Om å bake brød i en kapitalistisk økonomi
Av Nina Bjørk
Det har vært skrevet mye om hva som skaper verdier, både før og etter Marx. Dette er noe av det mest forståelige som er blir publisert om et vanskelig tema. En introduksjon av høy klasse, men ikke beregnet på de høye klasser.
Nina Björk er forfatter, debattant, litteraturviter og kulturskribent.
Hun har blant annet skrevet bøkene Lykliga i alle sina dager (1996), Under det rosa täcket (2012) og Drømmen om det røda (2016). Artikkelen i dette nummeret av Gnist er et kapitel i Björks bok fra 2016, s. 26–36.
Artikkelen er oversatt av Anne Minken.
Foto: Cato Lein
Hva gjør du hvis du vil ha et brød og lever i en kapitalistisk økonomi? Ja, du er ikke med i en gruppe som eier jord og redskaper i fellesskap og sammen framstiller og deler det som gruppa trenger. Du er ikke eid av en annen og må arbeide for eieren din for å få mat og et sted å bo. Det er heller ikke sånn at du sår og høster kornet eller baker brødet ditt selv. Du lever altså verken i urkommunismen, i slavesamfunnet, under føydalismen eller i en sjølbergingsøkonomi. Alt dette er eksempler på tidligere produksjonsmåter. Så hvis du vil ha et brød, går du antakelig til butikken og kjøper ett for penger du har fått som lønn i et arbeidsforhold som ikke har noe med å bake brød å gjøre. Og voila, der har vi formelen for det som Marx mente var særpreget for den kapitaliske produksjonsmåten: spesialisert vareproduksjon for et marked med sikte på å skaffe seg profitt, der produksjonsmidlene – altså verktøy, lokaler, redskaper og maskiner som vi trenger for å kunne utføre arbeidet, ikke eies i fellesskap, men er i privat eie.
Den særskilte måten du deltar i produksjonen på – at du har lønnsarbeid og kjøper varer – forutsetter at du er «fri» på to forskjellige måter. For det første kan ingen andre ha formell rett på arbeidskrafta di. Du må være fri til å selge arbeidskrafta til hvem du vil. At slaveriet, livegenskapet og laugsvesenet ble avskaffet, var nødvendige forutsetninger for den friheten. For det andre må du være fri fra å eie jord, redskaper og hva du ellers måtte trenge for å framstille det du har behov for. For den livegne bonden for eksempel var situasjonen annerledes. Han var bundet til sin jordflekk. Han hadde ikke lov til å flytte fra den, men kunne heller ikke kastes ut fra den så lenge han utførte arbeid på sin herres gods. – men det betyr også at jorda var bundet til den livegne. «Vi står altså overfor en klasse som alltid hadde et fundament som var tilstrekkelig for å dekke klassens behov.» skriver Ernest Mandel i Innledning til marxismens økonomiske teori. Den livegne var ikke dømt til å dø om han ikke solgte arbeidskrafta si. «I et sånt samfunn finnes det ingen økonomisk tvang til å selge arbeidsevnen sin, arbeidet sitt til en kapitalist.», skriver Mandel.
Forutsetningen for den kapitalistiske produksjonsmåten – den økonomiske tvangen til å selge sin arbeidsevne – oppstod på ulike måter i forskjellige land og verdensdeler, men det grunnleggende i hele prosessen er at jordbrukerne mister sin eiendom, jorda skriver Karl Marx i Kapitalen. I England, for eksempel, skjedde det ved at allmenningen ble privatisert og gjerdet inn og ved at staten hjalp jordeierne med å jage bøndene fra jordene som de tidligere hadde dyrket. Da det ble stor etterspørsel etter ull i Flandern på grunn av landets nye tekstilmanufakturer, begynte adelen i England å holde sauer på eiendommene sine, og det førte til at bøndene ble drevet fra jord og hjem. «Dette førte til at en mengde eiendomsløse arbeidere, proletarer, ble tilgjengelige som arbeidskraft for de framvoksende kapitalistiske manufakturene», skriver Rosa Luxemburg i Einführung in die Nationalökonomie. «Mennesker som stod utenfor både føydale og laugsmessige restriksjoner og som i lang tid hadde blitt tvunget til å leve nesten som landstrykere og blitt forfulgt av politiet og myndighetene, fant nå en rolig havn i lønnsarbeid for den nye klassens utbyttere.»
