Gnist

Nyliberalismen og sysselsetting – klassesamarbeidets nederlag i EU (Økonomi)

Av Mathias Bismo

2007-04

I mellom- og etterkrigstiden utviklet det seg et omfattende klassesamarbeid på en kapitalistisk basis. Dette er i dag i ferd med fullstendig å forsvinne i EU, ikke minst takket være EUs sysselsettingspolitikk.         

Mathias Bismo er utdannet statsviter, med i redaksjonen i Rødt! og er medlem av partiet Rødt i Oslo

---

Et av de mest fremtredende trekkene ved etterkrigstidens klassekompromiss, sammenlignet med kapitalismen slik den fremsto tidligere, var epokens særegne organisering av arbeidsmarkedet. Mens arbeideren under den klassiske liberalismen kun ble sett på i bedriftsøkonomisk øyemed, var en utvidet rolle for arbeidskraften en av grunnpilarene til det keynesianske (1), eller fordistiske (2), akkumulasjonsregimet. Arbeiderens rolle som produsent ble sett i sammenheng med hans rolle som forbruker, og kombinert med den revolusjonære trusselen de autoritære velferdsregimene i øst utgjorde, førte dette til at arbeidsmarkedspolitikken ble sett i sammenheng med større samfunnsøkonomiske perspektiver.

I den ideelle keynesianske staten, hvis nærmeste manifestasjoner var å finne i det protestantiske Nordvest-Europa, var det en sammenheng mellom forbruks- og produksjonsvekst som betinget lønnsvekst. For å sikre forbruket var man imidlertid også avhengig av en viss trygghet, også i tilfelle arbeidsløshet. Det ble dermed et politisk mål å øke inntekten også for dem som befant seg utenfor arbeidsmarkedet. Den keynesianske staten var videre fundert på en kritikk av ideen om «den usynlige hånd», som i følge klassisk liberalistisk teori ville regulere alle markeder, også arbeidsmarkedet. Keynes, derimot, avviste ideen om den usynlige hånden, og argumenterte i stedet for at staten måtte gripe inn for å motvirke de uunngåelige svingningene blant annet i arbeidsløsheten kapitalismen ville føre med seg ved å skape etterspørsel.

Peder Martin Lysestøl og Roar Eilertsen har beskrevet keynesianismens endelikt på en fortreffelig måte (3), og det skulle ikke være nødvendig å gjenta argumentene her. Det kan imidlertid være på sin plass å se på nyliberalismens reaksjon på den keynesianske arbeidsmarkedsmodellen. Økonomen Friedrich Hayek sammenlignet keynesiansk inngripen i arbeidsmarkedet med det å overspise: «Å overspise er godt når vi gjør det, men oppgjørets dag – den dårlige fordøyelsen – er uunngåelig.» (4) I stedet, mener nyliberalismens teoretikere, bør oppgaven være å fjerne alt som forstyrrer «den usynlige hånd», enten det er snakk om fagforeningsstyrke, fremforhandlede høye lønninger osv. (5) Det som altså skiller den keynesianske og den nyliberalistiske angrepsvinkelen til arbeidsløshetsproblematikken, er spørsmålet om markedet, der nyliberalismen er den fremste markedstilnærmingen. Siden det kapitalistiske markedet imidlertid er konstruert i henhold til borgerskapets økonomiske interesser, innebærer en forskyvning fra en keynesiansk til en nyliberalistisk arbeidsmarkedspolitikk et farvel til klassekompromisset innenfor feltet. Dette har blant annet skjedd i EU de siste ti årene, og logikken påvirker også norsk arbeidsmarkedspolitikk.

Ny-keynesianisme vs. nyliberalisme i EU

Hensikten her er ikke å fremstille EU på noe tidspunkt som en motvekt mot nyliberalismen. Tvert imot, EU var siden starten, og enda mer etter at Storbritannia ble medlem i 1973, en del av den transatlantiske verden og var, som sådan, nært knyttet opp mot USA, der keynesianismen sto langt svakere enn i Vest-Europa og for så vidt også i Øst-Europa, selv om den der var av en noe annen karakter. (6) I tillegg bør det være hevet over enhver tvil, i hvert fall blant leserne av dette tidsskriftet, at EUs udemokratiske karakter og sterke påvirkning fra lobbyvirksomhet gjør EU mer mottakelig for nyliberalistiske trekk innenfor økonomien.

