Uten ved vår ild

Av Morten Falck

2010-02

«Det er viktig å oppsummere erfaringene fra Sovjets historie, for vi skal ikke dit», skriver forfatteren i denne artikkelen om voldens rolle i forsøk på å skape sosialistiske samfunn.

Skammens natt tar aldri ende
Uten ved vår ild,
Vi skal brenne og forbrenne
Så en dag blir til ….
(Nordahl Grieg: Årsdagen)
Morten Falck er skribent og har blant annet oversatt Det kommunistiske manifest til norsk.

Er det noen som husker Hagtvet-debatten? For seks år siden rykket universitetsprofessor Bernt Hagtvet ut og krevde at alle som hadde vært med i AKP sto fram og ba om unnskyldning for at de hadde støttet de voldelige revolusjonene i Sovjet og Kina, (og ganske særlig Kampuchea), det var helt nødvendig å ta et oppgjør med «voldsromantikken ». Han var jo ekspert på menneskerettigheter, og ikke minst, «ekstrem-ideologier», med de beste papirer fra amerikanske universiteter. Mange følte seg krenket av professorens påstander, og det ble et helvetes leven. Under dekke av støvskyenes grumsete mangel på utsyn kunne den borgerlige ideologien rykke fram sine posisjoner. Hvilket vel også var hensikten.

Ja, Hagtvets hensikt og måte å tenke på, premissene for hans uttalelser, var klare nok:

«Poenget med å reise en debatt om AKP(ml)s historie nå er ikke bare ønsket om å forstå en hel mentalitet. Like viktig er det å identifisere risikosonene for gjentakelser av slike sivilisasjonssammenbrudd – tankegangen som gjør dem mulig.»1 «– Å snakke om revolusjon etter det 20. århundres erfaringer velger jeg å se på som en symbolsk tempeldans til innvortes bruk noe man ikke kan ta alvorlig. Venstresiden bør stå for en fordypning av demokratiet ikke en perversjon av det,»2 uttalte han.

Og videre:

«– Det er en blindvei å flørte med autoritære krefter i alle land enten det er Castro eller Chavez. Venstresiden i Latin-Amerika bør holde seg skarpt innenfor det liberale demokrati og utnytte dets fulle potensial til reformer uten å bevege seg mot ytterkanten av konstitusjonelle spilleregler. Det fører alltid til maktmisbruk».3

Nå i ettertid kan vi se at det er blitt vanskeligere å forsvare et marxistisk syn, det er blitt nesten umulig å ta utgangspunkt i at revolusjon er fornuftig. Mange unge mennesker som kaller seg revolusjonære, trekker seg fra uttrykket «væpnet revolusjon» og reserverer seg mot bruk av makt. Mens verden går sin skjeve gang – rett mot stupet:

Den amerikanske presidenten får fredsprisen, klimatoppmøtet i København slutter med et «tunga–ut–av–vinduet»-vedtak og krigen, den blodige og høyst virkelige, trappes opp i Afghanistan, og Midt-Østens gale hund (Israel), som Aftenposten presterer å kalle «Midt-Østens eneste demokrati», terroriserer ufortrødent palestinerne videre. Det ser mørkt ut.

Men verdens undertrykte folk, og ganske særlig de i Latin-Amerika, hører ikke på norske universitetsprofessorer, og gir katten i de parlamentariske illusjonene som måtte herske her på våre oljesmurte bergknauser. De slåss for å frigjøre seg, og gjør revolusjon hvis det er mulig. Bare i de nærmest rituelle bokutgivelsene om m-l-bevegelsen som fortsatt fra tid til annen siver ut fra miljøet rundt Historisk institutt, er gjerne Norge synonymt med verden og revolusjon fortsatt ytterst forkastelig.4

Men spørsmålet om bruken av vold er alvorlig. Helt siden Edmund Burkes angrep på den franske revolusjonen i 1790 har det vært et enkelt svar på alle forsøk på å stemple revolusjoner som voldelige: Det er løgn, det er bakvaskelser. Og dessuten er reaksjonens vold så mye mer omfattende. Ja, det har vært mye bakvaskelser og løgn, men vi må likevel se på historien med åpent sinn – er det noe i det? Kan disse skrålende hønene være noe mer enn bare en fjær?

Er det mulig å nå fram til et samfunn uten utbytting og krig uten bruk av vold? I så fall – hvordan? Og: Hvordan reduserer vi bruken av vold mest mulig? Eller er det umulig å nå fram til et annet samfunn uten en viss grad av vold, og hva sier det i så fall om en tenkning som forutsetter at all utvikling skal gå fredelig for seg? Har alle revolusjoner vært orgier i vold? Hva med den volden som forårsakes av vår samfunnsform, av kapitalismen? Hva gjør den mer akseptabel – bare at den er vanskelig å få øye på fra professorkateteret? Hvilket omfang har den? Og hvor brutal er den?

Professorens grunnsyn

Bernt Hagtvet ser ut til å mene at vold er noe man kan avsverge. Hvis man bare tenker de riktige tankene, og tar et oppgjør med all autoritær, totalitær og udemokratisk tenkning, blir vold og blodsutgytelser borte av seg selv. Man må slutte å «flørte» med autoritære tyranner som Chavez, og holde seg «skarpt innenfor» det liberale demokrati.

Professor Hagtvet er grunnleggende idealist, fordi han tror ideene styrer verden. I en verden som vår er det godt gjort. Vi takker for hans velvillige råd, men gjør klokt i ikke å følge dem.

