Mer enn klasser

Av Erik Ness

2017-03

Kapitalismen vil ikke knuses men leve videre i en annen, alltid undertrykkende variant hvis vi ikke har flere tanker i hodet: klassekamp, sosialismen som mål og breie allianser. Usynliggjøres kvinner og grupper som innvandrere, homoer, samer og andre kapitalismen undertrykker og diskriminerer, vil borgerskapet fortsette å vinne.

Erik Ness er miljøarbeider, var nestleder i verkstedklubben på skipsverftet Kaldnes Mek. i Tønsberg og partisekretær i AKP, og er medlem av redaksjonen i Gnist og leder av Rødt Larvik.
Foto: Alisdare Hickson

Det er viktig å diskutere strategier for å knuse kapitalismen. Det er en kamp med mange slag og tilbakeslag – også om å vinne nye reformer og forsvare gamle – og solidaritet, dvs allianser på klassekampens grunn.
Denne artikkelen er bygd rundt fire standpunkter:

1. Kampen mot kapitalismen må ende med en økonomi som ikke er styrt av profitt, en økonomi der folk kan løse sine problemer og dekke sine behov. Et samfunn der arbeiderklassen styrer økonomien, er sosialistisk. Intet mindre enn dette skiftet, revolusjon, er det sosialister og kommunister holder på med.

2. Det er arbeiderklassen som skaper verdiene gjennom sitt arbeid. De rike blir rike gjennom utbytting. Man kan si at det klasseløse samfunnet (det vil si et kommunistisk samfunn) er det arbeidende folkets samfunn. Dette gjenspeiler seg også i allianser i klassekampen i dag, men ikke bare og ikke alltid.

3. Arbeiderklassen i dag består av langt flere kvinner enn for få år siden, ikke minst i offentlig sektor der kvinner dominerer. Uten et kvinneperspektiv på klassekampens alle områder, vil det ikke være mulig å mobilisere hele arbeiderklassen, begge kjønn.

4. Arbeiderklassen må alliere seg med alle undertrykte, også ikke-arbeidere, for å vinne. Denne alliansen av undertrykte i Norge inneholder blant annet homofile, nasjonale minoriteter (bl.a. vår urbefolkning, samene) og ikke minst de fleste kvinner. Noen av disse tilhører ikke arbeiderklassen, men vil allikevel være å mobiliserbare for å styrte kapitalismen, fordi kapitalismen undertrykker også dem. Vi snakker om de 95 prosentene mot de 5. Ikke som i dag der hovedspørsmåla i samfunnets økonomi er dominert av spillereglene som sirkler rundt profitt som motiv for all økonomisk virksomhet. Dette er borgerskapets banehalvdel (nesten hele banen), og arbeiderklassen og folket spiller konstant på bortebane.

Det kan være lett i det rike Nord å lukke øynene for den groveste utbyttinga og undertrykkinga: Kapitalismen i verden i dag byr det store flertallets innbyggere fattigdom, slaveliknende arbeidskontrakter eller arbeidsløshet og ofte krig. Men også «hos oss» vokser arbeidsløsheten, samtidig som deler av arbeiderklassen samler opp prosentvise deltidsjobber (særlig kvinnene) eller flere jobber (særlig menn). Kapitalismen byr på kriger, flyktninger og miljøkatastrofe. Det er all grunn til å se hva motkreftene kan få til – og ikke minst: Hvem er motkreftene?

Ikke alt er klassekamp

Jeg mener: Kapitalismen vil ikke knuses, men undertrykkinga og utbyttinga vil leve videre, hvis vi ikke har minst alle disse fire punktene med i strategien. Jeg argumenterer altså for å ikke redusere alt til klassekamp, selv i en tid da det som er mest på moten, er å usynliggjøre den avgjørende faktoren: klassekampen.
Klasseanalyser lages for å forstå de sosiale (mellom menneskene) kreftene og motkreftene i samfunnet. Hvem har felles interesser og når?
Dette er viktig for å vinne kampen om samfunnsmakta og å vinne kamper underveis. Vinnes ikke kamper underveis, er det bare å glemme å vinne makta i samfunnet (kapitalismen). Sosialismen kommer heller ikke av seg sjøl. Selv en tapt kamp kan være en verdifull kamp, på sikt.

