Om tellemestere, arbeid og religion

Av

Nr 3 2013


Jørgen Sandemose er førstelektor ved IFIKK, Universitetet i Oslo, og har utgitt en rekke filosofiske verk.

«Den som ikke liker imperialisme, er rasist!»

Er dette mulig? Nei, slett ikke. Det er umulig. Men faktisk myldrer det av «sosialister » som har slike oppfatninger. De vet det bare ikke. Og det er ikke alt de ikke vet.

Imperialisme bringer med seg kapitalistisk aggresjon mot fattige nasjoner. Aggresjonen er av militær og av økonomisk art. Den økonomiske formen er den grunnleggende, og styrer motivasjonen for den militære.

En fattig nasjon er en nasjon som – i det minste – ikke har nådd å bli kapitalistisk. Det vil si at den ikke har etablert en bestemt vekselvirkning mellom tre faktorer:

Borgerlig industriell eiendom, en eiendomsløs, men produktiv arbeiderklasse, samt moderne jordeiendom.

Denne helheten er spesifikk for det borgerlige samfunn. Derimot er en fattig nasjon patrimonisk – basert på fedredyrkelse, henråtnende kollektiv eiendom, klaner og storfamilier som utbytter enkle arbeidere.

En patrimonisk nasjon er fattig fordi den har svak økonomisk utnyttelse av naturressurser. En kapitalistisk nasjon er rik fordi den har, eller kan skaffe seg, naturressurser som den utnytter målrettet. Men uansett, all slik utnyttelse er det vi kaller «arbeid» – den faktor som er den grunnleggende i all historisk viksomhet.

Den basale økonomisk-imperialistiske utbyttingen viser seg på et marked som er felles for alle slags produkter av arbeid, fra det patrimoniske «sør-øst» og det kapitalistiske «nord-vest». På markedet måles arbeidsproduktene langs en felles målestokk, for å kunne bli utvekslet etter regler. Denne målestokken kan ikke ligge i naturstoffer og deres bruk, for de er rett og slett bare forskjellige, ikke identiske. Altså ligger den i arbeidet selv, betraktet uavhengig av de ressurser det foregår på.

Arbeid i en vareproduserende økonomi måles gjennom en dobbelfunksjon, nemlig etter hvor lang tid (ekstensiv størrelse) som kreves for å frambringe et produkt, og dels etter hvor intenst (intensiv størrelse) det må arbeides i denne tiden. Når nasjonenes materielle rikdommer møter hverandre på verdensmarkedet, treffes de derfor bare som det vi kaller verdier eller bytteverdier. De framtrer som rene sosiale fenomener, hvor deres naturlighet bare virker som stoff for den rent sosiale sammenlikningen i verdier og priser. Dette er en forvrengning, men den er reell, og den leder til at de virkelige sammenhengene på verdensmarkedet blir snudd på hodet i en bevegelse som er parallell med det Karl Marx kalte for «varefetisjisme». Ett resultat er at imperialismens bakgrunn i utbytting av det konkrete arbeidet i fattige land blir oversett. De arbeidende klassene i disse landene blir dermed også oversett, i den forstand at de blir skildret kun i vage ordelag, eller som om de var forsvart av «aktivister» uten klassebestemt personlighet (i norsk debattsammenheng, jf. Tore Linné Eriksen, Alf Gunvald Nilsen o.a.). Det samlede resultat er at også økonomi-teoretikere som mener seg å stå for et «radikalt» samfunnssyn, sosialister og sågar folk som setter merkelappen «marxist» på seg selv, ikke klarer å se på internasjonal klassekamp på annen måte enn som et forhold mellom debitor og kreditor. Med andre ord: Myten om «finanskapitalens» herredømme, som i dag brer seg som stinkgass når visse sosialister skal forklare den interne økonomiske krisa i nord/vest, gjør seg like mye gjeldende for teorier om verdenshandelen og krisesymptomer i sør/ vest.

Et ledende eksempel på denne tendensen er den innflytelsesrike pakistansk-amerikanske økonomen Anwar Shaikh, som siden slutten av 1970-tallet har agitert for et syn som blir sagt å være i tråd med Karl Marx’ teori om verdensmarkedet. Blant hans mest siterte bidrag er en dobbeltartikkel i Science & Society fra 1979–80, og en nyere artikkel som også er reprodusert på det norske nettstedet Radikal Portal.