Sivilisasjonen (= det liberale demokratiet?) bryter ikke sammen fordi menneskene tenker feilaktige tanker. Selv Pol Pot var ikke spesielt ond, blodtørstig eller paranoid. Forklaringen på at revolusjonen i Kampuchea ble så blodig, ligger ikke på det personlige planet. Det er mer fruktbart å se den som det den var: en bondekrig. Sammenlignet med bondekrigene i Europa på 1500-tallet blir den mindre uforståelig voldelig – selvsagt uten at det hjelper ofrene. På dette punktet ble professoren svar skyldig i konfrontasjon med Jan Myrdal. Det er typisk for professorens tenkning når han skriver:

«Lenin var like patologisk voldelig som Stalin, bare i mindre omfang.»5

Og det er typisk for hans måte å vurdere på at han tolker kilder ukritisk, som den skjære gudsens sanning. Det faller ham ikke inn at dette kan være ett av mange synspunkter, eller å stille opp noen motforestillinger. Det faller ham ikke inn å spørre seg om forfatterne av de historiebøkene han tilfeldigvis støtter seg på, kan ha andre motiver enn den ubesudlet objektive søking etter selve SANNHETEN. Men la det gå noen år, så kommer den faglige kritikken mot enhver ny tolkning av historien. Det er tidlig å si noe avgjort om Sovjetunionen, det er ennå ikke gått 100 år siden revolusjonen. Man skal merke seg den kloke uttalelsen Kinas sagnomsuste statsminister Chou En-lai er blitt tillagt, da en journalist spurte hva han mente om den franske revolusjonen i 1789: «Det er vel litt tidlig å si!»

Historien er alltid en historie om klassekamp. Selv en skikkelse som Lenin kunne ikke spille en annen rolle i historien enn som representant for en klasse. Å si at han var «patologisk voldelig» er ikke bare tøvete, det er direkte fordummende, og viser at Hagtvet ikke er i stand til å se ting i sammenheng. Den volden Lenin hadde ansvaret for, startet under intervensjonskrigen, og var et svar på volden fra de fjorten nasjonene som med alle midler prøvde å knuse rådsrepublikken og gjenopprette tsarveldet. Hvordan skulle Lenin forsvare det russiske proletariatet og de fattige bøndene i landsbyene, uten å bruke vold mot volden? For en idealist som Hagtvet er det ikke viktig å se ting i sammenheng med omgivelsene og samtida. I de fattige russiske landsbyene bodde det bare elendige musjiker allikevel. Professorens klassearroganse skinner igjennom. Når fikk bønder krav på menneskerettigheter og beskyttelse mot terror? Her er det om å gjøre å være snill, som politimester Bastian, så vi ikke opplever nye sammenbrudd i det liberale demokratiet!

Men politimester Bastian ville heller ikke klart å innføre eller utvikle demokratiet og parlamentarismen. For den som tror at vårt samfunn bare har vokst fram helt naturlig, uten noen form for voldsbruk, tar styggelig feil. Det skulle vold og makt til for å styrte godseierne og etablere kapitalismen. Den dag i dag deler adelen ikke Bastians menneskesyn, og det gjør ikke kapitalistene heller.

Marx og Engels

bygget på tysk filosofi, fransk kommunisme og engelsk arbeiderbevegelse. Fram mot revolusjonsåret 1848 utviklet de sin forståelse av verden og samfunnet, og i 1848 hadde de ledende poster i den revolusjonære bevegelsen i Europa. Denne erfaringen fikk Marx til å konsentrere sitt videre arbeid om å studere kapitalismen grundig, og skrive hovedverket Kapitalen, som fortsatt er den grunnleggende analysen av kapitalismen.

Marx forklarer der (og også i andre verker) at å avskaffe kapitalismen med dens vettløse utbytting, sløseri og ødeleggelser, bare kan skje gjennom en revolusjon. Men denne revolusjonen er nødvendig for menneskenes skyld, for å gjøre verden til et levelig sted hvor menneskene kan få utvikle evnene sine og leve menneskelige liv. Like siden Marx og Engels formulerte målsettingen om et samfunn som er en frivillig sammenslutning av frie produsenter, har det vært soleklart at sosialismen ikke kan innføres med vold og makt, den må være et spørsmål om produsentenes egen fri vilje. Altså så lite vold som overhodet mulig. For hva slags vilkår gir voldsbruk de revolusjonære? En arbeider eller bonde som er motstander av sosialismen, må overbevises, hun kan ikke tvinges. Frivilligheten er et nøkkelledd. Klarer man ikke å få det til ved hjelp av frivillighet og overbevisning, er saken tapt. Tvang og undertrykking skaper motstand. I våre dager kan vi si en god del om det, ut fra historiske erfaringer.

Det er det viktig at vi gjør, for vi har et vell av historiske erfaringer, og vi har et ansvar for å benytte oss av dem. Et ansvar overfor de tusener som har gått foran oss i kampen for et fritt og menneskelig samfunn. Samtidig er spørsmålet ikke helt liketil. Proletariatets første oppgave etter revolusjonen, sier Marx og Engels, er å kjempe igjennom demokratiet. Men da forutsettes det at det er noen som ikke vil, noen å kjempe mot. Dermed blir spørsmålet: Hvem? Og: Hvor mange? Og Hvordan?

Vold kan altså ikke unngås. Men vi må gjøre hva vi kan for å hindre den.

