Afghanistans modigste stemme (bokomtale)

Av Merete Taksdal

Nr 1 2010

Malalai Joya:
Kvinne blant krigsherrer. Afghanistans modigste stemme
Spartacus forlag, 2009.

Forfatteren signerte boka i februar i år, og går rett på sak i innledningen: «Kaste blår i verdens øyne». På seks sider beskriver Malalai Joya tilstanden i «tragedielandet» Afghanistan. Hun sier at det afghanske folket nok en gang er sveket av dem som hevder å ville hjelpe dem. Folket er fanget mellom to fiender: «Taliban på den ene siden og amerikanerne, NATO-styrkene og deres venner krigsherrene på den andre». Joya håper at boka og hennes historie vil inspirere leseren til å arbeide for fred, rettferdighet og demokrati. Ingen vil etter denne innledningen være i tvil om hennes ståsted fordi de påfølgende 14 kapitlene kronologisk følger hennes eget liv satt i sammenheng med utviklingen i hjemlandet i de 30 årene hun har levd.

 

Sovjet invaderte Afghanistan da Joya var spedbarn, og i likhet med hennes jevnaldrende, har hun alltid opplevd «blodsutgytelser, flukt og okkupasjon». Malalai er nest eldst av ti søsken, med en far som var mye borte fordi han var politisk aktiv. Familien ble flyktninger i Iran da Malalai var 4 år, og i Quetta i Pakistan fire år senere. Der begynte hun på internatskole. Bare 14 år gammel begynte hun å undervise voksne analfabetkvinner for en frivillig organisasjon. Da hun var 19, ville Joya tilbake til hjemlandet sitt for å drive undergrunnsarbeid under Talibans styre for den samme organisasjonen. Familien ble med tilbake til Afghanistan. Hun underviste jenter i hemmelige hjemmeskoler, startet et barnehjem og en gratis klinikk, og fortsatte dette arbeidet også etter at Taliban ble styrtet. Hennes engasjement mot urettferdighet og etter hvert sterke omdømme blant vanlige folk i hjemprovinsen Farah, førte til at hun ble oppfordret til å være kandidat til storforsamlingen (Loya Jirga) i Kabul, og ble valgt. Bokas tittel Kvinne blant krigsherrer refererer til perioden senere da Malalai Joya var valgt inn som det yngste medlemmet i den afghanske nasjonalforsamlingen. Hun ble ekskludert derfra etter å ha anklaget andre medlemmer for å være krigsforbrytere, og sammenliknet forsamlingen med en dyrehage. I de tre årene som har gått etter dette skjedde, har Joya blitt kjent verden rundt, men må leve i dekning i sitt eget land under skjult identitet.

 

Boka gir innføring i historiske og politiske epoker i Afghanistan, krydret med enkelthistorier, opplevelser og møte med mennesker som presenteres og settes i en kontekst. Noen avsnitt er nesten poetiske, og hun deler sine tanker. For eksempel da hun av sikkerhetsgrunner måtte ta fly fra Kabul og hjem:

«Noen minutter etter at vi lettet, virket den omfangsrike byen Kabul plutselig ørliten mens vi svevet over de vakre fjellene som omgir hovedstaden. Da jeg så ned på mitt lands store, golde landskaper, tenkte jeg på at det demokratiet vi angivelig skulle ha snakket om i Loya Jirga, fremdeles var en fjern drøm for Afghanistans folk. Nesten ingen av mine afghanske medsøstre skulle noensinne få kjøre en bil, for ikke å snakke om å sitte i et fly».

 

Hele veien merkes den harmdirrende indignasjonen Malalai Joya føler over at afghanerne nå skal styres av en gjeng krigsforbrytere. Hun bruker karakteristikker, som «marionetter», «krigsherrer» og «kriminelle» om mange av landets politikere. Hun er dypt skuffet over Vestens dobbeltmoral når de sier de bringer fred og demokrati, men kommer med korrupsjon, vold og tortur. NATOs militæraksjoner er som drivstoff for Taliban og annen opposisjon. Om Karzai skriver hun:

«Og i dag må jeg konkludere med at det var viktigere for ham å følge ordrer fra Det hvite hus enn å ta seg av det afghanske folkets ve og vel».

 

Joya framstiller seg kompromissløs når det gjelder sannhet, demokratiske verdier og kvinners likestilling. Man kan få inntrykk av at forfatteren så på navnet sitt som en forutanelse, eller forpliktelse til å gjøre noe for folket sitt, som en arv fra Malalai fra Maiwand, en sagnomsust frihetskjemper fra uavhengighetskampen mot det britiske imperiet.