Marx’ teori, slik vi kjenner den fra de tre bindene av Kapitalen og forarbeidene til dem, er kortfattet, men likevel klar nok: Fundamentet legges i verkets første bind, som (viktig nok) heter «Kapitalens produksjonsprosess » (jf. kapittel 20): «Nasjonale forskjeller i arbeidslønninger». Her blir det vist hvordan den relative styrken i de enkelte lands valutaer vil være bestemt av arbeidets gjennomsnittlige produktivitet og intensitet i disse landene. Forskjellen i organiseringen av arbeidet i vidt forskjellige land blir altså helt vesentlig for analysen. Samtidig viser Marx i dette bindet til sin analyse av kapitalismens framvekst i Vesten, og til hvordan gjennombruddet for storindustri og maskinell produksjon (særlig fra ca. 1850), sammen med en grunneiendomsform som utestengte arbeiderne fra jorda, skapte et kvalitativt nytt nivå både av intensitet og effektivitet i produksjonen.

Hvis vi tar utgangspunkt i dette, vil vi også finne at forskjellen mellom de land som er imperialistiske, og de land som utsuges av dem, er at systemet i nord/vest innebærer en effektiv mekanisering av industrien, fulgt av arbeidere som holdes på plass i den, i kraft av jordeiendommens struktur.

Den globale utsugingen foregår dermed ikke med basis i internasjonale kapitalinvesteringer, hvor viktige disse enn er. Basis er lagt i konkrete kapitalistiske arbeidsprosesser, som arbeidskjøperne leier arbeidere til å utføre innenfor imperialistiske land. Per definisjon har hver enkelt av disse arbeiderne en langt høyere produktivitet enn den som finnes i fattige nasjoner. En tysk arbeider kan for eksempel produsere en kaffekoker på to timer, mens en mann i Tyrkia trenger fire timer. Da vil den forventede pris på verdensmarkedet være dobbelt så høy for den tyrkiske kokeren som for den tyske. Tyrkeren vil altså lett kunne bli utkonkurrert. Men ettersom mekaniseringsgraden er langt mer utviklet i tysk industri enn i tyrkisk, så vil hver tidsenhet i den tyske industrien være «fortettet» i forhold til hva som er tilfellet i Tyrkia. Altså vil en tysker da kunne produsere fire kokere i løpet av den samme utstrakte tidsenhet hvor tyrkeren bare klarer én. Følgelig vil et realistisk prisleie på verdensmarkedet innebære at tyrkerne minimalt må anvende fire timers arbeidstid på å tjene det tyskerne kan få inn på én time. (Og selv dette bare hvis det ikke finnes overproduksjon.)

Tidsøkonomi

Karl Marx sa at «all økonomi løper ut i tidsøkonomi». På verdensmarkedet ser vi tydelig konsekvensene: Mens et gjennomindustrialisert land som Tyskland har en herskende klasse som overakkumulerer i sin hjemlige industri og derfor ser seg om etter investeringsmuligheter i patrimoniske nasjoner, byr slike nasjoner seg umiddelbart fram som investeringsområder, fordi de trenger midler til å hjelpe på følgene av sin egen lave produktivitet-og-intensitet per arbeidstime. Dette vil si at forskjellen i arbeidets struktur ytrer seg i finansieringsvansker og kapitalimport. Årsaksrekken er på ingen måte omvendt: Det ville være litt av en forveksling å tro noe slikt.

Men nettopp en slik forveksling er hva vi må vente av en teoretiker som Shaikh. Hvis vi går igjennom hans produksjon, finner vi åpenbart ikke en eneste henvisning til Marx’ kapittel om internasjonale verdier – et faktum som ut fra alminnelige vitenskapelige og teori-historiske kriterier må gjøre hans «Marx-tolkning» aldeles useriøs. Men i selve mangelen på grundighet skiller han seg ikke radikalt fra andre populære marxisanter på verdensmarkedet.

Det viktigste felles multiplum i denne gruppen (i norsk sammenheng bl.a. Hallvard Bakke, Rune Skarstein, Arne Overrein, Lars Gunnesdal, Ali Esbati, Magnus Marsdal) er at de definisjoner og begreper som ble utviklet av Marx blir ignorert, mens bare navnene blir beholdt. Dernest blir kategorier fra borgerlig økonomi brukt under disse dekknavnene i den videre utforskningen av verden. Objektivt sett er dette selvfølgelig uredelig. Men hver enkelt av de som kan kritiseres for dette, har sine spesielle og personlige sperrer mot å gå i dybden med tingene.