Marx sa at kampen står mellom borgerskapet og arbeiderklassen når det gjelder å knuse kapitalismen. Han trodde ikke det var lenge til. Han skriver i Manifestet:

«Historien om alle samfunn fram til nå er historien om klassekamper. Fri mann og slave, patrisier og plebeier, baron og livegen, laugsborger og svenn, kort sagt undertrykker og undertrykte sto i en stadig motsetning til hverandre, førte en uavbrutt, snart skjult, snart åpen kamp, en kamp som hver gang endte med en revolusjonær omdanning av hele samfunnet, eller med de kjempende klassenes felles undergang.» (side 14 i Det kommunistiske manifest, tidsskriftet Rødt!, 2008, oversatt av Morten Falck)


Videre:

«Og endelig, i tider da klassekampen nærmer seg avgjørelsen, antar oppløsningsprosessen innen herskerklassen, innen hele det gamle samfunnet, en så heftig, så grell karakter, at en liten del av den herskende klassen sier seg løs fra denne og slutter seg til den revolusjonære klassen, som bærer framtida i sine hender.»

Nå lever vi halvannet århundre etter Manifestet, verden har forandret seg selv om det fortsatt er kapitalisme. Marx sin analyse har stor overføringsverdi til i dag, men han vil nok vendt seg i grava hvis vi tar tekstene hans som en oppskrift. Blir klasseanalyse en teknisk/sosiologisk øvelse, for å bevise på forhånd bestemte skjemaer, spiller den ingen rolle for å skape forandring i det virkelige livet. En slik teori forblir teori.
Jorun Gulbrandsen skrev da hun var leder av AKP, et etterord i den norske nyutgivelsen av Manifestet fra 1998:

«Det er meningsløst å prøve å lese Manifestet som et program som forteller oss hvordan vi skal avskaffe kapitalismen i dag, og nappe ut enkeltsetninger her og der og prøve å lage politikk ut av dem. Metoden derimot, hvordan Marx og Engels tenkte om politikk, kan vi lære mye av.»
(Røde Fane, 1998)

Marxismen kjønnsblind?

Nina Bjørk nye bok, Drömmen om det røda, er en spennende og svært lærerik bok, med Rosa Luxembourg sin historie som bakteppe. De første hundre sidene er reine studiesirkelen i å forklare hva kapitalisme er. Disse kapitlene er den mest forståelige introen til klassisk marxisme jeg har lest. Men hun kobler ikke kjønn til teorien for å forstå kapitalismen. Snarere tvert imot. Hun skriver:

«Frågan var, och är fortfarande, helt enkelt: Kräver ett kapitalistiskt produktionssätt ett patriarkat? Mitt svar på den frågan är i dag: Nej, det gör det inte. De enda kategorier av människor som det kapitalistiska produktionssättet kräver – i betydelsen att utan de kategorierna skulle detta system inte kunna existera – är löntagare utan produktionsmedel och kapitalister med produktionsmedel. Vilket kön de människor har som tillhör de respektive kategorierna är för kapitalismen ointressant. Dess grundläggande och nödvändiga kategorier är könsblinda. Och eftersom marxismen är ett försök att analysera och förstå det kapitalistiska produktionssättet är även marxismens kategorier könsblinda.»

Jeg vet ikke om kapitalismen per definisjon krever et patriarkat, men ser at det er menna som styrer. Jeg vet at kvinner tjener mindre enn menn (kvinnelønn er et begrep med realiteter), har dårligere ansettelsesforhold enn menn (ofte deltid), og ender opp med dårligere pensjon. Tilfeldig?
Jeg er ganske sikker på at dette henger sammen med kvinnenes rolle i reproduksjonen av arbeidskrafta (ansvar for unga) og hvordan dette er organisert under kapitalismen (familien).

