Med sugerør i statskassa

Av Arne Byrkjefot

2015-03 Bokomtaler

Linn Herning:
Velferdsprofitørene
Manifest forlag, 2015

Linn Herning forteller om velferdsprofitørene innenfor helse, eldreomsorg, skoler og barnehager. Gjennom sin jobb i For Velferdsstaten, en grunnpilar i forsvaret av velferdsstaten, er hun trolig den som gjennom mange år i felten har skaffet seg best innsikt. Hennes bok er den første samlete oversikten over hvor langt dette er kommet og historien bak. Ikke bare kunnskap, men spennende. Det er nok tall og kunnskap, men Herning gir dem navn og ansikter, beskriver deres propaganda og svake punkt. Hvordan profittjegerne skaffet seg kontroll over norske barnehager er som en god kriminalroman.

Skole

Det er i Sverige de virkelig har fått fotfeste. 14 % av alle svenske barn i grunnskolen og 26 % av alle i videregående går på privatskoler og 95 % av disse blir drevet av profittselskap.

Her i Norge ble Clemets storstilte plan for privatskoler stanset av den rødgrønne regjeringa i 2005. Men 15 ordinære videregående skoler fikk fortsette, Herning kaller dem Clemetskoler. John Bauer-konsernet eide 2, Akademiet 6, Noroff 4 og Sonans 3. Det er en interessant historie hvordan disse skolene, som var omfatte av Norges strengeste regler mot å ta ut fortjeneste, omgikk reglene. Tilsyn i 2008 med John Bauer viste overprising av interne tjenester. Tilsyn med Akademiet i 2013 førte til krav om tilbake-betaling av 18,5 millioner. I Sonans er hovedeier et oppkjøpsfond basert i skatte-paradiset Guernsey. Her er det ikke ført tilsyn, men Herning regnskapssøk avslører høye konsernlån og høye andre driftsutgifter som tyder på at reglene omgås. Det er ikke å ta for hardt å si at loven ikke hindrer eierne å ta ut offentlige midler. Og hvorfor skulle egentlig konsern drive skoler uten profitt?

Helse og omsorg

En skulle tro at Adeccoskandalen skulle ført til mindre privatisering av sykehjem, men nei. De vokser – Aleris er det største , med omsetning på 1,86 milliarder i 21013. Norlandia hadde en halv milliard mindre. Også her er det personalet det kan spares på. Fagforbundet sier at da Aleris overtok kommunale sykehjem i Oslo gikk lønna for en hjelpepleier ned med 40–60 000 og for en sykepleier med 80 000. Hernings gjennomgang viser at det er nesten ingen forskning eller forskning om privates inntog i helse og velferd. I motsetning til skole er det heller ingen krav som hindrer selskapene i å ta ut profitt. Men omfang er vanskelig å dokumentere. Mye fordi det er en voldsom omstrukturering og selskapsskifter, av 38 anbud mellom 1997 og 2008 hadde 33 skiftet eier i anbudsperioden.

I Danmark er det innført fritt brukervalg i hjemmetjenesten. Det samme har ført til stor vekst i Sverige og her er profittdrevne helseforetak et stort politisk spørsmål og kunnskapen større. Attendo hadde i 2012 en omsetning på 4,2 milliarder og 432 millioner i fortjeneste, profitten over 5 år er over 2 milliarder. Men trolig er profitten enda større: Aftonbladet avslørte at Attendos virksomhet i asyl og barnevern ikke betalte skatt til Sverige ved å regnskapsføre konsernbidrag til morselskapet i skatteparadiset Jersey. Her i Norge har Fri Fagbevegelse avslørt en rekke saker i deres hjemme-tjeneste, doble vakter, sykepleierfunksjoner utført av ufaglærte, ulovlig overtid og gullkantede lederlønninger.

Barnehager

Ingen offentlig sektor i noe annet skandinavisk land er så privatisert som norske barnehager. 50 % av norske barn går i private barnehager og andelene øker. Hvordan dette kunne skje under en rødgrønn regjering, er som en kriminalroman.

