Ordet og geværet
Av Kristian Kårbø
Jeg pleier å si at jeg er tredje generasjons kurdisk kommunist. Min bestefar er en stolt kommunist fra den kurdiske byen Amed. Nå er han pensjonert, men før jobbet han som lærer. For mange år siden underviste bestefaren min Abdullah Öcalan, lederen av PKK.
Kristian Kårbø er student.
I tyrkiske Kurdistan er ikke alle kommunister lærere, men alle lærere er kommunister. Ettersom Öcalan også ble lærer til slutt, liker jeg å si at min bestefar spilte en avgjørende rolle i at Öcalan ble kommunist. Öcalan kalles Apo av oss kurdere. Det betyr onkel på kurmanji, den kurdiske dialekten som snakkes i Nord-Kurdistan. Vi kaller ham «onkel» fordi han ledet en stor geriljabevegelse som plasserte Kurdistan på kartet, og gjorde kurdere stolte over å være nettopp det: kurdere.
Min bestefar er en gammel og syk mann som ikke kommer seg så mye ut av huset. Likevel er han ute på 1. mai med sitt røde flagg og viser sin solidaritet. Ikke bare har min bestefar slåss for ett fritt Kurdistan, han har slåss for ett fritt Tyrkia og en fri verden, fri for kapitalismens undertrykking.
Min familie vokste som sagt opp i en landsby nært Amed, som er en millionby. I et forsøk på å knuse den kurdiske frigjøringskampen har den tyrkiske hæren jevnet veldig mange landsbyer med jorden, og gjort innbyggerne til internflyktninger. Min familie ble deportert til Vest-Tyrkia, og har bodd der siden.
Lenge før dette ble min far forfulgt for hans kamp for et fritt og sosialistisk Kurdistan. Da han skjønte at hans liv var i fare, måtte han flykte. Etter en lang ferd gjennom Europa endte han opp i Oslo. På dette tidspunktet bodde det ikke mange kurdere i Norge, og min far hadde ingenting. Midt på vinteren sov han flere uker i en park, og spiste mat fra søpla. Flere ganger ble han tilbudt å selge dop for de lokale langerne, men min far avslo alle disse tilbudene. Mange år senere var min far eier av flere restauranter i Bergen by, uten å ha brutt en eneste paragraf av norsk lovgivning. Her jobbet min mor, og her jeg ble født. Min far ga meg navnet Murat, oppkalt etter en kurdisk frihetskjemper som ble hengt av den tyrkiske hæren etter å ha ledet et stort opprør. Historien er full av disse kurdiske opprørerne. Murat følger seg bare inn i rekken av stolte kurdere som har kjempet for opprettelsen av en kurdisk stat.
Det bringer oss tilbake til min bestefars gamle elev, Abdullah Öcalan. Han som ledet en geriljahær så sterk at Tyrkia ble tvunget til forhandlingsbordet, som fikk kurdiske rettigheter på dagsorden og som har kjempet frem mange kulturelle og språklige rettigheter. Men kampen om et fritt Kurdistan er langt ifra avsluttet. Den lever i fjellene der mine brødre og søstre kjemper Davids kamp mot Goliat, med håndvåpen mot NATOs tredje sterkeste militærmakt. Den lever i fengselscellene der mine kamerater sitter uten lov og dom, og daglig utsettes for fysisk og psykisk tortur. Den lever på øyen Imrali der Öcalan sitter internert på ellevte året og ikke har fått tatt på et annet menneske på like mange år.
Å sammenlikne kurdernes kamp med Davids kamp mot Goliat blir nok likevel litt feil. David hadde tross alt en sprettert, vi kurdere har ingen støtte i vår kamp, utenom oss selv og våre egne krefter. Mens hundrevis av regjeringer sympatiserer med den palestinske motstanden, og mange arabiske land forsyner dem med alt de trenger, finnes det ingen regjering i verden som støtter den kurdiske frigjøringskampen.
Hva gjør så kurderne?
