Mineralloven og lokalt utbytte

Av

2013-03


Per-Gunnar Skotåm har jobbet med gruve- og tunneldrift siden 1972. Han er kommunestyrerepresentant for Rødt Fauske, og driver tunnelfirmaet Fjellservice.

 Bergverksnæringa i Norge reguleres i dag gjennom det som kalles Mineralloven1. Den har vært gjeldende siden 1. januar 2010. Fra samme dato ble også ny forskrift gjort gjeldende.2

Både loven og forskriften er etter mitt syn gode, og beskriver både rettigheter og plikter for den som vil utnytte malm- og mineralressurser. For den som vil oppdatere seg, vil en gjennomgang av lov og forskrift lett gi en forståelse for hvilke politiske muligheter som finnes for å utvikle denne næringa på en bærekraftig måte, og loven gir en plattform for ut fra lokale forhold stille de krav som er nødvendig til utvinning. Dette innebærer også muligheten til å gå imot utvinning overhodet, noe Kautokeino kommunestyre gjorde for ikke lenge siden om utvinning i Biedjovagge.

Det har i media vært fokus på at store areal i Norge er «mutet». Det vil si at man har søkt om og fått en unik undersøkelsesrett i opptil 7 år. Særlig gjelder dette Finmark og Nord-Troms. Til sammen er omtrent 5 % av Norges landareal båndlagt på denne måten. Det er i hovedsak utenlandske selskap som finansierer denne båndleggingen, og som finansierer undersøkelsesretten. Denne særegne undersøkelsesretten dreier seg om det som defineres som statens mineraler:

  1. Metaller med egenvekt 5 gram/cm3 eller høyere, herunder krom, mangan, molybden, niob, vanadium, jern, nikkel, kobber, sink, sølv, gull, kobolt, bly, platina, tinn, sink, zirkonium, wolfram, uran, kadmium og thorium og malmer av slike metaller. Dette gjelder likevel ikke alluvialt gull.
  2. Metallene titan og arsen og malmer av disse.
  3. Magnetkis og svovelkis

I motsetning til hva mange tror, gir dette ikke eiendomsrett til det norske arealet. Det gir kun en undersøkelsesrett (1. prioritet) som gjør at interessenter med lavere prioritet (Har registrert sin søknad seinere) må vente. Det er en avgift til staten som øker progressivt for hvert år/annethvert år.

Et område kan utgjøre inntil 10 km2. Avgiften første år er 1000 kroner. 2. og 3. år tidobles beløpet til 10 000 kroner per år. I 4. og 5. år øker avgiften ytterligere til 30 000 kroner årlig ,for så å utgjøre 50 000 kroner per år for hvert areal i år 6 og 7.

Undersøkelsesretten gir ingen eiendomsrett. Områdene som undersøkes tilhører til enhver tid grunneier, om det er private eller staten.

Tanken bak at avgiftene øker, er at det skal være rimelig å komme inn og sette i gang undersøkelser, men det forutsettes tempo i gjennomføringen, ellers kan det bli dyrt.

Resultatene som undersøkelsene viser, er pliktig å rapportere til myndighetene. Denne informasjonen er åpen, og vil bli tilgjengelig i ettertid.

Skulle undersøkelsene gi informasjon slik at et selskapet ønsker å sette i gang drift, kan det søkes om driftstillatelse. Denne gjelder for 10 år om den innvilges, og gir oppsettende virkning for andre som ønsker å undersøke det samme området, eller sette i gang drift der.

En driftstillatelse gir i seg sjøl ingen rett til å starte drift. Dette må det søkes om etter Plan- og bygningsloven med krav til konsekvensutredninger, arealplansøknader, miljøutredninger o.s.v. I sluttfasen i en slik prosess må det søkes om konsesjon for driften med hjemfallskrav, krav til opprydding o.a. underveis.

Sjøl mener jeg loven er god, og juridisk sett sikrer de hensyn som må ta. Men den politiske kampen rundt de ulike spørsmål som må vektlegges lokalt, vil bestemme hvilke lovpunkt som vektlegges, og hvilke som neglisjeres.

Ny strategilov

Regjeringa ved statsråd Trond Giske har nylig lagt fram “Strategi for mineralnæringa »3. Her varsler regjeringa at de har til hensikt å komme tilbake med et lovforslag til Mineralloven om å implementere særegne bestemmelser for å ta hensyn til samiske interesser utafor Finnmark. Dette i tråd med forslag fra Samerettsutvalget 2. Det er en mangel ved den eksisterende loven.