De fleste kvinner – med sin særegne posisjon i den kapitalistiske produksjonen – er arbeidere, lønnsarbeidere. Det er viktig å forstå den særegne rolla til den kvinnelige arbeiderklassen. Reduserer man teorien til klasse – og er blind for kjønn – reduserer man forståelsen av virkeligheten så den blir ugjenkjennelig for 50 % av arbeiderklassen, og har ingen strategi for å mobilisere den til revolusjon og sosialisme.I den nødvendige kritikken av identitetspolitikken, som usynliggjør klasse, er det lett å helle barnet ut med badevannet og usynliggjøre halve arbeiderklassen. Jeg synes Nina Bjørk gjør det.

Klasse uten sosialt kjønn?

Asbjørn Wahl skriver i en artikkel (Klassekampen 28/1-2017 og i en lengre versjon Steigan.no 2/2–2017) om høyres frammarsj, økte klasseskiller, forringete arbeidsvilkår – om en defensiv situasjon. Konkret og lærerikt, og han påpeker at daværende LO-leder, Gerd Kristiansen, tar feil når hun på en NHO-konferanse sier «at uenighetene løses bedre i samarbeid enn konflikt». Hadde NHO vært enig i det, påpeker Wahl, hadde NHO samarbeidet, hvilket de ikke gjør. Annet enn når det skal raseres, for det er det som er agendaen deres. Profitt er drivkrafta i den kapitalistiske økonomien.

Tidlig i artikkelen, om venstresidas svakheter, skriver Wahl: «Kan det hende det er blitt vel mye identitetspolitikk og svært lite klassepolitikk?» Nå skriver ikke Wahl noe om hva han mener med «identitetspolitikk» og forfølger ikke temaet. Akkurat som Sam Gindin. Wahl mener som meg at «klasseløs politikk» er perspektivløs, men det er forunderlig at han ikke drøfter den kvinnelige delen av arbeiderklassens rolle, muligheter og utfordringer når han skriver en artikkel om strategi? Kanskje ville han gjort det i en annen artikkel.

Kvinneperspektivet har et potensiale til å utløse krefter i halvparten av klassen. Kvinner er i hovedsak i arbeid i dag, men blant de mange i arbeid er det en vesentlig andel som jobber deltid. I offentlig sektor betyr deltidsarbeid å pendler mellom ulike avdelinger for å fylle opp nok jobb for å få en lønn som gjør dem fullt ut i stand til å forsørge seg selv. Selv fagarbeidere med fire års høgskole som vernepleiere og sykepleiere veksler mellom ulike stillinger, av og til kjører de mellom ulike kommuner. Barnehageassistent to dager i uka (40 % stilling), så for eksempel på jakt etter vikariater i boliger for funksjonshemmede resten av uka. På jobben hos meg er det ingen med fagbrev som omsorgsarbeider som har full jobb. 100 prosent stilling er for de få i helsevesenet som jeg kjenner best.

Kvinner – og etter hvert flere menn – samler prosentvise stillinger for å kunne betale husleie og mat. Å få lån er ikke lett, da utgangspunktet er faste stillinger. Så selv om kvinnene vi her snakker om, i praksis jobber 100 %, er de ikke låneverdige fordi de bare har 40 % fast. Det er et evig stress med barnevakt for enslige mødre eller samordning av turnus hvis det er en mann i husholdninga som jobber på samme måte. Hvis mannen jobber i privat sektor og kvinnen i offentlig, betyr det ofte at den ene jobber når den andre tar seg av familien. Rart det blir skilsmisser?

Jeg lurer på om «identitetspolitikk» for enkelte betyr kvinnepolitikk, siden det ikke nevnes? Og da uteblir også de krava som er spesielle, og kanskje bare eller mest, kvinners krav. For eksempel ting som har med barsel og amming i arbeidslivet å gjøre, når barnehagene åpner og stenger osv. Usynliggjøring eller bagatellisering av denne virkeligheten, er dårlig strategi for bevegelser som er opptatt av frigjøring.