I koloniene raserte de nye koloniherrene den tidligere sjølforsyningsøkonomien og dyrking av jorda i fellesskap ved å innføre privat eiendomsrett og pengeøkonomi. Koloniherrenes møte med samfunn hvor produksjon og fordeling ikke foregikk i henhold til prinsippet om privat eiendomsrett, innebar spesielle problemer for de vestlige erobrerne. I Einführung in die Nationalökonomie siterer Luxemburg hva en representant for de britiske skattemyndighetene skrev i en rapport fra 1845: «Vi kan ikke se noen permanent jordeiendom. Enhver disponerer et stykke dyrket mark bare så lenge jordbruksarbeidet pågår. Hvis et jordstykke ikke dyrkes, går det tilbake til felleseie, og kan tas av hvem som helst under forutsetning av at det blir dyrket.» I en annen rapport fra samme tid, fra en statlig representant for britenes styre i Punjab, står det: «Med denne formen for jordeiendom kan ikke noe medlem av klanen bevise at han eier en viss del av den felles jorda, bare at han kan disponere den for sitt bruk. Produktene fra felleshusholdet samles i et felles lager hvor alle kan hente de matvarene de trenger.» Da historikeren James Mill som var ansatt i det øst-asiatiske kompaniet og far til den liberale filosofen John Stuart Mill, møtte denne indiske formen for kollektiv eiendom, tok han logikken baklengs og hevdet at når alle eier jorda, er det ingen som eier den, men likevel må jo noen eie den, så det blir vi. «På basis av alle saksforhold som vi har observert, blir vår konklusjon at eiendomsretten til jord i India tilfaller erobreren; for hvis vi skulle anta at erobreren ikke var jordeieren, så ville vi ikke være i stand til å avgjøre hvem eieren var.»
Denne prosessen kaller Marx for opprinnelig eller primitiv kapitalakkumulasjon: Mennesker blir frarøvet retten til produksjonsmidler og må bli lønnsarbeidere for å kunne overleve. «Historien om denne ekspropriasjonen er skrevet inn i menneskehetens historie med uutslettelige tegn av blod og ild», skriver Marx.
At du selv eier retten til arbeidskrafta di, og at du ikke eier noe annet enn friheten til å selge arbeidskrafta til hvem du vil, er de to forutsetningene for den kapitalistiske produksjonsmåten. Hvis vi tenker oss, at du innafor dette systemet ikke er eiendomsløs, det vil si en proletar, men at du tilhører dem som eier jord, fabrikker, maskiner, verktøy og redskap, altså det som trengs for å lage saker og ting – og så ansetter du en baker. Hvorfor gjør du det? Hvis du trengte brød, kunne du lage det selv. Du ansetter altså ikke en baker for å få brød. Du ansetter en baker for å få profitt. Profitten er målet ditt, og bakerens arbeid er middelet for å nå dette målet. Og dette, at det som produseres primært produseres for at noen skal få profitt, og ikke for å dekke behov, er også et sentralt trekk ved den kapitalistiske produksjonsmåten. Men hvorfra kommer profitten som var grunnen til at du ansatte bakeren?