Nå er jo ikke dette nye problemstillinger. Tvert imot har de vært drøftet av marxister helt siden tidlig på 1800-tallet. Lenin drøfter dem for eksempel i «Staten og Revolusjonen» (1917). Han bringer videre et tankevekkende sitat fra Engels fra 1877– 1878:

«For herr Dühring er volden det onde selv, den første voldshandlingen er for ham syndefallet, hele hans framstilling er en eneste jeremiade over at hele den påfølgende historien er besmittet av denne arvesynden, en jeremiade over at alle naturlige og samfunnsmessige lover så skammelig er pervertert av denne djevelsmakt, volden. Men at volden også spiller en annen rolle i historien, en revolusjonær rolle, at den, med Marx’ ord, fungerer som jordmor for ethvert gammelt samfunn som går svangert med et nytt, at den er det verktøyet som samfunnsmessige bevegelser bruker for å tvinge seg fram og knuse de døde, fossiliserte politiske formene – om dette finner man ikke ett ord hos herr Dühring. Det er bare med sukk og stønn han medgir at det muligens kan bli nødvendig å bruke vold for å styrte et økonomisk utbyttersystem, dessverre, fordi all voldsbruk demoraliserer den som bruker den. Og dette har han mage til å si trass i det enorme moralske og åndelige oppsving, som enhver seierrik revolusjon har gitt! …»6

I juni 1848 skrev Marx og Engels en serie artikler i Neue Rheinische Zeitung (som Marx redigerte) om revolusjonens utvikling i Tyskland. 14. juni skriver de at «Deres (tyskernes) underdanighet kan bare kastes av i en blodig frigjøringskrig.»7 Betyr dette at de to ønsker seg en blodig kamp? Nei, men det betyr at de var klar over at historien ikke kan ta noen avgjørende vending uten vold. Det må ganske enkelt voldsbruk til for å knuse gamle forhold og innføre nye måter å gjøre ting på, nye tradisjoner, nye tenkesett. Det tyske folket tapte bondekrigen mot føydalherrene. Det har preget den tyske nasjonen siden. For å kunne rette ryggen trengte tyskerne en frigjøringskrig, der de kunne bestemme i sitt eget land. Slike ting skjer ikke uten vold.

Marx’ og Engels’ dype humanisme med utgangspunkt i den revolusjonære bevegelsen i Tyskland fram mot og under revolusjonen i 1848 gjorde dette nesten selvsagt. Det var i denne tradisjonen Kinas kommunistiske parti la opp sin politikk overfor krigsforbryterne fra den 2. verdenskrig – der kunne mange hatt litt å lære. Typisk er det at Kinas siste keiser døde som gartner i Beijing gammel og mett av dage, til tross for at han hadde vært en viktig støttespiller og marionett for de japanske okkupantene. Han skriver i sin selvbiografi:

«Kommunistpartiet var overbevist om at det store flertallet av kriminelle kunne bli omdannet når de var i folkets varetekt, selv om prosessen varierte. Det som telte var ikke juvelene eller fengselsreglementet, men hvordan jeg best kunne hjelpes til å omdanne meg. «Du må forstå,» hadde guvernøren sagt om meg, «at på grunn av sin enestående bakgrunn synes han det er vanskelig umiddelbart å feste lit til Folkeregjeringens politikk med mildhet mot dem som tilstår. Hvis vi foretar en ransaking, mister han sjansen til å forstå politikken. Overlat initiativet til ham.»8

Lenin og Pariskommunen

I «Staten og revolusjonen», som er skrevet sommeren 1916, oppsummerer Lenin Marx’ analyse av Pariskommunen. Marx sier vanligvis ikke noe særlig om hvordan framtidas sosialistiske samfunn skal se ut. Men i «Borgerkrigen i Frankrike» analyserer han Pariskommunens to måneder ved makta, og trekker opp noen retningslinjer. Pariskommunen var det første forsøket på å etablere en arbeiderstat. Den var i utgangspunktet ekstremt ikke-voldelig, faktisk så til de grader at den gjorde det enkelt for alle kommunens fiender å samle sine styrker. Den ble da også druknet i blod etter drøye to måneder.

Ut fra erfaringen i Paris, sier Marx, (som blant annet kritiserer kommunen for at den ikke var voldelig nok mot sine fiender), vil arbeiderklassen når den har tatt makta knuse det gamle statsapparatet, og i stedet for dets voldsmakt (hæren og politiet) trer det væpnede folket. Hæren erstattes helt, politiet gjøres ansvarlig direkte overfor folkets valgte representanter. Militære grader og rangordning avskaffes, og de ledende utpekes av soldatene på grunnlag av erfaring og dyktighet.

Frankrike hadde sett et snyltende og korrupt embetsverk kravle seg mot toppen, med feite lønninger og nesten ubegrensede muligheter til å suge til seg fordeler og penger fra offentlige fonds, og til å tyne midler ut av de undersåttene de kunne legge sin klamme hånd på. Kommunen avskaffet hele dette nettverket av snyltende døgenikter og innførte valgte representanter, som var lønnet som arbeidere og til enhver tid kunne tilbakekalles. Slik ville, mente Marx, oppgavene bli enklere og enklere, og hele statsapparatet begynne å dø bort.

