Hva er en nasjon?
Av Mathias Bismo
I dagligtalen blir begrepet nasjon ofte satt synonymt med stat. Den samlede produksjonen i landet kalles brutto nasjonalprodukt. Den norske regjeringen lager et nasjonalbudsjett og hevder å fremme Norges nasjonale interesser i internasjonale fora. Verdensorganisasjonen heter Forente Nasjoner, på tross av at den utgjøres av stater. Denne begrepsforvirringen er ikke unaturlig når man tar i betraktning hvordan nasjonalitetsbegrepet har oppstått. Om man imidlertid ønsker å ta det nasjonale spørsmålet opp til vurdering, er det viktig å ha klarhet i begrepene.
Mathias Bismo er hovedfagsstudent i sammenlignende politikk og medlem av redaksjonen i Rødt!
Det er nasjon og nasjonalitet som er tema for denne artikkelen, men det bør likevel være på sin plass å markere et skille mellom stats- og nasjonsbegrepene. Staten består av et lovverk til forsvar for den herskende klassens interesser samt redskaper for å opprettholde disse. Nasjonen, på sin side, kan være ett av disse redskapene, men representerer samtidig noe mer, det er et solidaritetsbånd som skiller medlemmene av den bestemte nasjonen fra ikke-medlemmer og som i seg selv ikke nødvendigvis er betinget av en stat. Selv om det som regel er et visst sammenfall mellom stats- og nasjonsgrenser er ikke dette absolutt. Det finnes statsløse nasjonaliteter, som samer og baskere, det finnes flernasjonale stater, som Storbritannia og Spania, og det finnes grupper av mennesker med en nasjonal bakgrunn fra en annen stat, som finlandssvenskene.
Denne begrepsforvirringen kan lett lede ut på vidvanke. Hvis det settes likhetstegn mellom staten og nasjonen vil ikke bare antinasjonal agitasjon bli en del av en progressiv kamp, det vil bli en nødvendig del. Denne feilkoblingen er til stede både innen anarkistiske og syndikalistiske bevegelser og blant bevegelser som i større eller mindre grad står i den trotskistiske tradisjonen – på tross av at Trotskij selv oppviste en langt bedre forståelse av problematikken enn for eksempel det vi ser hos Internasjonale Sosialister og Forbundet Internasjonalen i Norge. (1)
Om man enten velger å ikke forholde seg til det nasjonale eller om man velger å ta som utgangspunkt at all nasjonal kamp er reaksjonær, overlater man arenaen til borgerskapet. Det betyr heller ikke at all nasjonal kamp er progressiv, men selv om nasjonenes fremvekst foregikk parallelt med borgerskapets fremvekst så er ikke det en arena hvis klassekarakter allerede er gitt. I kampen mot EU går for eksempel klasse- og nasjonsargumenter hånd i hånd ved at den nasjonale kampen her er gitt en progressiv rolle. Det samme er tilfellet for en rekke nasjonale frigjøringskamper verden over, selv om, må det innrømmes, norske solidaritetsbevegelser til tider har hatt en lei tendens til å ignorere den klassekampen som også foregår på dette feltet og dermed unnlatt å se de regressive og reaksjonære sidene som også ligger latent i en nasjonal bevegelse.
For en kritisk innfallsvinkel
Innen den marxistisk-leninistiske tradisjonen har Stalins kriterier for en nasjon vært en vanlig innfallsvinkel til det nasjonale spørsmålet. I henhold til denne utgjør en gruppe en nasjon når den oppfyller kriteriene om 1) felles språk, 2) felles territorium, 3) felles økonomi og 4) felles nasjonalidentitet. (2) Olav Randen kritiserte denne tilnærmingen i Røde Fane nr 3, 1995 rent empirisk: Hvis den skal gjelde, må Sveits, med sine fire språk, utgjøres av fire nasjonaliteter, ikke én, og før Berlinmurens fall må det ha vært to tyske nasjoner siden DDR og Forbundsrepublikken ikke hadde økonomiske forbindelser. (3)
Anthony D. Smith setter opp andre kriterier enn Stalin. Han definerer en nasjon som "et navngitt fellesskap i besittelse av et historisk territorium, delte myter og minner, en felles offentlig kultur og felles lover og normer". (4) Denne definisjonen overkommer bare delvis svakhetene ved Stalins definisjon. Det er for eksempel høyst diskutabelt hvorvidt det delte Tyskland hadde "en felles offentlig kultur og felles lover og normer". Faktisk vil det ut fra en slik definisjon være minst like nærliggende å påstå at for eksempel nordmenn og svensker utgjør en felles nasjon som at tyskerne gjorde det i perioden 1949-89.