For å svare på det spørsmålet må vi først stille et annet. Hva er bakeren for deg som ansetter ham eller henne? Du kjøper bakerens arbeidskraft på et marked som kalles arbeidsmarkedet – hen er altså en vare. Du har penger som du bruker til å kjøpe en vare (bakerens arbeidskraft) – og resultatet i slutten av dette regnestykket er at du får mer penger i form av profitt enn det du hadde fra starten av. For at det skal være meningsfullt for deg å kjøpe varen bakeren må den jo på en eller annen måte generere penger til deg. Så igjen, og med et tillegg nå: Hva er bakeren for en merkelig vare som kan skape verdi? Ja, hen er akkurat det: den eneste verdiskapende varen som finnes på markedet. I følge Marx er den kjøpte varen arbeidskraft den eneste kilden til merverdi, altså til den økte pengesummen som bakerieieren får etter at han har satt bakeren i arbeid. Uten denne merverdien hadde det vært meningsløst å ansette bakeren. Merverdien – fortjenesten, profitten, overskuddet (jeg forenkler teorien til Marx og behandler alle disse begrepene her som samme sak) – skapes altså i følge Marx i produksjonen og ikke i sirkulasjonen (ved kjøp og salg). Utgangspunktet for analysen hans er det som hender i produksjonen og ikke det som hender i konsumpsjonen.
Men la oss slippe til en innvending: Kan ikke bakerieieren eller en annen kapitalist ha fått tak i ekstra billige råvarer og maskiner og dermed blitt i stand til å selge det ferdige arbeidsproduktet for mer penger enn hen har lagt ut? Kan ikke fortjenesten komme fra å «kjøpe billig og selge dyrt», det vil si nettopp fra konsumpsjonsfæren? Jo, absolutt. Dette kan forekomme for den enkelte kapitalisten i enkelte tilfeller. Men en sånn fortjeneste for en enkelt person i markedet vil jo innebære et tap for en annen, for den som solgte råvarene og maskinene billig, resultatet ville bli et nullsumspill der den ene vinner det den andre taper. Hvis vi ser en sånn transaksjon fra et helhetlig samfunnsperspektiv, og ikke fra den enkelte kapitalistens, har selve verdien ikke økt. Den har bare blitt fordelt annerledes. Men i kapitalistiske samfunn øker jo som regel den totale verdien, bruttonasjonalproduktet i hvert enkelt land, hele tida. Den kapitalistiske produksjonsmåten skaper rikdom, merverdi. Tilhengerne av systemet framhever ofte akkurat det, og kritikerne benekter det heller ikke. I følge Marx finnes det bare en eneste rimelig kilde til den økende totale samfunnsgevinsten: menneskelig arbeid.
Hvordan kommer Marx fram til det? Svaret ligger i det vi pleier å kalle arbeidsverdilæren. Den tar utgangspunkt i at alle varer både har en bruksverdi og en bytteverdi. Bruksverdien er det enestående i enhver vare, den spesifikke verdien i varen som innebærer at vi trenger akkurat det som bare den varen kan gi. Bruksverdien til et par sko er å varme og beskytte føttene. Bruksverdien til en kopp er å holde flytende drikke innenfor visse rammer. Alt menneskelig arbeid har alltid skapt bruksverdier, altså skapt ulike saker og ting som vi behøver for å tilfredsstille spesifikke behov. Forskjellige samfunnsøkonomiske systemer bestemmer på forskjellige måter hvor mye arbeid som skal legges ned, for å skape de bruksverdiene som vi mennesker behøver. I et markedsbasert samfunn bestemmes det ved at varer selges og kjøpes på et marked. Det innebærer at tingene (som nå er varer) i tillegg til bruksverdien også får en annen slags verdi som er enestående for markedsøkonomiene, nemlig en bytteverdi. Bytteverdien er ganske enkelt en sammenligning mellom ulike varers verdi. I en utviklet markedsøkonomi uttrykkes dette i penger. Vi sier ikke at ti kopper er verdt et par sko, men at ti kopper koster like mye som et par sko. Men hvordan kan vi egentlig sammenligne kopper og sko? Som bruksverdier er de ikke sammenlignbare. Hvis vi fryser på beina har vi ingen nytte av en kopp, og om vi vil drikke kaffe har vi ingen nytte av et par sko. For at vi skal kunne sammenligne størrelser som egentlig ikke kan sammenlignes, må de ha noe til felles, noe som bestemmer deres kvantitative verdi. Marx sier at denne felles målestokken er arbeidet. Det er mengden arbeid som er nedlagt i en vare som bestemmer varens verdi. Jo mere arbeid, dess mere verdi.