Lenin gjorde bruk av Marx’ analyser da han ledet revolusjonen i tsarrussland:

«Arbeidernes og bøndenes oktoberrevolusjon begynte under frigjøringens felles fane. Bøndene er frigjort fra jordeiernes herredømme, for det finnes ikke lenger noen eiendom til jord – den er blitt opphevet. Soldatene og marinegastene er frigjort fra de selvherskende generalenes makt, for generaler vil fra nå av være valgt og kunne fjernes. Arbeiderne er frigjort fra kapitalistenes tyranni og innfall, for heretter vil det bli etablert arbeiderkontroll med fabrikker og verksteder. Alt som lever og er levedyktig er frigjort fra den forhatte trelldommen …»10

Embetsmennene ble stort sett satt på porten. En historiker skriver:

«I sine første måneder ved makta prøvde Sovjet-regjeringa å virkeliggjøre en ny egalitær legal og politisk orden hulter til bulter ved lovfesting. Alle sivile rangordninger, særlig sosiale privilegier, og klasseskiller som hadde skilt adelige markant fra kjøpmenn, bønder fra byfolk, ble opphevet. Alle var nå ganske enkelt en borger av Russland. Staten satte grenser for statstjenestemennenes lønninger, også folkekommisærenes, og forbød offentlige tjenestemenn og byråkrater å streike. Mange av disse var fiendtlig innstilt mot det nye regimet. Folkekommissærenes råd (Sovnarkom) feide vekk det gamle rettssystemet og skapte nye, lokale domstoler og revolusjonstribunaler hvor profesjonelle dommere skulle sitte side om side med legpersoner som opptrådte som folkets redskap for rettferdighet. Kirke og stat ble atskilt. Alle etniske grupper og religioner ble erklært like, akkurat som menn og kvinner. Myndighetene tok eiendomsretten fra dem som eide store hus og fordelte leilighetene blant trengende familier eller folk med de rette forbindelsene. Rang, epåletter, hilsing og dekorasjoner ble avskaffet i hæren, og soldatene valgte sine egne offiserer. Det siste ordet i hver militærenhet lå hos de valgte soldatkomiteene. »11

Men det gikk ikke like bra alt sammen. Lenin oppdaget at embetsmennene ofte satt på nødvendig kunnskap, og måtte slå retrett, samtidig som byråkrati alltid har en utrolig evne til å suge til seg nye stillinger og ese ut. Samme historiker sier:

«I grell kontrast til adelens skjebne var det en annen institusjon fra tsarperioden, byråkratiet, som ikke bare overlevde, men etter en del større kirurgiske inngrep forvandlet seg til sovjetsystemets sentralnervesystem.»12

Så kan man kanskje si at Marx undervurderte problemet med embetsmennene og statsbyråkratiet. Og at Lenin og bolsjevikene heller ikke så det klart. For det sier seg jo selv at problemet blir mindre og lettere å håndtere i en by (om det så er Paris!) enn i et så enormt rike som Tsarrussland. Og det har ikke er blitt mindre ettersom årene har gått. Moderne stater har et svulmende byråkrati, som ofte oppfører seg som eller verre enn gammeldagse kanselliråder.

Det går vel også an å si at Lenin, fra å starte med en slavisk dogmetro handling ut fra marxismen, snudde seg og tok en del byråkrater inn i varmen – men at han ikke hadde noen plan for hvordan de skulle drives ut igjen.

Men kanskje er feilen dypere, kanskje ligger den i det at Marx opphøyde Pariskommunen til ideal. På samme måten mente bolsjevikene at sovjetene var den formen arbeiderklassens herredømme måtte ta, uansett hvordan det lå til rette for det i det aktuelle landet. Det mest sannsynlige er vel at arbeiderklassen og det arbeidende folket i hvert enkelt land vil komme til å skape sine egne former for herredømme, ut fra situasjonen og de lokale tradisjonene. Noen steder blir det arbeiderråd à la sovjetene. Noen steder blir det kanskje noe helt annet, i alle fall i navn og form. Det er lite trolig at det skal oppstå sovjeter i så ulike land som Norge, USA, Nepal og Brunei.

Men alle land vil ha et problem med byråkratiet, som har gått seirende ut av klassekampen i alle land.

Monolittisk enhet

Lenin døde i 1924. Den vanskelige oppgaven med å konstruere et sosialistisk samfunn ble overlatt til ledelsen i bolsjevikpartiet, og snart var det Stalin som pekte seg ut som den eneste lederen. Oppgaven var nesten overmenneskelig vanskelig, og for en eneste mann var sjansene for å lykkes mer enn syltynne. Sovjet-unionen ble et samfunn der vold ble svaret på mange problemer.

Årsaken var naturligvis ikke at Stalin var mistroisk, paranoid, blodtørstig eller maktsyk. Det gir større mening å lete etter årsakene i de måtene bolsjevikene tenkte på, altså i ideologien. Ikke at Stalin var ute av stand til å tenke klokt og dialektisk, som da han skrev sin vesle avhandling om «Den dialektiske og historiske materialismen» i 1938. Det var mer at han ikke fulgte opp i praksis.

Etter revolusjonen i 1917, som var svært ikke-voldelig i utgangspunktet, gikk 14 forskjellige land inn i Russland for å støtte «de hvite» (bolsjevikenes motstandere, reaksjonen) eller i det minste for å styrte bolsjevikene. De hadde ulike mål. Noen hadde som mål å beholde Russland innafor ententen, altså å opprettholde østfronten i krigen mot aksemaktene (1. verdenskrig). Andre ønsket å gjeninnsette tsaren og gjeninnføre livegenskapet, altså å skru klokka tilbake til før 1860! De fjorten intervensjonshærene samarbeidet med ulike grupper som var fiendtlig innstilt til bolsjevikene. Og for mange av dem var russiske liv lite verdt. Den tyske generalen Hoffmann skreiv i dagboka si:

«I morgen kommer vi til å starte fiendtligheter mot bolsjevikene. Det er ikke mulig med noen annen løsning; ellers vil disse råskinnene utslette ukrainerne, finnene og balterne, og så i ro og mak samle en ny revolusjonær arme og gjøre hele Europa til en svinesti … Hele Russland er ikke annet enn en svær dynge maddiker, en skitten, svermende masse.»13

Samtidig begikk mange av opposisjonsgruppene attentater for å gjøre forholdene ulevelige for bolsjevikene. Den tyske ambassadøren ble myrdet på sitt kontor, Lenin ble skutt, osv. Det er ikke underlig at bolsjevikene satte i gang en terrorkampanje mot den terroren de oppfattet at de ble angrepet med, og som var reell nok. Likevel advarte folkekommisaren for justis, Isak Steinberg, om at å starte en terrorkampanje var lettere enn å avslutte den, og prøvde å overbevise Sovjet-lederne om viktigheten av å følge lovlige prosedyrer.