Her kommer jeg tilbake til min far. Solgte han dop som ødelegger mange menneskeliv og svekker enheten i arbeiderklassen? Nei. Han hadde stolthet og verdighet, han var kreativ og tok skjebnen i egne hender. I motsetning til FARC i Colombia, selger ikke kurderne dop for å finansiere sin geriljahær. De åpner restauranter, kafeer, butikker og til og med noen kasinoer i Sør-Kurdistan. Og ikke bare i Kurdistan. Har du drukket kaffe på en kurdisk gatekafe i Tyskland eller Frankrike, har du sannsynligvis gitt din skjerv til den kurdiske frigjøringskampen. Det jeg vil frem til, er at kurderne er ressurssterke folk, modige, sterke folk. Vi kunne lagt oss ned og slikket sårene våre, fordi vi har en historie der den ene store massakren har fulgt den neste. I stedet reiser kurderne seg gang på gang. I de delene av nordlige Irak som PKK kontrollerer, er den kurdiske delen i praksis en stat, et Kurdistan for kurdere, med sine institusjoner. Vi har en stående hær på flere tusen soldater, som i tiår har kjempet for frigjøring av landet vårt.
Akkurat nå er det våpenhvile mellom den tyrkiske hæren og PKK. Begge parter forstår at de ikke kan vinne krigen militært. Jeg og min far diskuterer ofte dette. Han spør meg hva som er sterkest av ordet og geværet. Jeg sier geværet. Han sier ordet. Jeg tror vi begge har rett. Den væpna kampen har satt Kurdistan på kartet, den har vekket en nasjonal bevissthet blant kurdere, en bevissthet forskjellige herskere i Ankara gjennom hundrevis av år har gått over lik for å knuse.
Men kampen står ikke bare på slagmarken. Selvfølgelig må vi forsvare landsbyene våre, vi kan ikke fremstå som svake ovenfor Tyrkia – da vil de knuse oss. Samtidig må vi også kjempe mot det min bestefars elev kaller den «indre fienden»: føydale, patriarkalske tradisjoner i det kurdiske samfunnet. Den største trusselen mot et fritt og sosialistisk Kurdistan ligger i hodene til kurderne selv. Vi står ikke sammen, vi kjemper mot hverandre, vi undertrykker våre søstre.
Ved inngangen av det 21. årtusenet sa Abdullah Öcalan at den bevegelsen som får kvinnene på sin side, vil avgjøre hvem som seirer, og hvem som taper kampen om det nye årtusenet. Kampen står mellom de fremskrittsvennlige bevegelsene, som er for folk, og de anti-folkelige bevegelsene, som styrer verden i dag. Det er i mine øyne en god beskrivelse av hva utfordringene til den revolusjonære bevegelsen er, og hvordan vår bevegelse kan seire.
Våre kurdiske søstre er i mine øyne de sterkeste menneskene på jorda. På den ene siden bærer de byrden av undertrykking fra den tyrkiske staten. På den andre siden undertrykkes de av sine kurdiske brødre. På denne måten gir mange kurdiske menn et håndslag til dem vi prøver å frigjøre oss fra. Mange kurdiske kvinner reiser opp i fjellene, ikke bare for å slåss for sitt land og sitt folk, men for å bygge et nytt, menneskevennlig samfunn, et samfunn der kvinner eier halve himmelen. Blant PKK sine stående soldater er 40 % kvinner. Derfor kan vi slå fast at den kurdiske frigjøringskampen ikke bare retter seg mot den tyrkiske okkupasjonen, men også mot føydalt tankesett i det kurdiske samfunnet, mot patriarkatet og det imperialistiske verdenssystemet. Dette er helt unikt i et Midtøsten som er veldig preget av føydalt patriarkalsk tankesett.
For å komme tilbake til vår diskusjon om sverdet og ordet: En frigjøringskamp føres på mange nivåer. Kampen for å opprette et allkurdisk sosialistparti har vært lang og tung. Mange kurdere – også noen av dem som støtter den militære kampen – mener det trengs et kurdisk parti som tar seg av den sivile organiseringen av kampen. I 1994 ble derfor HADEP (Demokratisk Folkeparti) etablert. Siden har partiet blitt erklært ulovlig, og flere politikere og aktivister har blitt arrestert, torturert og drept. At partiet er blitt ulovlig nesten årlig har ikke stoppet kurderne, det har gjenoppstått under nye navn. I dag sitter de med 36 representanter i parlamentet. 36 allkurdiske representanter i en fascistisk okkupants parlament. Dette har rystet makthaverne i Ankara!
Derfor er det et blindspor å spørre om hva som er sterkest av ordet eller geværet. Det blir som å spørre om hva som er viktigst av din høyre og venstre fot. Kurderne kan ikke seire uten gevær, men vi vil tape hvis vi mister ordet. Hvis vi taper svikter vi ideene som hundretusenvis av våre kamerater har gitt sitt liv for, og hvis vi vinner, vil hele himmelen være vår.