De to spissene

Da Siri Jensen var leder av kvinneutvalget i AKP og Kjersti Ericsson var partileder, ble teorien om de to spissene utviklet. Arbeiderklassen der den kvinnelige delen er en integrert del, ikke homogen, men to deler i sammenheng. Kvinnelige arbeidere er også en del av arbeiderklassen, og ser man krafta i de to delene, ser man at dette ikke er en teoretisk konstruksjon, men noe som utløser kampkraft. Les artikkelen til Kjersti Ericsson i Gnist nr 2/2017.

Kvinneopprøret i AKP

Vi som var med i AKP fra begynnelsen, diskuterte mye kvinnepolitikk, deltok aktivt i støttearbeidet mot usaklige oppsigelser på Tiger, Hustad, Våler skurlag mm. «Vi» hadde visegrupper som ga ut plater på Mai og sang om Anna fra Kløfta. Kvinnefronten ble stifta i 1973 samme år som AKP på initiativ fra AKP, reelt sett. Partiet hadde stor innflytelse i det som ble den første nye, store massebevegelsen for mer enn likestilling men for full kvinnefrigjøring etter krigen. Allikevel var det overraskende – og imponerende – at det kom et kvinneopprør i AKP på 80-tallet.

Kvinneopprøret dreide seg ikke om personkamp. Kvinneopprøret dreide seg om politisk linje, både kvinnepolitisk, i dagskampen og strategisk. Kvinnepolitisk sto linja om kvinnefrigjøring trygt, ikke bare likestilling, det vi i dag kaller radikal feminisme. Likeså at kvinnene er halve verden, slik Mao formulerte det. Men var det nok? Åpenbart ikke.

Opprørets politiske linje var å integrere kvinnekampen i alle kampområdene, i hele programmet. Snakker man om tredjeverden-solidaritet, husk at det er kvinnene som er flesteparten av bøndene i verden. Fagforeningskrav må formuleres med et kvinneperspektiv. Arbeidstid, skiftordninger, lønn, arbeidsmiljø, sekstimersdagen, mm. Ellers blir blikket bare sett fra menn med hjelm. Ikke noe område er kjønnsnøytralt, heller ikke i klassekampen.

Strategisk betydde Kjersti Ericssons bok Søstre, kamerater! mye. Den var også en kritikk av Marx´ verditeori fordi den inkluderte ulønna arbeidet hjemme som en del av arbeidskraftas verdi. Uten bruk av tid på mat, klær og unger blir det ingen arbeidskraft for kapitalistene å utbytte. Mennas lønn kunne være lavere fordi kvinnene gjorde gratisarbeid hjemme. Boka er oversatt og utgitt på både spansk og engelsk. AKP-kvinner arrangerte studiesirkler og store helgeseminarer om Kapitalen av Marx, og virkeligheten. Det dominerende synet, også programmatisk, var at kvinnefrigjøringa og klassekampen var to sider av samme sak. I et dialektisk forhold. Men den analysa forsvant da de forløsende ordene ble sagt: Klassekampen er viktigst. Det var også min posisjon i debatten før kvinneopprøret. I det øyeblikket man sier at noe er viktigst, er det lett å tenke at det andre ikke er viktig, men det er en udialektisk måte å tenke på.

Den flerstemmige revolusjonen av Kjersti Ericsson ble et moderne «program», om hvordan samle kreftene for å bli kvitt kapitalismen og bygge sosialisme. Ikke bare klassekamp med et kvinneperspektiv, men å inkludere kampen mot all undertrykking.