Når vi har sagt det – jo mere arbeid, desto mer verdi – kan vi også se at verdi ikke er det samme som pris. For hvis det hadde vært det, skulle jo den skomakeren som la ned mye arbeid i sine sko, som kanskje var lat og arbeidet langsomt, også kunne selge dem til en høyere pris enn den skomakeren som la ned mindre arbeid i skoene. Men det kan hen jo ikke. Prisen på et par sko bestemmes ikke av den mengden arbeid som den enkelte skomakeren har lagt ned i skoene, men av den gjennomsnittlige tida det tar for skomakere i et bestemt samfunn å produsere et par sko. Denne gjennomsnittlige arbeidstida kaller Marx for samfunnsmessig nødvendig arbeidstid, og det betyr ganske enkelt «den arbeidstida som er nødvendig for å framstille en bruksverdi under gjeldende samfunnsmessig normale produksjonsbetingelser og med en samfunnsmessig gjennomsnittlig grad av dyktighet og intensitet i arbeidet.
La oss nå vende tilbake til vår gamle venn kapitalisten som kjøpte arbeidskraft i form av en baker og fikk en merverdi. Hva gjør hen med overskuddet som hen har skaffet seg ved kjøpet? Ja hen kan naturligvis reise til Bahamas for pengene, bruke hele summen til egen nytelse, leve et liv i sus og dus som føydalherrene i gamle dager. Men da får hen sannsynligvis problemer neste dag når konkurrentene hens har oppført seg annerledes og samlet pengene sine til en kapital som de kan bruke til nye investeringer, nye og mer effektive produksjonsmidler. Tenk deg at bakerieier nr. 2 ikke brukte fortjenesten til å reise til Bahamas, men kjøpte en maskin som kunne kna deig raskere enn noen menneskelig baker kunne klare. Hva hender da? Jo, la oss si at den normale arbeidstida for å lage et brød er en halv time, en halv time er altså den gjeldende samfunnsmessige arbeidstida for et brød. Men bakerieier nr. 2 har nå investert i en ny teknologi som fører til at det for hens arbeidskraft bare tar et kvarter å produsere et brød. Bakerieier nr. 2 produserer altså under den samfunnsmessig nødvendige arbeidstida. Hens arbeidere har blitt dobbelt så produktive og kan nå med samme tidsbruk som arbeiderne hos bakerieier 1 bake dobbelt så mange brød. Hvis bakerieier nr. 2 nå begynner å selge brødene sine til halve prisen sammenlignet med før, får han bare samme fortjeneste som før, og investeringen i de nye maskinene blir meningsløs. Så i stedet for å selge brødene til sin nye virkelige verdi (et kvarter), fortsetter bakerieier 2 å selge dem til den samfunnsmessig nødvendige arbeidstida (en halvtime) eller kanskje litt under denne tida. Prisen på brød er ikke radikalt forandret, så etterspørselen kommer til å være omtrent den samme, men nå kommer det til å finnes veldig mange brød på markedet, ettersom bakerieier 2 med samme bruk av tid produserer dobbelt så mange brød som sine konkurrenter. Dessuten kan bakerieier 2 selge sine brød litt billigere enn før og likevel få fortjeneste, og det fører til at flere kjøper hens brød. Hen kan dermed oppnå en superprofitt.
