Mørkeblå rasering av Arbeidsmiljøloven

Av Anders Evenstuen

Nr 3 2014

Med forslagene som ble fremmet 11 juni i år til endringer i Arbeidsmiljøloven (AML), har de mørkeblå gått til frontalangrep på norske arbeidere.

 

Anders Evenstuen er faglig leder i Rødt og leder i LO Hallingdal og Ringerike. Han jobber i industribedriften Novema Aggregater.

AML er en vernelov som skal ivareta de ansattes behov for sikre arbeidsforhold både psykisk og fysisk utfra utgangspunktet at arbeidstakere er den svake parten i mot en arbeidsgivers styringsrett. Raseringen av dette som regjeringen legger opp til, vil overføre en stor mengde makt til arbeids-givers styringsrett på bekostning av ansattes påvirkningsmulighet.

Fagbevegelsen ribbes her for noen av de viktigste verktøyene den har, slik som at kollektiv søksmål foreslås fjernet. (Før måtte den innleide sjøl gå til rettssak ved ulovlig innleie, nå kan fagforeninga gjøre det på eget initiativ.) Fagbevegelsen sentralt skal ikke lenger få lov til å stoppe ekstreme lokale arbeidstidsavtaler. Grunnen til at det siste er ille, er at hensikten med AML er at den er en vernelov. Dvs. si at den skal ivareta det generelle arbeidsmiljøet for alle. Det betyr at overfor noen arbeidstakere og arbeidsgivere må den sette på bremsen på vegne av resten av arbeidstakerne. Det er dette de mørkeblå kaller «fagbevegelsens vetorett» i ei retorisk finte. Dere kan lese AML alle veier dere vil, men ordet og funksjonen «vetorett» finner dere ikke i AML. Videre skal normalarbeidstida bli underlagt sjefens styringsrett. Søndagsåpent i butikkene likeså, da det her blir åpent for arbeidsgiver å bestemme behovet. Og det er så mye mer, men dette er de viktigste punktene.

Det er tydeligvis godt politisk arbeid å fyre av alle breisider på en gang fra de mørkeblå. I løpet av snaue to uker fikk arbeiderklassen ei solid klasebombe i fanget: privat sjukehusvalg, kommunesammen-slåing, OPS på veibygging og maltraktering av Arbeidsmiljøloven. Det hele er levert med kirurgisk presisjon: Nemlig rett før sommerferien til Stortinget for på strategisk vis å la agurknyheter spise opp medie-stormen som vil komme. Så feil kan de ta. Arbeiderbevegelsen må reise seg som en helhet i respons mot dette angrepet.

Konsekvensene for faste ansettelser kontra midlertidighet

For deg som arbeidstaker er forskjellen på fast og midlertidig lett å forstå. For deg betyr midlertidighet at du ikke har økonmisk sikkerhet, dermed mister du muligheten til å få med deg banken når du ønsker å stifte familie og bolig. Videre vil du aldri kunne planlegge lengre enn til utløpet av nåværende kontraktsperiode. Altså vil ansettelsesformen ha stor innvirkning på hvor trygge og forutsigbare rammer livet ditt utenfor arbeidsplassen blir.

De mørkeblå argumenterer for at sidestilling av midlertidige og faste ansettelser vil hjelpe flere inn i arbeidslivet. I arbeidsminister Rober Eriksson (FrP) sitt forsøk på folkelig forklaring viser han til fotballen og at unggutta får prøve seg litt før de blir faste på laget. Deretter viser han til at midlertidige ansettelser i dagens Norge generelt er en kortvarig affære før folk ender i fast arbeid.

Det siste først: Eriksson viser til tall som er basert på dagens strenge krav om faste ansettelser. Selvfølgelig ender da folk med fast ansettelse!

Tall fra SSB og Fafo underbygger det; halvparten av midlertidige ansatte får tilbud om fast jobb etter ett år og 2/3-deler etter to år, sier Robert Eriksson i VG 12 juni 2014.

Her tar han tall fra dagens regelverk der faste ansettelser er hovedregel, og bruker dette faktagrunnlaget for å innføre en politikk som legemliggjør den strake motsetning. FAFO og OECD har tydeligvis, i motsetning til regjeringen, satt seg inn i effektene av regjeringens politikk.

FAFO-forsker Jørgen Svalund kommer på Forskning.no med noen svært korrigerende opplysninger til Erikssons teorier:

Noen økonomer har argumentert for at enkel tilgang til midlertidig arbeidskraft vil gjøre det lett for næringslivet å holde tritt med svingninger i etterspørselen, og at regulering i seg selv skaper ineffektivitet. – Tanken var at dette også ville få flere til å delta i arbeidslivet. Men tross mange forsøk, har ingen studier klart å vise en slik effekt.