Det startet med barnhageforliket. Siv Jensen og SVs nestleder Øyvind Djupedals enighet førte fram til storingsforliket om at alle barn skulle ha tilbud om barnehageplass i 2003. Den eneste store velferdsreformen etter innføringen av Folketrygda i 1967 skulle gjennomføres. Vedtatt under Bondevik, gjennomført under Stoltenberg.

Det kan kanskje forstås at fokuset ikke var på om dette skulle skje i kommunal eller privat regi fra starten. Private barnehager var på den tida enten drevet av foreldre som ikke fikk barnehageplass eller av bedrifter for å gi tilbud til sine ansatte. Å tjene penger på barn var nærmest utenkelig.

Storsatsinga ga en eventyrlig finansiering av private barnehager. De fleste fullfinansiert fra Husbanken, om lag 250 000 per barnehageplass, ofte med kommunal garanti. En femtedel direkte tilskudd. Investeringene fra eier var helt ubetydelig. Kommunen dekket både renter og avdrag og 80 % av driftsutgiftene. En gavepakke. Og erfaringene mine fra Trondheim er at kommunen fant tomter og regulerte dem. Ingen gründere har kommet lettere til enn barnehagegründerne.

Den rødgrønne regjeringa endret tilskuddet fra 85 % av driftsutgiftene til 96 % med løfte om 100 % kommunal dekning. De endret også prinsippet fra å dekke virkelige kostnader til å gi tilskudd ut fra kostnadene i offentlige barnehager. Hvordan kunne det skje?

I 2008 ble profitt i barnehagene et tema i den offentlige debatten. Kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell og finansminister Kristin Halvorsen, begge SV, la fram forslag om ny finansiering med mål om at offentlige tilskudd skulle komme barna til gode, ikke eier. Forskning viste at personalutgiftene var 50 000 lavere per årsverk enn i offentlige, og det var færre ansatte. Et oppkjøpsfond kjøpte Espira med 74 barnehager for 850 millioner. Det var åpenbart at verdier bygd opp ved offentlige tilskudd lå bak.

De hadde oppdaget at det ikke var utbytte som var måten å ta ut profitt på, det var handel mellom selskap i samme konsern, det var å skille ut eiendomsselskap som tok høy husleie, det var honorar og konsulenttjenester. Men først og fremst var det å bygge opp verdier for videresalg, bygge egenkapital.

Derfor var det mest omstridde forslaget fra regjeringa at verdier bygget opp ved offentlige tiskudd og foreldrebetaling skulle tilbakeføres til kommunene. Uttak av verdier ved opphør eller salg skulle kun være avkastning på egenkapital tilført av eier.

Da kom opprøret. Ikke et vanlig opprør med misfornøyde avisinnlegg. Nei, her var det rett og slett ikke bare trussel, men vedtak om å stenge barnehagene dersom forslaget ikke ble trukket. 19. mai 2009 stengte, i følge pressa, 2000 private barnehager dørene og laget demonstrasjoner på torg over hele landet. Sammen med en massiv mediekampanje tok regjeringen retrett, trakk forslaget. Det nye forslaget var ren symbolpolitikk, her er ingen begrensinger som en dyktig jurist ikke kan omgå.

Slik viser barnehagemarkedet i Norge hvordan det går når privatisering går så langt at eiernes trusler om stengning faktisk er en trussel mot samfunnet. Ved streik har regjeringen tvungen voldgift. Ved stengning sto regjeringen uten mottiltak. I tillegg var mangelen på prinsipiell motstand mot privatisering ødeleggende. Dersom privat virksomhet er nødvendig for å oppnå barne-hageforliket, ligger det i sakens natur at profitt er like nødvendig. Det er vanskelig å se noen annen forklaring på regjeringens ubehjelpelige forsvar av sitt eget lovforslag.

Så der står vi i dag. En barnhagesektor der 50 % er privat drevet. Det er framdeles en del private som ikke er kommersielle, men de blir færre. Og også her endres spillereglene. Det siste eksemplet er kirkerådet i Bergen som kjøper opp barnehager for å få overskudd til kirkevirksomhet.

