To bøker om Palestina
Av Mathias Bismo
Bøker om Palestina-konflikten er ikke akkurat mangelvare i våre dager. To av de mer interessante bidragene i så måte er Norman Finkelsteins Beyond Chutzpah – on the Misuse of Anti-Semitism and the Abuse of History og Shlomo Ben-Amis Scars of War, Wounds of Peace. På tross av at forfatternes utgangspunkt er milevidt fra hverandre bidrar begge på hver sin måte til forståelse av Palestina-konflikten både nasjonalt og internasjonalt.
Norman G Finkelstein: Beyond Chutzpah. On the Misuse of Anti-Semitism and the Abuse of History,
Verso Books 2005
Shlomo Ben-Ami: Scars of War, Wounds of Peace. The Israeli-Arab Tragedy,
Weidenfeld & Nicholson history 2005
Norman Finkelstein er både i Norge og internasjonalt trolig mest kjent for boka Holocaustindustrien, som har påført ham merkelapper både som "selvhatende jøde", "anti-semitt" og "holocaustfornekter" (på tross av at store deler av slekta hans ble utryddet i Hitlers konsentrasjonsleire). De reaksjonene som har kommet mot Beyond Chutzpah fortsetter i samme spor. Da Finkelstein nylig var i Norge, nektet eksempelvis det statlig finansierte Holocaustsenteret å møte ham i debatt, visstnok fordi han er "spekulativ" og "usaklig". Dette uten at dets representanter har vist seg i stand til å fortelle oss hvilke av de nærmere 400 fotnotene i Beyond Chutzpah som rettferdiggjør slike påstander.
Beyond Chutzpah er en spesiell bok i amerikansk historie. Det er sannsynligvis første gang i nyere tid at en guvernør har vært tvunget til å ta stilling til et akademisk verk. Alan Dershovitz, USAs kanskje fremste jurist, hvis bok The Case for Israel Finkelsteins bok er en kritikk av, klarte først å true det forlaget som egentlig skulle gi ut boka til å bryte kontrakten. Da University of California Press sa ja til å gi ut boka, ble de forsøkt presset på tilsvarende måte. I stedet for å gi etter valgte forlaget å sende saken videre til universitetsledelsen, og siden University of California er et statlig forlag, er det derfor i siste instans ingen ringere enn Arnold Schwarzenegger som sikret utgivelsen av denne boka. Etter dette skulle man tro at boka ville fanget en viss interesse, men det har ikke skjedd. Tvert imot, etter atNew York Times i kjent stil avfeide boka som "anti-semittisk", har den blitt fullstendig ihjeltiet av det etablerte kritikerkorpset i USA.
Boka er, som nevnt, rettet mot Dershovitz' bestselgende The Case for Israel, et klassisk eksempel på sionistisk propaganda, der Israel fremstilles som en eksemplarisk rettsstat, en varm forsvarer av menneskerettighetene og en fredselskende stat, som klarer å opprettholde det moderne liberaldemokratiske idealet på tross av at den er kringsatt av uforsonlige fiender. Punkt for punkt tilbakeviser Finkelstein disse påstandene, først og fremst gjennom å vise til rapporter fra organisasjoner som Amnesty International, Human Rights Watch og den israelske menneskerettighetsorganisasjonen B'Tselem. Han viser også hvordan Dershovitz til stadighet motsier seg selv, og han kommer med flere eksempler på at han regelrett har kopiert deler av Joan Peters' bok From Times Immemoral, en bok først Finkelstein og siden også en rekke andre forskere har bevist at er bygd på oppkonstruerte data i den hensikt å bygge opp under et pro-sionistisk standpunkt.
For den som følger med på situasjonen i Palestina representerer ikke denne boka spesielt mye nytt. Det er imidlertid en konsentrert og ikke minst klar fremstilling av realitetene i konflikten. Den gir også mye ammunisjon til solidaritetsbevegelsen for palestinerne i form av henvisninger til entydige rapporter fra anerkjente menneskerettighetsinstitusjoner.
Beyond Chutzpah er nok først og fremst beregnet på et amerikansk marked. Dershovitz er ved siden av å ha vært forsvareren til O J Simpson kjent som en, i amerikansk forstand, liberaler og borgerrettighetsforsvarer. Nettopp fordi han ut fra dette nyter stor tillit, er det viktig at hans egentlige hensikt blir avslørt. Men også i Norge finnes det en "venstre"-sionistisk tendens. Norsk forum mot antisemittisme, som benytter seg av mange av de samme argumentene som Dershovitz, har for eksempel et godt samarbeid med Antirasistisk senter. Også blant lederne for Holocaustsenteret ser slike argumenter ut til å falle i god jord. Nettopp derfor er det grunn til å glede seg over at forlaget L.S.P. i løpet av året vil gi ut Beyond Chutzpah på norsk.