Likevel er EU en sammenslutning av en rekke stater med hver sin politiske agenda. Den økonomiske og politiske stagnasjonen i det daværende EF mot slutten av 1970-tallet og gjennom store deler av 1980-tallet, den såkalte eurosklerosen, bidro også til at overnasjonale løsninger fikk mindre gjennomslagskraft enn det mange i de øvre gemakker håpet på.

Skiftet kom gjennom Enhetsakten, som ble iverksatt i 1987, og som kulminerte i Maastricht-traktaten, som ble iverksatt i 1993, og som siden har blitt utdypet gjennom flere traktater, nå sist den såkalte Reformtraktaten, som forsøkes presset gjennom som erstatning for den grunnlovstraktaten franske og nederlandske velgere sa nei til i 2005. Selve Enhetsakten var, i sin tur, et resultat av et dyktig lobbyarbeid av European Round Table of Industrialists (ERT), en sammenslutning av noen av Europas mektigste industriledere, og som ble opprettet i 1983 på initiativ av Volvo-direktør Per Gyllenhammar og EU-kommisjonens daværende visepresident Etienne Davignon. ERT er ikke en arbeidsgiversammenslutning av vanlig type, det er snarere en direktørklubb som har meget stor innflytelse (7).

Denne nyliberalistiske offensiven ble startskuddet til en ny kamp om EUs fremtid. Danske velgere sa for eksempel i 1992 nei til Maastricht-traktaten, selv om avstemningsresultatet senere ble forkastet av myndighetene. Det samme opplevde irske velgere etter at de i 2001 sa nei til Nice-traktaten, og EU er også i dag i ferd med å omgå avstemningsresultatene rundt grunnlovstraktaten i Nederland og Frankrike. Så lenge EU viser denne forakten for demokratiske prosesser er nok kampene i kulissene om innholdet i traktatene vel så interessante for å se utviklingen.

Det blir galt å fremstille dette som en kamp mellom keynesianisme og nyliberalisme, mellom klassekompromiss og uhemmet markedsliberalisme. Nyliberalismen var allerede godt etablert i EUs medlemsland, uenighetene gikk snarere på intensiteten, og her er det mulig å skille mellom én retning som i det store og det hele gikk inn for å virkeliggjøre de nyliberalistiske prinsippene og én retning som ville bevare enkeltkomponenter av keynesianismen og klassekompromisset. Den nyliberalistiske utviklingen hadde allerede nørt opp under motstand i flere EU-land, og streikene i Frankrike i desember 1995 var et alvorlig varsku. Disse streikene førte til at sosialdemokraten Lionel Jospin ble statsminister i Frankrike, og lignende protester var det nok som førte både Tony Blair og Gerhard Schröder til makta i henholdsvis Storbritannia og Tyskland i 1997 og 1998, på tross av at disse, og i spesielt stor grad Blair, videreførte, og dermed forsterket, nyliberalismens makt.

Likevel var det altså mulig å skille mellom to retninger. I arbeidet frem mot Luxembourg-strategien i 1997, EUs første overnasjonale strategidokument rundt arbeidsløshetsspørsmålet, utviklet det seg to fronter. Først med John Major i spissen, så med Blair, sto Storbritannia i spissen for nyliberalistene, tett fulgt av Nederland. Den fremste representanten for det som kan kalles ny-keynesianismen var Frankrike, med støtte fra Belgia og delvis også Tyskland og Italia. Den politiske lederen som i størst grad understreket keynesianske prinsipper i kampen mot arbeidsløsheten i Europa var den tyske opposisjonslederen Oskar Lafontaine, som mellom 1998 og 1999 var finansminister. I motsetning til sin fremste partirival Gerhard Schröder opprettholdt han teorien om at økt lønnsnivå ville styrke sysselsettingen og dermed også økonomien. I tråd med dette gikk han også inn for at den europeiske sentralbanken skulle ha bekjempelse av arbeidsløsheten som et av sine sentrale mål. Lafontaine forlot den tyske regjeringen da den valgte å støtte NATOs angrep på Jugoslavia i 1999, en hendelse som også på flere måter innebar et kraftig slag mot ny-keynesianismen. Da hadde allerede disse ideene lidd nederlag.