Men denne superprofitten kommer bare til å være midlertidig. Snart innser bakerieier 1 at hen ikke kan reise til Bahamas for pengene sine, men at han må la dem vokse, akkumuleres, sånn at også han kan kjøpe en maskin til å kna deigen, øke produktiviteten og dermed selge brødene til samme pris som hens konkurrenter. Hvis hen ikke innser det, men sier seg fornøyd med den gevinsten hen har fått og konsumerer den til eget bruk eller gir den bort eller bare beholder den i lommeboka i stedet for å la den vokse seg stor nok til nye investeringer, ja da kommer denne bakerieieren til å bli utkonkurrert, miste eiendommen sin og bli proletar som alle andre. Det vil hen antakelig ikke, og hen kommer derfor til å gjøre som bakerieier 2, investere i ny teknologi, produsere raskere. Alle kapitalister som vil fortsette å fungere som kapitalister, vil gjøre det samme, og det fører til at den samfunnsmessig nødvendige arbeidstiden for å produsere brød kommer til å synke. Altså: Den første kapitalisten som klarer å produsere en vare under den samfunnsmessig nødvendige arbeidstida, får en (midlertidig) superprofitt. Konsekvensen av dette er viktig for hele den kapitalistiske utviklingen, som i bunn og grunn nettopp handler om jakten på superprofitter.
Jakten på superprofitter som hver enkelt kapitalist må drive med for å overleve i et system basert på konkurranse, er selvfølgelig ganske enkel og dagligdags – den drives jo av et uhemmet begjær etter mere penger. Men den får likevel eksistensielle følger, følger som på én måte ikke har noe med penger å gjøre, men med liv. Jakten på profitt blir nemlig en jakt på tid, og tid er jo det som menneskelig liv består av. Det vi gjør med tida vår, er det vi gjør med livet vårt. Innafor den kapitalistiske produksjonsmåten blir fortjeneste og tid med nødvendighet sammenkoblet. Hvordan da? La oss igjen vende tilbake til brødbakinga. Da bakerieieren kjøpte bakerens arbeidskraft, var det nettopp arbeidskrafta han kjøpte – ikke resultatet av bakerens arbeid, men hens evne til å arbeide. Hvor stor er denne arbeidsevnen? Ja, det vet jo ikke bakerieieren på forhånd. Det eneste hen vet er at bakeren skal arbeide for ham eller henne i en viss tid, for eksempel ti timer om dagen, seks dager i uka. I denne tida eier bakerieieren bakerens tid. Hver time, hvert minutt, hvert sekund av denne tida som brukes til noe annet enn effektivt arbeid er, sett fra bakerieierens synsvinkel, sløseri. Det er tid/liv som ikke kommer til å gi fortjeneste for ham eller henne, det er tid/liv som må elimineres.
Dette har kapitalister og deres medhjelpere alltid visst. De trenger ikke å lese Marx for å forstå det. En temmelig godt kjent «tidsjeger» som neppe noen gang åpnet et marxistisk verk, het Frederick Taylor. Han levde mellom 1856 og 1915 i Pennsylvania i USA. Han grunnla det som seinere ble kalt «taylorisme» eller scientific management, en retning innen organisasjonsteori. Taylor mente at arbeidernes uvilje mot å jobbe så effektivt som det egentlig var mulig, var det mest ødeleggende som Englands og Amerikas arbeidende befolkning var rammet av. Han visste også hvordan han skulle få bukt med dette ondet. I bedriftene som brukte ham som konsulent, studerte, katalogiserte og tok han tida på alle bevegelsene arbeiderne gjorde for å finne den beste metoden til å effektivisere kroppens bevegelser i samspill med maskinene og arbeidsredskapene. «Det finnes alltid en metode og en måte å gjøre ting på som er bedre enn alle andre. Og denne beste metoden, den beste måten å gjøre ting på, kan bare oppdages og utvikles gjennom et vitenskapelig studium og analyse av aktuelle metoder og praksis kombinert med detaljerte bevegelses- og tidsstudier.» Taylor var fast bestemt på å komme fram til det stadium hvor «individene har nådd sitt høyeste effektivitetsnivå». Framtidas velstand var avhengig av følgende radikale forandring: «Før har mennesket stått i første rekke, i framtida må systemet komme i første rekke».
