Mellom vilje og vitenskap

Av Mathias Bismo

2018-02

Vitenskapsfilosofen Karl Popper ga i 1945 ut et tobindsverk med en omfattende kritikk av historisismen, eller ideen om at det finnes historiske lovmessigheter. En av de fremste eksponentene for dette synet, mente han, var Karl Marx, som i følge Popper betraktet

«de menneskelige skuespillere på histor­iens scene, også de ’store’, som rene dukker, der uimodståeligt blev bevæget af økonomiske tråde – af historiske kræfter som de ikke har kontrol over. Han sagde, at historiens scene er placeret i et socialt system, der binder os alle; den er placeret i ’nødvendighedens rige’. (Men en dag vil dukkerne ødelægge dette system og opnå ’frihedens rige’.)»1

Dette, mente han, ble bekreftet av utviklingen i Sovjetunionen. Selv om han ikke tvilte på revolusjonsledernes motiv, så ville en vitenskapelig inngang, eller kvasivitenskapelig, som han mente det i virkeligheten var, uunngåelig føre til en totalitær utvikling.

Mathias Bismo er redaksjonsmedlem i Gnist
Foto: Wikimedia Commons

Det er all mulig grunn til å stille spørsmålstegn ved Poppers motiver. Han var en dedikert tilhenger av kapitalismen, og sammen med nyliberale guruer som Milton Friedman og Friedrich Hayek, var han blant grunnleggerne av Mont Pèlerin Society.2 Men mange av hans samtidige marxister, og også mange av deres forgjengere, gjorde det ikke akkurat vanskelig å få gehør for en slik kritikk. Tvert imot – var det noe som forente mange leninister, reformister­ og sentrister, så var det nettopp oppfatningen av at marxismen ikke bare representerte en vitenskapelig tilnærming til sosialismen, men at den var en vitenskap i seg selv.

Vitenskapelig sosialisme

Begrepet vitenskapelig sosialisme som betegnelse på det marxistiske tankegodset, ble popularisert av Friedrich Engels i boka Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap fra 1880. I denne korte og lettleste boka, som har blitt en av de viktigste innføringsbøkene i marxisme, starter Engels med de tidligste, moderne variantene av sosialisme og viser på bakgrunn av dette hvordan marxismen skiller seg fra disse. Og det som fremfor alt kjennetegner marxismen, mener han, er at den er vitenskapelig.

Nå er ikke marxismen den første sosialistiske retningen der dens tilhengere har forsøkt å benytte begrepet «vitenskap» for å underbygge dens fortreffelighet. Begrepet ble først benyttet av Pierre-Joseph Proudhon, ofte omtalt som anarkismens far, som en betegnelse på et samfunn styrt på grunnlag av fornuft og vitenskap. Begrepet har også blitt benyttet som betegnelse på Henri de Saint-­Simons sosialisme, delvis på samme grunnlag som for Proudhon, men også med bakgrunn i Saint-­Simons tro på at de vitenskapelige fremskrittene i seg selv ville være den viktigste drivkraften for sosialisme. Denne siste varianten er det heller ikke vanskelig å finne belegg for hos Engels, for ikke å snakke om lederne både i den andre og den tredje internasjonale.

En av Marx’ store fortjenester, skriver Engels, var «å framstille den kapitalistiske produksjonsmåten […] i dens historiske sammenheng og dens nødvendighet for et bestemt historisk tidsavsnitt, altså også nødvendigheten av dens undergang.»3 Altså er ikke bare den kapitalistiske produksjonsmåten historisk nødvendig, den utgjør også sin egen undergang. Likevel avsluttes boka med følgende appell:

«Å gjennomføre denne verdensbefriende dåd [den proletariske revolusjon, min anm.] er det moderne proletariats historiske oppgave. Å utforske til bunns denne oppgaves historiske vilkår og dermed finne fram til dens egentlige innhold og så å vekke den i dag undertrykte proletariske klassen som er kalt til aksjon, til bevissthet om sin egen viktige aksjons vilkår og innhold, det er oppgaven for arbeiderbevegelsens teoretiske uttrykk: den vitenskapelige sosialismen.»4

Her er plutselig nødvendigheten erstattet med en flammende oppfordring. Her blir proletariatet et handlende subjekt som, selv om dets handlingsalternativer er avgrenset av den faktisk eksisterende virkeligheten, befinner seg langt fra Poppers dukker.