Frontene i forhold til uenighetene er imidlertid også interessante på en annen måte. Kees van der Pijl har undersøkt de 15 rikeste selskapene og de 15 selskapene med flest ansatte i Europa i 1992 i forhold til orientering, og resultatet er slående. Mens det først og fremst er britiske, nederlandske og sveitsiske firmaer som er orientert mot det globale markedet, er det først og fremst franske, belgiske og svenske selskaper som er orientert mot et europeisk marked. De fleste av de store tyske selskapene, samt italienske og irske selskaper, befinner seg et sted imellom, med et globalt perspektiv ut fra et trygt europeisk fundament. (8) Disse resultatene er i stor grad i overensstemmelse med et annet premiss for keynesianismen kontra nyliberalismen, nemlig det faktum at keynesianisme er avhengig av et begrenset marked for å sikre den politisk skapte likevekten. Dermed er det klart at uenighetene også kan sees som et resultat av kamp mellom ulike klassefraksjoner, der ny-keynesianismen er et uttrykk for et nasjonalt/europeisk orientert borgerskap som er i stand til å alliere seg med arbeiderklassen i forhold til enkelte av dens umiddelbare interesser, mens nyliberalismen først og fremst er et uttrykk for et globalt orientert borgerskap.

Europeisk sysselsettingsstrategi

Vi kan i år oppsummere ti år med arbeidsmarkedspolitikk på EU-nivå. EU selv liker i så måte å trekke frem de positive resultatene. Mellom 1997 og 2006 falt arbeidsløshetsnivået fra 9,8 % til 7,4 % i de landene som var med i 1997. Tilsvarende økte sysselsettingsgraden fra 60,6 % til 64,7 %, som selv om det er langt under EUs mål om en sysselsettingsgrad på 70 %, innebærer en betydelig fremgang. I motsetning til arbeidsløshetsnivået, der Luxembourg, Østerrike og Portugal opplevde en negativ utvikling, har sysselsettingsnivået økt i alle land, noe som indikerer at det totalt er flere personer som befinner seg på EUs arbeidsmarked. Det er imidlertid påkrevet å gå bak disse tallene. Hvilken politikk ligger bak denne utviklingen?

På overflaten er Luxembourg-resolusjonen påvirket av de uenighetene som preget EU på 1990-tallet. Det erkjennes for eksempel eksplisitt at det i dag ikke er tilstrekkelig med arbeidsplasser for alle dem som står utenfor arbeidslivet og gjerne vil inn i det, og at dette er en prioritert politisk oppgave. Når det kommer til praktiske foranstaltninger og retningslinjer, er det imidlertid lite igjen av denne ideologiske spagaten – fokus ligger på sysselsettbarhet og tilrettelegging for at markedet skal løse sysselsettingsproblemene.

Når det gjelder markedstilpasningen er det først og fremst snakk om to virkemidler: 1) en forenklet og «mer sysselsettingsvennlig» skattepolitikk, dvs. en mindre progressiv skattepolitikk, og 2) «modernisering» av arbeidsmønstrene gjennom svekkelse av normalarbeidsdagen og klassekompromisset. Det som imidlertid særlig vil vektlegges i det følgende er ideen om sysselsettbarhet. Denne ideen tar utgangspunkt i at grunnen til at det finnes uløste oppgaver, er at (de potensielle) arbeiderne av ulike årsaker ikke er i stand til å utføre dem. Målet med sysselsettingspolitikken må følgelig være å gjøre arbeiderne sysselsettbare. I seg selv er ikke dette en dårlig ide. Problemet er bare at den baserer seg på en illusjon om at det er arbeid nok til alle. Nå har jeg ikke vært i stand til å finne tilsvarende tall for EU, men i Australia, der arbeidsløsheten de senere årene har ligget på 5-6 %, er det omlag sju ganger så mange arbeidsløse som det faktisk er jobber. Så lenge arbeidsløshetstallene i store EU-land som Frankrike og Tyskland ligger oppimot 10-tallet, og i det tidligere DDR helt opp mot 20 %, er det helt illusorisk å tro at en slik politikk vil skaffe arbeid til mer enn en liten andel av de arbeidsløse. På tross av dette legger EU opp til at hele arbeidsmarkedet skal underlegges et slikt regime.

Så hva innebærer dette regimet? Kort fortalt legger Luxembourg-resolusjonen opp til en overgang fra passive til aktive tiltak. I seg selv er det mye bra å si om aktive arbeidsmarkedstiltak, selv om det til tider nok kan gå over i skjulte bidrag til private bedrifters profitt. Problemet er imidlertid at det stopper her. Politikken tar utgangspunkt i at det er nok arbeidsplasser til alle, eller i hvert fall at det vil bli det dersom markedet får styre fritt. Som vi vet, ikke minst fra mellomkrigsårene, stemmer ikke dette. Det var først da staten aktivt gikk inn i produksjon og næringsliv at arbeidsløsheten falt. Denne erfaringen velger imidlertid EU å kaste på båten.