Skipsrederdatter og advokatfrue

Sam Gindin skriver ofte og klokt i Socialist Register. I Rødt! nr 3A/16 skriver han om krisa i økonomien og hvorfor, om den faglige kampens vilkår, sammenhengen mellom dagskampen og kapitalismens utvikling og behovet for en revolusjonær bevegelse. Men hvor ble det av kvinnekampen som en del av klassekampen, de svartes kamp i nabolandet hans, USA? Ledende talsmenn har ofte denne blinde flekken. Internasjonalt kanskje enda mer enn i Norge.
Torstein Dahle skriver i Rødt! 3/16:

« –Jeg reagerer på hva Sam Gindin skriver i en ellers interessant artikkel i tidsskriftet Rødt! nr. 2A/2016. En av hans overskrifter lyder slik: «Det er mange undertrykkingar ein ikkje må ignorere. Men klasseutbyttinga er grunnlaget for alle.

Er det virkelig riktig at klasseutbytting er grunnlaget for all undertrykking? Det er mange som fortjener å bli trukket fram som viktige for resultatene som er oppnådd i homokampen i Norge, men det er jo ingen hemmelighet at en av dem som har stått sentralt, er skipsrederdatter og advokatfrue Karen-Christine Friele. Hennes ektefelle, rektor, direktørdatter og stortingsrepresentant for Høyre Wenche Lowzow har heller ikke vært uviktig. Poenget er selvfølgelig at det ikke er i egenskap av skipsrederdatter eller rektor at de to har gått ut i kampen. De har gått ut i kampen fordi de er lesbiske, og med utgangspunkt i sin egen homofili – sine egne sterke ønsker om å utfolde sin seksualitet og sin kjærlighet – har de engasjert seg i kamp mot en undertrykking som også rammer hundretusener i arbeiderklassen i Norge. Ulik klassebakgrunn kan ha betydning, men homokampen er et eksempel på at felles interesser på tvers av klasser har ført til en stor innsats i det som mange har opplevd som en kamp om hvorvidt livet skulle være verd å leve.»

Jeg vil tilføye: Wenche Lowzow skrev den mest antikommunistiske boka jeg har lest, for å feie ml-lærerne ut av skolen på tidlig 70-tallet. Sendt alle landets skoler. Jeg fikk boka av rektor på Høyjord skole, med et smil: «Denne handler visst om deg.» Allikevel har Dahle rett. Til og med Wenche Lowzow har slåss mot undertrykking, riktig nok uten revolusjonært perspektiv. Men var det uten betydning for et samfunn som skal bygge på frihet?

Skulle noen greie å overbevise meg om at Marx mente at absolutt alt dreide seg om de to hovedklassene, vil jeg fortsatt stå på mitt: Kampen for framtidas samfunn vinnes bare ved å forene alle undertrykte.

Det var kvinnelige spinnere, fyrstikkarbeidere og kvinner fra arbeiderklassen som vaska hus og serverte rikfolk, og tok husarbeidet. Men det var menna som i Norge i forrige århundret stormet fram og i hovedsak fylte de nye fabrikkene. De sterkeste fagforeningene ble mannsarbeidsplasser. Hele lokalsamfunn med i hovedsak mannsarbeidsplasser. Dette initiativet fra den mannlige delen av arbeiderklassen merker vi fortsatt. Det var kvinnekamp, også organisert, og kvinner jobba i industrien som et mindretall. Men endringene i stort omfang for kvinner, skjedde i Norge først etter den andre verdenskrigen. Da trengte offentlig sektor så mye arbeidskraft at borgerskapet ansette kvinner, fordi det ikke var nok ledig mannlig arbeidskraft. Kvinne hadde vært reservearbeidskraft, men fikk nå i stort antall faste jobber. Allikevel ble en arbeider oppfatta som mann med hjelm, selv flere år etter den kraftige avindindustrialiseringa på 80- og 90-tallet.

Idag er Fagforbundet det største forbundet i LO og er kvinnedominert. Arbeiderklassen er ikke lenger konsentrert i privat sektor. Diskusjonene går ikke bare på brakka men på pauserommene – og praten handler ikke bare om politikk og fotball men mye om åssen få tidskabalen til å gå opp – og damefotball og Hotell Cæsar.

