Islamofobi (bokomtale)

Av Mathias Bismo

2011-02B

Mattias Gardell
Islamofobi
Spartacus forlag, 2011

I februar 2009 gikk Siv Jensen høyt på banen med påstander om at Norge er utsatt for det hun kaller «snikislamisering». Reaksjonene lot ikke vente på seg. Mens Jens Stoltenberg innstendig ba Jensen om å roe seg ned, sammenlignet Per Kristian Foss utspillet med Hitlers utpeking av jøder som roten til alt ondt i mellomkrigstidens Tyskland. Ikke lenge etter angrep Arbeiderpartiets daværende partisekretær det han, uten å definere det, kalte «radikal islam». Dermed ble debatten nok en gang vendt mot muslimer som problemet. Dette illustrerer hvordan det islamofobiske kunnskapsregimet virker: islam er ikke bare en religion, og muslimer er ikke bare tilhengere av denne religionen. Islam er snarere en primitiv og krigersk ideologi, og muslimer er følgelig ikke som alle andre – og må behandles deretter.

Den svenske religionshistorikeren Mattias Gardell sin bok, Islamofobi, er ikke en bok om islam, det er en bok om det islamofobiske kunnskapsregimet. Det er en bok om hva som ligger i islamofobien, historisk, ideologisk, religiøst og politisk. Mange anmeldere reagerer. Det går ikke an, mener de, å behandle islamofobien uten å diskutere islam og muslimer. Allerede gjennom denne kritikken, som Gardell forutser i boka, understreker de et av Gardells viktige poenger. Få ville for eksempel krevd at en bok om jødehat skulle handlet om annet enn jødehat, men når det er snakk om muslimer, stiller det seg annerledes.

Per Kristian Foss’ utspill mot Siv Jensen ble møtt med hoderysting, ikke bare i FrP, men i store deler av offentligheten. Gardell viser imidlertid at sammenligningen har noe for seg. Historisk er det i stor grad de samme mekanismene som har gjort seg gjeldende i den vestlige verdens holdning til muslimer og jøder. Forakten for det ikkevestlige har vært noe av det som har identifisert Vesten som en enhet, helt siden angrepene mot den da muslimske iberiske halvøy tok til på 700-tallet. Selv om realpolitikk og demografiske mønstre har gitt jøde- og muslimhatet ulike uttrykk, har begge vært basert på den samme ideologien – den vestlige kristenhetens overlegenhet.

Likevel er den islamofobien vi ser uttrykt i dag, av relativt ny dato. Mens holocaust gjorde det gamle jødehatet uspiselig, bidro den kalde krigen til at reaksjonære muslimske ledere ble nyttige allierte, særlig for USA i kampen mot Sovjetunionen. To hendelser bidro imidlertid til at dette endret seg – for det første, den kalde krigens avslutning, for det andre, terrorangrepene mot USA den 11. september 2001. Dessverre forteller ikke Gardell hvorfor. Han slår fast at islam er i en særkategori blant religioner, eller verdens sivilisasjoner, som det gjerne kalles i den offentlige debatten. Han viser til hvordan dette er noe som strekker seg tilbake i historien, men han sier ikke noe om hva som har gjort at denne gamle ideologien har fått et nytt oppsving – også før de nevnte terrorangrepene.

Det islamofobiske kunnskapsregimet manifesterer seg i dag i til dels atskilte diskusjoner der det kommer en rekke ulike påstander om islam. Som religion og/eller sivilisasjon er det i dag en gjengs oppfatning at demokrati og menneskerettigheter er uforenlige med islam, at muslimer utgjør et krigersk folkeslag, at islam ikke anerkjenner ytringsfriheten. Dette går Gardell i møte på en overbevisende måte, selv om det her og der er tendenser til at han sier at, nei, muslimer er ikke slik. Han behandler også den noe mer outrerte Eurabia-teorien, en teori som hevder at europeiske muslimer er bundet sammen i en hemmelig konspirasjon for å innføre et europeisk kalifat. Selv om dette er en teori man fram til 22. juli stort sett bare fant i utviklet form i den mer eksentriske delen av blogosfæren, er det helt klart elementer av denne som har blitt allment akseptert.

Et annet kjennetegn ved det islamofobiske kunnskapsregimet, er at det legitimerer diskriminering av muslimer fordi de er muslimer. Slørdebatten som har gått og fortsatt går, er et eksempel på dette. Ulike tiltak mot slør, både ansikts- og hodeslør, begrunnes i en slags orientalistisk feminisme, der sløret fremstår som et kvinneundertrykkende plagg. Gardell mener at det ikke er tilfellet, at det like ofte dreier seg om et personlig valg – et valg islamofobene, i påstått solidaritet med dem som velger det, vil nekte dem å ta. Andre eksempler på regelrett diskriminering ligger i konstruksjonen av offisielle fiendebilder. Selv om terrorangrep fra europeiske muslimer er nesten ikke-eksisterende – det er fremfor alt korsikanske og baskiske separatister som står bak terrorhandlinger i dagens Europa – er det muslimer som settes under overvåkning og møtes med en gjennomgående mistenksomhet. Forskjellsbehandlingen kommer også klart frem i forbindelse med de danske Muhammed-karikaturene. Mens karikaturer som hetser islam forbindes med ytringsfrihet, forbindes oppfordringer til boikott av danske produkter med landssvik. Og mens en hel vestlig presseverden hyllet karikaturene for å bryte et tabu, ble Jyllands- Postens kulturredaktør Flemming Rose sendt på en høyst ufrivillig ferie da han hevdet at han ville følge dem opp med karikaturer over kristendommen og holocaust.

Vi liker ikke muslimer, er den dystre konklusjonen Gardell kommer med, og jo mer plass diskusjonen tar, jo mer ekstrem blir den. Trusler og hets mot muslimer, eller folk som antas å være muslimer, er dagligdags, og foregår i et langt større omfang enn det som iblant betegnes som «omvendt rasisme» fra muslimer mot ikke-muslimer. Likevel synes ikke media spesielt interessert i å skrive om dem som får ting ropt etter seg på gata, eller dem som får huset griset ned og ramponert. Gardell refererer også til en rekke trussel- og hetsbrev som er sendt til den største moskéen i Stockholm, og viser til hvordan både denne og andre moskéer i Sverige jevnlig blir utsatt for hærverk og bombetrusler.

Det er ingen grunn til å tro at den islamofobiske trusselen mot demokratiet vil svekkes med det første. Likevel, mener han, vil det islamofobiske kunnskapsregimet bli stadig vanskeligere å opprettholde.

Islamofobi er en viktig bok.

Mathias Bismo