Men igjen forsøker EU seg her på en ideologisk spagat. Markedsideologene og nyliberalistene, hvis ideologi danner grunnlaget for hovedretningen innen politikken, forkastet nemlig ideen om full sysselsetting. I større grad enn de som i dag gjennomfører politikken deres i praksis, oppsummerte de historien. De trakk bare motsatt konklusjon av Keynes: Jo mer man blander seg inn i markedet, jo verre vil det bli i det lange løp. (9) I stedet snakker de om en naturlig arbeidsløshet. Milton Friedman, som lanserte denne teorien, definerte imidlertid aldri denne naturlige arbeidsløsheten, han nøyde seg med å si at den ville variere over tid. Dermed har man ikke kommet ett eneste steg lenger, men i motsetning til EU-byråkratiet er de nyliberalistiske ideologene anstendige nok til å innrømme at markedet ikke vil skape full sysselsetting, uansett hvor sysselsettbare man gjør (potensielle) arbeidere. Så lenge det er langt flere arbeidsløse enn det er ledige stillinger vil arbeidsløsheten bestå. Når EU like fullt fremstiller de arbeidsløse som en gruppe som ikke kan eller vil bli sysselsatt, er det en utrolig frekk karakteristikk. Mens de nyliberalistiske ideologene, i krass motsetning til Keynes, ville være enig med EU-byråkratiet i at enkeltpersoner kan gjøre seg mer sysselsettbare, reiser de i det minste ingen illusjoner om at dette vil gjøre noe med «den naturlige arbeidsløsheten» som sådan.

EUs sysselsettingspolitikk i praksis

Hva man vedtar i dokumenter er så sin sak, den virkelige testen for politikken er hvordan den gjør seg gjeldende i praksis, ikke minst i EU der det jo er de nasjonale myndighetene i hvert enkelt land som implementerer det lovverket og de retningslinjene som er lagt i Brüssel. Samtidig er EUs lovgivning innenfor velferds- og sysselsettingsområdet myk lovgivning, dvs. lovgivning som først og fremst er utformet innenfor rammene av den generelle økonomiske politikken og der det i større grad enn på andre felter er opp til de nasjonale myndighetene å finne nasjonale løsninger. I hvor stor grad medlemsstatene følger prinsippene bak EUs sentrale lovgivning på området, vil derfor også variere i forhold til den politiske situasjonen i hvert enkelt land. Det betyr imidlertid ikke at det ikke er mulig å observere noen tendens – tvert imot.

Et av de mest groteske eksemplene på hvordan denne politikken har blitt implementert, er Ungarn. Landet har vært ledet av vekselsvis sosialdemokratiske og liberal-konservative regjeringer, som alle i all hovedsak har fulgt retningslinjene fra EU i løpet av medlemskapsprosessen, og som gjennom dette gjorde Ungarn til det landet EU-kommisjonen og forhandlerne trakk frem som forbilde for de andre søkerlandene. Det burde derfor være et ganske godt eksempel på hva denne politikken innebærer.

Og i henhold til statistikken ser det jo ut som at Ungarn har gjort det bra. Arbeidsløshetsnivået har holdt seg under EU-snittet, og i løpet av forhandlingsperioden gikk det ikke over ti prosent. Men samtidig har sysselsettingsnivået holdt seg lavt, og det er i dag bare i Polen og på Malta i EU at sysselsettingsnivået er lavere enn i Ungarn. Det er, med andre ord, en stor del reelt arbeidsløse som ikke er en del av statistikken, og det er grunn til å tro at dette har å gjøre nettopp med måten sysselsettingspolitikken er lagt opp på. Ungarn er ett eksempel på hvordan de arbeidsløses rettigheter stadig har blitt svekket. I 1991 ble ungarske arbeidere som mistet jobben garantert en inntekt tilsvarende 70 % av sin tidligere arbeidsinntekt i to år. I 1993 ble denne utvidet med en garanti der man ble sikret 80 % av minstepensjon i inntekt, opprinnelig uten noen tidsbegrensning, selv om den etter hvert ble begrenset til to år. Før garantien ble avskaffet i 2000 hadde den blitt redusert til 70 %. Også lengden på selve arbeidsløshetsstønaden ble gradvis kuttet, og i 1999 var den blitt begrenset til ni måneder, med arbeid for trygd dersom tilgjengelig som betingelse for en behovsprøvd fortsettelse av dette.