Hva skjer i land som har gjennomført en reduksjon av kravet til fast ansettelse? I rapporten Employment Outlook for 2013 peker OECD på at når muligheten for å ansette midlertidig øker, så lønner seg for bedriftene å erstatte faste stillinger med midlertidige, fordi kostnadene ved oppsigelser blir mindre. Sysselsettingen endres ikke. Norge har ca 8 % av arbeidsstokken i midlertidige stillinger, snittet for OECD-land ligger på 14 %. Men det er ikke hele bildet, Norge har 10 % mer av arbeidsfør befolkning i arbeid enn OECD-snittet, nemlig ca 75 % mot 65 %. Så vår norske lovgivning som krever fast ansettelse, har ikke bare gitt flere trygge og forutsigbare arbeidsplasser, den har også fått 10 % mer av befolkningen i arbeid enn i resten av OECD. Disse 10 % ekstra består jo da av funskjonshemmede og andre grupper som stiller svakere i ett konkurransepreget arbeidsmarked. Så nettopp gruppene som Eriksson hevder vil få det lettere med forslaget til midlertidighet, har jo åpenbart fått det de trenger mest med dagens regelverk, nemlig trygge arbeidsplasser. Nå har også Unge Funksjonshemmede ved Birgit Skarstein vært klar på dette:

Jeg tror ikke at det blir flere jobber av noe slikt, bare at flere kommer til å jobbe midlertidig med all usikkerheten det innebærer.

Erikssons tilsvar er at hans endringer av AML vil skape økt sysselsetting. Med tallene fra OECD friskt i minne; det er rimelig friskt å gå ut og hevde at en endring av lovverket for midlertidighet til europeiske nivåer vil virke motsatt i Norge enn i alle andre OECD-land. Videre har EU-kommisjonen gjentatte ganger kritisert Sverige for usikkerheten deres frislipp av midlertidighet påfører arbeidstakere.

Fagforeningsknusing er en annen side ved reformen. Midlertidige er sjelden organiserte. Jo større andel av arbeiderklassen som sjaltes inn i løsarbeidersamfunnet, jo svakere blir fagforeningen. Også andre deler av de mørkeblås ønsker for Arbeidsmiljøloven bærer klart preg av å omgå eller svekke fagbevegelsen. Med fjerningen av kollektiv søksmålsrett fjernes en av fagbevegelsens største seier i nyere tid, og konskvensen blir at det nå blir enda vanskeligere å stoppe ulovlig innleie. Samme innretning mot å ribbe fagbevegelsen finner vi i forslaget om at fagbevegelsen ikke skal kunne si nei til ekstreme arbeidstidsordninger som «nordsjøturnus» i sykehjem mm. Dette sammen med utvidet adgang for søndagsjobbing og utvidelse av normalarbeidsdagen er alle angrep på arbeiderklassen. De slår hardest inn i bedrifter uten tariff da vinklingen på regjeringens forslag belønner bedrifter uten tariffavtale, da disse får større adgang til å drive ned prisen på produksjon (lønnskostnader mm) enn tariffbedrifter der flere begrensinger på råkjør av arbeidere ligger innbakt i tariffen.

Rosinen i pølsa er at regjeringen vil tukle med lønna i bemanningsbransjen. Det er en fantastisk prestasjon i politisk akrobatikk at en EU-vennlig regjering med en egen «EU-minister» ved omtrent første anledning krever unntak fra EU-regler. Likebehandlingsprinsippet i EUs vikarbyrådirektiv sikrer nemlig innleide like lønns- og arbeidsvilkår som i innleiebedriften. Men nå skal byrået kunne lage en «fiktiv» tariffavtale, og denne vil da følge de innleide i stedet for lønnsvilkåra i innleiebedriften. Dermed brukes unntaksregler for å innføre A-, B- og C-lag i arbeidslivet. Sett dette krumspringet sammen med frislippet av midlertidighet så er C-laget på banen så det holder. De blir løsarbeidere i ordets verste forstand. De kommer når sjefen plystrer, jobber billigere enn både de andre midlertidige og faste ansatte, og att på til forsvinner de umiddelbart når sjefen ikke vil ha dem lenger. Perfekt valgfrihet for dagens bedrifter, og ganske så sørgelig valgfrihet for dagens arbeidsfolk.