Nye tider, ny tanker

Kjersti Ericsson skriver i Den flerstemmige revolusjonen:

«Jeg vil sette to modeller eller reindyrka bilder av kampen for sosialismen opp mot hverandre. Det ene bildet representerer den klassiske, sosialistiske modellen. Det kan kanskje liknes med en mektig, enhetlig bølge som ruller fram og river med seg alt (A). Det andre bildet handler mer om mangfold og motsetninger. Her er det ikke én bølge, men mange strømmer som får den kapitalistiske skuta til å forlise (B). Disse to modellene har forskjellig syn på

– Hvordan grunnlaget for sosialismen dannes,

– Hvordan den revolusjonære krafta ser ut,

– Hva den revolusjonære kraftas oppgave er,

– Hvordan framtidssamfunnet skapes.»

(s. 19)

Boka finnes fortsatt på norsk, utgitt på nytt av Forlaget Rødt.

På side 45, i kapitlet «Den patriarkalske arven» skriver hun i underkapitlet, «Kvinneperspektiv – fra tillegg til nyorientering»:

«De gamle svarene som revolusjonære teorier og bevegelser har gitt på hvordan menneskeheten kan fri seg fra kapitalisme og imperialisme, har vist seg å være mangelfulle og delvis feilaktige. Det letes etter nye svar. Men nye svar kommer ikke som resultat av store geniers tankevirksomhet. Nye svar må bæres fram av sosiale krefter og bevegelser. Kvinnekampen er ei slik sosial kraft. Den kan ikke bære fram de nye svarene alene. Men den kan gi et avgjørende bidrag til å bryte opp de gamle mønstrene og presse fram en nødvendig nyorientering. På område etter område er det nettopp kvinnekampen som stiller problemer og bringer inn perspektiver som hittil er blitt oversett, problemer og perspektiver av stor allmenn betydning for sosiale opprørsbevegelser. Hvis de ikke tar imot utfordringa fra kvinnekampen, risikerer opprørsbevegelsene å bli stående og hakke i gamle spor.»

Jeg synes dessverre vi «blir stående og hakke i gamle spor». Å si at ytre venstre i dag evner å integrere kvinnekampen slik Ericsson foreslår, i resten av klassekampen, er ihvertfall å ta hardt i. Akkurat her synes jeg faktisk vi en periode «var bedre før». En ganske kort periode riktig nok.

Og det er ikke småtteri det dreier seg om, ikke «føleri» eller «synes synd på». For mange er det et spørsmål om liv og død. Kvinnene i de fattige landa rammes hardest av kapitalismens undertrykking, og særegent. Ericsson skriver:

«Kvinner eier mindre enn 1 % av verdens eiendom, mottar en tiendedel av verdens inntekt, og utfører to tredjedeler av verdens arbeid. Tallpedanter kan nok sette spørsmålstegn ved nøyaktigheten av denne spissformuleringa fra en FN-rapporten om kvinners situasjon ved daværende generalsekretær Kurt Waldheim.

Uansett gjenspeiler den en virkelighet som burde gjøre det tydelig for alle revolusjonære at det ikke er nok å anlegge et klasseperspektiv på utbyttinga og undertrykkinga i verden. Utbyttingsforholda, kapitalismen og imperialismen som system kan ikke forstås uten at kjønnsperspektivet tas med. Og en strategi for frigjøring som ikke tar opp i seg kampen mot kvinneundertrykkinga, må bli svært haltende.»

Et skadelig eksempel

Ett eksempel på hvor galt det kan gå, er utkastet til uttalelse om homofile fra toppledelsen i AKP. Dette vedtaket, som heldigvis aldri ble programmatisk, nevnes fortsatt i dag når kommunister blir vurdert av radikale homofile. Mange ble pasifisert falt ut av den revolusjonære bevegelsen. Torstein Dahle omtaler dette i sin aktuelle artikkel i Rødt! 3/16.

