Oktoberrevolusjonen 100 år

Av Per Medby

2017-04

I høst er det hundre år siden den russiske Oktoberrevolusjonen fant sted. At Rød Ungdom markerte denne begivenheten med kaffe og kaker, fikk Fredrik Mellem som leder landets største Arbeiderpartilag og styremedlem i Oslo Arbeiderparti, til å gå helt av skaftet. Han skriver følgende: «Oktoberrevolusjonen i Russland 1917, markerte begynnelsen på det største og mest vedvarende helvete på jord verden noen sinne har sett.» (VG 25. oktober 2017).

Oktoberrevolusjonen viste en hel verden at det ikke er naturgitt hvem som skal herske og hvem som skal herskes over. Revolusjonen var til stor inspirasjon for hele den norske arbeiderbevegelsen de første åra etter den fant sted.

Frykten i borgerskapet for at det kunne skje en revolusjon også i andre land, gjorde at de blei mer kompromissvillige overfor arbeiderbevegelsen. Dette skjedde også i Norge. Åttetimers-dagen som blei innført i Norge 1918 hadde neppe kommet så raskt uten Oktoberrevolusjonen.

Oktoberrevolusjonen var viktig for framveksten av velferdsstaten både i Norge og andre vestlige land. Den innebar store framskritt for kvinnene i Sovjet, slik som innføring sjølbestemt abort, som det tok flere tiår før vestlige land fikk.

Oktoberrevolusjonen bidro til å få en slutt på den førte verdenskrigen. Over 16 millioner mennesker ble drept i denne krigen som følge av de kapitalistiske statenes rivalisering. Mellem nevner ikke dette og han finner det heller ikke verdt å nevne at vestlige land invaderte den nye sovjetstaten med store tap av menneskeliv som konsekvens.

Det å markere Oktoberrevolusjonen som et rettferdig opprør betyr ikke noen legitimering av det som seinere ble gjort i Sovjetunionen. Det er ingen tvil om at det ble gjennomført store overgrep. Årsakene til at regimet endte opp som et undertrykkende klassesamfunn styrt av topper i parti- og statsbyråkratiet, er sammensatte. De materielle forholdene i et tilbakeliggende land lå ikke til rette for å bygge sosialisme og landet mangla demokratiske tradisjoner. Det som kunne vært motkrefter, som rådene, blei også demobilisert.

I dag har den nyliberale varianten av kapitalismen fått hegemoni i verden. Faren for krig mellom stormaktene er stor. Situasjonen ligner på mange måter den som var like før første verdenskrig.

Det er imidlertid én viktig forskjell. Sosialistiske krefter i dag står ekstremt svakt i det meste av verden. Det haster imidlertid like sterkt som den gang å få slutt på kapitalismen og imperialismen. En annen verden er mulig!

 

Per Medby
Redaksjonsmedlem
Foto: Daniel X. O’Neil