Frederick Taylor er død for lenge siden, men viljen til å effektivisere, rasjonalisere og strømlinjeforme arbeidet lever videre. Vekkerklokkene skal fortsatt ringe i de tidlige morgentimene og slumreknappen er fortsatt vår fiende, vi skal fortsatt være del av en arbeidslinje hvor effektiv produksjon på heltid og høyere pensjonsalder er nødvendig. Ordspråket «tid er penger» er kanskje en ubevisst folkelig innsikt i marxismens tenkning om betydningen av å presse merverdi ut av arbeiderne.
Jakten på superprofitter får også andre konsekvenser enn besettelsen for tid. Den fører også til utvikling av produksjonsmidlene – redskapene vi bruker for å framstille saker. Marx beskrev dette som kapitalismens «sivilisatoriske effekt». En kapitalist som ikke utvikler sine produksjonsmidler, for eksempel ikke erstatter mennesker med maskiner, kommer som vi har sett, til å tape i konkurransen ettersom hen da produserer varer over den samfunnsmessig nødvendige arbeidstida. Samtidig innebærer jakten på superprofitt at hver enkelt vare inneholder mindre «levende arbeid», det vil si mindre av den slags arbeid som i følge Marx er det eneste som gir kapitalisten merverdi. Dermed står hens profitt i fare for å minske, men dette kompenseres ved at mengden av varer øker. For at merverdien i hver enkelt vare skal realiseres, er det samtidig et krav at alle disse varene faktisk blir kjøpt. Forutsetningen for jakten på superprofitt som driver den kapitalistiske utviklingen, er altså et stadig økende forbruk. Stadig flere mennesker må altså kjøpe varer og tjenester og ikke bare bytte dem med hverandre eller ordne sine liv utenfor markedet. Hvis forbruket går ned, faller profitten, og hele systemet kommer i krise.
Derfor har kapitalismen helt siden den oppstod lagt vinn på å øke områdene for kjøp og salg. Dette har skjedd gjennom en utvidelse av det geografiske rommet, der tidligere måter å livnære seg på har blitt rasert og erstattet av det kapitalistiske, sånn som det skjedde under kolonialismen. I de kapitalistiske landa har det skjedd – og skjer fortsatt – gjennom at aktiviteter som tidligere ikke ble kjøpt og solgt for profitt, nå blir det. I det offentlige rommet gjelder det akkurat nå helse, skole og omsorg. I det private rommet gjelder det for eksempel matinnkjøp, rengjøring, festarrangementer, barnepass, hjelp til lekselesing. Ingen som tror på kapitalismens fortsatte eksistens, kan tro at vi har nådd slutten på denne prosessen. Alle handlinger, behov, følelser og opplevelser som i det hele tatt har noen mulighet for å gjøres om til kjøp- og salgbare varer kommer til å bli det. Det er gjennom å kjøpe, selge og selv være varer (i form av kjøpbar arbeidskraft) som vi alle lever innafor det økonomiske systemet vi nå har. Noen blir rike av dette, andre blir fattige – men vi livnærer oss alle på denne måten. Varifiseringen kommer ikke til å ta slutt før kapitalismen tar slutt, fordi den er dens ytterste forutsetning.
Referanser:
For gjennomgangen av Marx´ arbeidsverdilære har jeg hatt glede av Johan Fornäs Capitalism: A Companion to Marx´s Economy Critique, Sven-Eric Liedmans Karl Marx:: en biografi og Michael Heinrichs Introduktion till de tre volymerna av Marx Kapitalet.
Sitatene fra Frederick Taylor er hentet fra «Work» (nettkilde).