Den marxistisk inspirerte kanadiske statsviteren Robert Cox skiller mellom problemløsende teori og kritisk teori. Problemløsende teori "gjør det mulig å ende opp med uttrykte lovmessigheter eller regelmessigheter som gir inntrykk av å ha generell gyldighet". Kritisk teori, derimot, "stiller seg på siden av den eksisterende verdensorden og spør hvordan den oppsto. I motsetning til problemløsende teori tar ikke kritisk teori maktforholdene i samfunnet for gitt, men stiller spørsmålstegn ved dem gjennom å konsentrere seg om deres opprinnelse og hvordan de eventuelt befinner seg i en endringsprosess. […] Kritisk teori er en historisk teori siden den ikke bare er opptatt med fortiden, men med en kontinuerlig historisk endringsprosess. Problemløsende teori er ikke-historisk eller ahistorisk siden den, i sin konsekvens, tar utgangspunkt i en kontinuerlig nåtid." (5)
I spenningsfeltet mellom disse to tilnærmingsmåtene står både Stalin og Smith, sammen med en rekke andre fremtredende nasjonalitetsteoretikere som Max Weber, Jürgen Habermas og Anthony Giddens klart på den problemløsende teoriens side. Selvsagt må man gjennomføre konkrete analyser av det samfunnet man virker i for å kunne utvikle politikk for dette. Problemet oppstår idet disse analysene blir opphevet til strukturer med tilsynelatende evig gyldighet. For Stalin og bolsjevikene var det viktig med en konkret analyse av nasjonalitetsspørsmålet i datidens Russland, men det betyr ikke at denne analysen vil være gjeldende uavhengig av tid og sted.
I denne sammenhengen utgjør marxismen utvilsomt en kritisk teori. Det er en teori som legger vekt på utvikling, vekst og fall. Den stiller spørsmålstegn ved det bestående og betoner de samfunnsmessige fenomenenes historiske karakter. Derfor kan ikke en marxistisk analyse av nasjonen ta utgangspunkt i fasttømrede strukturer, den må ta utgangspunkt i en historisk gjennomgang der både nasjonalitetsbegrepet som sådan og de konkrete nasjonene må underlegges en kritisk analyse.
Nasjonens vekst
Selve begrepet nasjon har gjennomgått en omfattende utvikling. I klassisk latin var natio en betegnelse på grupper utenfor det romerske samfunnet. Ved universitetet i det før-revolusjonære Paris var nasjonene betegnelser knyttet til de ulike språkgruppene blant studentene. Også i norsk språkbruk har begrepet nasjon vært knyttet til andre fenomener enn det vi vanligvis forstår med begrepet i dag – Henrik Wergelands berømte verselinje "Vi ere en nasjon vi med, vi små, en alen lange" er et eksempel på dette.
Det var først i kjølvannet av den franske revolusjonen at nasjonalitetsbegrepet begynte å nærme seg det slik vi kjenner det i dag. Uttrykt gjennom slagordet om frihet, likhet og brorskap handlet den franske revolusjonen ideologisk om likeverd mellom alle som bodde i den politiske enheten Frankrike. (6) Selv i dag er denne nasjonalitetsforståelsen fremtredende i Frankrike – en franskmann er en person født innenfor landets grenser, i utgangspunktet uten hensyn til avstamning.
