Toskift som strategi for sekstimersdagen

Av Ole R. Berg

Nr 4 2008

– Det ideelle hadde selvsagt vært å kunne innføre seks timers dag/30 timers uke uten å gjøre noen forandringer, skriver artikkelforfatteren.

Han argumenterer for å mer bruk av toskift for å få stor nok oppslutning om kravet om sekstimersdag, for å få det gjennomført i praksis.

Ole R. Berg er leder i Fagforbundet Buss- og Sporveisbetjeningens Forening.

 


 

For et par år siden tok jeg initiativ til en spørreundersøkelse om folks holdninger til det å bytte kortere arbeidstid mot toskiftsordninger. (Konkret: 6–12 + 12–18) Sentio gjennomførte undersøkelsen på oppdrag fra Fagforbundet som en landsomfattende sak. Denne undersøkelsen viste at et flertall av befolkningen gjerne ville jobbe toskift dersom de fikk innført sekstimersdagen. Flertallet var størst blant kvinner. Det er også verd å merke seg at det var et klart flertall blant de som hadde kortest utdanning (grunnskole eller videregående), mens det var flertall mot forslaget blant de med lengre utdanning. Dette sier noe om hvem som prioritere kortere arbeidstid høyest. Samme undersøkelse viste også at det var klart flertall for blant de med husstandsinntekt mellom 200 00 og 500 000, mens det var flertall mot for de over 500 000 og de under 200 000.

Allerede i 1987 kom det en utredning (NOU nr. 9) som påpekte at dersom en viss del (20–25 %) av arbeidsplassene i Norge innførte toskiftsordninger, ville dette langt på vei finansiere hele arbeidstidreduksjonen

Det er snart 90 år siden vi fikk lovfestet 8 timers dagen her i landet. Hvorfor har vi da ikke fått på plass sekstimersdagen for lenge siden? Noen skylder på den politiske høyresida og arbeidsgivernes motstand. Disse hevder selvsagt at vi ikke har råd til en slik arbeidstidsreduksjon, og at landet nærmest vil gå i stå. Men forklaringen er nok heller at det er vår egen (fagbevegelsens) skyld. Dersom kravet om seks timers dag/30 timers uke med full lønnskompensasjon var blitt prioritert fra LO og resten av fagbevegelsen og vi hadde blitt enige om en strategi, så hadde vi hatt kortere arbeidstid for lenge siden. Jeg har foreslått å innføre toskift i større grad, for å lette innføringen av sekstimersdagen, da dette tiltaket vil gi så stor økning i produktiviteten at økonomiargumentet mot sekstimersdagen svekkes kraftig.

Likestillingskrav?

På 70 tallet var det en stor bevegelse for seks timers arbeidsdag. Problemet var at denne bevegelsen for det første var kvinnedominert. Kravet ble først og fremst fremmet som et likestillingskrav. Og for det andre at kvinnene (og mennene) i arbeiderklassen var lite involvert i denne bevegelsen. Historien har vist oss at skal slike store reformkrav få gjennomslag, så må arbeiderklassen sette saken øverst på dagsorden og ikke minst sette makt bak kravet. Kravet må komme nedenfra som et folkekrav, kan du si.

Mange øynet håp da Gerd Liv Valla ble LO leder. Hun var en klar og sterk forkjemper for sekstimersdagen. Og LO har vedtatt kravet om seks timers dag/30 timers uke på sin kongress. Opptil flere ganger. Men har vi fått kortere arbeidstid? En ting hva fagbevegelsen (i dette tilfelle LO) vedtar i sine program, og en helt annen ting hva som blir gjennomført i praksis. I praksis blir alltid kravet om seks timers dag/30 timers uke prioritert ned når vi kommer til tariffoppgjørene. Nå er det høyere lønn som prioriteres, og ikke som for 90 år siden, da arbeiderklassen gikk ut i gatene for å demonstrere og sloss for 8 timers dagen. Vi mangler altså denne folkebevegelsen som skal til for å presse gjennom et slikt krav, enten via tariffoppgjørene eller via de politiske organer.

Uaktuelt krav?

Vi må stille oss følgende spørsmålet: Er arbeiderklassen så fornøyd med dagen arbeidstid at vi bør legge bort spørsmålet om seks timers dag/30 timers uke? Mange (kvinner) har jo allerede tatt sekstimersdagen, uten lønnskompensasjon. Og mannfolka er tydeligvis ikke interessert. Eller?

Jeg tror faktisk ikke det. Jeg tror mange, både kvinner og menn, har behov for kortere arbeidstid. Det er bare det at vi som klasse er ikke i stand til å bli enig om å prioritere dette kravet høyt nok ennå. Og ikke minst, vi greier ikke å bli enige om hvordan vi får det til, altså strategien. Vi har fremdeles så mange lavtlønnete, at lønnsøkning fortsatt må bli prioritet nummerr 1. For mange lavtlønnete er det et reelt problem at lønna ikke strekker til. Å leve bra på 1 «offentlig kvinnelønn», er nesten ikke mulig. Heller ikke på en bussjåførs lønn, det vet jeg av egen erfaring. Men lønn/levestandard er også et relativt begrep. Vi synes alle vi tjener dårlig i forhold til noen andre. Og forskjellene øker for hver dag. Lønnsforskjellene vil også øke med innføring av kortere arbeidstid med full lønnskompensasjon.