Resultatet har imidlertid ikke vært lavere arbeidsløshet – arbeidsløshetsnivået har steget jevnt siden 2001, og den veksten som var i sysselsettingsnivået før 1999 har mer eller mindre flatet ut. Derimot har man havnet i en situasjon der i underkant av en halv million ungarere, omlag 5 % av befolkningen, lever uten noen form for inntekt og er fullstendig avhengige av almisser av ulikt slag. Det man imidlertid har oppnådd med arbeidsmarkedspolitikken er en fleksibilisering av arbeidslivet, større utbredelse av arbeid for trygd og lavere utgifter til å sikre de arbeidsløses levestandard – mellom 1994 og 2002 falt den andelen av det totale nasjonalproduktet som ble benyttet på arbeidsløshetstrygd med to tredeler.

Tsjekkia er et annet eksempel på hvordan den nye arbeidsmarkedspolitikken har rammet de arbeidsløse. Tsjekkia er trolig det av de nye medlemsstatene som har gjort det best totalt i forhold til arbeidsløshets- og sysselsettingsstatistikk, ikke minst før EU-tilpasningen skjøt fart. I 1998 var for eksempel arbeidsløsheten i Tsjekkia markant lavere enn snittet i EU. Det var faktisk først da EUs sysselsettingspolitikk ble iverksatt i landet, at arbeidsløsheten steg og sysselsettingsgraden falt og stabiliserte seg på gjennomsnittlig EU-nivå. Selv om noe av dette har å gjøre med at Tsjekkia senere enn land som Polen og Ungarn likviderte restene av det autoritære velferdssamfunnet fra før 1989, men det er like fullt et eksempel som viser hvordan EUs sysselsettingspolitikk ikke har frembrakt resultater for de arbeidsløse. I 2002 ble arbeidsløshetstrygden senket fra 70 % av tidligere arbeidsinntekt til 50 % de første tre månedene, og så til 40 %. Selv for dem som deltok i arbeidsmarkedstiltak ble den senket til 60 %. EU-kommisjonen uttrykte selv glede over disse tiltakene, og oppfordret Tsjekkia til å fortsette og utdype denne strategien. Men, som i tilfellet med Ungarn, har ikke dette ført til noen bedre situasjon for de arbeidsløse eller ført dem nærmere sysselsetting. Men man har i det minste kuttet utgiftene og sørget for at de arbeidsløse vil ha svært vanskelig for å delta som fullverdige samfunnsmedlemmer.

Det er heller ikke bare i de tidligere autoritære velferdregimene i øst denne politikken har blitt satt ut i livet. Hartz IV, for eksempel, som førte til heftige demonstrasjoner over hele Tyskland i 2004, bygger på mye av den samme logikken. Den vesttyske anneksjonen av DDR og sjokkterapien i øst bidro til enorme arbeidsløshetstall, opp imot 50 % i enkelte gamle industriområder. Hartz IV var et forsøk på å bruke denne situasjonen til å svekke de arbeidsløses situasjon ytterligere. Selv om forgjengerne Hartz I–III hadde ført med seg flere aspekter som bidro til å strømlinjeforme markedet etter den nyliberalistisk orienterte kapitalens behov. For eksempel ble private bedrifters rolle eksplisitt vurdert i forhold til profittberegninger, gikk dette enda lenger i Hartz IV. Her ble arbeidsløshetstrygden senket, og perioden man kunne heve trygden ble kuttet til 12 måneder, og 18 måneder for folk over 55. Samtidig ble behovsprøvingkomponenten mye sterkere; for eksempel ble faktorer som sparing, livsforsikring og ektefelles inntekt – det siste en glimrende illustrasjon av EUs subsidiaritetsprinsipp – trukket inn i beregningen. Dette siste var en viktig grunn til at Hartz IV som en helhet ble kjent grunnlovsstridig i 2005, men tyske myndigheter har slett ikke gitt opp å få det gjennomført, og forsøker i dag å omgå domstolsbeslutningen på ulike måter. Akkurat som i Ungarn og Polen, har også de tyske myndighetene gått bort fra målet om å sikre de arbeidsløses samfunnsdeltakelse, og heller forsøkt å «piske» dem inn i arbeidslivet. Det har imidlertid ikke lyktes spesielt godt her heller – selv om arbeidsløshetsnivået falt fra 2005 til 2006, er det fortsatt høyere enn det var så sent som i 2002, på tross av at arbeidsløsheten i både EU og euro-området har sunket.