Så hva handler egentlig marxismen om? Handler den om objektive forhold, nødvendighet og vitenskap, eller handler den om aktivisme, klassekamp og vilje? Svaret er nok at det er litt begge deler. Men uten vilje, ingen vitenskap. Det var ikke innsikten i den kapitalistiske produksjonsmåten og arbeiderklassens historiske oppgave som gjorde at Marx sluttet seg til de mest radikale miljøene han fant, enten det var som student i Berlin eller som landflyktig i Paris og Brussel. Selvfølgelig, kan man vel egentlig si, det er få som blir aktivister etter å ha studert en politisk teori og blir overbevist av dens vitenskapelighet – det går som regel motsatt vei.

Utgangspunktet

Sosialisme og kommunisme er begge begreper som hadde et innhold lenge før Marx satte sitt stempel på dem. Selv om vi ikke vet så veldig mye om Marx’ barndom og tidlige ungdomsår, tyder mye på at han allerede før han flyttet hjemmefra i en alder av 17 år var godt kjent med de sosialistiske ideene. Marx’ hjemby Trier var en by som var preget av de franske opplysningsidealene. Blant annet var hans mentor og kommende svigerfar Ludwig von Westphalen inspirert av den franske sosialismen, og særlig sosialismen til Henri de Saint-Simon.

Når Marx selv begynte å regne seg som sosialist eller kommunist, er et åpent spørsmål, men allerede som medarbeider, senere redaktør, i Reinische Zeitung (1842–43), og ikke minst i de påfølgende årene da han befant seg i landflyktighet i Paris, viser hans skriftlige produksjon en klar tilbøyelighet i denne retningen. Det var blant annet i Paris han formulerte sine teser om Feuerbach. Den mest kjente av disse handler om at «[f]ilosofene har bare tolka verden forskjellig, det det kommer an på, er å forandre den.»5

Allerede på 1840-tallet ble de fleste grunnleggende prinsippene bak det som senere har blitt til marxisme, utviklet, om enn selvsagt i en noe uferdig form. I Paris knyttet han kontakt med De rettferdiges forbund, et hemmelig selskap av kommunister, primært eksiltyskere. Blant annet skrev han for forbundets avis Vorwärts! Når han aldri ble med i forbundet, har det i stor grad å gjøre med de motsetningene som preget forbundet etter det mislykkede revolusjonsforsøket i 1839.

Det var et fransk hemmelig forbund, under ledelse av den revolusjonære sosialisten Louis Blanqui, mannen som først lanserte begrepet proletariatets diktatur, som sto i spissen for dette revolusjonsforsøket, eller rettere sagt kuppforsøket. Selv om De rettferdiges forbund som sådan ikke deltok i kuppet, var mange av medlemmene involvert. Motsetningene som oppsto i etterkant, var av den typen som skulle prege en stor del av 1800-tallets diskusjoner om revolusjonær strategi – var det nok at en elite med vilje til makt tok makten, eller var det behov for mer omfattende støtte? Og hvor gikk i tilfelle grensa?

For Marx ble dette et helt avgjørende spørsmål. Det nyttet ikke, mente han, å basere en revolusjonær strategi på vilje alene. Man måtte kjenne til virkeligheten, ikke bare slik den fremtrådte, men slik den faktisk var, og strategien måtte utformes i tråd med dette. Det kommunistiske manifest, som Marx og Engels skrev i 1848 på oppdrag av Kommunistenes forbund, der det da nedlagte De rettferdiges forbund utgjorde den medlemsmessige ryggraden, var nettopp et uttrykk for dette – et forsøk på å forstå nødvendigheten.

Nødvendighet og uunngåelighet

Historisk nødvendighet er et begrep man ofte støter på i lesningen av Marx. Eller enda mer bastant, uunngåelighet. For eksempel kan man lese i Det kommunistiske manifest:

«Med utviklinga av storindustrien blir altså selve det grunnlaget som det produserer og tilegner seg produkter på, trukket vekk under beina på borgerskapet. Det produserer framfor alt sine banemenn. Dets undergang og proletariatets seier er like uunngåelige.»6

Men hvis det er uunngåelig, hvorfor skal da proletarer i alle land forene seg? Kan man ikke da bare lene seg tilbake og vente på hva det nå enn er som foranlediger denne undergangen? Det er helt klart mulig å finne ansatser til en slik forståelse i flere av Marx’ skrifter, særlig i perioden før 1857. Men da krisa Marx hadde ventet på, kom i 1857, så reiste ikke proletariatet seg. For Marx ble dette en viktig lærdom, og i det han skrev senere er denne sammenhengen nærmest fraværende.7