Med unntak av Sovjetunionen og etterkrigstidens Jugoslavia har samtlige statsdannelser i Europa siden Napoleonskrigene vært helt eller delvis grunnet i nasjonale argumenter. Men med dette ble også nasjonen noe mer, noe annet, enn den franske nasjonen opprinnelig var. Der den franske nasjonen var basert på at alle innenfor statens grenser utgjorde nasjonen, baserte for eksempel den greske nasjonalitetstanken seg på ideen om et folk med særlige egenskaper. I stedet for at det ble stilt krav om at alle innbyggere av det ottomanske riket skulle likestilles som ottomanere i en ottomansk nasjon, ble deler av det antikke Hellas revet løs i løpet av 1820-tallet og myndighetene i dette området erklærte seg som alle grekeres regjering. Der den franske nasjonen kretset rundt statsborgerlige rettigheter, ble den greske nasjonen bygget opp rundt arv, kultur og språk. Antikkens storhet ble trukket frem og nasjonale myter ble konstruert. I motsetning til det ottomanske idealet om religiøst mangfold i en flerreligiøs stat, fant en kraftig religiøs ensretting sted, særlig etter at den greske ortodokse kirken rev seg løs fra patriarken i Konstantinopel. (7)
Mens Hellas ble grunnlagt gjennom løsrivelse, ble Tyskland grunnlagt gjennom samling. Det tidligere så mektige tysk-romerske riket hadde mistet alt unntatt sin symbolske makt ved fredsslutningen i Westfalen i 1648, og i 1806 ble det endelig oppløst. Men, som i Hellas, oppsto det blant sjikt som aspirerte til makta etter hvert en nasjonal identitet bygget på ideer om tradisjon. Men der den franske nasjonen kretset rundt statsborgerlige rettigheter, og der den greske nasjonen var definert ut fra særlige kulturelle kjennetegn, var den tyske nasjonsideen basert delvis på språk, men etter hvert først og fremst på en ide om fysisk arv, om tysk blod som knyttet den tyske nasjonen opp mot tidligere tiders påståtte storhet.
Nasjonalitet i bevegelse
Det franske, greske og tyske eksemplet viser hvordan selve begrepet nasjon har ulikt innhold. Men samtidig er også de ulike nasjonene i bevegelse. Den tyske nasjonalismen har for eksempel vært basert på ulik utbredelse. Da Preussen gikk seirende ut av kampen mot Habsburgerimperiet (Østerrike) i kampen om ledelsen av byggingen av Tyskland, betydde ikke dette umiddelbart at det her var snakk om to ulike nasjoner. Tvert imot, en sentral del av den tyske nasjonalismen baserte seg på at det fortsatt var snakk om én fremadstormende nasjon. "Anschluss", Hitlers anneksjon av Østerrike, var i så måte en naturlig fortsettelse av 1800-tallets tyske tanke der språk og arv sto i høysetet. Utviklingen siden 1945 viser på sin side at særlige historiske omstendigheter fører til endret nasjonalitetsoppfatning – i dag er det få som vil bestride at østerrikerne utgjør en nasjon og tyskerne en annen.
Et annet eksempel på hvordan nasjonaliteten endrer seg, er Jugoslavia. Det jugoslaviske kongedømmet, grunnlagt i 1918, var opprinnelig en eksplisitt føderasjon mellom serbere, kroater og slovenere. Selv om de administrative enhetene var delt opp etter nasjonale linjer var det under Titos ledelse (1945-80) et uttrykt mål å bygge ned de nasjonale skillelinjene. Særlig i Bosnia-Hercegovina skjedde dette i stort monn. Ekteskap og samkvem på tvers av etniske og nasjonale skillelinjer gjorde at det i republikken på slutten av 1980-tallet var minst like vanlig å kalle seg jugoslav som å kalle seg serber, kroat eller Bosnia-muslim. Denne utviklingen ble imidlertid reversert av kroatiske og serbiske nasjonalistiske maktaspiranter og i dag, etter at landet har oppnådd "selvstendighet", er det ikke bare umulig å omtale seg som jugoslav. Selv det å kalle seg bosnier er vanskeliggjort siden landet, på de feltene som ikke bestemmes av OSSEs høykommissær i landet, konsekvent er styrt etter nasjonale skiller, der serberne utgjør en enhet og kroatene og de bosniske muslimene den andre.
Et tredje eksempel ser vi i dagens Belgia. Da Belgia løsrev seg fra Nederland i 1830-31 var det nasjonale spørsmålet viktig. På tross av at Belgia, da som nå, var tospråklig, og på tross av at det ene av disse språkene, flamsk, ligger nærmere nederlandsk enn det ligger nær det andre, fransk, lyktes man i stor grad med å bygge en tospråklig nasjon. Historisk hadde området vært en kasteball mellom ulike europeiske stormakter, dessuten var det forent gjennom felles religion. Stagnasjon og regional ulikhet har imidlertid siden bidratt til å styrke nasjonalistiske krefter, særlig i Flandern, men også delvis i Vallonia. For eksempel er alle de største partiene nå delt i ett vallonsk og ett flamsk parti. Mens man tidligere kunne omtale Belgia som en nasjonalstat på linje med for eksempel Sveits, er landets karakter i dag mer av en flernasjonal karakter lik Tsjekkoslovakia før splittelsen.