Utvidelse av normalarbeidsdagen og overtidsregler

Her kommer noen snedige endringer. Antall timer i året er uendret, men ved gjennomsnittsberegning kan du nå pålegges 12 timersdag uten overtidsbetaling. Litt lenger normalarbeidsdag høres i seg selv ikke så ille ut, men bak ligger noen mekanismer som gir sjefen fritt spillerom med det som før var din fritid. Dager kan strekkes litt her og skyves litt der. Alt innenfor en snittberegning, men etter det kan jo sjefen bare trykke på med overtid og flere midlertidig ansatte. Og i all hovedsak kan din arbeidsdag ende på helt rare tider uten at du har krav på tillegg for ubekvem arbeidstid. Samfunnet har bygd vår aktivitet på at arbeidsdagen er 8–16. Med endringene her er ikke dette lenger noen selvfølge. Synd for deg, og din familie, da du helst skulle vært med unga på skitrening, faktisk like synd som det er bekvemt for sjefen å kunne skalte og valte med deg uten ekstra kostnader. Det ligger i disse forslagene at mye er gitt til sjefen som styringsrett, samtidig vil nok noe fortsatt måtte avtales med fagforeninger. Og her får fagbevegelsen sitt svare strev med å drive opplæring i egne rekker, og et kjempeproblem der de har svake klubber. Utvidelse av normal-arbeidsdagen utfordrer direkte vernelovs-intensjonen i AML. Ebba Wergeland har skrevet mange gode artikler om verneloven Arbeidsmiljøloven, og disse anbefales som videre lesing. (Se Ebbas hjørne, http://www.ebbawergeland.no/)

Konsekvenser for arbeidets produktivitet

Det er godt kjent at grunnen til at det norske arbeidslivet er i stand til å overleve i konkurranse med lavere lønninger i resten av verden, er vår høye kompetanse og faste stillinger. Kompetansen i arbeidsstokken er grunnlaget for omstillingsevne, effektivitet og evnen til å innføre ny teknologi som bedrer produktiviteten. Vi nordmenn er dyre i lønnskostnad, og kan ikke brukes og kastes. Dermed blir det lønnsomt å bygge sine ansatte med kunnskap og ha tillitt til deres kompetanse slik at bedriften finner løsninger. Faktisk er Norge rangert som det nest mest produktive landet i Europa. (Eurostat i 2010). Og responen på tallene fra arbeidgiversida var ikke å klage på lønninger og ansettelsesformer. Hør bare på Petter Brubakk fra NHO i NRK i 2010:

undersøkelsen forteller at vi har skrudd sammen arbeidslivet vårt og produksjons-prosessene våre på en slik måte at vi får mye ut av de ressursene vi setter inn, og dermed er produktive i forhold til andre land.

Videre fortsetter han:

Samtidig mener han at det er viktig for Norge å bevare denne effektiviteten i forhold til konkurransen med andre land på grunn av det høye lønnsnivået vi har.

Og det store skillet fra Norge til resten av EU i arbeidsmarkedet: dagens Arbeids-miljølov. Ett annet svært godt eksempel er resultatet fra den lekkede rapporten konsulentfirmaet Rystad Energy gjorde for arbeidsgiverorganisasjonen Norsk Industri: Enkelt fortalt, når toppdekket på oljerigger var levert, sammenlignet de totalpris per kilo på norskprodusert og asiatisk produsert levering. Norsk kilopris ble billigst, og differansen i norsk favør var asiatisk forsinkelse og rot i produksjon. Ergo var norsk kompetanse, teknologi, forutsigbarhet og omstillingsevne billigere til tross for norske lønninger. Det var rett og slett på grunn av det norske arbeidslivets egenart vi ble billigst.

De mørkeblås forslag har potensiale til å rasere dette fortrinnet. Kompetanse, teknologi og omstillingsevne er uløselig knyttet sammen med ansatte i faste stillinger med høy kompetanse. At vi nå ser en mørkeblå regjering som ønsker å lede an i racet mot bunnen fremfor å styrke spesialkompetansen i norsk arbeidsliv, er ikke overraskende, det virker som en idelogisk sak. Forskning støtter i alle fall ikke forslagstiller i denne saken.

Det jeg har beskrevet overfor er ille, og det er etter min mening enda verre at dagens endringer bare er begynnelsen på en spiral som kun trekker nedover. For når vår evne til å levere det vi skal, når vi skal, og med rett kvaliteten svekkes pga fallet i kompetanse og forutsigbarhet, er det bare én måte den rådende politiske tankegang kan opprettholde konkurransekraft. Nemlig kutt i lønn, goder og pensjoner. Det er jo ikke lenger mulig å øke fortjeneste og effektivitet gjennom ny teknologi og kompetente ansatte.

Shop ‘till you drop 24/7?