EUs arbeidsløshetsstrategi og klassekompromisset

Men, vil en EU-apologet si, dette er jo land som trenger sysselsetting. Og det stemmer jo. Men betyr det at vi ikke kan vente tilsvarende tilstander i Norge? Politikken i Ungarn, Tsjekkia, Tyskland og en rekke andre land som sliter og har slitt med høy arbeidsløshet er uansett basert på og endog dyrket frem av EUs egne retningslinjer. Norge er i dag i en situasjon der arbeidsløsheten er lav, men det er ingen garanti for at vi ikke vil kunne oppleve arbeidsløshetstall som dem vi opplevde på første halvdel av 90-tallet. Også den gangen ble lignende tiltak forsøkt innført, men det transnasjonale borgerskapet sto på denne tiden langt svakere i klassekampen både i Norge og Europa enn det gjør i dag. Med EUs retningslinjer i hånden er det ingen garanti for at det ikke vil bli et press for på tilsvarende måte å straffe de arbeidsløse for markedets elendighet når konjunktursvingningene igjen skaper økt arbeidsløshet. Høyres rapport om det såkalte «utenforskapet», som de lanserte i sommer, er i så måte en god indikasjon.

Samtidig finnes det ikke noe som helst belegg for å si at dette er en medisin som hjelper mot arbeidsløsheten. Joda, det stemmer at arbeidsløsheten er lavere i USA, der denne politikken har gått mye lenger, men det stemmer også at forskjellene er mye større og at det er få amerikanere som kan overleve med en 37,5 timers arbeidsuke, slik vi gjør i Norge og det meste av Vest-Europa. Hvis vi imidlertid ser på hvordan den har vært gjennomført i en europeisk målestokk, som jo må være den målestokken vi forholder oss til her, er det ingenting som tilsier at politikken virker. Joda, det stemmer at det er land der det har blitt gjennomført en slik politikk der arbeidsløsheten har gått ned, for eksempel i Nederland og i Irland. Men når samme medisin gir andre resultater i andre land er det grunn til å stille seg spørsmål om hvorvidt det ikke har med andre ting å gjøre.

Problemet er at EUs sysselsettingsstrategi i virkeligheten ikke tar utgangspunkt i å styrke sysselsettingen, den tar utgangspunkt i å bidra til å konsolidere det nyliberalistiske akkumulasjonsregimet. For mens det på den ene siden ikke er noen grunn til å si at politikken har fått flere ut i arbeid, er det definitivt grunn til å si at den har ført til en fleksibilisering av arbeidsmarkedet og bidratt til å fjerne restene av klassekompromisset.

I et revolusjonært perspektiv er det i prinsippet irrelevant hvilken kapitalisme man forholder seg til. Nyliberalismen bidrar imidlertid ikke bare til å splitte opp arbeiderklassen, det er også et system som setter arbeiderklassen mange år tilbake. Men viktigst av alt – det er et system man er nødt til å forholde seg til når man utarbeider politiske strategier på et revolusjonært grunnlag. Og når klassekompromisset i all hovedsak er et tilbakelagt stadium for borgerskapet, vil også strategiene for den revolusjonære kampen måtte utarbeides fra dette grunnlaget.

Noter:

• 1. Etter økonomen John Maynard Keynes (1883–1946). [Tilbake]
• 2. Etter forretningsmannen Henry Ford (1863–1947), fremtredende eksponent for velferdskapitalisme i USA. [Tilbake]
• 3. Se Peder Martin Lysestøl og Roar Eilertsen (2001), Den nyliberale revolusjonen, Oslo: De Facto. [Tilbake]
• 4. Friedrich A. Hayek (1980), Unemployment and Monetary Policy, San Fransisco: Cato Institute, s. 45, forfatters overs. [Tilbake]
• 5. Se f.eks. Hayek (1980), Milton Friedman (1968), «The Role of Monetary Policy» i American Economic Review nr. 1, 1968, s. 1–21. [Tilbake]
• 6. En god analyse av østeuropeisk keynesianisme fines i Elmar Altvater (1993), The Future of the Market, London: Verso. [Tilbake]
• 7. En grundig analyse av ERT og deres betydning er å finne i Bastiaan van Apeldoorn (2002), Transnational Capitalism and the Struggle over European Integration, London: Routledge. [Tilbake]
• 8. Kees van der Pijl (2001), «From Gorbachev to Kosovo» i Review of International Political Economy nr. 2, 2001, s. 275–310. [Tilbake]
• 9. Til dette svarte imidlertid Keynes at «i det lange løp er vi alle døde». [Tilbake]