Når kapitalen stjeler levebrødet fra folk

Av Gunnar Aarstein

Nr 3 2014

Det er forsvaret av folket sin rett til å livnære seg av havet – mot storkapitalen sine framstøt for å tilrane seg privat eiendomsrett til disse evigvarende ressursene – som for torsk alene utgjør en årlig fangstverdi på 10–15 milliarder.

Gunnar Aarstein er rektor ved Digermulen skole og kommunestyrerepresentant for Rødt i Vågan.

Det går ei linje gjennom de kystopprørene som har vært her i landet:Kystkampen i Norge står nå om hvorvidt den siste rest av felleseid fisk også skal privatiseres, dvs. om den største flåten i antall, båtene under 11 meter skal få anledning til å kjøpe levebrødet fra naboen, kalt «strukturering».

6. mars 1890 gikk 1500 fiskere til aksjon mot fire dampbåter som hadde sperret av Trollfjorden med kjetting og krevde avgift av fiskerne som ville inn. Bataljen blir kalt Trollfjordslaget og fikk stor betydning for seinere utforming av fiskerilovgivinga. Bl.a. vedtok Stortinget en egen Lofotlov og nedsatte Lofotoppsynet samme år, for å regulere Lofotfisket og håndhever spillereglene. Seinere fikk vi Råfiskloven (1938), som regulerer omsetninga mellom fisker og kjøper i torskefiskeriene,

Under Mehamnopprøret i 1903 reiv fiskerne ned kvalstasjonen som Svend Foyn hadde bygget. Aksjonen førte til ti års fredning av all kval.

Aksjon Kyst-Norge 1973–1975, krevde 50 mils fiskerigrense «mot fremmede makter som vil rane vårt hav». Vi fikk 200 mils økonomisk sone – med smutthull.

Aksjonene i 1989 rettet seg mot fiskeriminister Munkejord (H) sin utestenging av de minste båtene fra retten til å fiske, båter som «ikke var torskeavhengig», som det het. Dette var den endelige avlivinga av fiskarbonden. Som følge av den kampen brøt en del fiskere ut av Norges Fiskarlag og dannet Norges Kystfiskarlag.

Seinere har vi fått Deltakerloven (1999) som sier at ingen kan eie en fiskebåt uten å være aktiv fisker, og Havressursloven (2008), som sier at «Dei viltlevande marine ressursane ligg til fellesskapet i Noreg» og at fiskeriene skal «sikre sysselsetjing og busetjing i kystsamfunna».

Røkke utfordrer finnmarkingene og fiskerilovgivinga

Under oppbygginga av filetindustrien på 60- og 70-tallet fikk fabrikkene lov til å eie trålere. Det var for å sikre stabil råstofftilgang også i perioder da kystflåten ikke kunne levere. Denne ordninga fungerte stort sett greit inntil Røkke kjøpte opp og så muligheten til stor fortjeneste om han greide å omgå leveringsplikten til fabrikkene i land.

Kystopprøret våren 2014 var en protest mot at Aker, som hadde fått beholde sine trålkonsesjoner på dispensasjon fra Deltakerloven og Havressursloven. Nå fikk han regjeringenes velsignelse til å bryte leveringsplikten og legge ned filet-anlegg som eide trålerne i utgangspunktet, og som var begrunnelsen for at de i det hele tatt eksisterte: å skaffe råstoff til fabrikkene i perioder da kystflåten lå ved kai. Aker-flåten tjener mer på å forsyne filetfabrikkene i Polen og China med råstoff for filet til det europeiske markedet – og som ødelegger markedet for norsk industri.

Organisasjonen Gjenreis Kyst-Norge, som ble startet høsten 2012 organiserte opprøret sammen med Kystaksjonen i Mehamn vinteren 2014. Opprøret spredde seg til alle stedene der Aker har filetanlegg og med markering i Oslo 1. mars. Så langt har Røkke vunnet fram, med støtte fra den forrige og den nåværende regjeringa. Men kampen fortsetter.

«Det er svært alvorlig det som skjer med vårt felles arvesølv,» uttalte Benn Mikalsen fra Båtsfjord, leder for Gjenreis Kyst-Norge under kystopprøret i vår. Videre:

Hvis ikke regjeringa nå bestemmer seg for å handheve det lovverket som finnes, vil vi på sikt være uten fiskerinæring i Norge. Da vil de eneste som har råd til å kjøpe kvoter, være den kinesiske staten og russisk mafia. Det skal ikke bli lett om vi en gang i framtida bestemmer oss for å ta tilbake fiskerettighetene til folket. Da får vi internasjonal rett på nakken! Vi kjemper en kamp for våre barn og barnebarn og deres etterkommere. De skal ikke sitte og se på at fisken svømmer i havet mens børsen bestemmer hvor fisken skal havne.

Mikalsen får støtte fra Arne Pedersen, leder i Norges Kystfiskarlag:

Når trålrederiene motsetter seg leveringsplikten, faller det politiske grunnlaget for kvote-fordelingen med 30 % til trålerflåten bort. Overfør trålkvoten til kystflåten, og industrien kan bli lønnsom, og det vil bli skapt aktivitet på kysten.