«Hvorfor skal ikke folk selv få velge å gjøre hva de vil med sin egen fridag?» Dette er ekte mørkeblå liberalistretorikk. Vi skal heller spørre: «Hvordan kan noen i sin egoisme forlange det som en menneskerett at andre skal ofre sin fridag for å stå på pinne så de selv kan shoppe på søndag?»

Noen fakta om dette kravet: Bransjen sjøl vil ikke ha dette. Da forslaget så vidt var oppe på sommeren 2013, gikk alle aktører i bransjen ut i mot dette. De butikk-ansatte ønsker ikke å jobbe uka rundt. Det kom klar motstand fra arbeidsgiver som går klart ut med at markedet er mettet. En videre utvidelse av åpningstider vil kun medføre at den samme inntjeningen skal spres ut over enda flere timer med lønnskostnader. Og vi veit jo hvem som må betale for kjedenes fall i profitten: De ansatte i form av press på bemanning, lønn og pensjon. Deretter næringsmiddelindustrien og bøndene gjennom enda hardere press på en allerede lav fortjeneste i matforedlingsindustrien. Til sist er det du og jeg som den vanlige forbruker som må dekke resten av kjedenes profitt gjennom økte priser. Når alle parter i bransjen ikke ønsker endringen, står vi kun igjen med en forklaring: De mørkeblås ideologiske korstog.

Den mørkeblå retorikken sikter kun på handling i matbutikker. Dette er bevisst. For endringen omfatter så mye mer. Det er lett å se når men tenker på det. Skal butikken være åpen, så må vaktmester, vektere og rengjøringspersonalet på jobb også. Alle disse skal jo ha et sted å gjøre av barna sine, og dermed kommer presset på barnehager om at de må ha et tilbud. Og slik kan vi fortsette. Dessuten ville aldri EØS’ konkurranseregler akseptere at kun kjøpesenteret er åpent. Dette vil gjelde overalt.

Er det virkelig dette vi trenger?

Tidsklemma og stress er allerede et problem i samfunnet. Vi skal rekke jobb, fritid, barnas aktiviteter, trening og være så ekstremt perfekte og moteriktige at vi aldri har tid til å leve i nuet. Samfunnet sitter i et kollektivt statusjag der det naboen har, er viktigere enn om vi egentlig er fornøyd med det vi sjøl har. Samfunnet er allerede gjennomkommersialisert. Fremfor å utvide hverdagen til alle ukens sju dager, burde vi heller gå andre veien. 6 timers dag var tidligere en fanesak i fagbevegelsen, men ble plutselig borte fra samfunnsdebatten. Utregninger fra SSB viser at vi har råd. En viss økning av skatter gir doblet privat forbruk i stedet for trippelt privat forbruk i 2060, og da er 6 timersdagen dekket inn på dagen velferdsnivå. Så det er alternativer til mer handel og forbruk, om vi bare vil bruke dem.

Puslespillbitene faller på plass, og bildet er ikke pent

Putter vi alle bitene på plass, får vi bildet av de mørkeblås gammeldagse politikk: Utvidelsen fra 10 til 20 dager for bedriften og dekke lønn ved permittering sender folk ut av arbeidslivet i stedet for permittering. Derfra går turen ned på nærmeste bemanningsbyrå. Det beste du kan håpe på, er en midlertidig stilling i ca ett år, før det er å stille seg i kø igjen. Mens du var i arbeid, fikk du smake mørkeblå fleksibilitet og valgfrihet. Sjefen fikk nemlig både fleksibilitet og valgfrihet en masse med arbeiderne sine og deres liv. Gjennomsnittsberegnet arbeidstid tok vekk muligheten din til å få være med barna på kampene med idrettslaget, og det kunne sjefen velge selv at ikke var overtid, for i snitt var det liksom ikke overtid. Og fikk du bare holde kjeft om at arbeidsmiljøet var dårlig for du er jo bare en del av en midlertidig arbeidsstokk, og dens antall er jo høyst fleksibelt. Kurset du burde hatt for å gjøre jobben best mulig, fikk du ikke for du er jo bare midlertidig. I mellomtiden blir det ferie hjemme i hagen i år også siden ansettelsesperioden din går ut i april, og da kan du ikke reise på ferie, for det kan jo hende at en ny jobb dukker opp i juni. Så da kan du sitte der i hagen i sommer og se på taket som skulle hatt ny takstein, men banken sier nei til lånet du trenger. Du har ho tross alt ikke fast inntekt.

Så knytt neven, aktiviser fagbevegelsen og sørg for å ta din del av kampen. Denne må vi vinne.