Nasjonale myter og modernitet
En sentral del av den moderne nasjonen er de felles mytene. Disse mytene er ikke nødvendigvis heroiske, for eksempel er den kanskje viktigste serbiske nasjonalitetsmyten knyttet til nederlaget i slaget på Kosovo-sletta i 1389, men de er like fullt myter som skaper de strukturene som utgjør en nasjon.
Eric Hobsbawm har kalt disse mytene for oppdiktet tradisjon. (8) Dem finnes det nok av eksempler på også i norsk nasjonalforståelse. Den kanskje viktigste av disse mytene er myten om 400-årsnatten. Denne innebærer grovt sagt en ide om en nasjon preget av storhet som i 1380 ble fratatt sin selvstendighet, men som gjenvant den 434 år senere. Den innebærer med andre ord en ide om en norsk nasjonalfølelse i middelalderen. Det faktum at det altoverveiende flertallet av folk som bor i Bohuslän, som var en del av Norge i 1380, regner seg som like svenske som, ja kanskje mer svenske enn, folk i andre deler av landet, endrer ikke ved denne oppfatningen, slik den blant annet presenteres i den offentlige skolen. Lignende omskrivning av historien finner vi om og om igjen. Harald Hårfagre samlet Norge, på tross av at han kun forente et kongerike i øst (Vestfold) og et i vest (Romsdal) gjennom giftemål. Olav den Hellige samlet Norge på nytt, selv om han ble drept i forbindelse med å gjenerobre makta ved hjelp av en russisk leiehær. For nasjonsbyggere er det derimot ikke det konkrete innholdet i og sannhetsverdien av disse mytene som betyr noe, det er hvorvidt de fungerer samlende.
Paradoksalt nok er dette en prosess som er rotfestet i det moderne, dvs. de samfunnsstrukturene som har utviklet seg siden rundt år 1500. Stikkord her er boktrykkerkunsten, utviklingen av nasjonale skriftspråk, reformasjon, sentralisert statsstyre, skolegang og disiplinering av arbeidskraften. Uten slike prosesser er det vanskelig å se for seg hvordan moderne nasjoner skulle kunne oppstå. I seg selv er de nasjonale mytene preget av en holdning der nå ser på da, der samtidige kategorier blir overført til tidligere tider, uten at det blir vurdert hvorvidt de dermed er anakronismer. Det er i stor grad dialektikken mellom det fortidige og det nåtidige som gjør nasjonen til den kraften den er eller kan være. Selv i Frankrike, der nasjonen opprinnelig var begrunnet i rasjonalitet og modernitet, spiller de nasjonale mytene fortsatt en rolle.
Mot en oppsummering?
I følge Robert Cox utgjør ikke nasjonene fysiske objekter, "men de gir likevel menneskenes situasjon en form. Det er ideer i subjektiviteten hos utallige individer, virkelige fysiske vesener. Dermed utgjør disse ideene disse individenes sosiale eksistens. De blir objektive i forhold til de strukturene som utgjør menneskelig handling. Disse strukturene er like mye materiell eksistens for mennesker som maten de spiser og klærne de har på seg." (9)
En annen måte å omtale dette på kan være som en legemliggjort ide. Når for eksempel krefter på venstresida, delvis også innen RV, går mot å benytte seg av nasjonal argumentasjon i forbindelse med EU-kampen, overser de denne realiteten. De forholder seg til en kvasi-materialisme der ideer forblir ideer og klassekampen reduseres til rent økonomiske prosesser. Så lenge nasjonen eksisterer, vil klassekampen også ta form av kamp rundt nasjonale spørsmål.