Denne forståelsen av historisk nødvendighet og uunngåelighet ble likevel aldri lagt helt død av Marx’ tilhengere. Den innflytelsesrike tyske sosialistlederen Karl Kautsky argumenterte for eksempel for at kapitalismens økonomiske lover var en garanti for at arbeiderklassen og dens klassebevissthet ville nå et tilstrekkelig nivå. Det eneste arbeiderbevegelsen måtte gjøre, var å bygge en bevegelse som var sterk nok til å ta makta når det uunngåelige inntraff.8 Det var også denne forståelsen av historisk nødvendighet og uunngåelighet som lå til grunn for mensjevikenes motstand mot oktoberrevolusjonen i Russland, ikke, som det gjerne har blitt hevdet i ettertid, at de av en eller annen grunn kunne forutse hvordan Sovjetunionen kom til å utvikle seg.

Ingen jernlov

Marx’ tilnærming til historisk nødvendighet var en annen. I et brev til Engels fra 1857 der han blant annet omtalte de da pågående hendelsene i India, skrev Marx:

«Det er mulig jeg kommer til å drite meg ut. Men i så fall er det alltid mulig å komme seg ut av det ved hjelp av litt dialektikk. Jeg har jo selvsagt formulert påstanden min slik at den blir riktig uansett.»9

Trass i den spøkefulle tonen, gjenspeiler dette en viktig erkjennelse hos Marx. Selv om forholdene ligger til rette for at noe skal skje, ja, selv om det er overveiende sannsynlig at noe kommer til å skje, så er det ikke gitt at det kommer til å skje. Og skjer det ikke den ene gangen, så er det heller ikke sikkert det skjer den neste gangen. Det ligger alltid et usikkerhetsmoment der, det eksisterer ingen «historisk jernlov». For den som ønsker å forandre noe, er det derfor avgjørende å kjenne til sannsynligheten og å gjøre usikkerhetsmomentet så lite som mulig.

I en slik kontekst handler ikke historisk nødvendighet om hva som kommer til å skje, men om de betingelsene som er nødvendige for at noe skal kunne skje, eller, sagt på en annen måte: hva som skjer eller vil kunne skje dersom betingelsene er til stede. Dette er den vitenskapelige kjernen i marxismen. Man må likevel være forsiktig med å sammenligne denne vitenskapen med naturvitenskap. En naturviter har gjerne et laboratorium, der han eller hun kan finjustere betingelsene etter eget ønske, for dermed å generere det ønskede resultatet. Innenfor samfunnsvitenskapen er det ikke mulig å finjustere betingelsene, man kan bare høyst påvirke dem. Dette er den aktivistiske kjernen i marxismen.

Den økonomiske dritten

I fjor kunne vi markere at det var 150 år siden første bind av Kapitalen kom ut. Utgivelsen markerte kulminasjonen av over 20 års arbeid med «den økonomiske dritten», som Marx oppgitt omtalte det i et brev til Engels. Han innså tidlig behovet for å avdekke den kapitalistiske produksjonsmåten og borgerskapets utbytting av arbeiderklassen. Et første manuskript, kjent som Økonomisk-filosofiske manuskripter eller Parismanuskriptene, som forble upublisert frem til 1932, ble ferdigstilt allerede i 1845. Men til slutt, etter flerfoldige utsettelser og også et mislykket forsøk på å fremstille det i boks form, Til kritikken av den politiske økonomi, ble Kapitalen altså utgitt.

Det finnes mange meninger om hva Kapitalen egentlig er. Men det bør ikke reduseres til en lærebok i politisk økonomi. Tvert imot, det er, som undertittelen tilsier, en kritikk av den politiske økonomien, eller samfunns­økonomien som man kanskje ville kalt det i dag. Derfor bør heller ikke kravene som med ujevne mellomrom dukker opp om å gjøre Marx til pensum på økonomistudier, stå sterkere enn tilsvarende krav innenfor andre fagretninger.10

For at arbeiderklassen skal kunne ta makten, mente Marx, var den avhengig av å forstå ikke bare hvordan den kapitalistiske produksjonsmåten fremtrer, den må forstå hvordan den faktisk er. Som sådan er den også en kritikk av andre samtidige sosialistiske teorier, som han mente tok utgangspunkt i kapitalismens fremtredelsesform.