Shlomo Ben-Amis Scars of War, Wounds of Peace er en helt annen type bok. Ben-Ami er i følge egne utsagn en "glødende sionist". Han er tidligere parlamentsmedlem i Israel, og var først minister for indre sikkerhet, senere utenriksminister under Ehud Barak, og tilhører venstresida i den grad det er mulig å snakke om den i israelsk politikk, duene i det israelske arbeiderpartiet. Han er også tidligere diplomat og historieprofessor, noe som gjør denne populærhistoriske fremstillingen av sionismens og Israels historie fra rundt 1920 til noe mer enn memoarer eller et partsinnlegg.
Boka er spennende å lese, ikke minst fordi forfatteren, med et kraftig forbehold for den perioden han selv satt med makten, er ærlig. I stedet for å presentere løgner a la Joan Peters om at Palestina nærmest var folketomt da de første jødiske nybyggerne kom, er han helt åpen på at sionismen for å etablere seg var avhengig av å drive etnisk rensing mot den palestinske befolkningen. Han er også helt klar på Israels krigerske karakter, og legger ikke skjul på at den israelske motviljen mot fred og kompromisser har vært den viktigste årsaken til den situasjonen som har rådd i området. Som sådan kan også Ben-Amis bok bidra fungere som en god introduksjon til de historiske omstendighetene rundt konflikten mellom Israel og araberne – både palestinerne og arabiske stater.
Det Ben-Ami fremfor alt viser, er at det er Israel selv som er arkitekten bak Israels politikk. I motsetning til påstandene fra både arabiske statsledere og enkelte krefter innenfor solidaritetsbevegelsen om at Israel først og fremst er et redskap i hendene på USA, viser Ben-Ami hvordan ulike israelske regjeringer har manøvrert i forhold til både USA og andre stater med den hensikt å sikre og utvide Eretz-Israel (det mytiske Stor-Israel). En interessant faktor han i så måte trekker frem, er hvordan de jødiske nybyggerne i årene før og under andre verdenskrig gikk inn i kyniske allianser med palestinske og arabiske overklassefamilier og på den måten bidro til å splitte det palestinske folket. Det er også interessant å lese hvordan Ben-Ami, som erfaren sionistisk diplomat, vurderer ulike fredsfremstøt som gjennom tidene har kommet fra Israel.
Det skal imidlertid sies at forfatteren, som deltakende forfattere flest, tenderer til å sette seg og sine i et spesielt godt lys. Mens han er klar i forhold til tidligere israelske statslederes uvilje til fred, fra Ben-Gurion til Nethanjahu, med et delvis unntak for Rabin i hans andre statsministerperiode (1992-95) og senere også Sharon, fremstiller han Ehud Barak ganske så utvetydig som en fredens mann. Svakheten kommer særlig godt frem når han tar for seg Camp David-forhandlingene i 2000, der han selv deltok. Her legger han nærmest hele ansvaret på Arafat. Også utover Camp David får Arafat svært dårlige skussmål. Han fremstilles nærmest som en religiøs fundamentalist, hvis eneste mål var personlig makt. Ben-Ami kan nok ha mye rett i at Arafat først og fremst var fedayine, og kanskje ikke så mye statsmann. Det er sikkert også mye annet å kritisere Arafat for, slik blant andre palestineren Edward Said gjorde i en rekke artikler. Men når Ben-Ami kritiserer Arafat for å ikke stoppe selvmordsbombere uten samtidig å nevne den vesentlige detaljen at han på det tidspunktet var beleiret av israelske styrker i Ramallah, så er det politikeren mer enn historikeren som kommer frem.
I likhet med sionister flest preges også Ben-Ami av en manglende forståelse av Israels rasistiske karakter. Han ser, og kritiserer, undertrykkelsesmønsteret, men han ser ikke hvordan den jødiske eksklusiviteten som staten Israel er fundamentert på, i seg selv bidrar til å opprettholde dette mønsteret. Derfor klarer han heller ikke å presentere noen løsning annet enn vage formuleringer om et nytt, mer rettferdig "veikart". Men nå er det heller ikke politikken som gjør Ben-Amis bok leseverdig. Det er fremfor alt det at boka forteller en historie som, med unntak av det som direkte og indirekte har å gjøre med Baraks regjeringstid (1999-2001), er uvanlig balansert og nøytralt. Visst, forfatteren erklærer seg indirekte som tilhenger av etnisk rensing. Men uansett hvor forkastelig et slikt synspunkt er, så er det for oss som solidariserer oss med det palestinske folket, hundre ganger bedre enn de mange sionistiske historiefortellingene som vrir på sannheten og sprer løgner.
Mathias Bismo