og dette gjør den tung å lese.

I tillegg til de 169 sidene, kommer det 92 sider faktaopplysninger og fotnoter. Bokas tre hoveddeler, har alle fotnoter nummerert fra en og oppover. Det innebærer at flere fotnoter har samme nummer. Dette gjorde det vanskelig å finne fram til riktig fotnote, noe som ble en irritasjon under lesingen, og bidro til å avbryte sammenhengen i lesningen. Jeg brukte mye unødvendig tid på å bla fram og tilbake og på å lete. Noen av fotnotene var det også vanskelig å forstå hvorfor var tatt med, og noen fotnoter burde ha stått i selve boka.

De fleste av innvendingene ovenfor, burde vært avhjulpet med konsulenthjelp fra forlaget.

Boka har tydeligvis truffet noen nerver. I sommer hadde Erling Lae og Anne-Kathrine Skjørshammer (tidl. Tornås) en kronikk i Klassekampen, i anledning Folkvords bok. De skriver at Folkvords påstander om «ulovlig» salg har blitt gjennomgått og tilbakevist av flere instanser, flere ganger, at han b ruker selektive og fordreide fakta og ryktespredning. De ønsker pånytt å tilbakevise noen av hans påstander. Undertegnede har ikke klart å se at de i kronikken tilbakeviser noen av Folkvords opplysninger fra boka. De nevner ingen fakta som er forskjellig fra det som står i boka. Dette får meg til å tvile på om de selv lest boka, i alle fall særlig grundig. Det er rart at to så oppegående personer ikke har fått med seg det som står, hvis de hadde lest det.

De skriver også i kronikken at Folkvord i boka forteller om kriminelle forhold han har fått kjennskap til, og at dette utelukkende hører hjemme hos politiet, og har ingenting å gjøre med den politiske prosessen. Dette er overraskende. Hvis det er slik som Folkvord skriver i boka, at bruken av en torpedo skremte den viktigste informanten til opposisjonen til taushet, og dette har hatt konsekvenser for den politiske behandlingen, så er definitivt dette en del av den politiske prosessen. Selv om ingen i byrådet eller de folkevalgte hadde ansvar for dette.

Boka gir god og viktig informasjon om hvordan makta hjelper sine egne på bekostning av de mange. Den dokumenterer med tydelighet hvordan hemmelighold og kameraderi er et klassespørsmål. Salget av sykehusboligene endte med at kommunen/innbyggerne tapte store verdier, beboerne mistet sine boliger, og hele boligmiljøer ble forslummet og ødelagt. Det er underlig at ingen i det nåværende eller tidligere politiske maktapparatet har ønsket å kommentere dette.

Berit Jagmann