Etter lanseringa av Mineralstrategien har mange av innspilla både fra Bergverksnæringa (investorer) og politiske aktører som sakspapirer fra Nordland Fylkeskommune hatt synspunkt og innspill som på viktige punkt vil svekke den lovgivinga som finnes med hensyn til: Miljøhensyn, samiske interesser og svekking av bestemmelser i Plan- og bygningsloven.

Koda meldinger

Disse innspilla kommer som koda meldinger og vi må gå bak formuleringene for å avdekke hva som egentlig menes. Noen av de tiltaka som skisseres i Strategien og er gjengitt over, må det kjempes for skal bli iverksatt. Næringa og politikere bruker formuleringer som:

– Det er nødvendig med like og forutsigbare rammevilkår nord og sør i landet.

Dette er koden for å oppheve de særegne hensynene til de samiske interessene i nord.

– Det kan ikke være riktig at et selskap skal sette i gang investeringsplaner for hundretalls millioner av kroner, men så møte urealistiske deponeringskrav.

Dette er koden for å oppheve kravet om miljøkonsekvensanalyse og gi et fritt fram for sjødeponi, eller andre deponiløsninger som ikke i vesentlig grad ivaretar miljøhensyn.

– Ser vi på våre naboland, går prosessen for å få tillatelse til drift på måneder i stedet for år. Noe må gjøres i Norge.

Dette er koden for å ikke bruke Plan- og bygningsloven på bergverksvirksomhet med de krav som finnes til konsekvensanalyse, arealbruk, miljøkartlegging, høringer i berørte befolkningsgrupper osv.

Noen av de mest spennende innspillene til Mineralmeldinga så langt har kommet fra Utmarkskommunenes Sammenslutning (UUS).

Med bakgrunn i regjeringens mineralstrategi har UUS brakt opp flere problemstilinger til diskusjon. Fauske kommune er en historisk viktig bergverkskommune, og Fauske kommunestyre har etter forslag fra partiet Rødt vedtatt å tilslutte seg noen av punktene fra UUS, hvorav det viktigste er:

Verdifulle mineraler utgjør for noen kommuner en verdifull naturressurs, men de offentlige inntekter utvinningen av slike ressurser gir, går utelukkende til staten. Etter Fauske kommunes mening har man gjennom nåværende kraftregime skapt en grunnleggende aksept for at kommunene har krav på en varig andel av verdiskapningen fra vannkraftutbygginger. Derfor har kommuner som Fauske store inntekter av f. eks. salg av konsesjonskraft som nettopp er kommunens andel av verdiskapningen etter å ha avgitt naturressurser

Den samme problemstillingen er aktuell innenfor marin sektor hvor kystkommunene nå jobber aktivt for å fremme det samme prinsippet overfor oppdrettsnæringen. I dag avgir en kystkommune areal til oppdrettsaktiviteter uten at kommunen får direkte verdier tilbake. Kystkommunene har foreløpig ikke fått gjennomslag for verken avgift på biomasse, arealavgift eller andel av det som må betales til staten for å få konsesjonen (unntatt eiendomsskatt på anlegg).

Fauske kommune er av den prinsipielle oppfatning at når en kommune avgir naturressurser skal kommunen ha en varig andel av verdiskapningen. Enten det gjelder kraft, oppdrett, mineral eller andre naturressurser. Derfor er det betimelig at problemstilingen diskuteres, også med bakgrunn i at kommunene ikke har andel i selskapsskatten.

Noen vil mene at en skattelegging av mineralnæringen til fordel for kommunene, vil øke den samlede skatte- og avgiftsbelastning. Det vil etter kommunens mening være feil signal til en næring som er kapitalkrevende, spesielt i oppstartsfasen. Kommunen vil argumenterer for en fordeling av eksisterende skatter og avgifter til fordel for kommunene. Når vi ser hvordan staten har forvaltet sitt eierskap i Sulitjelma med hensyn til opprydding, er det ikke urimelig å forlange at kommunene i fremtiden får en direkte andel i verdiskapningen basert på at dette er varige inngrep i naturen med en påfølgende forurensningsproblematikk. I tilegg kommer mulige fremtidige endrede driftsformer innenfor bergverk hvor mannskaper vil være bosatte andre steder og fraktes inn til gruvene i en form for turnus. Dermed vil ikke kommunen oppleve en større økning i fastboende med de skatteinntekter vi da går glipp av.

Noter:

  1. www.lovdata.no/all/hl-20090619-101.html
  2. www.lovdata.no/cgi-wift/ldles?doc=/sf/sf/sf-20091223-1842.html
  3. www.regjeringen.no/pages/38261985/mineralstategi_20130313.pdf