Han snakket for døve ører. Zinovjev, som var leder for Petrograd-sovjetet og seinere skulle bli et framstående offer for Stalins utrenskninger, foreslo terror:

«Kamerater, slå de høyre-sosialistrevolusjonære nådeløst, uten medlidenhet; verken domstoler eller tribunaler er nødvendig. La arbeiderne utkreve hevn. La de høyre-sosialistrevousjonæres og hvitegardistenes14 blod flyte. Utrydd fiendene fysisk!»15

Terroren grep om seg på begge sider. Men den var mest omfattende, og mest konsekvent og mest barbarisk på den hvite sida. Det finnes utallige historier om grusomheter. Men de røde lærte. Terroren viste seg å være kontraproduktiv. Der den tok sikte på å utslette fiender, skapte den flere fiender i stedet for støttespillere, og i stedet for å berolige befolkningen, vekket den motstand og opposisjon. I 1921 var det slutt på borgerkrigen. De utenlandske intervensjonsstyrkene var slått tilbake til en forferdelig pris, landet lå i ruiner og økonomien var på et nivå som bare tilsvarte en brøkdel av det den hadde vært før 1. verdenskrig. Mye av arbeidsstyrken var falt under krigen, det var hungersnød, og industri og jordbruk lå i stor utstrekning i ruiner.

Det må stort sett sees på som svært beundringsverdig at bolsjevikene faktisk fikk dette samfunnet til å fungere, og at de skapte en stat som kunne sikre innbyggerne et relativt sikkert liv.

Lenin slo retrett under navnet NEP, ny økonomisk politikk. Han fikk bolsjevikene med på å slakke av på endringene og midlertidig slippe markedet fri. Det var nok nødvendig, men ettersom Lenin døde uten å ha sagt noe om hvor veien videre gikk, kom mye av det som kunne bli vanskelig, til å skape store problemer.

Russland var et tilbakeliggende jordbruksland. Klima og naturvilkår hadde alltid skapt problemer for russisk landbruk. Arbeiderklassen var liten og konsentrert i få store byer og industriområder. De ressursene som skulle til for å utvikle landet, måtte komme fra jordbruksproduksjonen, dvs. fra bøndene.

Blant marxister er det blitt vanlig å si at det var ikke så underlig at revolusjonen gikk over styr i Russland, det var for primitivt i utgangspunktet. (Det samme gjelder Kina.) Men det er viktig å passe seg for å bli determinist. Det er ingen lovmessighet i at bolsjevikenes revolusjon måtte ende som den gjorde. Det var strid om demokratiske reformer på de fleste punkter, og mange av de reformene som faktisk ble gjennomført i tida umiddelbart etter revolusjonen, ble seinere reversert. (for eksempel ble grader og rangordning som kjent gjeninnført i hæren, og retten til abort ble avskaffet.) Det er fullt mulig å tenke seg at mye av dette kunne vært annerledes.

Fra 1928 var Stalin den stadig mer ubestridte leder av bolsjevikpartiet. Han skjønte at jordbruket måtte moderniseres, men ikke hvordan. Bolsjevikenes metode ble tvang, og kollektivisering. Nå når arkivene åpnes og reelle tall slipper ut, begynner det å vise seg et bilde av at kollektiviseringen var fånyttes hva produksjon angår. Men den endret forholda på landsbygda og skapte et annet Russland, den la forholda til rette for industrien.

Som leder for partiet (formelt sett som generalsekretær), var Stalin for kollektivisering så raskt som mulig. Han var klar over at tida var knapp: imperialistene var drevet ut, men de ville komme tilbake. De ville før eller siden, og kanskje heller før, starte en ny krig mot arbeiderstaten. Derfor var det hastverk. Sovjetunionen måtte moderniseres, nesten for enhver pris. I februar 1931 talte Stalin på en konferanse, og forklarte tempoet i utbyggingen:

«Av og til spørres det om en ikke kunne senke tempoet, bremse bevegelsen en del. Nei, det kan en ikke, kamerater! Tempoet må ikke settes ned! Tvert om, det må økes så mye som kreftene og mulighetene tilsier. (…) Å senke tempoet betyr å bli liggende etter. Og de som sakker akterut blir slått. Men vi vil ikke være dem som blir slått! Nei, vi vil ikke det! Det gamle Russlands historie var blant annet historien om hvordan landet stadig ble slått, fordi det var tilbakeliggende. (…) Vil dere at vårt sosialistiske fedreland skal bli slått og miste sin uavhengighet? Hvis dere ikke vil det, da må dere på kortest mulig tid gjøre ende på tilbakeliggenheten og utvikle et sant bolsjevikisk tempo i oppbyggingen av den sosialistiske husholdningen. (…) Vi ligger 50 til 100 år etter de framskredne land. Vi må legge denne distansen bak oss på ti år. Enten gjør vi det, eller også blir vi knust.»17

Den hardhendte kollektiviseringen gikk hardt utover bøndene. Da de ikke var særlig villige til å kollektivisere jorda, ble kollektivbruk likevel opprettet, svært ofte med ledelse utenfra. Seinere kunne bøndene derimot ta hevn over de fremmede ved å peke på dem under de store utrenskningene, og beskylde dem for å være «sabotører», at de undergravde den sosialistiske oppbyggingen, osv, og la det hemmelige politiet gjøre resten.

