Fett – et feministisk tidsskrift (Tidsskriftomtale)

Av Anna Blix, Live Fagereng, Gudrun Kløve Juul, Tina Wikstrøm Moen, Ingrid Baltzersen

2005-01 Bokomtaler

"Første gang jeg så Fett var på Narvesen. Den fancy designete forsiden, det kule coveret og de spennende overskriftene gjorde at jeg gledet meg som en unge til det skulle komme i posten til oss." (Live, 20 år)

Omslag Fett nr 1, 2004 Omslag Fett nr 2, 2004

Fett er et feministisk tidsskrift, utgitt av Kvinnefronten
www.fett.no


Fett – det feminististiske bladet som har overtatt etter Kvinnejournalen – vil være et bredt magasin, vil nå mange. Det selges der hvor jenter vanligvis kjøper blader, i hyllen sammen med In-Side og Mag på Narvesen. Vi har sett på de to første numrene, med hovedtema «Pupp og Pop» og «Kjærlighet».

Vi klarer ikke helt å finne målgruppen. Er det jenter fra Røa, er det jenter med palestinaskjerf, er det kassadama på Rimi, eller er det dama på tretti som venter på barn? Artiklene vinkles på en sånn måte og innholdet blir så flytende at du ikke helt skjønner hvor de vil og til hvem.

Det er en god politisk spredning blant skribentene, men vi har allikevel inntrykk av at redaksjonen er relativt homogen. Temaene de velger, spørsmålene de stiller og vinklingen de gir i artiklene, bidrar til dette inntrykket. Det virker som om mesteparten av redaksjonen er akademikere på snart tretti år, som nylig har stiftet familie, og er opptatt problemer som rammer denne gruppen. Dermed treffer det ikke den vanlige syttenåringen selv om det glossy coveret og plasseringen i Narvesen inviterer dem.

Det er to lederspalter i hvert blad. Spaltene med titlene «Pupper, pop og politikk» av Siri Lindstad og «Likestilt lykke» av Martine Aurdal forklarer og politiserer temavalget, og klarer å ta stilling. Disse burde hatt større plass i bladet, og inspirert resten av artiklene.

Det første nummeret handler om kjønn i popmusikken. Artikkelen «Hysj! Kunsten har ordet» av Siri Lindstad viser klart at vi har et samfunn uten jenter i rampelyset. 92,7 % av artistene som var booket til Øya-festivalen i 2004 var menn, og bookingansvarlig synes dette er en uinteressant problemstilling. De driter seg ut. Dette er en type vinkling vi vil ha mer av! Dessuten er ideen med å ha et helt blad fullt av jenteartister veldig bra! Dette er en måte å vise fram kvinner i popmusikken, og på den måten bryte med usynliggjøringa vi ser rundt oss.

I det første nummeret er det en tekst av Erling Fossen, der han hyller hengepuppene. Det er trivelig.

Nummer to handler om kjærlighet, det er et spørsmål som angår alle, og som utgjør et stort potensiale for kritiske, spennende og engasjerte tekster i ulike sjangere. Noe av det er bra, men de utnytter ikke dette potensialet. Reportasjen «Kjærlighet i glass og ramme» er fin fordi de intervjuer folk som faktisk lever på forskjellige måter. Men intervjuet med ulike forskere som skal svare på spørsmål om hva kjærlighet er, og om feminisme og kjærlighet utelukker hverandre, ender opp på en skolestilaktig måte: «det er vanskelig å konkludere hvem som har skylappene på og om det er biologien, sosiologien eller filosofien som har svaret på hva kjærlighet er». Konklusjonen forteller ikke noe nytt, og tar ingen sjanser.

I blad nummer to er det også en reportasje om stripping. Tittelen «Respekt og nytelse» kunne like gjerne vært i Vi Menn, og reportasjen viser noen som er litt for og litt mot stripping, men gir ikke kunnskap for at leseren skal kunne ta stilling. Statistikk og forskning kunne vært fint her, i tillegg til spissere formuleringer.

Noe vi savner i de to numrene som er kommet ut, er at bladet følger opp målsetningen fra den første lederartikkelen i det første bladet om «en heftig debatt om betydningen av å ha klasseperspektivet på plass i feministisk teori og praksis». Vi gleder oss til å se et temanummer om klasser og arbeid.

Det er flere gode spalter. Jusspalten er nyttig, der konkrete spørsmål blir godt besvart. Det at lederen i Unge Høyre skriver innlegg i debattspalten viser politisk spredning og at bladet har et ønske om debatt. Anne Lindmos spalte der hun radbrekker media er dritbra, spesielt i siste nummer der hun gjør narr av en plateanmeldelse om Bertine Zetlitz. Are Kalvøs spalte er selvsagt også morsom. Humoristisk politikk er fantastisk, fordi det appellerer til både de politiske og de upolitiske.

Fett blir ofte internt, for eksempel når de ikke forteller hvem Anne Kalvig og Wenche Mühleisen er, når de blir intervjuet, eller hvem skribentene er.

Fett prøver å gi noe til både det politiske og det upolitiske miljøet. Men ender med å ikke gi noen retning, og ender derfor i en slags kompromissfeminisme. Det er dermed ikke sagt at dette ikke er noe å bygge videre å på. Mange av artiklene og momentene er steinbra, men helheten blir litt svevende.

Det vi ønsker, er å ha et feministisk magasin som vi kan lære av og ta utgangspunkt i under diskusjoner. Som vi kan klippe ut og henge på veggen. Vi vil ha et blad vi kan referere til og referere fra. Håper å se punchlines, flere krasse overskrifter og tøffere uttaleser. Flere politiske standpunkter og retninger og mål! Vi ønsker oss flere for-og-mot-artikler og at de representerer flere politiske sider. Bladet må bli tøffere. Jenter går alltid rundt grøten. Slutt med det til neste nummer! For vi gleder oss til å se folk lese Fett på vei til skolen om morgenen.

Anna Blix, Live Fagereng, Gudrun Kløve Juul, Tina Wikstrøm Moen og Ingrid Baltzersen