Det betyr ikke at kamp for nasjonal selvstendighet nødvendigvis vil være progressiv. Lars Akerhaug viser for eksempel i sin artikkel i dette nummeret av Rødt! hvordan de kurdiske partiene i Irak spiller en reaksjonær rolle. Et annet eksempel på reaksjonær nasjonal kamp, i hvert fall dersom man ser det i etterpåklokskapens tegn, var kosovarenes kamp for løsrivelse fra Serbia og Jugoslavia som førte til at området endelig ble inkorporert i den nordatlantiske verdensordenen. Kosovo representerer også et eksempel på hvordan en i sin tid undertrykt nasjon etter løsrivelsen blir en undertrykkermakt, i dette tilfellet overfor den serbiske minoriteten i området.
Nasjonale spørsmål gjør seg gjeldende i en rekke konflikter i verden i dag. En av mange komponenter i forhold til Palestina-spørsmålet er spørsmålet om nasjonalitet. Utgjør jødene i Israel en nasjon? Og, i så tilfelle, omfatter denne nasjonen også jøder utenfor Israels grenser? Og hva med palestinerne? Er de en egen nasjon eller en del av en større arabisk nasjon? Som i andre tilfeller er det viktig å være observant i forhold til nasjonenes endring og bevegelse.
Rasisme er et annet spørsmål som ikke kan holdes utenfor. Åpner nasjonen for impulser utenfra? Eller, mer bestemt, blir mennesker fra en annen kulturkrets ønsket velkommen som en del av nasjonen eller blir deres nasjonale særegenheter vurdert som fremmede? Ut fra en antirasistisk synsvinkel har det vært vanlig å vurdere den franske modellen som den mest progressive innfallsvinkelen til nasjonen, og det har helt klart noe for seg. Men heller ikke dette er uproblematisk. Forbudet mot å bære religiøse symboler i den offentlige skolen er et eksempel på hvordan denne tankegangen slår ut i tvang. Et lignende forbud ville trolig aldri vunnet gjennom i for eksempel Tyskland der nasjonale minoriteter ikke forventes å bli tyske, eller i det hele tatt er i stand til å bli det.
Det nasjonale spørsmålet er også et spørsmål om klassekamp – nasjonen er en reell enhet, og å overlate den arenaen til borgerskapet, særlig i en tid der det transnasjonale borgerskapet styrkes, tjener bare reaksjonen. På den annen side er nasjonen også et forgjengelig fenomen. I AKPs prinsipprogram står det å lese om kommunismen at "[m]ed reell likhet mellom menneska og nedbygging av statene som maktapparat vil trolig nasjonene også gradvis miste si betydning som fellesskap". (10) Akkurat som nasjonen oppsto under særskilte historiske forhold, vil også historiske forhold kunne bidra til at nasjonen forsvinner. Hva slags former for organisering som vil overta, er et helt annet spørsmål som vi i dag neppe kan forestille oss. Men inntil da må vi ta nasjonen for hva den er, en legemliggjort ide som spiller helt konkrete roller i ulike politiske kamper, og som vi ikke kan avfeie verken som reaksjonær eller progressiv per se.
Noter:
1) Se for eksempel Trotsky, Leon, On Black Nationalism & Self-Determination, Pathfinder Press 1967. [Tilbake]
2) Stalin, Josef, Marxismen og det nasjonale og koloniale spørsmålet, Forlaget Oktober 1978, side 13-33. [Tilbake]
3) Randen, Olav, "Døyr nasjonane?" i Røde Fane nr 3, 1995. [Tilbake]
4) Smith, Anthony D. "When is a Nation?" i Geopolitics Vol. 7 (2), 2002, side 15 (min overs.). [Tilbake]
5) Cox, Robert, Approaches to World Order, Cambridge University Press 1996, side 88-89 (min overs). [Tilbake]
6) Østerud, Øyvind, Nasjonenes selvbestemmelsesrett, Universitetsforlaget 1984, side 18-19. [Tilbake]
7) Triandafyllidou, Anna og Paraskevopolou, Anna, "When is the Greek Nation?" i Geopolitics Vol. 7 (2), 2002. [Tilbake]
8) Hobsbawm, Eric, The Invention of Tradition, Cambridge University Press, 1983. [Tilbake]
9) Cox, Robert, Production, Power and World Order, Columbia University Press 1987, side 395 (min overs.). [Tilbake]
10) http://www.akp.no/program/gjeldende-program.html#68. [Tilbake]