For i en atmosfære der alle mangler ble sett som sabotasje, all uenighet som undergraving av partiets styrke og handlekraft, og der idealet var monolittisk enhet, ble prosessene det logiske utfallet og Gulag et logisk system. Nå ville det være naivt å tro at det ikke forekom reell sabotasje, og at ikke det fantes virkelige agenter osv. Men ikke flere millioner, ikke hundretusener, ikke tusener heller. I forbindelse med utrenskningene på 30-tallet er det enkelt å si i etterhånd at de sprengte alle lovlige rammer, og at Stalin som den øverste og direkte ansvarlige gjorde seg skyldig i forbrytelser og satte kommunismen i vanry. Og det skulle ikke bli bedre etter 2. verdenskrig. Det er ikke vanskelig å se at kommunismens svake stilling nå, er påvirket av Stalin og hans politikk. Hvorfor kvitter folk seg med et system som kaller seg sosialistisk? Etter all sannsynlighet fordi de oppfatter det som dårlig.

Men vi skal ikke dit

Det er viktig å oppsummere erfaringene fra Sovjets historie, for vi skal ikke dit. Dels fordi forutsetningene våre er helt andre, dels fordi vi ikke ønsker oss et sånt system og ikke vil kjempe for noe som kan utvikle seg slik.

Da blir det viktig at vi under enhver omstendighet holder fast ved slike rettigheter som rettssikkerhet, organisasjonsfrihet, menings-, ytrings- og trosfrihet, osv. Mange av de rettighetene som bolsjevikene lovfestet i starten, men etter hvert fant det «nødvendig » å kvitte seg med.

Likevel er det lite fruktbart å havne i Hagtvets posisjon, med å «ta avstand». Det er ingen tvil om at bolsjevikene utrettet mirakler i oppbyggingen av Sovjetunionen under ekstremt vanskelige kår. Stalin gjorde alvorlige feil, men å utdrive ham som en ond ånd er lite fruktbart. Da er det bedre å lære av feilene ved å studere hva han gjorde, hvilke muligheter som forelå, hva som kunne vært gjort annerledes, og hva som ikke.

Stalin-epoken bygde også opp et stort industriland av ruinene etter to forferdelige kriger, det russiske folket lærte å lese og skrive, det ble gjort en kjempejobb for å bringe kultur ut til folket med aviser, bibliotek, teater- og operaforestillinger osv. Mange små folkeslag fikk sitt første alfabet og aviser på sitt eget språk for første gang i historien. Mange spørsmål gjenstår å studere, og det er tidlig å uttale altfor skarpe dommer. Men vi skal ikke dit. Vi skal til en verden som er større og ikke minst vennligere.

Østen er rød

Etter den 2. verdenskrig – som ganske riktig kom til Sovjetunionen ti år etter at Stalin holdt sin tale i 1931 – var venstresida styrket i så godt om alle land. Kinas kommunistiske parti hadde utviklet en politikk ut fra Kinas egne forhold, og greid å forsvare sin selvstendighet mot inngrep fra Sovjet. Der hadde kommunistene kriget i over tjue år for å frigjøre landet fra føydaladelen og kompradorborgerskapet (Borgerskap som går i utenlandske imperialisters tjeneste og er avhengig av dem), og da statslederen Jiang Jeshi (Chiang Kai-shek) brøt samarbeidet etter krigen, tok det ikke kommunistene mer enn fire år å erobre makta i hele landet.

Dette er den største frigjøring menneskene noensinne har gjennomført, og den skjedde på grunnlag av den teorien som var utviklet i Kina og som vi kjenner som maoisme eller Mao Zedongs tenkning. Den var en enorm inspirasjon for hele verden, og fikk som følge også væpnete frigjøringskamper i store deler av verden, blant annet i Indo-Kina, der Vietminh-geriljaen knuste franskmennene totalt ved Dien Bien-phu i 1954.

Men Kina skulle bygge sosialismen, og fikk råd og støtte fra Sovjet. Helt til Mao satte seg på bakbeina under Sovjetunionens kommunistiske partis 20. kongress, og gikk til motangrep mot Khrustsjovs angrep på Stalin. Da trakk Sovjet sine eksperter tilbake fra Kina, med plantegninger og ressurser, og lot kineserne stå tilbake med halvferdige prosjekter og uten planer. At det ikke skapte større problemer enn det gjorde, skyldes utvilsomt en intens vilje til å lære av virkeligheten og erfaringene.

Når man studerer Sovjets historie, blir det først og fremst svært tydelig hvor viktig Maos selvstendighet har vært. Han analyserte ut fra fakta, og stemte ikke resultatet med teorien, så forandret han teorien. At den kinesiske kulturrevolusjonen (1966– 1976) begeistret norske ungdommer og folk over hele verden, er ikke noe mirakel.

Nå skulle det vise seg at kulturrevolusjonen heller ikke var det endelig svaret på hvordan man unngår at kapitalismen kommer til makta igjen i et sosialistisk land. Men den pekte på et alvorlig problem allerede i utgangspunktet: «Bombarder hovedkvarteret!» skrev Mao i en veggavis som startet det hele.