«Et tragisk eksempel på dogmatisk bruk av Marx og Engels så vi da AKPs partiledelse på tampen av 1974 sendte ut det famøse «Framlegg til fråsegn om homofili». Det omtalte homofili som «eit seksuelt avvik med røter i samfunnsmessige og sosiale tilhøve». Det uttrykte full støtte til den fortielsen og undertrykkelsen som foregikk i land som Kina og Albania.

Utspillet ble opplevd som et dolkestøt i ryggen på oss som var aktivister i homokampen, og i fem år forgiftet det debatt og holdninger til homofili i partiet. Det ble i 1979 trukket tilbake med en tilhørende beklagelse fra partiledelsen. Det er viktig å understreke at det både før og etter denne femårsperioden var et aktivt støttende miljø som dominerte partiet, men i ettertid er det dette grovt feilaktige utspillet som er blitt husket. Det splittet og svekket kampkraften til den revolusjonære bevegelsen. Det skadet AKPs gjennomslagskraft og organisering også på helt andre områder i klassekampen. Folk vendte seg vekk.
Å støtte opp om folkelig engasjement også på områder som mobiliserer på tvers av klassene, er faktisk viktig – og ikke noe blindspor.»

Er det artikler som homoaktivisten og kommunisten Dahles som i negativ forstand benevnes med identitet? I alle fall er det fortsatt sånn at det gjengse er at sier man klasse, tenker man menn. Det blir ikke revolusjon av sånt.

USA og de svarte

I Norge spiller ikke rasismen en så stor rolle som i USA. Kanskje er kampen mot undertykking av svarte, som særegen kamp, en avsporing i Sam Gindins tankegang. Kanskje er det det han mener med identitetspolitikk? Han støtter opplagt de svartes kamp, men er det noen grunn til å redusere den til klassekamp, bare det?

Black Lives Matter er en stor bevegelse i USA med utgangspunkt i politivold og at det er svarte som fyller fengslene. Og det er flere svarte arbeidsløse enn hvite. De er definitivt en del av klassekampen, men er mer enn det. Svart som gruppe – kan man si sosialt sjikt? – må mobiliseres i USA hvis det skal skje forandringer. «Identitetspolitikk»? Ja, i den forstand at det trengs en særegen politikk med utgangspunkt i de svartes situasjon. Klassekamp? Definitivt, men den tar andre former enn den hvite arbeiderklassens.

Den gang USA hadde en sterk fagbevegelse, hadde de også et kommunistparti. De ble knust av mccarthyismen etter krigen. Men de var hvite og evnet ikke og prioriterte ikke å organisere svarte medlemmer. De var bare halvsterke. Er det forunderlig at det ble Martin Luther King som ledet kampen for borgerrettigheter? Kanskje måtte det være sånn, at en av deres egne sto i spissen, men behøvde hvit venstreside, sosialister, i så stor grad forbli hvit? Er det rart kommunistene ble desimert? Går det an å si at «identitet», med dagens språkbruk i akademia, var fraværende i den hvite venstresida? Antakelig ikke. Det ble en bevegelse på sekstitallet der særlig studentene (flest hvite på universitetene) var aktive. Men sprengkrafta i de svartes kamp kom med Black is beautiful og særlig Black Panthers på et antiimperialistisk, revolusjonært og svart program. Å redusere de svartes kamp i disse ulike periodene til klassekamp, er reduksjonisme, å snevre inn virkeligheten.

Det å organisere innvandrere, delta i solidaritetsarbeid som Palestinakomiteen og Venner av Kurdistan, organisere konkret mot statens rasistiske innvandringspolitikk og bygge slagkraftige kvinnefrigjørende bevegelser, er nødvendig for å ikke havne i samme grøfta som det gamle kommunistpartiet i USA.

Røde folk kan ikke være hvite politisk, eller tro at kjønn ikke spiller noen rolle.