Det blir tydelig hvilken katastrofal overflatiskhet som er nedlagt i denne tenkningen. Lånekapitalens pengeform fjerner alle konkrete spor og økonomene forvandles til tellemestre som forveksler kassalapper med materiell analyse. Samtidig fordunster alle vesentlige forskjeller mellom arbeidets former i nord/vest og sør/øst, og dermed de kulturelle former (eiendomsformer) som gir arbeidet sine preg.

Problemet med sosialister à la Shaikh blir da at de overtar liberalismens syn på verden: Menneskene er forskjellsløse, abstrakte uttrykk for sirkulerende veksler, og deres oppfatninger fortjener alle den samme respekt, uansett hvor primitive de er. Den som påviser undertrykkelsens konkrete karakter i patrimoniske nasjoner, eller hvordan den viser seg i innvandringsbevegelsens religioner (eller for den saks skyld i kristendommen), bryter med denne identitetstenkningens moralisme, og fortjener bare skjellsord, som øker i takt med utskjellerens mangel på selvsikkerhet.

Dermed blir du “rasist» (osv.) – iallfall hvis du ønsker å arbeide for en omveltning i disse patrimoniske landene. For det opplagte, første økonomiske mål i en slik omveltning er sekularisering og disiplinering av felles arbeidsprosesser, noe som i seg selv kan sette en bom for ineffektive eiendomsformer. Dette overordnede målet må allerede i dag være innbakt i de midler som solidaritetsbevegelser tar i bruk overfor progressive bevegelser i patrimoniske land.

Derimot blir Shaikh-sosialister støttespillere for et ahistorisk syn, som nekter å se verden som produkt av diverse former for utbytting. I stedet konstruerer de et univers av tankebygninger, hvor det hersker en abstrakt frihet og likhet, ikke bare mellom enkeltmennesker, men også mellom de systemer som utplyndrer enkeltmennesker. Selvsagt er dette intet annet enn et speilbilde av det kapitalistiske samfunn selv. Det er enda en gang borgerskapet som skaper en verden i sitt bilde, hvor markedene gjør alle til forskjellsløse individer av arten homo oeconomicus.

Et godt eksempel på følgene er levert av «Internasjonale sosialister», som har villet gi «betingelsesløs» støtte til en bevegelse som Hizbollah, som danner en del av den islamske kampen mot Israel og derfor har hindret motstandsbevegelsen mot zionismen i å utvikle seg politisk seriøst. Et annet eksempel er hvordan en talsperson for Palestinagruppene nylig oppfordret den greske regjering til å kansellere all utenlandsgjeld, à la Argentina. Dette er det samme som å oppfordre despotiske og patrimoniske herskerklasser til å plyndre til seg rikdommer de har ervervet ved at de bevisst har unnlatt å utvikle arbeidets produktivitet og selv bygge en industri. Med slike klasseforhold betyr gjeldssanering økte snylteformuer for patrimoniske overklasser, og økende fattigdom for underklassene som helhet. Det samme gjelder for den praksis med devaluering av valutaer som Manifest Analyse, Attac m.fl. anbefaler overfor patrimoniske underklasser. Det er ikke noe mindre enn en skam. Slike grupperinger driver et arbeid som fordummer offentligheten i Vest og sementerer status quo i hele det imperialistiske apparatet. De ender med å ville opprettholde fattige samfunn slik de er, langt snarere enn å utvikle konkrete klasseallianser for en demokratisk og voldelig opprettholdt jordreform (og dermed en grunneiendom) som kan legge basis for en produktiv industri.

Det reelle oppgjøret med imperialismen må innbefatte kamp mot patrimoniske religioner, som i dag er aktive særlig som islamsk propaganda, hinduisme, katolisisme og buddhisme. Dette er retninger som er de bestående eiendomsformers ideologiske uttrykk – opium for massene og manna for herskerklassenes politivesen. Den sløvhet og aggressivitet de sprer over samfunnene, er en primær hindring for en utvikling av arbeidets mekanisering, det sentrale middel mot imperialistisk undertrykkelse via verdensmarkedet, enten den formidles av varebytte eller av investeringer.

For Karl Marx var kampen mot religionen selve grunnlaget for en opposisjon mot det bestående: «All kritikk må begynne med kritikk av religionen». Det er snålt at vi bivåner personer, portaler og partier som kaller seg marxistiske mens de støtter eller forherliger islamsk eller katolsk praksis. Når de omtaler kritikk av religion som en sykelighet, en «fobi», stempler de bare sitt eget dilemma: De er ute av stand til å skille kritikk fra fordom.