Mao pekte på et enormt problem: Under sosialismen har både partiapparatet og statsapparatet en tendens til å vokse og vokse og etter hvert få klasseinteresser som er andre enn arbeidernes. Dette svulmende byråkratiet består ofte av personer som har de beste hensikter, velmenende og hyggelige folk, men deres posisjon får dem på andre tanker. Det er nesten som i de fantastiske engelske TV-seriene «Yes, minister» og «Yes, Prime minister» (som egentlig burde vært obligatorisk studiemateriale for alle kommunister med offentlige verv). Dette byråkratiet beskytter seg selv og sine, og forsvarer sine egne interesser, og blir fort en basis for å utvikle kapitalismen. Selv om man starter med en grunnfestet innstilling om at man skal tjene folket, ender man fort som NAV-byråkrat med å tjene folket ved å passe på at de følger ulogiske og uforståelige regler. Systemet blir viktigere enn menneskene.

Mao pekte på problemet, men han fant ingen holdbar løsning. Det var mulig for byråkratiet å slå tilbake. Under dekke av å følge parolene kunne de drive dem ut i det absurde, og rettssikkerheten var ikke tilstrekkelig grunnfestet til å hindre overgrep. Resultatet ble at hele kulturrevolusjonen endte i en hengemyr av uendelige debatter og kampanjer, og bare i liten utstrekning nådde sine mål.

Ikke dit heller

Men vi skal ikke dit heller. Stalin prøvde å bygge en sosialisme med tvang. Mye var bra, men han baserte seg på en klasse av byråkrater, og etter hans død kunne sykofanter og apparatsjiki ta makta og snu politikken. Mao Zedong trodde han hadde funnet svaret med kulturrevolusjonen, men byråkratene drev den ut i det absurde, og etter Maos død kunne de også snu politikken. Men vi skal ikke innføre et system som det kinesiske.

Først og fremst har vi andre forutsetninger. Vi har mye å lære av de kinesiske kommunistene – særlig om hvordan man forener folk rundt en oppgave, hvordan man trekker folk med i arbeidet og får dem til å frigjøre skaperkraft og initiativ, hvordan man gjør folk sterke ved å styrke selvtilliten. Det vil være et nøkkelledd også for oss når vi skal reorganisere det norske samfunnet. I tillegg til dette – som vi gjerne kan kalle «masselinje », er det mye å lære i de kinesiske kommunistenes kritikk av Stalin, og i deres utvikling av den marxistiske filosofien, både materialismen og dialektikken. Å sammenligne Sovjet og Kina kan i det hele tatt være lærerikt, selv om det må skje med varsomhet. For det var også to helt forskjellige land, med svært ulike vilkår.

Men vi skal altså ikke kopiere noen av dem.

Våre forutsetninger

er helt andre enn det både kineserne og russerne har hatt. Vi har et moderne samfunn med moderne produksjon, og et folk som er høyt utdannet og har mengder av organisasjonserfaring.

Vi har ingen tradisjon for blodbad, men foretrekker konsensus. De demokratiske tradisjonene i Norge er en styrke, men vi skal ikke tro de ikke kan settes ut av spill. For under dem ligger en merkelig «forståelse » om at myndighetene gjør som de vil, og vi gjør ikke opprør. Vi kan si hva vi mener, men når det er gjort, går vi hjem og setter oss til i TV-kroken, og overlater til de herskende å melde Norge inn i EØS, sende soldater til Afghanistan, eller bygge høyhus over hele Bjørvika. Det kan være frustrerende, men det er en trygghet i det. Så lenge rettssikkerheten gjelder. Men bare så lenge.

Vi har internett, som vil gjøre det mulig å planlegge produksjonen på en måte tidligere tiders kommunister bare kunne drømme om.

Det vil også kunne hjelpe oss til å diskutere politikken, tiltakene, hva det måtte være. Fora som «Facebook» og «Twitter» vil bli skapt der det er behov, og diskusjonene vil være omfattende og allmenne. Hemmeligholdet i gamle dagers byråkratiske jungler står for fall, for på nettet kan alt bli åpent. Det vil bli lett å kontrollere hva valgte representanter gjør – og hva de ikke gjør. Kunnskap blir lett tilgjengelig, og det vil ikke være mulig å holde folk nede i uvitenhet på samme måte som tidligere.

Men på den annen side er Norge en integrert del av den imperialistiske verden, med en strategisk beliggenhet som øker sannsynligheten for angrep. Om isen på Nordpolen smelter og Nordishavet blir farbart, vil den russiske marinen få et behov for å sikre sine skip langs vår kyst, enten vi liker det eller ikke. Og kanskje ikke bare russerne. Det ligger store oljereserver under havbunnen nord for Russland.

Og vårt hjemlige borgerskap har også sine profittmaskiner å forsvare. Flere og flere jo mer som blir privatisert. Post og helsevesen, strømforsyning og offentlige kommunikasjoner. Alt dette gjør at det er mer å slåss om.

Vi ser konturene av et nytt samfunn. Foreløpig er det bare et ganske vagt bilde. Men vi ser at miljøødeleggelsene hurtig driver oss mot et punkt hvor revolusjonen blir helt nødvendig, og kanskje vil ta uventede former. Det vil være nødvendig å starte med å analysere den norske virkeligheten – hvem er venner og hvem er fiender? Det vil sikkert ikke være så vanskelig å få enighet i breie kretser om at det er nødvendig å omorganisere samfunnet fra profittproduksjon til produksjon for å dekke menneskelige behov – det spørs på evnen til å diskutere, og velge ord som ikke støter folk vekk.