 

I boka forteller hun om sine forbilder, eksempelvis Meena, grunnlegger av den afghanske kvinneorganisasjonen RAWA, som Malalai møtte en gang i barneskolen. Meena ble drept, offer i sin kamp for kvinners rettigheter. Sin egen far setter hun meget høyt, han har vært en støtte for hennes rett til å ta egne valg. I flere situasjoner oppfordret han henne til å følge sin trang til å ta ansvar til tross for risiko og belastning for familien forøvrig. Da Joya som barn i flyktningeleiren fulgte med på nyhetene, ble hun imponert over palestinske barn som ytte motstand mot Israels aggresjon. Da hun spurte faren hvorfor de ikke var fra Palestina, der selv barna er så tapre, hadde han oppfordret henne til å «bli en palestiner for sitt eget land». Opplevelser i flyktningeleiren, ikke minst kvinnenes situasjon, opprørte henne og manet henne til å bidra til forandring. Hun satte seg inn i persisk poesi, delte dikt av Brecht med sine elever, og leste biografier om kjente personer. At Nelson Mandela levde så lenge i fengsel uten å la seg kue i kampen mot apartheid, har inspirert henne til aldri å gi opp.

 

Joya er opptatt av å samle folk og mobilisere felles krefter i kampen for demokrati. Hun ønsker ikke å oppgi sin etniske tilhørighet fordi hun betrakter seg som «afghaner », og ikke ønsker å «spille opp til dem som vil benytte religiøse og stammemessige forskjeller til å splitte oss. Et splittet land er lettere å beherske for utenforstående, og det er noe jeg har kjempet imot gjennom hele mitt liv». Det virker som om Malalai Joya er ukuelig, men boka gir også innblikk i svake øyeblikk, og redselen hun har overkommet fra hun var undergrunnslærer i frykt for taliban, til hun med hamrende hjerte konfronterte de eldre mennene i nasjonalforsamlingen.

 

Som kvinne i et mannsdominert samfunn, viser Joya mange eksempler på de vanskelige forholdene kvinner lever under. Heller ikke på dette feltet ser hun gevinst av Vestens militære innsats: «Ikke nok med at kvinnene fortsatt blir nektet sine rettigheter i Afghanistan, men som en grusom ironi er kvinnesaken blitt brukt til å rettferdiggjøre og videreføre den brutale okkupasjonen av landet mitt». Joya bruker kapittelet «En fugl med én vinge» på å beskrive kvinnenes stilling og presiserer at samfunnet ikke kan bevege seg framover uten kvinnenes fulle delaktighet.

 

Denne boka har mange fasetter, og kan leses med flere innfallsvinkler – blant annet som portrett av et engasjert menneske, et blikk inn i en historisk og politisk prosess, eller som et kampskrift eller appell. Malalai Joyas siste kapittel er nemlig en oppfordring til leseren om personlig engasjement – uansett hvor leseren befinner seg – til å bidra til å «bryte den taushetspropagandaen som gjennomføres av de største mediene i dag», og å hjelpe Afghanistan. Hun kommer med mange forslag til hvordan dette kan gjøres. Om seg selv sier hun:

«Jeg er ung, og jeg setter pris på livet. Jeg ønsker ikke å bli drept. Men jeg frykter ikke døden. Jeg frykter å bli sittende taus, ansikt til ansikt med urettferdigheten. Jeg frykter å bli likeglad med mitt folks skjebne – det er en vei mange afghanske intellektuelle har fulgt. Noen av dem som tidligere sa fra om hva som var i folkets interesse, har oppgitt prinsippene sine og valgt tausheten i bytte med penger eller høye embeter i Karzai-regimet».

 

Det er vanskelig å vurdere boka uten å vurdere Malalai Joya. Hun står klippefast på sine prinsipper. Spørsmålet man ikke kommer unna, er hvor realistisk det er å oppnå en positiv forandring i Afghanistan hvis ingen er villig til å inngå kompromisser. Med tanke på den hjemlige debatten om Norges styrkebidrag til Afghanistan og fordeling av oppgaver mellom militæret og bistandsaktører og lokale myndigheter, kan mange ha nytte av å få med seg Joyas perspektiver. Det som kan sees som en svakhet ved boka, er terpende bruk av slagordmessige karakteristikker. Spartacus forlag burde ha nedlagt mer arbeid i språkvasken og unngått formuleringer som ser ut som de er oversatt av et dataprogram.

 

Malalai Joyas Kvinne blant krigsherrer en viktig, engasjerende og lesverdig bok – en selvbiografi om en bemerkelsesverdig kvinne vi neppe har hørt det siste fra.

Merete Taksdal