Det er ofte vanlig å lese Kapitalen som en spådom om at kapitalismens indre motsigelser til slutt vil nå et punkt som vil bety den kapitalistiske produksjonsmåtens endelikt. Dette var en fortolkning som var særlig utbredt innenfor Den andre internasjonale, men det var også en viktig komponent i prinsippene bak den sovjetiske økonomien – planmessig produksjon vil utvikle produktivkreftene på en helt annen måte enn markedsmesig produksjon. Men sosialisme handler ikke primært om å utvikle produktivkreftene, det handler om å endre produksjonsforholdene. Utvikling av produktivkreftene er bare høyst en velkommen bieffekt.11

For at arbeiderklassen skal kunne ta makten, må det eksistere en arbeiderklasse, og for at det skal kunne eksistere en arbeiderklasse, så trengs det kapitalisme. I boka Marx’ Inferno, som er omtalt av Jokke Fjeldstad i dette nummeret av Gnist, argumenterer imidlertid forfatteren William Clare Roberts for at det egentlig er nok. Det er ikke gjennom utviklingen av produksjonen som sådan at de materielle vilkårene for sosialismen blir skapt, det er gjennom at den skaper et utbyttet arbeiderklassekollektiv. Er dette på plass, så vil arbeiderklassen selv være i stand til å kunne ta makta.12 Som den gjorde under Oktoberrevolusjonen i 1917.

Historisisme og revolusjon

Selv om Oktoberrevolusjonen representerte et opprør mot den historisismen og determinismen som hadde dominert den marxistiske debatten siden Marx’ død, tok det ikke lang tid før perspektivet endret seg hos revolusjonslederne. Men mer generelt så vil enhver politisk retning, i hvert fall så fremt den har et mål eller en retning utover det å styre, ha en tilbøyelighet til historisisme. USAs tidligere president George W. Bush spøkte i sin tid med at det ville vært mye enklere med et diktatur, i hvert fall hvis han fikk være diktator. Sånn er det nok for de fleste politiske aktører, også marxister, men det er slett ikke noe som er unikt for marxismen.

Ulike politiske retninger har imidlertid ulike perspektiver på hva som er til det beste for samfunnet. For Marx handlet ikke dette om profittmaksimering og rikdom, eller fordeling for den saks skyld – det handlet om at arbeiderklassen skulle ta makta over produksjonsmidlene og avskaffe utbyttingen. Dette er et ambisiøst politisk mål, og dermed et ambisiøst prosjekt. Dermed må også det underliggende fundamentet være ambisiøst.

Den italienske kommunisten Antonio Gramsci skrev i sine fengselsopptegnelser om folkevett ( «common sense» i den engelske oversettelsen). Han skriver at i et hvert samfunnssystem er det enkelte ting folk flest tar for gitt. Skal man derimot forandre samfunnet, så må det underlegges kritisk undersøkelse. Dette gjorde Marx, og det han kom frem til, var radikalt. Men alternativet kan ikke være å forsøke å skape grunnlaget for sosialisme på det man skulle ønske var virkeligheten, så lenge det ikke er det. Da vil man i hvert fall ikke få til noe

Det betyr slett ikke at Marx’ vitenskapelige tilnærming er ufeilbarlig. Men hvis man kaller seg sosialist eller kommunist, eller hvis man i det hele tatt ønsker seg et annet samfunnssystem, så må man som et minstekrav kunne si noe om hvordan verden egentlig ser ut og hva man vil endre. Alternativet er «business as usual» – og det var kanskje det Popper egentlig var ute etter?


Sluttnoter:

1) Karl Popper, Det åbne samfund og dets fjender II, Bokklubbens kulturbibliotek 2013, s. 113.

2) Se f.eks. Oscar Dybedahl, Nyliberalismens sterke stat, Gnist 2a 2017.

3) Friedrich Engels, Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap, Forlaget Ny Dag 1970, s. 66.

4) Samme sted, s. 90.

5) Gjengitt i Friedrich Engels, Ludwig Feuerbach og slutten på den klassiske tyske filosofien, Forlaget Oktober 1981, s. 84.

6) Karl Marx og Friedrich Engels, Det kommunistiske manifest, Røde Fane 1998, s. 60.

7) Michael Heinrich, “Crisis Theory, the Law of the Tendency of the Profit Rate to Fall, and Marx’ Studies in the 1870s”, Monthly Review 11/2013.

8) John Molyneux, “Is Marxism deterministic?”, International Socialism 68/1995.

9) Marx & Engels Collected Works, Volume 40, Lawrence & Wishart 1983, s. 152, min overs.

10). Se f.eks. David Harvey, A Companion to Marx’s Capital, Verso 2010.

11) Se f.eks. Michael A. Lebowitz, The Socialist Imperative, Monthly Review Press 2015.

12) William Clare Roberts, Marx’ Inferno, Princeton University Press, 2016, særlig kapittel 7.