Kystflåten er fanget i garnet

Med innføring av omsettelige fartøy-kvoter for kystbåter over 11 meter, kalt strukturering, fikk store deler av kystfiskerne interessefellesskap med fiskerikapitalen. Strukturering vil si at en båteier kjøper et annet fiskefartøy, overfører kvoten til egen båt, og kondemnerer det kjøpte fartøyet. Fisken er dermed privatisert før den er fanget. Ordninga ble innført skrittvis av Ap- og Høyre-statsråder på 1990- og 2000-tallet. Kvoter, som var tildelt gratis av fellesskapet, eies nå av rederiene (i strid med Havressursloven), kjøpes og selges og fungerer som garanti for lån. Kvoteprisen har siden eksplodert. Strukturering har ført til overinvestering i fangstleddet – med påfølgende gjeldsbelastning og negativ egenkapital for størstedelen av næringen. De store kystbåtene har derfor ikke råd til å miste sine privilegier og kjemper for evig-varende kvoter, noe Høyre-regjeringa er mer enn villige til å gi dem.

Strukturpolitikkens vesen er å konsentrere kvoter på færre fartøyer. Men den vil også endre eierstrukturen i kystflåten. Mens båtene til nå har gått i arv i fiskeværene, vil kvoteverdien være så stor at ved generasjonsskifte vil det bare være de etablerte rederiene som har råd til å overta båten. Vi vil få samme utviklinga på eiersida i kystflåten som vi har i havfiskeflåten og i oppdrettsnæringa. Den tendensen vi nå ser, at fiskerisamfunnene har langt færre fartøy og fiskere enn tidligere, vil derfor akselerere.

Fullføre privatiseringa av fiskeriallmenningen?

Nå står sjarkflåten for tur, båtene under 11 meter. Med høringsfrist 4. juli sendte Nærings- og Fiskeridepartementet ut forslag om å åpne for kjøp og salg av fiskekvoter (strukturordning) også for denne flåten, med vilkår om at fartøyene som kvotene opprinnelig tilhørte kondemneres. Dette handler om de 1430 båtene som er ryggraden i fiskeflåten, og som er avgjørende for liv og bosetting langs store deler av kysten og for rekrutteringa til yrket. 70 % av denne flåten hører til i Nord-Norge. I Lofoten er 399 av 588 registrerte fiske-båter under 11 meter, og det etter at staten siden 1989 har gjennomført to kampanjer for å redusere den minste flåten.

Den offisielle begrunnelsen for forslaget er å øke lønnsomheten i flåtegruppa, og «tiltrekke seg kapital», som Aspaker skreiv i landets aviser.

Problemstillinga avvises av Kystfiskar-laget:

Flåten under 11 meter er den som har fangstleddets minste gjeld, er den som bruker minst diesel per kilo fanget fisk og er den ideelle for landbasert fiskeindustri, ferskfisksatsing og bosetting.

Med andre ord lite å profittere på for finanskapitalen.

Omsettelige kvoter i sjarkflåten foreslås nok ikke av omsorg for fiskernes inntekter. Dette handler om å fullføre privatiseringa av fiskeriallmenningen til gavn for bankene, og det handler om ønsket fra de gjeldstyngede større fartøyene og deres kreditorer om å kunne øke kvotegrunnlaget sitt på bekostning av de små. Konsekvensen blir færre båter, utpinte bygder og en høyere terskel for ungdom til å komme inn i fisker-yrket.

Forslaget møter heldigvis motstand fra et stort flertall av høringssvarene, som Nordland og Finnmark fylkeskommuner, Nordland Fylkes Fiskarlag, de fleste lokalavdelingene av Norges Fiskerlag, Norges Kystfiskerlag, Fiskekjøpernes forening og FrP og Rødt sine landsmøter.

Hva vil vi med fiskerinæringa?

I ei tid der borgerskapet ustraffet kan utnytte fiskerinæringa i strid med norsk lov, bør vi andre sloss for formålspara-grafen i Havressursloven:

å sikre ei berekraftig og samfunnsøkonomisk lønsam forvaltning av dei viltlevande marine ressursane og det tilhøyrande genetiske materialet og å medverke til å sikre sysselsetjing og busetjing i kystsamfunna.

Oppgaven til fiskerinæringa er ikke å fylle kontoene til aksjonærer i Oslo eller New York. Fiskerinæringa skal skaffe verden mat, men den skal også sikre sysselsetting og bosetting i kystsamfunnene. Da er det meningsløst å gi 30 % av fisken til ei tråler-næring som nekter å oppfylle dette mandatet. Av ei totalkvote på 1 mill tonn torsk neste år kunne 30 % gitt kvotegrunnlag for 3700 sjarker eller 1000 femti fots kystbåter – og «lys i husan» i fraflyttingstruede fiskevær. Da ville all diskusjon om strukturering i kystflåten blitt meningsløs.

Skal det skje, vil vi nok trenge nye kystopprør.