Hva må til?

Vi får hele tida innprentet fra mange hold, at prioritering av kortere arbeidstid nødvendigvis vil føre til lavere lønnsvekst i en periode. Jeg tror ikke det er mulig å få til en folkebevegelse for kortere arbeidstid, så lenge oppfatningen er slik. En del av arbeiderklassen føler at de ikke har råd til å få lavere lønnsvekst. Jeg tror derfor ikke at det er mulig å få full oppslutning om sekstimerskravet før vi får gjort noe med de økende lønnsforskjellene.

Økte forskjeller fører til at arbeidsfolk blir hengende etter i velstandsutviklinga. Vi må få snudd tendensen til at lønnsforskjellene øker, ikke bare mellom arbeidsfolk og overklassen, men også internt i arbeiderklassen. Til tross for lavtlønnstillegg og andre tiltak, ser vi at forskjellene øker. Spesielt i gode tider, da mange i mannsdominert privat sektor kan ta ut store lokale tillegg. Dette forsøkes skult bak litt avansert prosentregning. Når hun som tjener 250 000 i året får 3 % lønnsøkning, så utgjør det 7 500 kroner. Når han som tjener 400 000 får 3 % lønnsøkning, utgjør dette 12 000 kroner. Men det fremstilles som om disse to har hatt samme lønnsutvikling, nemlig 3 %.

På den annen side ser vi, at til tross for at kvinner tjener mindre enn menn, så er det større ønske om å prioritere kortere arbeidstid blant kvinner. Dette er et tankekors, men kan selvsagt forklares med at kvinner fremdeles har mer ansvar for hjemmefronten. Men når vi kommer til de konkrete valgene, prioriterer også de kvinnedominerte forbundene lønn fremfor arbeidstid.

En mannsarbeidsplass

I min fagforening, Fagforbundet Buss- og Sporveisbetjeningens Forening, har jeg flere ganger prøvd å få prioritert kravet om seks timers dag/30 timers uke høyt på kravlista i forbindelse med lønnsoppgjørene. Men vi ender opp med å prioritere lønn hver gang. Og slik er det på de fleste arbeidsplasser jeg kjenner til, både manns- og kvinnedominerte. La oss se litt på årsaker.

Det store flertallet av mine kolleger jobber ikke overtid. Overtid er hos oss basert på frivillighet. De greier seg greit med den lønna de har, til tross for at vi fremdeles er lavtlønnet. Topplønn for en bussjåfør med fagbrev er så vidt over 300 000 kroner. Dette store flertallet er godt etablert, har to inntekter i husholdningen og prioriterer fritid fremfor mer penger. De sier at de greier seg bra, de orker ikke jobbe mer (jobben er slitsom nok med den arbeidstida vi har). Ca. 15 % av ansatte jobber litt overtid. De trenger litt ekstra for å opprettholde en brukbar levestandard. Det er de som er i en etableringsfase, har barn som er aktive, skal finansiere ny bil e.l. Ca 15 % jobber mye overtid. Det er mange årsaker til dette. Noen har havna i gjeldsklemma og sliter med å overleve økonomisk. Noen er innvandrere som trenger penger til å sende hjem til gamle foreldre og andre slektninger. Noen lever alene, og det er dyrt. Noen har lagt seg til ett høyt forbruk som krever mer inntekt enn du får normalt som bussjåfør. Noen er nylig blitt skilt. Osv.

Situasjonen er altså at det store flertallet synes de jobber mer enn nok, og godt kan tenke seg kortere arbeidstid. Alt for mange av mine kolleger blir uførepensjonert før de når vanlig pensjonsalder, og veldig mange synes jobben er meget slitsom. Men de trives med jobben og arbeidsplassen sin. Hvorfor blir da ikke kortere arbeidstid prioritert høyere når vi stiller krav til tariffoppgjørene? Noe av forklaringen ligger i «det tause flertall». De lever greit og engasjerer seg ikke så mye i tariffoppgjørene eller i politikken. Noe ligger også i en solidarisk holdning til de som trenger lønnsøkningene mer enn dem sjøl.

På andre arbeidsplasser får jeg andre forklaringer på at kortere arbeidstid ikke prioriteres. Vi bussjåfører jobber skift og er vant til og innstilt på det. Men blant de som jobber på dagtid (normal arbeidstid) er det en viss redsel for å måtte begynne å jobbe skift. Det er den begrunnelsen jeg hører oftest for hvorfor man ikke vil ha sekstimersdag. Dette henger sammen med at mange av de forsøkene som er gjort med sekstimersdagen, er basert på at man går over til toskift. (Nardo bil i Trondheim – Toyota i Gøteborg) Dette er det mange som er skeptiske til, mens erfaringene fra de som har prøvd dette stort sett er meget gode. (Se boka til Magnhild Folkvord og Ebba Wergeland, Sekstimarsdagen, den neste store velferdsreforma, Gyldendal, 2008.) Den ekstra fritida de får, mer enn oppveier ulempene ved å jobbe toskift. Problemet her er todelt. For det første vil innføringen av toskiftsordninger gjøre det lettere å få innført seks timers dag/30 timers uke, fordi dette øker produktiviteten i bedriftene. For det andre er det slik at når noen bedrifter på egen hånd innfører kortere arbeidstid i dagens situasjon, må de kunne forsvare dette med økt produktivitet, ellers vil ikke bedriften overleve. Skepsis til toskift er altså en årsak til motstand mot sekstimersdagen i fagbevegelsen.