Det er grunner til å mene at en ikkevoldelig revolusjon vil være mulig i Norge. Dessverre er mulighet ikke det samme som sannsynlighet.

Sannsynligheten

Hva er vold? Å innføre EØS-avtalen tydelig i strid med folkeviljen, var en voldshandling. Å bygge ut Alta-elva var ganske tydelig bruk av vold. Å bygge høyhus over hele Bjørvika, stikk i strid med hva folket ønsker, er vold. Men vi finner oss i det. Å ta fra folk pensjonsrettighetene, er vold, det hadde ikke latt seg gjøre i et fornuftig samfunn. Det samme med privatisering av sykehjem og alle mulige offentlige tjenester. Å la gamle og syke mennesker dø uten tilstrekkelig tilsyn på private pleiehjem, er grov vold. Eller å opprettholde er økonomisk system der et fåtall eier maskiner og andre produksjonsmidler, mens det store flertallet, som har kunnskap om hvordan maskinene skal styres, ikke eier andre produksjonsmidler enn sin arbeidskraft og dermed tvinges til å selge denne for en sum som ligger langt under verdien av det de produserer. Men denne volden ser vi stort sett på som naturlig, nesten naturgitt.

Tar vi eiendommene fra Thon, Rimi-Hagen og Kjell Inge Røkke, så er det utvilsomt vold. Men om de selv ikke lider personlig overlast, om de verken blir arrestert eller henrettet, om de får gå fritt omkring og forsørge seg ved ærlig arbeid, vil de fleste nok synes at det er greit. Det blir kanskje stritt for Hagen å snu skjortesnippene sine selv – inntil han venner seg til det – men selv professor Hagtvet vil neppe ha mye å utsette på akkurat det.

Vold er ikke uttrykk for enkeltmenneskenes iboende ondskap, men et resultat av motsigelsene i samfunnet. Jo skarpere motsigelser, jo mer sannsynlig er det at det vil bli brukt vold. Om Rimi-Hagen har for vane å slå sjåføren sin, vil det sannsynligvis føre til at sjåføren på ett eller annet tidspunkt slår igjen. Vi kan proklamere så mye vi vil at vi er for en fredelig overgang til sosialismen, men hvis folk er blitt pisket og slått på forhånd, eller voldtatt og hardt fysisk undertrykt, vil alle våre proklamasjoner forbli tomme ord.

I en revolusjon vil motsigelsene i samfunnet nødvendigvis være ganske skjerpet. For borgerskapet har enorme verdier å forsvare. Nei, revolusjonen er sannelig ikke noe forfinet teselskap! Skal vi unngå vold, må revolusjonens fiender holder seg i skinnet. Og det gjør de bare hvis motstanden er veldig sterk, sterk nok til å skremme fienden til passivitet.

I James Camerons filmfabel «Avatar» er motsigelsen mellom jordboernes ønske om å grave fram kostbare metaller – jo mere kostbare, jo større forakt for de innfødte – og de innfødte na’vis ønske om å bevare naturen, så skarp at det bare kan resultere i vold: krig, nærmest utryddelseskrig. Karakteristisk er oberst Quaritchs kommentar om na’vi-ene i begynnelsen av filmen: «De er vanskelige å drepe!» – Det er en megetsigende replikk.

Bare hvis reaksjonen skjønner at de ikke har noe å hente på å gjøre motstand, kan de tvinges til å holde seg i ro. Men de må tvinges, for det er enorme verdier å kjempe om. Og all erfaring viser at de vil kjempe så langt de kan. Folket vil måtte bruke vold mot volden, men den må begrenses til dem som bruker vold mot det overveldende flertallet av folket. Skammens natt tar aldri ende ved bruk av silkehansker og vennlige oppfordringer. Skammens natt tar aldri ende uten ved vår ild.

Noter:

  1. Bernt Hagtvet i Dagbladet, torsdag 17. Juli 2003.
  2. Intervju med Dagsavisen 18. Mars 2007.
  3. Samme sted.
  4. Se Rognlien, J. og Brandal, N.: Den store ml-boka, Kagge forlag 2009.
  5. Dagbladet, 17. Juli 2003.
  6. Friedrich Engels: Anti-Dühring, Marx-Engels Collected Works vol. 25, Lawrence & Wishart, London 1987, p.171.
  7. Berlin-debatten om revolusjon, Marx, K. & Engels, F.: Collected Works vol. 7, Lawrence & Wishart, London 1977, p. 73.
  8. Aisin-Gioro Pu Yi : From Emperor to Citizen. Vol. II, p. 482 f. Foreign Languages Press, Beijing 1965.
  9. Alle grader i hæren fra korporal og oppover ble avskaffet i dekret av 16. desember 1917.
  10. Deklarasjon om de russiske folkenes rettigheter, 2. november 1917, undertegnet av Stalin og Lenin, First Decrees of Soviet Power, Lawrence & Wishart, London 1970, p.31.
  11. Suny, R. G.: The soviet Experiment, Russia, the USSR, and the Successor States. Oxford University Press, New York 1998, p. 59.
  12. Suny, op. Cit., p. 14.
  13. Sitert etter Suny, op. Cit. P. 67..
  14. Hvitegardistene: reaksjonære russiske styrker.
  15. Sitert etter Suny, Op. Cit., p. 70.
  16. J. Stalin: Om bedriftsledernes oppgaver. Tale på den første unionskonferanse av funksjonærene i den sosialistiske industri, 4. februar 1932, i Spørsmål i leninismen, A/S Norsk forlag Ny dag, Oslo 1952, s. 336–337.