Forståelig nok, det kan ikke finnes noen lukrativ virksomhet som er så totalt uten risiko som barnehager. Hundre prosent rimelige husbanklån, hvorav 20 % direkte tilskudd. Garantert kundegrunnlag: I Trondheim er det kommunen som står for opptak og de sikrer de private fulle barnehager. Da Trondheim Kommune bommet på antall barn og tok bort plasser, så kunne de bare gjøre det i private barnehager. De private er ikke bundet av kommunes opptakskriterier, de kan fritt fylle opp med barn under 1 år som ikke er omfattet av barne-hagegarantien. De kan holde personalkostnadene nede, men beholde kommunale tilskudd. De kan stenge barnehagene hele sommeren, men få tilskudd som om de var åpne. Barnehagedrift er oppfylling av en kapitalist drøm: stor fortjeneste og null risiko.

I følge Herning bruker kommunene 38 milliarder på barnehager, et marked på nivå med hele oppdrettsektoren. Det betyr at de private får 19 milliarder årlig. 86 % av ugiftene i offentlige barnehager er personalkostnader. I følge Telemarksforskning ligger personalkostnadene minst 10 % lavere i private barnehager, først og fremst gjennom lavere pensjonsutgifter. Det gir en årlig profitt på 1,5 milliarder. I tillegg nedbetales husbanklån ved kommunale tilskudd og egenkapitalen bygges opp med om lag 300 millioner årlig. Alt med bagatellmessige investeringer og null risiko.

Når dette skrives, ligger regjeringens forslag til ny finansiering av barnehagene ute på høring. Tilskuddet skal opp på 100 %. Forslaget er å videreføre dagens system med tre unntak. Det viktigste er at pensjonsutgifter skal holdes utenfor ved beregning av tilskuddet. Så skal private barnehager få dekket 14 % av personalkostnader i pensjonsutgifter. Ikke av sine egne personalkostnader, men av kostnadene i kommunale barnehager. Kapitalkostnadene skal fastsettes av en nasjonal norm, ikke av virkelige kostnader i den enkelte kommune. Og kommunene skal miste sin rett til å stille krav til barnehagene som vilkår for tilskuddet. De blir rene pengemaskiner.

Telemarksforskning anslo i 2010 reelle pensjonskostnader til 6 %. PWC har gått gjennom 165 barnehager i PBL, som har de beste ordningene i dag, og mener 14 % må til. Men det er ingen drøfting av det helt opplagte alternativet: at private barnehager skal få dekket sine virkelige pensjonskostnader og ikke ett øre mer. Det er fullt mulig og fullt lovlig å betale kun 2 % av lønn i pensjon. Hvorfor skal de da få 12 % av lønna mer i tiskudd?

Det er heller ingen grunn til at barnehagene skal få dekket gjennomsnittlige lønnsutgifter i kommunale barnehager. De skal få dekket sine virkelige utgifter og ikke et øre mer. Da blir det mindre gunstig å kutte bemanning og ansette mindre kvalifisert personell.

Og Halvorsens hjemfallsforslag må opp på nytt. Det enkleste forslaget er vel at det tilskuddet som er gitt, må tilbakebetales og det samme for avdrag dekket av kommunen ved videresalg eller nedleggelse.

Kanskje kan Hernings bok og For Velferdsstaten årelange innsats få virkning. APs byrådslederkandidat i Oslo, Raymond Johansen, lover i Klassekampen 29. juli i år å bare dekke virkelige lønnsutgifter og virkelige pensjosnutgifter om de får flertall. Dere som er opptatt av offentlig velferd, sitter i kommunestyrer eller har politiske verv: Sørg for at dette blir fremmet i kommunestyrene over det ganske land. Så får vi se om det er et linjeskifte i AP. I Trondheim ville et slikt vedtak styrket kommunebudsjettet med minst 30 millioner, trolig over 50 millioner.

Og det er tanken bak Linn Hernings bok. Gi kunnskap og veiledning til handling. Offentlige velferdskroner skal gå til barn i skole og barnehager og eldre som trenger omsorg og helsehjelp, ikke til profitt. Det skal ikke lønnes seg å gå ned på bemanning, kompetanse, lønn og pensjon.

Arne Byrkjeflot