Men trenger mannfolk 6 timers dagen?

Småbarnsfedre trenger opplagt sekstimersdagen. Eldre slitne arbeidere er opplagte kandidater. De som ønsker å jobbe lenger en vanlig pensjonsalder, trenger redusert arbeidstid. De som sliter med helsa, trenger sekstimersdagen. De som er 50 % uførepensjonert, kan med sekstimersdagen kanskje jobbe full tid. (vi har mange slike hos oss). De som vil ta seg av sine gamle foreldre, ta seg av barnebarna og lignende trenger sekstimersdagen. De som vil bli mer sosiale, bruke tid med familie og venner, spille i korps, komme seg mer ut i naturen, reise mer, kort sagt de som vil ha et bedre liv trenger seks timers dag/ 30 timers uke. Vi må selvsagt ha en viss fleksibilitet i arbeidstidsordninger når reformen blir gjennomført, akkurat som nå. Ingen vil vel kreve at nordsjøarbeidere skal jobbe 6 timer hver dag.

Strategi for innføring

Jeg er en av dem som hele tiden har hevdet at å innføre noe mer toskiftsordninger, vil være en måte å få innført sekstimersdagen raskt på. Fordi da blir det økonomiske argumentet mot sekstimersdagen kraftig svekket. I dag jobber ca 30 % av arbeiderklassen skift i en eller annen fasong. Om 20 % flere gikk over til noe mer skiftarbeid, synes jeg det vil være en rimelig pris å betale for et bedre liv for alle. Vi kan også tenke oss en litt mer langsiktig strategi, der arbeidstidreformen innføres mer gradvis, og da blir ikke behovet for å innføre skiftordninger like stort. Men da vil det til gjengjeld ta uhorvelig lang tid, og jeg har ikke tid til å vente så lenge.

Vi som ønsker sekstimersdagen må få frem at ikke alle trenger gå over til å jobbe skift. Kun på de arbeidsplassene der det er store effektivitetsgevinster å hente. Og det er heller ikke slik at det nødvendigvis må være fra 6–12 + 12–18. Dette må selvsagt tilpasses den enkelte arbeidsplass, og mange plasser vil det være behov for overlapping osv. Spørsmålet om normalarbeidsdagen kommer selvsagt opp. Men normalarbeidsdagen er faktisk ganske forskjellig allerede i dag, selv om noen fortsatt tror at den er 7–17 for alle. Hos oss bussjåfører er for eksempel normalarbeidsdagen 6–19.

Jeg tror, ut fra mine erfaringer, at det er noen forutsetninger som må på plass før seks timers dag/30 timers uke blir et folkekrav:

  • Lavtlønnede må blir trygg på at de ikke vil bli hengende etter i lønnsutvikling når sekstimersdagen innføres. Tvert i mot må vi lavtlønnete se at lønnsforskjellene minsker i samfunnet før vi kan tro på en slik utvikling.
  • De som er skeptiske til skiftarbeid, må bli trygg på at ikke alle skal over på skiftarbeid. Frivillighet og overgangsordninger må sikres. Fleksible arbeidstidsordninger på våre premisser må være en del av pakken. Stikkord: forhandlingsrett.
  • Middelklassen må slutte med sine moralske anføringer om at miljøkrisa krever at vi reduserer levestandarden og at sekstimersdagen er en del av denne strategien. Så lenge mange arbeidsfolk sliter med «regninga og renta» trenger vi en kraftig omfordeling før slike argumenter går hjem.

Finanskrisa

Finanskrisa kan slå begge veier. Dersom den skaper store økonomiske problemer for arbeidsfolk, kan kravet om kortere arbeidstid igjen tape for økonomiske krav. Men det kan tenkes at kravet vil komme opp som et krav om å dele på arbeidet, dersom arbeidsledigheten øker kraftig. Dette så vi under den forrige krisa på 30 tallet, jfr. sekstimersdagen på Kelloggs.

Kravet om seks timers dag/30 timers uke er et krav som mange kan enes om. Også de fleste mannfolk. Men kravet vil aldri bli omsatt i praksis dersom ikke det blir arbeiderklassens felles krav. Vi som ønsker seks timers arbeidsdag/30 timers uke må derfor bli enige om en strategi som gjør at arbeiderklassen kan samle seg om dette kravet som vår nye velferdsreform. Leste i avisen nylig at Hugo Chaves ville gå inn for å lovfeste sekstimersdagen. Lurer på om de trenger bussjåfører der?