Nært og sterkt om kvinner i krig
Av Rune Pedersen
Krigen har intet kvinnelig ansikt
Oslo: Kagge forlag, 2014, 383 s.
Blant de mange som var gode kandidater til årets nobelpris i litteratur var Svetlana Aleksijevitj, men juryen valgte – som så ofte før – en høylitterær franskmann. Det var synd. Men vi får trøste oss med at hun å kan leses på norsk.
Som roman er Krigen har intet kvinnelig ansikt virkelig et enestående verk. Jeg har lest en del, men aldri noe sånt som dette her. Og er det en roman? Jeg veit ikke. Kanskje det er like riktig å kalle det historieskriving eller journalistikk. Det viktigste er å fastslå at det er et enestående kunstverk.
På 1970-tallet blei forfatteren oppmerksom på at i krigen mot nazismen, den sovjetiske versjonen av den andre verdenskrigen, den store fosterlandskrigen, deltok en forbausende stor mengde unge kvinner. Hvor stor? 1 000 000! En million damer, så unge at det er fristende å kalle de fleste av dem for jenter. De sloss og skjøt, gravde, bandasjerte og krøp, førte panservogner og bombefly, døde og overlevde etter heltemodig innsats. Mange av dem fikk prestisjefylte militære utmerkelser. Likevel er den offisielle historieskrivinga prega av breiskuldra mannlige rødearmister. Heltinnene, om en sånn betegnelse fremdeles er i omløp, blei møtt med mistenksomhet og mistro.
Dette ville Svetlana Aleksijevitj finne ut av, så hun reiste rundt i det seinsovjetiske samfunnet og snakka med disse voksne damene som hadde vært ferske 17 år gamle partisaner eller sykepleiere eller skarpskyttere førti år tidligere.
Så boka handler om disse samtalene: Hvordan Aliksejeva kom i kontakt med dem, hvordan hun blei tatt imot av damene og familiene deres, og hva slags samtaler med den russiske sensuren hun hadde 20 år seinere, på 2000-tallet, da det blei mulig å få boka publisert. Men først og fremst er det damenes historier fra slagmarka som har fått sin plass på de rundt 400 sidene. På en helt ny måte fylles krigshistoriene med følelser, både sånn som det utspilte seg på det som vi kaller Østfronten 1941-45, og hva slags følelser som slipper løs hos disse damene når de endelig får sjansen til å fortelle hvordan det var 35-40 år etterpå. Enorme emosjonelle demninger åpnes, og det blir fantastisk litteratur av det.
Det er vanskelig å la være å gjengi noen av de hundrevis av maleriske krigsscener som Aleksijevitsj gjenoppliver. Teksten er blottet for utenomsnakk. Vi, altså leserne hennes, blir kasta rett ut i krigshandlingene fra første skrifttegn, akkurat som mange av hennes helter blei det, da de 17 år gamle meldte seg på rekrutteringskontorene for å være med i forsvaret av fedrelandet. Enda en gang blir vi minna om det uforberedte sovjetiske forsvaret, de fortløpende nederlaga og tilbaketrekkinga fra sommeren 1941 og ei god stund framover. Igjen konfronteres vi med den ufattelige bestialiteten i den tyske krigføringa, og hvor nådeløse det germanske herrefolkets elitetropper var i sin framferd mot de slaviske og sovjetiske «undermenneskene». Og nok en gang blir vi med på den sovjetiske offensiven, marsjen mot Berlin i 1944 og -45, da den seirende Rødearmeen kan innkassere sin hevn over fascistene. Ja, hele den grusomme historien om Østfronten 1941-45 blir levert en gang til, men på en måte vi ikke har sett eller hørt før. Det er den kvinnelige dimensjonen som forfatteren, med stor bevissthet, lar gjennomsyre skildringene. Ofte fordyper jeg meg i de spennende kamphandlingene og de blodige opplevelsene. Plutselig, med en bitte liten setning, minner hun meg om at, du store verden: det var kvinner som opplevde dette!Og ofte blir en liten rapport avrunda med en oneliner, som ikke har noen alternative reaksjoner: Jeg må legge boka fra meg og grine.
Boka diskuterer aldri hvilken nasjon som betalte den høyeste prisen for seieren over nazismen. Den dokumenterer at det ikke er noe å diskutere. Et sted stiller en tysk torturist spørsmålet til en kvinnelig partisan som er tatt til fange: «Hva er det som gjør at dere aldri gir opp når det ser så håpløst ut?» Kanskje Svetlana Aleksijevitj besvarer en del av spørsmålet hans. Jeg kan bare avslutte med å skrive en varm anbefaling om å lese denne boka. Det er et understatement.